Av poltisk rådgiver Elisabeth Angell

Lekeplasser og sikkerhet

Barn skal ha sunne, trygge og utfordrende omgivelser for lek og fysisk utfoldelse. Når vi installerer klatrestativer, husker, hus og sklier på et lekeområde for små barn, inviterer vi barna til å boltre seg i disse apparatene. På den annen side skal ikke apparatene fungere som feller der barn kan sitte fast, bli kvalt eller alvorlig skadet på annen måte. Hensikten med forskriften om sikkerhet ved lekeplassutstyr er altså ikke å overbeskytte barn eller hindre fysisk utfoldelse, læring og motorisk mestring.

Forskriften innebærer egentlig ikke noe nytt. Den er bare en presisering av krav som har eksistert lenge i norsk lov. Helt siden 1976 har eiere av lekeplassutstyr hatt et ansvar for å påse at utstyret holder et forsvarlig sikkerhetsnivå. Siden internkontroll-prinsippet ble innført i 1992 har eierne også vært pålagt å ha rutiner og dokumentasjon på at sikkerheten ved lekeplassutstyr er ivaretatt.

I 1995 måtte rundt 6 500 barn til legebehandling etter å ha skadet seg på lekeplassutstyr. I de alvorligste tilfellene har barn blitt kvalt etter å ha hengt fast i utstyret, fått alvorlige hodeskader etter å ha falt mot underlag av asfalt, betong eller stein, eller fått fingre kappet av i farlige husker. Høye skadetall måtte tas som en signal om at ansvaret ikke var tilstrekkelig fulgt opp.

Sikkerhetsforskriften skal altså forebygge at barn skader seg alvorlig under lek i og rundt lekeplassutstyr. Skrubbsår og blåmerker er det umulig – og heller ikke ønskelig - å forebygge. Det er stor forskjell på uhell som resulterer i skrubbsår og blåmerker, og ulykker der barn får kappet av seg fingrene eller blir kvalt i et lekeapparat.

Diskusjonene rundt forskriften har satt barns lekemiljø i fokus. Norge har et sterkt vern av arbeidstakernes fysiske arbeidsmiljø. Gjennom forskrift om lekeplassutstyr presiseres det at barns lekemiljø må være like viktig. Dessverre har mye av omtalen fokusert på kostnadene ved å utbedre lekeområdene, og i noen tilfeller; fjerning av utstyr. Bakgrunnen for forskriften - barns sikkerhet - er i stor grad kommet i skyggen.

Det har også festet seg enkelte misforståelser om hva forskriftene egentlig innebærer. Forskriften sier bl.a. at det skal være støtdempende underlag der barn kan falle ned, men den sier ikke noe bestemt om hvilket materiale som skal brukes. Forskriften krever at underlaget skal redusere risikoen for alvorlige skader. Det er derfor viktig å se fallhøyde og underlag i sammenheng. Forskriften stiller selvfølgelig ikke krav om å ”sandlegge” alle lekearealer i sin helhet. At det skulle være krav om å benytte en bestemt ”EU-godkjent” sand, er også en misforståelse.

Det er lagt opp til at eiere av lekeplassutstyr skal gjøre en risikovurdering av utstyret de tilbyr barna. Her er standarder, som forskriften viser til, et viktig hjelpemiddel. Nasjonale og internasjonale standarder er kun anbefalinger, ikke lovbestemmelser. At det nå finnes europeiske standarder på dette området, er noe helt annet enn EU- direktiv. Den norske forskriften har ingen parallell i EUs regelverk.

Det har skjedd mye positivt med sikkerheten på norske lekeplasser etter at forskriften kom. Mange har tenkt helhetlig på lekemiljøet og gitt barna bedre og mer inspirerende lekeplasser.

Forskriften er imidlertid blitt tolket unødig strengt av enkelte. Det har vært tendenser til at eiere uten videre skifter ut/fjerner gammelt lekeplassutstyr, uten å vurdere om det kunne repareres. Dette medfører at oppgraderingen av lekeplassene blir mer kostbar enn nødvendig, og i en del tilfelle at lekeplasstilbudet blir redusert.

Men: Dersom utstyret på en lekeplass utgjør en alvorlig fare for barna er det tross alt bedre med færre eller ingen lekeapparater!