Arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy

Arbeidslinjens rolle i arbeidsmarkedspolitikken inn i år 2000

Foredrag på Arbeidsmarkedsfaglig konferanse, Oslo 13. april 1999

Dette er mitt første møte med en stor forsamling fra a-etaten og samarbeidspartnere.
Jeg er bedt om å snakke om arbeidslinjens rolle i arbeidsmarkedspolitikken inn i år 2000.
Jeg er glad for å ha fått denne muligheten til å legge fram Regjeringens politikk på noen viktige spørsmål i tiden framover.

Arbeidslinjen

Arbeidslinjen har lenge stått sterkt i norsk og nordisk arbeidsmarkedspolitikk. Også internasjonalt er det økende tilslutning til arbeidslinjen i arbeidsmarkedspolitikken. OECD har framhevet den nordiske aktive arbeidsmarkedspolitikken som veien å gå for å handtere utfordringene i arbeidsmarkedet i 90-årene. EU har gitt arbeidsmarkedspolitikken økt oppmerksomhet de siste årene.

Nå står vi foran overgangen til en nytt århundre. Det århundret vi går mot slutten av, har bydd på enorme forandringer på nær sagt alle samfunnets områder. Sett i et større perspektiv er arbeidsmarkedspolitikken et ungt politikkområde. Det er hovedsakelig utviklet i de siste 50 år, selv om selve a-etaten kan se tilbake på en lengre karriere. I tiden framover må vil løse en rekke eksisterende oppgaver, samtidig som vi står overfor nye utfordringer. Det er derfor viktig at vi stiller spørsmål om arbeidsmarkedspolitikken har den innretning vi ønsker, og er organisert og drives på en hensiktsmessig måte .

Arbeidslivet er samfunnets viktigste arena for fordeling av inntekt og rettigheter, men også plikter. Vår omfattende velferdsstat bygger i stor grad på at man opptjener rettigheter i arbeidslivet. Disse omfatter så vel sikring av livsopphold, som ulike typer tiltak. Velferdssystemet krever et bredt skattefundament, blant annet for at de som ikke kan delta i produktivt arbeid, skal ha en tilfredsstillende levestandard. Ett av svarene på disse utfordringene er arbeidslinjen i arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken.

Arbeidslinjen skal bidra til å opprettholde en stor arbeidsstyrke. Gjennom høy deltakelse i arbeidslivet bidrar den enkelte gjennom verdiskaping og ved betaling av skatt, til å finansiere velferdsordningene. For den enkelte har arbeidet også andre positive sider. Man kan utnytte sine evner, delta i sosialt fellesskap på arbeidsplassen, og innvirke på de beslutninger som tas der.

Arbeidslinjen er derfor først og fremst kjennetegnet av aktive tiltak (informasjon, stimulering, oppfølging, arbeidstrening, og kvalifisering). Tiltakene skal bidra til deltakelse i verdiskapingen, fortrinnsvis ved å delta i ordinært arbeid. Eller de skal motvirke varig utstøtning fra arbeidslivet. Både tiltak og trygdeordninger skal utformes slik at de bidrar til å motivere for arbeid. De skal i alle fall ikke trekke folk som er i stand til å arbeide, bort fra det. For å gjennomføre arbeidslinjen er arbeidsmarkedsetaten derfor en sentral og viktig instans ved den sterke tilknytningen til arbeidslivet.

Innenfor velferdspolitikken kan en også finne aktiviseringstiltak som tar sikte på å gi folk en mer meningsfull tilværelse, men uten at hensikten er å føre den enkelte tilbake til ordinært arbeid.

Et godt arbeidsmarked – Gode resultater

Har arbeidsmarkedspolitikken gitt de ønskete resultater? På det spørsmålet mener jeg vi kan svare et ubetinget ja.

Hovedtrekkene i arbeidsmarkedssituasjonen fra 1993 til 1998 gir oss et klart bilde. I denne perioden har arbeidsmarkedet hatt en meget gunstig utvikling. I 1998 hadde vi i Norge en rekordhøy yrkesdeltakelse. Fra 1993 til 1998 økte antallet arbeidsplasser med nesten en kvart million. Den registrerte arbeidsledigheten er mer enn halvert, og langtidsledigheten har hatt en enda sterkere nedgang. Gjennomstrømningen er stor blant de ledige, og særlig stor blant unge. Yrkeshemmede har nytt godt av de gode konjunkturene. Siden 1997 har sysselsettingen for flyktninger og innvandre fra ikke-vestlige land også blitt merkbart bedre. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken og arbeidslinjen har medvirket til det gode resultatet.

