Vestre Toten - Boliger (jordvern)

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Avgjørelse i innsigelsessak, 24.08.00

Vestre Toten - Boliger

Vestre Toten kommune – innsigelse til kommuneplanens arealdel 2000 - 2011

Vi viser til fylkesmannens oversendelse av saken hit av 18. februar 2000.

Saken er i henhold til plan- og bygningsloven § 20-5 femte ledd oversendt til Miljøvern- departementet for avgjørelse fordi fylkeslandbruksstyret i Oppland har innsigelse mot seks byggeområder i planen.

Miljøverndepartementet godkjenner kommuneplan for Vestre Toten 2000 – 2011 med unntak av byggeområdene B 18, B 19, B 20, B 22 og B 24. Innsigelsen fra Fylkeslandbruksstyret i Oppland er etter dette delvis tatt til følge.

Bakgrunn for saken:

Fylkeslandbruksstyret i Oppland har fremmet innsigelse mot 6 byggeområder i kommuneplanen for Vestre Toten 2000-2011. Byggeområdene er B 16, B 18, B19, B20, B 22 og B 24. Fylkeslandbruksstyret har lagt avgjørende vekt på å hindre at nye byggeområder etableres på østsiden av ny Rv 4. Dette er begrunnet ut fra jordvernhensyn og hensynet til kulturlandskapet, samt at en ikke ønsker en bitvis utvikling av boligområder inn i dette landbrukslandskapet. Fylkeslandbruksstyret har pekt på at en i kommende planperiode vil ha tilstrekkelige arealer for utbygging vest for ny Rv 4.

Vestre Toten kommune ønsker en utvikling øst for Raufoss langs aksene Øsvollvegen (fv 82) og Øverbyvegen (fv 89). De mest attraktive og solvendte tomtene på Raufoss ligger i disse områdene, delvis også øst for ny trase for riksveg 4. Det er langs disse aksene lagt ned betydelige ressurser i grunnlagsinvesteringer og kommunalteknisk er det lagt til rette for en begrenset utvikling her. Kommunen har lenge satset på boligbygging vest for Hunnselva, bl.a. av hensyn til jordvernet, men etterspørselen etter boligtomter i denne delen av Raufoss har så langt vært liten.

På grunn av innsigelsen fra fylkeslandbruksstyret har kommunen vært innstilt på et kompromiss, og har foretatt en prioritering av de seks boligområdene. Østvollområdet, med sin nærhet (ca 500 m) til Korta skole og Raufoss sentrum, anses av kommunen som det mest aktuelle. Videre er Øverbyområdet viktig. Infrastrukturen er god, selv om avstand til sentrum og skole er noe lengre. Kommunen kan ikke akseptere at Raufoss ikke får mulighet til å utvikle seg i disse områdene og setter områdene opp i følgende prioriteringsrekkefølge:

  1. B 16 Korsrud
  2. B 24 Nordhågan
  3. B 20 Øverbytoppen
  4. B 22 Heggtun n.

Fylkeskommunen sier i sin uttalelse til planen at det er ønskelig å etablere grenser for boligbyggingen som er både funksjonelle og estetisk sett gode. Fylkeskommunen mener det kan foretas noe boligbygging på østsiden av ny Rv 4 uten at dette vil medføre press for videre utbygging.

Statens vegvesen aksepterer en begrenset utbygging lagt til akser langs fv 89 og fv 82 øst for ny Rv 4.

Fylkesmannen har i sitt oversendelsesbrev av 18. februar 2000 vist til at Raufoss, med sine 7000 innbyggere, er kommunesentrum og derfor har jevnt behov for tilrettelegging av boligbygging. Bebyggelsen øst for Rv 4 består i dag av noen klynger av boliger eller randbebyggelse konsentrert langs fylkesveger og kommunale veger. Landskapet for øvrig er jordbrukslandskap. Fylkesmannen viser videre til at arealene som inngår i kommunens utbyggingsplaner er begrensede og ligger innen 2 kilometer fra sentrum og skole.

