Statsråd Valgerd Svarstad Haugland

Hilsen til årsmøtet i Kirkens Familievern 1999

Bergen, 1. juni 1999

I tillegg til foredraget som statssekretæren holdt på årsmøtekonferansen i går, har Kirkens Familievern også bedt om å komme med en hilsen til årsmøtet. KF ønsker at jeg skal si noe om organisasjonen Kirkens Familievern sett fra BFDs side, og av saklista for årsmøtet forstår jeg at dere er særlig opptatt av organisasjonens framtid og hvilke oppgaver den skal ha. Jeg synes dette er en viktig problemstilling. Jeg kan allerede nå si at spørsmål som også vil berøre organisasjonenes framtid er under vurdering også i departementet, og for meg er det derfor interessant å høre hvilke tanker og synspunkter som finnes i organisasjonen selv omkring dette tema.

Men det er jo slik at for å finne veien framover, må man også både se litt tilbake og finne ut hvor man befinner seg i terrenget, for å bli i bildet. Det er derfor forståelig at KF ønsker å fokusere på hvordan organisasjonen oppfattes, også av andre.

Før jeg går inn på dette, vil jeg oppholde meg litt ved KFs egenart og den innsats organisasjonen har gjort.

Kirkens Familievern – eller Kirkens Familierådgivning som organisasjonen het den gang – ble jo stiftet allerede i 1967, bare et knapt tiår etter at de første familievernkontorene så dagens lys. Organisasjonen skulle være en støtte for de kirkelige kontorene, samtidig som den hadde et generelt ideelt formål: »å styrke familie, ekteskap og ensliges stilling i overensstemmelse med kristne verdinormer». Organisasjonen var altså både en interesseorganisasjon for medlemmene – kontorene, samtidig som den hadde et utadrettet samfunnsorientert og verdibasert formål. Det var naturligvis ikke noen motsetning i dette doble siktemål: det ideelle formålet skulle virkeliggjøres først og fremst gjennom å bygge opp og styrke familievernkontorer over hele landet. Sett i ettertid må det kunne slås fast at etableringen av KF var et meget klokt og perspektivrikt foretagende. De visjoner som preget KFs stiftere ble satt ut i livet og har båret gode frukter i arbeidet for å styrke familien.

Departementet oppfatter i dag KF som en interesseorganisasjon, som har fått sin identitet først og fremst gjennom kampen for kontorenes eksistens og senere for deres rammevilkår. Dette har vært organisasjonens viktigste oppgave om en ser den over tid. Men samtidig har KF hele tiden hatt et meget stort engasjement for å fremme den faglige kvaliteten i familievernet. KFs innsats på dette området har kommet hele tjenesten til gode, og organisasjonen har en meget stor del av æren for at familievernet som faglig tjeneste er kommet dit den er i dag.

BFD har hatt et godt samarbeid og dermed stor glede og nytte av KF gjennom flere år, både direkte og indirekte. Vi har hatt kontakt med dere og nytt godt av deres kompetanse i arbeidet med ulike tiltak og prosjekter. Gjennom årenes løp har dere også tatt mange egne initiativer på det faglige området, både når det gjelder tiltak ved kontorene enkeltvis og fellestiltak innen for eksempel utdanning, utviklingsarbeid oa. For departementet har organisasjonenes arbeid vært av stor betydning – noe vi i ikke liten grad har »lenet» oss på, familievernfaglig.

Likevel er neppe tiden inne til å hvile på laurbærene. Det har som kjent inntrådt store forandringer i familievernet i det siste, og det betyr også at de to familievernorganisasjonene står overfor en ny situasjon.

Lovfestingen av tjenesten og overføring av forvaltningsansvaret til fylkeskommunene representerer innledningen til en ny epoke med nye problemstillinger. Et lovfestet og lovregulert familievern har en annen status – både formelt og i samfunnets bevissthet – enn en frivillig tjeneste. Det innebærer blant annet at det i høyere grad kan stilles krav til virksomheten, og at det er anledning til å etterprøve kvaliteten på kontorenes tjenester gjennom tilsyn og klageadgang.

I tillegg til de forandringer som ny forvaltningsordning har lagt grunnlag for, er familievernet blitt kartlagt og dermed »opplyst» på en helt annen måte enn før . De evalueringer som er gjort av tjenesten, viser at Kirkens Familievern kommer meget godt ut på flere områder. Dette bør stimulere og inspirere til fortsatt satsing og utvikling. Gjennom de to NIBR-prosjektene om evaluering av familievernet og kompetansen i tjenesten har vi fått ny kunnskap, og vi har også fått dokumentasjon i forhold til mange antagelser omkring familievernet. Denne kunnskapen utgjør et viktig element i orienteringen med hensyn til hvor »i terrenget» vi befinner oss.

Alt i alt har den nye situasjonen skapt behov for å tenke nytt – både for departementet og organisasjonene. Og det som melder seg som den viktigste utfordringen framover, er den faglige utviklingen av familievernet. Ikke fordi det faglige nivået er dårlig. NIBR-rapporten om kompetanse viser i stor grad det motsatte. Men fordi kravene skjerpes i takt med endringer i samfunnet og familienes behov. Familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som et eget fagfelt, og dette forplikter. Det ligger en stor utfordring for tjenesten i det å leve opp til en slik definisjon. Det bør derfor i tiden framover legges vekt på systematisk fagutvikling, både for å utvikle og vedlikeholde kompetansen i familievernet.

Et viktig element i en nytenkingsprosess er ressursbruk. Som ansvarlig for utvikling av familievernet må vi i departementet vurdere hvilke forutsetninger og behov den nye situasjonen har skapt, og stille spørsmålet om en hensiktsmessig bruk av ressursene. Jeg har allerede vært inne på den viktige rollen organisasjonene har hatt når det gjelder den faglige utviklingen av familievernet, og departementet har i tråd med dette kanalisert en stor del av de statlige midlene (vi har i år en bevilgning på bare 3.3 mill. kroner på utviklingsposten) til drift av organisasjonene. Når nå tjenesten har fått en ny status og i større grad er »samlet til ett rike», bør nok spørsmålet reises om hvordan arbeidet med faglig utvikling i familievernet skal organiseres i årene som kommer.

Faglig utvikling har mange sider og kan ivaretas på flere måter. Etablering av kompetansesenter er en type initiativ som flere tjenester har satset på de siste årene. Som dere sikkert vet, har departementet allerede mottatt en søknad om midler til et kompetansesenter knyttet til Diakonhjemmet. Vi ønsker imidlertid å drøfte spørsmålet om kompetansesenter med familievernet selv, og vi har derfor tatt initiativ til en dialog med organisasjonene. Departementet skal ha et møte med KF og OFO om et par dager, og så få vi se hvor veien går videre.

Et viktig ønske fra vår side er å ta vare på den kompetansen som er opparbeidet og ligger i organisasjonene og utnytte også disse ressursene på beste måte. Vi håper derfor på et godt samarbeid med KF også om denne saken, og jeg vil ønske årsmøtet lykke til med de viktige drøftingene om organisasjonens framtid senere i dag.