Ved begynnelsen av 1999 har vi fått enkelte signaler om at det stramme arbeidsmarkedet er i ferd med å avta. Flere tegn tyder på det. Vi har en svakere utvikling i etterspørselen etter arbeidskraft. Industrien har hatt en samlet nedgang i sysselsettingen. Nedgangen i ledigheten har også flatet ut, og tallet på permitterte har økt. Dette er en situasjon Regjeringen tar alvorlig.

Regjeringen har allerede tatt viktige grep med sikte på å opprette tilliten til norsk økonomi og sikre sysselsettingen.

Arntzen-utvalget ble nedsatt av mitt departement. Siktemålet var at gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1999 skulle bidra til full sysselsetting og en kostnadsutvikling på linje med andre land. Utvalget skulle også vurdere innpassing av etter- og videreutdanning i forbindelse med tariffoppgjøret. Det var bred enighet i utvalget om at pris- og kostnadsveksten i Norge måtte komme på linje med våre handelspartnere for å opprettholde den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren. For å få dette til, mente utvalget at Solidaritetsalternativet måtte videreutvikles, og at en måtte bygge på et bredt samarbeid mellom alle hovedorganisasjonene i arbeidslivet og myndighetene.

I helgen har vi vært gjennom en første, avgjørende runde i tariffoppgjøret for 1999. Jeg er godt fornøyd med utfallet, og at denne runden ble brakt så vel i havn. En sentral forutsetning var organisasjonenes tilfredshet med Regjeringens innsats til å virkeliggjøre av kompetansereformen. Som minister for arbeidsmarkedspolitikken og for statens personalpolitikk, ser jeg med stor interesse fram til gjennomføringen av kompetansereformen. Gjennom denne innsatsen kan vi blant annet bidra til at deler av arbeidsstyrken med svak eller ikke formalisert kompetanse, kan få styrket sin situasjon på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedsetaten vil også spille en rolle for å bidra til å gjennomføre reformen. I brevet statsminister Bondevik sendte partene i arbeidslivet 10 april, sier han følgende: «Arbeidsmarkedsetaten vil i samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet utarbeide felles informasjon om den bistand etaten kan yte overfor arbeidsgivere, arbeidstakere og arbeidssøkere for å realisere kompetansereformen.»

Regjeringen vil etablere en ny sysselsettingskommisjon som vil vurdere mulighetene for å sikre sysselsettingen både på kort og mellomlang sikt.

For å sikre like rammevilkår for norsk verftsindustri sammenliknet med utenlandske konkurrenter, vil Regjeringen øke skipsbyggingsstøtten til de maksimalsatser som EØS-avtalen tillater.

Vi vurderer om situasjonen tilsier at nivået på arbeidsmarkedstiltakene bør økes. Men det er ennå for tidlig å si hvor vidt dette blir aktuelt.

Økt vekt på formidling

Hovedsiktemålet med arbeidsmarkedspolitikken er å få folk i arbeid. Når vi satser så sterkt på arbeidsmarkedspolitikken, er det for å oppnå dette målet og for at flest mulig skal få prøve seg i arbeidslivet.

Det ytes tjenester til virksomhetene, slik at ledige stillinger besettes raskt. Arbeidsmarkedspolitikken legger særlig vekt på å få ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere raskt ut i ordinært arbeid. Dette følger av at arbeidsmarkedspolitikken har oppgaver både i forhold til den økonomiske politikken og til velferdspolitikken. I en situasjon med et stramt arbeidsmarked, har det vært spesielt viktig med økt fokus på formidling. Når tiltakene brukes, skal disse støtte opp under formidlingsinnsatsen.