Fylkesmannen har merket seg kommunens og fylkeslandbruksstyrets motstridende interesser og viser til kommunens prioritering av de berørte områder. På følgende vilkår kan fylkesmannen gå inn for at feltene B24 (Nordhågan) og B 16 (Karsrudødegarden) legges ut til boligformål:

  1. Det sikres planfri kryssing av Rv 4.
  2. Det legges til rette for myke trafikanters adkomst til skole og sentrum.
  3. En eventuell omdisponering av landskapsarealer til utbyggingsformål må ikke skade driften på det enkelte bruk i avgjørende grad.
  4. Høgverdig dyrket jord bør ikke tas til utbygging.

I forbindelse med den sentrale behandlingen har Miljøverndepartementet innhentet uttalelse fra Landbruksdepartementet.

Landbruksdepartementet uttaler i brev av 27. april 2000:

"Nasjonal politikk legger til grunn at det skal føres en restriktiv linje ved omdisponering av produktive arealer. Arealene som omfattes av innsigelsen er dyrka mark og høyproduktiv skog og representerer viktige interesser av regional karakter, noe som berettiger bruk av innsigelse.

Landbruksnæringen som er en arealbasert næring, har behov for klare og langsiktige grenser mellom utbyggingsområder og landbruksarealer. Denne langsiktigheten undergraves av Vestre Toten kommune sitt ønske om boligområder øst for ny Rv 4. Riksveitraséen slik den er inntegnet på kommuneplankartet representerer en naturlig grense mellom tettstedet og landbruksarealene. En tettstedsutvikling østover og over ny Rv 4 vil medføre at en beveger seg inn i et større sammenhengende landbruksområde og gjennom en bit-for-bit politikk bygger ned verdifulle landbruksarealer og øker presset på de omkringliggende arealer. Det må i denne sammenheng påpekes at landbruksmyndighetene har tillatt omdisponering av landbruksarealer vest for ny Rv 4 nettopp for å oppnå at veien skulle bli grense mellom tettstedsbebyggelsen og LNF-området.

Landbruksdepartementet ser det som viktig at den kommunale arealforvaltning styres av langsiktig planlegging og ikke av grunnerverv og eierinteresser.

Kommunenes behov for tomter vil kunne dekkes uten å omdisponere landbruksområdene øst for ny Rv 4. Ytterligere tomter kan oppnås ved høyere utnyttelse av områdene. Kommunen forventer at mesteparten av boligbyggingen vil skje på Raufoss, og selv om det i dag ikke kan sies å være et stort arealpress på tettstedet, vil større grad av arealøkonomisering på sikt kunne bli nødvendig. Det vil derfor være viktig at kommunen legger opp til effektiv utnyttelse av allerede omdisponerte arealer og utnytter fortettingspotensialet før en eventuelt tar verdifulle landbruksarealer i bruk til boligformål. Dersom en tillater omdisponering av de foreslåtte arealene øst for Rv 4, vil dette på noe lengre sikt kunne åpne opp hele LNF-området for utbygging, og motiveringen for fortetting, gjenbruk og økonomisering med arealer vil forsvinne. Resultatet vil være unødvendig forbruk av produktive arealer.

Omdisponering av verdifulle landbruksarealer bør kun skje til viktige samfunnsnyttige formål og etter balanserte avveininger mellom ulike hensyn. Landbruksdepartementet kan på denne bakgrunn ikke se at behovet for arealer er så tungtveiende at de verdifulle landbruksområdene øst for ny Rv 4 bør omdisponeres.

Landbruksdepartementet konkluderer med at hensynet til jordvernet og behov for langsiktige grenser må veie tyngre enn tilrettelegging for store, attraktive tomter og anbefaler at innsigelsen mot boligområdene B16, B18, B19, B20, B22 og B24 i kommuneplanen for Vestre Toten tas til følge.

Befaring ble foretatt den 27. mars 2000. Representanter fra kommunens politiske ledelse og administrasjon, fylkeskommunen, fylkesmannen, fylkeslandbruksstyret, Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet deltok på befaringen.

Miljøverndepartementet har følgende merknader:

Områdene som omfattes av innsigelsen omfatter i alt ca 92 daa dyrka jord og ca 40 daa høyproduktiv skog og skal gi plass til ca 161 boliger/tomter.

