Politisk rådgiver Elisabeth Angel

Hvordan få til et bærekraftig forbruk?

Økt livskvalitet må erstatte økt materiell levestandard som overordnet mål for samfunnsutviklingen. Dette er et hovedbudskap i Regjeringens stortingsmelding om forbrukerpolitikk som nylig ble lagt frem.

Forbrukerpolitikken har tradisjonelt vært rettet inn mot å styrke forbrukerens stilling i markedet og skape balanse mellom forbrukere og næringsinteresser eller myndigheter. Økt oppmerksomhet på verdier, livskvalitet og utfordringene knyttet til miljø- og fordelingsspørsmål gir nye og mer langsiktige perspektiver til forbrukerpolitikken. Det sentrale for forbrukeren bør ikke være å skaffe seg flest mulig ting, men heller nytten eller opplevelsen av de tjenester tingene kan yte. Hittil har økonomien for ensidig vært rettet inn mot å oppnå maksimal vekst og økt forbruk. Inn i det neste århundre vil det være viktig å problematisere hvordan man kan oppnå maksimal livskvalitet. Regjeringen har lagt disse utfordringene og perspektivene til grunn for sin forbrukerpolitikk, slik den er presentert i St meld nr 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet.

De siste 50 årene har det skjedd en mangedobling av forbruket i verden, både målt i priser og i mengde av varer og tjenester. Men denne forbruksveksten er ikke blitt jevnt fordelt. Forskjellen mellom fattig og rik i verdenssamfunnet øker. På verdensbasis står i dag de 20 prosent rikeste av verdens befolkning for 86 prosent av de samlede utgifter til privat forbruk, mens de fattigste 20 prosent står for så lite som 1,3 prosent av forbruket.

Verdens fattige befolkning har et rettmessig krav på betydelig økning i sitt materielle velferdsnivå. Naturgrunnlaget på jorda vil imidlertid ikke tåle at en stadig voksende verdensbefolkning innretter seg etter dagens produksjons- og forbruksmønster i industrilandene. På mange områder har menneskene allerede brutt, eller er i ferd med å bryte, de grensene som naturgrunnlaget setter. På Rio-konferansen i 1992 om verdens miljø- og utviklingssituasjon ble produksjons- og forbruksmønstrene i industrilandene fremhevet som en hovedårsak til miljø- og fattigdomsproblemene i verden. Regjeringen mener at det i industrilandene er nødvendig å utvikle en livsstil som innebærer at ressursforbruk pr person reduseres. Vi ønsker debatt omkring disse spørsmålene, og vi har behov for nye begreper og tenkemåter for å komme videre.

Økt livskvalitet bør erstatte økt materiell standard som overordnet mål for samfunnsutviklingen. Opplevelsen av velstand behøver ikke å være knyttet til mengden av ting. Velstand eller livskvalitet kan øke selv om det materielle forbruket reduseres.

Ressursforbruket kan reduseres både ved anvendelse av ny og mer effektiv og miljøtilpasset teknologi, og ved at forbruket forskyves over i mer ressursøkonomiske og mindre forurensende former. Det vesentlige er at den samlede miljøbelastningen blir redusert. Det hjelper lite å halvere bilmotorens bensinforbruk dersom bilparken vokser og antall kjørte kilometer stadig øker.

Hittil har fordelingen av goder vært basert på den forutsetning at den samlede produksjon stadig kan vokse. Så lenge kaken som skal fordeles vokser, kan alle – både de som har mye og de som har lite – få mer. Nå er vi imidlertid kommet til et skille der ressursforbruket ikke kan fortsette å vokse uten å undergrave selve grunnlaget for veksten – nemlig naturen. Det betyr at dersom de som har lite skal få mer, må de som har mye få mindre. Men ingen behøver å få et dårligere liv. Det er tvert imot mange gode grunner til å stille spørsmål ved den alminnelige forestillingen om at økt forbruk for allerede velstående mennesker vil gi dem et enda bedre liv.

Forskere i en del vestlige land som har arbeidet med spørsmål omkring livskvalitet og miljø, har forsøkt å konstruere mål på produksjonens netto velferdsvirkning under betegnelsen ” Index of Sustainable Economic Welfare”. Etter å ha korrigert for reelle sosiale, miljømessige og andre faktorer som ikke inngår i det tradisjonelle nasjonalregnskap, konkluderes det med at livskvaliteten i landene de seneste tiårene har vært fallende, selv om det samtidig har funnet sted betydelig vekst i BNP og i andre rent økonomiske indikatorer. Slike forsøk på å innarbeide sosiale og miljømessige aspekter i et slags mål på den ”gjennomsnittlige livskvalitet” i et samfunn gir altså tankevekkende resultater, selv om det kan innvendes at livskvalitet er et subjektivt begrep og som derfor ikke kan måles.

Spørsmålene som melder seg i forhold til slike problemstillinger favner langt videre enn forbrukerpolitikken, og de berører svært mange politikkområder. Ved å fokusere på forbruksnivå, forbruksmønster, forvalteransvar, verdier og livskvalitet ønsker regjeringen å stimulere til debatt, økt fokus og mer bevisste holdninger til forbruk, ressursforvaltning og en bærekraftig utvikling.