Arbeidsmarkedsetatens økte satsing på formidling har bidratt til gode resultater, blant annet for personer med lange ledighetsperioder bak seg. Resultatene er også forbedret for arbeidssøkende som har vært gjennom en attføringsprosess. Andelen som går direkte til arbeid, har økt etter at etaten i 1994 fikk det samlete ansvaret for attføring. En spesialundersøkelse fra 1998 viste at 15.000 som var yrkeshemmede, ble formidlet til arbeid dette året.

Det er nødvendig med gode tjenester og gode relasjoner til arbeidsgivere. Sett fra min posisjon synes dette for tiden å fungere godt. I motsetning til tidligere, ser vi få presseoppslag med misfornøyde arbeidsgivere. I de senere årene har a-etaten lagt stor vekt på å utvikle en god arbeidsgiverkontakt. Det er her etaten har fortrinn. Etaten opererer på et nasjonalt arbeidsmarked. Det legges vekt på å dekke lokale behov for arbeidskraft ved formidling av ledige andre steder i landet. Etatens landsdekkende virksomhet og gode kontakt med arbeidsgivere kan bidra til å få arbeidssøkere i arbeid som ellers kunne blitt gående ledige. Jeg er derfor glad for å kunne gi en uforbeholden ros til arbeidsmarkedsetatens ansatte og ledere for at dere har utnyttet situasjonen på arbeidsmarkedet så godt, og at dere har utført en formidlingsinnsats som det står stor respekt av.

Det beste er å få folk inn i ordinært arbeid uten bruk av tiltak. Men noen ganger trengs en ekstra bistand når vanlig formidling ikke fører fram. For tiden er nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak lavt. Det skyldes den gode situasjonen på arbeidsmarkedet. Tiltakene har en beredskapsfunksjon. De skal bidra til å holde ledigheten nede. Det er derfor tiltakene er blitt trappet ned under gode konjunkturer.

Tiltakene har også en strukturfunksjon. De skal bidra til omskolering og til å redusere ubalanse på arbeidsmarkedet. Ved vurdering av tiltaksnivået og profilen på tiltakene må disse to funksjonene balanseres mot hverandre. I en situasjon med stramt arbeidsmarked er det lagt mest vekt på kortvarige kvalifiseringstiltak som kan bidra til å få arbeidsledige inn i ledige jobber. Selv i et godt arbeidsmarked vil tiltaksinnsats for enkelte grupper være nødvendig. Et viktig formål for de siste årenes formidlingsinnsats har derfor vært å gi bedre hjelp til langtidsledige og grupper med særlig problemer på arbeidsmarkedet.

Innsatsen overfor innvandrere er høyt prioritert, og de er sterkt representerte på arbeidsmarkedstiltak. Dette er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å oppnå de resultater vi er ute etter. Det er begrenset hva det offentlige kan gjøre hvis arbeidslivet ikke vil ta i mot innvandrere. Det er derfor avgjørende at partene i arbeidslivet tar denne utfordringen med stort alvor. Sosialt og økonomisk medfører det store kostnader å la arbeidsføre, arbeidsvillige mennesker gå ledige over lang tid, og bedriftene går glipp av god arbeidskraft. Både den enkelte, virksomhetene og samfunnet vil være bedre tjent med at innvandrerne kommer i arbeid raskest mulig.

Yrkeshemmede trenger ofte en spesiell innsats for å komme i arbeid. I 1998 var det i gjennomsnitt vel 50.000 registrerte yrkeshemmede. Over 50 prosent har psykiske lidelser og smerter i muskler og skjelett. Mange har sammensatte problemer og trenger bistand fra flere instanser i attføringsprosessen. Attføringstiltakene er opprettholdt og økt noe i høykonjunkturperioden. Vi har lagt inn en opptrapping av innsatsen for personer med psykiske lidelser. Det største attføringstiltaket er ordinær skolegang. De spesielle arbeidsmarkedstiltakene består for en stor del av avklaring, arbeidstrening og kvalifisering. Attføringstiltakene skal bidra til at den enkelte blir integrert i ordinært arbeidsliv. Av denne grunn legger vi vekt på at tiltak kan gjennomføres i vanlig arbeidsliv.

Regjeringen har som mål at 75 prosent av de registrerte yrkeshemmede til en hver tid skal være i tiltak. Dette målet har arbeidsmarkedsetaten nådd med om lag 40.000 i tiltak i 1998. Etaten har satt seg større mål for inneværende år. Jeg legger vekt på at tiltakene brukes slik at brukerne får et helhetlig og målrettet attføringsopplegg som tar sikte på at de fullfører attføringen raskest mulig med godt resultat.