Utviklingstrekk i Gjøvik/Totenområdet er, i følge Vestre Toten kommune, at området har utviklet seg til å bli et felles arbeids- og boområde. Dette medfører at valg av bosted ikke nødvendigvis gjenspeiler arbeidsplassens beliggenhet. Kommunen ønsker å være en aktiv bidragsyter til å få flest mulig arbeidstakere til å velge Raufoss som boområde. For å kunne være et tilbud på linje med Gjøvik og Kapp som bosted er det nødvendig for kommunen å kunne tilby attraktive tomter på Raufoss.

Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging har som mål at arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse. Det bør legges vekt på å få til løsninger som kan gi korte avstander i forhold til daglige gjøremål slik at transportbehovet kan begrenses.

St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk gir signaler om praktisering av jordvernet ved arealkonflikter. Ut fra vår knapphet på høyproduktive landbruksarealer, er det viktig at en i fremtiden legger større vekt på sikring av dyrka og dyrkbare arealer. Ved avveining mellom jordvernhensyn og utbyggingshensyn, vil vekten av jordvernhensynet bestemmes av det aktuelle arealets produksjonspotensiale. Et sterkere jordvern tilsier altså ikke at all dyrka og dyrkbar mark skal sikres mot omdisponering, men at en skal vurdere arealene ut fra deres egnethet for matproduksjon. Landbruksarealenes produksjonspotensiale skal veies opp mot den samfunnsnytte arealene kan ha til alternativ bruk i et langsiktig perspektiv.

Av stortingsmeldingen følger også at det må legges opp til samlede utbyggingsstrategier med klare og langsiktige grenser mellom bebyggelse og landbruks-, natur- og friluftsområdene. Jordvernhensyn skal tillegges stor vekt ved valg av langsiktig utbyggingsmønster, slik at retning på utbygging styres mot de minst verdifulle arealene og slik at ny utbygging kan betjenes effektivt med et kollektivsystem.

Departementet vil også vise til styrkingen av jordvernet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon, jf. Innst.S nr. 167 (1999-2000) og Stortingets behandling 9. mai 2000.

Utleggelsen av de seks boligområdene som innsigelsen omfatter er, etter Miljøverndepartementets oppfatning, ikke i tråd med den nasjonale arealpolitikk slik den fremgår av nevnte retningslinjer og stortingsmeldinger. Kommunen har ikke lagt opp til en samlet boligutbyggingstrategi med langsiktig utbyggingsmønster og utbyggingsretning. De seks boligområdene er lokalisert på forskjellige steder øst for og langs ny Rv 4 og vil gi en lite konsentrert bebyggelse inn i et større sammenhengende landbruksområde. Utleggelsen av boligområdene er heller ikke i samsvar med at det bør tilstrebes klare grenser mellom bebygde områder og landbruks-, natur- og friluftsområder.

Miljøverndepartementet har likevel funnet at en utbygging av område B 16 kan godtas ut fra de ovennevnte retningslinjer. B 16 er det området som kommunen har prioritert høyest å få bygge ut. Området ligger i god tilknytning til eksisterende bebyggelse hvor nødvendig infrastruktur/kommunaltekniske anlegg foreligger. Det vises også til at det under befaringen fremkom at område B 16 var det området som var minst verdifullt ut fra landbrukshensyn.

Miljøverndepartementet anbefaler at Vestre Toten utarbeider en langsiktig utbyggingsstrategi for boligutbyggingen på Raufoss der jordvernhensyn bør tillegges betydelig vekt.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet godkjenner utbygging av område B 16 under forutsetning av at det sikres planfri kryssing av Rv 4. Det må legges til rette for myke trafikanters adkomst til skole og sentrum. Innsigelsen til byggområdene B 18, B 19, B 20, B 22 og

B 24 tas til følge.

Vedtak:

I medhold av § 27-2 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 finner Miljøverndepartementet å kunne godkjenne Vestre Toten kommunes vedtak av 9. september 1999 om Kommuneplan for Vestre Toten 2000 - 2011. Unntatt fra departementets godkjenning er byggeområdene B 18, B 19, B 20, B 22 og B 24. Disse er markert med sort skravur på det godkjente plankart. Område B 16 godkjennes som byggeområde for boliger.