I løpet av de siste årene har det vært foretatt en rekke evalueringer både av tiltakseffekter og gjennomføring av tiltak. Så langt jeg kan se, må arbeidsmarkedstiltakene være blant de offentlige velferdstilbud som er mest evaluert. Evalueringene gir grunnlag for å slå fast at tiltakene virker. De fleste undersøkelsene viser tydelig at deltakelse på tiltak har en klar positiv effekt på sysselsetting og inntekt.

Arbeidsmarkedsetatens rolle - En sterk arbeidsformidling

Rammene for arbeidsmarkedsetatens virksomhet gis i budsjettproposisjonen til Stortinget og i tildelingsbrev til Arbeidsdirektoratet. Det formelle ansvar og arbeidsoppgaver er definert av sysselsettingsloven. Denne sier blant annet at vi skal ha en offentlig arbeidsformidling, og at utleie av arbeidskraft som hovedregel ikke er tillatt.

Endringer i markedsmessige og politiske forhold førte til at Blaalidutvalget ble nedsatt. De forslag som Blaalidutvalget har lagt fram, setter arbeidsmarkedsetatens framtidige rolle på dagsorden. Jeg regner med at dere er godt kjent med innholdet i forslagene fra utvalget.

Mitt utgangspunkt for å vurdere spørsmålene Blaalidutvalget reiser, er målet om å beholde arbeidsmarkedsetaten som et slagkraftig redskap for å bedre arbeidsmarkedets virkemåte. Etaten skal tilby et bredt spekter av tjenester til ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere, og til arbeidsgivere. Etatens kjernetjenester vil fortsatt være veiledning og informasjon, formidling, tiltak, samt utbetaling av dagpenger og attføringspenger. Det vil også være avgjørende for meg at etaten skal gi et landsdekkende, likeverdig tilbud, og at alle skal ha lik tilgang til tjenestene, både arbeidssøkere og arbeidsgivere. Alle skal gis en likeverdig behandling.

Arbeidsmarkedsetaten må regne med at rammene for etatens virksomhet vil endres over tid. Forholdene på arbeidsmarkedet endrer seg og vi skaffer oss mer og ny erfaring med eksisterende ordninger. For eksempel har Blaalidutvalgets rapport vist at utleieregelverket ikke fungerer godt. Erfaring fra andre områder har vist at offentlige etater ikke kan forutsette at et monopol varer til evig tid. A-etaten må derfor, som andre offentlige etater, regne med å omstille seg til nye krav og nye tjenester.

Erfaringer fra andre land som har åpnet for privat arbeidsformidling, har vist at opphevelsen av monopolet i seg selv ikke har vært dramatisk. I andre nordiske land som har opphevet det offentliges monopol på arbeidsformidling, er det ikke rapportert om noe særlig stort omfang i privat arbeidsformidling. Dette kan ha sammenheng med at disse landene - på samme måte som Norge - har en stor, landsdekkende, og dyktig arbeidsformidling. Formidling kan være vanskelig å utvikle kommersielt i konkurranse med en godt innarbeidet, offentlig etat som yter gratis informasjon, veiledning og formidling, og som i tillegg kan tilby arbeidsmarkedstiltak med stønad til livsopphold.

Mindretallet i Blaalidutvalget var bekymret for at de endringene flertallet går inn for, skulle føre til nedbygging av arbeidsmarkedspolitikken. Jeg vil derfor presisere at Regjeringens utgangspunkt er en fortsatt sterk og helhetlig arbeidsmarkedspolitikk.

Spørsmålet om endring av reglene for arbeidsutleie og privat formidling kan ikke bestemmes ensidig nasjonalt. Vi er bundet til internasjonale forpliktelser og hensynet til EØS-regelverket.

Løpende endringer i arbeidsmarkedet fører til behov for andre, tilrettelagte tjenester. På denne bakgrunn kan det være aktuelt å vurdere om a-etaten skal utvide sitt spekter av tjenester til virksomhetene. I forbindelse med kompetansereformen har et partssammensatt utvalg foreslått at etaten kan tilby bistand ved virksomhetenes planlegging og gjennomføring av opplæring. Utvidet bistand i forbindelse med rekruttering og omstilling er andre, aktuelle tjenester. Forslag om å yte slike tilbud til arbeidsgivere går ut over det som i dag er en del av etatens oppgaver og kjernetilbud.

Jeg har merket meg at arbeidsmarkedsetaten har foreslått å opprette et statlig aksjeselskap som skal drive utleie, og at den videre har foreslått at etaten skal selge også andre tjenester til næringslivet.

Dette er spørsmål som Regjeringen og Stortinget nå vil ta stilling til. For tiden er det mange som venter i spenning på Regjeringens forslag til å følge opp Blaalidutvalgets innstilling. Stortinget har pålagt Regjeringen å legge fram en proposisjon om Blaalidutvalgets forslag i vår. Regjeringen har varslet Stortinget om at vi tar sikte på å legge fram proposisjonen i mai. Spørsmålene krever både faglige og politiske overveininger. Jeg er derfor ikke beredt til å legge fram vårt syn på disse spørsmålene nå.

Når en ser nærmere på hva arbeidsmarkedsetaten skal drive med, og hvordan virksomheten skal innrettes, må man ha for øyet de konkurransemessige aspekter. Arbeidsmarkedsetaten får en stor offentlig bevilgning. Årsaken er et politisk ønske om at det skal finnes en god offentlig finansiert møteplass for arbeidssøkere og arbeidsgivere som kan bidra til at arbeidssøkere kan komme i arbeid.

Etaten som dyktig samarbeidspartner med brukerorientering

Et godt og tillitsfullt samarbeid mellom flere instanser er avgjørende for å gjennomføre arbeidslinjen. I tilfeller der departementet har undersøkt hvordan samarbeidet faktisk fungerer, slik det er gjort i evalueringen av Ungdomsgarantien, har det vist seg at konklusjonene er positive.

Jeg vil understreke at samarbeid ikke er et mål i seg selv. Det er brukerne og tjenestene som skal stå i fokus. Eventuelle årsaksforklaringer om manglende samarbeid har liten interesse for felles brukere som ikke får nødvendig bistand. Brukerne har legitime krav og forventninger. A-etaten forvalter viktige tjenester for enkeltmennesker der mange kan være i en sårbar situasjon. Som statsråd for statlig administrasjon generelt og for en stor etat som a-etaten, ser jeg det som helt sentralt at a-etaten tar initiativ overfor andre, og gjør sitt ytterste for å få til et godt samarbeid. Dette er spesielt viktig overfor grupper som trenger tjenester fra flere instanser. Samtidig vil jeg understreke nødvendigheten av at etaten synliggjør sine mål og egne lokale vurderinger overfor samarbeidspartnerne. På sikt vil dette kunne bidra til en større innsikt i arbeidsmarkedsspørsmål hos samarbeidspartnere, og øke forståelsen for de beslutninger etaten kommer fram til.

Det har vært noen spesielle utfordringer i det lokale samarbeidet mellom a-etaten og trygde-, helse- og sosialetat. Dette omfatter samarbeidet både om yrkeshemmede og om arbeidsledige mottakere av sosialhjelp. Det var årsaken til at Sosial- og helsedepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet utarbeidet et felles rundskriv om samarbeid i 1997.

Sosial- og helsedepartementet har foretatt en enkel kartlegging av erfaringene med samarbeidsrundskrivet. Det viser seg at mange kommuner ikke har opprettet det samarbeidsforumet som rundskrivet anbefaler. Et slikt forum trenger ikke å være avgjørende for det lokale samarbeidet. Det kan skje mye godt samarbeid på en uformell måte. Men det vil alltid være mer betryggende at samarbeidet skjer i formaliserte former. For å finne ut hvordan samarbeidet faktisk skjer, og hvordan det sees lokalt, skal vi i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet, gjøre en grundigere evaluering av samarbeidet og erfaringene med rundskrivet.

Mitt departement har allerede nå tatt et initiativ for å forbedre rutinene for samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialetaten for å bidra til å få sosialhjelpsmottakere raskere i arbeid. Vi vil gjøre det klart hva brukeren kan forvente av tilbud fra etatene. Vi vil også forbedre rutinene for informasjon og saksbehandling. På denne måten ønsker vi å hindre unødvendige vandringer mellom etatene uten at etatene selv har full oversikt over hvilke tilbud den enkelte bør få og har fått.

Vi har sett en viss økning i sykemelding og uføretrygding som kan være egnet til bekymring. Samtidig bør det ikke være uventet at antallet som blir sykemeldt og uføretrygdet, øker når arbeidsstyrken øker. To store grupper står for en stor del av de lange sykmeldingene og uføretrygdingen. Det gjelder personer med psykiske lidelser og med smerter i muskler og skjelett. Dette er grupper som har behov for tiltak fra flere instanser. Det oppstår derfor et stort behov for samarbeid mellom etater på ulike nivåer. Og det er et stort behov for at arbeidslivet selv ser på hvordan de innretter arbeidsplassene.

Arbeidsmarkedsetaten har generelt en viktig rolle å spille for å motvirke uføretrygding med hele sitt attføringsapparat. I tillegg bidrar a-etaten i det forebyggende arbeidet gjennom Arbeidslivstjenesten. De gir råd til virksomheter om hvordan utvikling av sykdom og utstøtning fra arbeidslivet kan motvirkes. I samarbeid med Sosial- og helsedepartementet er vi også i ferd med å utvikle et forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet. Dette skal være et tilbud til personer med kroniske psykiske lidelser og muskelsmerter som varierer over tid. Hensikten med forsøket er å se om disse kan tilbakeføres til ordinært arbeid ved hjelp av lønnstilskudd over en noe lengre periode enn dagens ordning som varer i 3 år.

Brukerorienteringen sto sentralt i Voksenåsenerklæringen. Med basis i målet om en bedre brukerorientering, har Regjeringen tatt flere initiativ. Høsten 1998 la Regjeringen fram en viktig melding for Stortinget om rehabilitering (St meld nr 21 (1998-99) Ansvar og meistring). I meldingen pekte Regjeringen på at man mangler motivasjons- og mestringstiltak som kan bygge bro fra en passiv situasjon til aktive tiltak med sikte på å komme i arbeid. Meldingen presiserer at kommunene har ansvar for å utvikle og tilby slike tiltak. A-etaten har et selvstendig ansvar for å innarbeide motivasjons- og mestringselementer i sine tiltak og arbeidsmetoder. Samtidig kan etaten med sine kunnskaper og kompetanse bistå kommunene i utviklingen av slike mestringstiltak. Dette er en jobb arbeidsmarkedsetaten må ta tak i snarest mulig.

I rehabiliteringsmeldingen legger Regjeringen stor vekt på at brukerens behov skal ligge til grunn for prioriteringer, organisering og tiltak. Dette stiller store krav til samarbeid mellom ulike faggrupper, etater og forvaltningsnivåer. Ett nytt initiativ i denne retning er forslaget om offentlige servicekontorer. Regjeringen har som mål å prøve dette ut som en generell ordning, basert på lokalt initiativ og samarbeid mellom kommuner og statlige etater.

Jeg er klar over, og glad for at arbeidsmarkedsetaten har et våkent øye på sitt forhold til brukerne. Etaten har i flere år ligget i forkant, og er nylig berømmet for det gjennom den serviceprisen etaten mottok i fjor.

Avslutning

Men heller ikke arbeidsmarkedsetaten kan hvilke på sine laurbær. Etaten må fortsette det gode formidlingsarbeidet, og være ledende på dette feltet. Innsatsen må nyttes aktivt for å få alle søkergrupper ut i jobb, også de som ikke har de beste forutsetninger. Det er forventningene til etatens resultater på dette området som kan forsvare den store offentlige ressursinnsatsen på arbeidsmarkedsfeltet. Etaten må samtidig være forberedt på endrete krav og forventninger, og nye rammebetingelser.

Jeg vil forvente at etaten tar aktive initiativ til samarbeid med andre instanser til beste for etatens brukere. Etaten må vektlegge arbeidet med serviceerklæringer og samtidig delta positivt i arbeidet med offentlige servicekontorer.

Jeg ser fram til et godt og spennende samarbeid med en dynamisk etat.