Feilaktig kritikk av Smutthullavtalen

Av fiskeriminister Peter Angelsen

Smutthullavtalen og de bilaterale protokollene som er inngått mellom Norge og Island og Russland og Island er egnet til å skape ro og ordnede forhold for fiskeriene i nordområdet, noe som vil være en stor fordel for Norge og norsk fiskerinæring. En del av de motforestillinger som den siste tiden har kommet fra fiskerihold i Norge bygger på sviktende grunnlag, og det er derfor nødvendig med noen klargjøringer.

Noe av kritikken går på at det ikke er balanse mellom torskekvoten Island kan ta i norsk økonomisk sone (4.450 tonn i år pluss bifangst) og de kvoter Norge kan fiske i islandsk sone (500 tonn brosme, lange og blålange pluss bifangst samt 17.000 tonn lodde). For det første er det å si at heller ikke avtalene vi har med Færøyene og EU er matematisk balanserte i kvoter, da de også får kvoter på folkerettslig grunnlag. Og kvotebalanse vil alltid være et spørsmål om prissetting på de ulike fiskeslagene som inngår i byttet. Dessuten inneholder avtalen med Island en rekke andre viktige elementer som må telle med i det samlede balanseregnskapet.

Ett slikt viktig element er at den islandske torskekvoten faller bort i sin helhet dersom totalkvoten for torsk kommer under 350.000 tonn. Ingen av de andre kvoteavtalene Norge har inngått med andre land inneholder en slik bestemmelse. Videre avstår Island fra å fiske torsk utenfor norsk og russisk økonomisk sone, og de forplikter seg til ikke å fiske lodde i Barentshavet. Det ligger også i avtalen og protokollen at Island anerkjenner forvaltningsregimet i området, og endelig forplikter partene seg til å søke å hindre utflagging av fiskefartøyer med sikte på å omgå avtalen. Landing av fangst fra uregulert fiske og anløp i havn av fartøyer som fisker uregulert, vil heller ikke bli tillatt. Dette vil gjøre det langt mindre attraktivt å prøve å drive uregulert fiske under bekvemmelighetsflagg i Smutthullet for ettertiden, og slett ikke fremme interessen for slikt fiske, slik noen kritikere hevder.

Det er reist kritikk mot bestemmelsen om bifangst i tilknytning til den islandske torskekvoten, og det blir hevdet at Island kan ta hele sin bifangst i form av blåkveite. Dette er ikke riktig. Det gjelder de samme bifangstbestemmelser for det islandske fisket i norsk økonomisk sone som for alle andre som fisker her. Det betyr for eksempel at det bare kan tas inntil 10 prosent bifangst av blåkveite i fisket etter torsk. Heller ikke i de andre fiskeriavtalene er bifangstreglene spesifisert, fordi bifangstbestemmelsene på alle arter til enhver tid følger av våre reguleringer.

Det blir også stilt spørsmål ved hvordan islandsavtalen vil påvirke avtalene med Færøyene og EU. Til det er å si at de islandske kvotene i norsk og russisk økonomiske soner vil bli tatt direkte fra de norske og russiske kvoter og således ikke gå utover andre avtalepartneres kvoteandeler.

Noen gjør et stort nummer ut av at avtalen ikke har egne bestemmelser for islandsk rekefiske i Smutthullet og Svalbardsonen. Men som alle burde vite eksisterer det ingen rekeregulering i Smutthullet. Det gjelder for alle lands fiskere. I Svalbardsonen har vi en regulering med fangstdøgn, som også omfatter Island, og den står fast. Dersom det på teknologisk eller kommersiell basis skulle skje en utvikling som fører til økt press på rekeressursene, vil endring av reguleringene selvsagt måtte vurderes.

Samlet sett innebærer avtalen med Island at fisket i Barentshavet nå er regulert innenfor avtaler med alle fiskerinasjonene i Nord-Øst-Atlanteren. Samtidig er norsk-russisk forvaltning akseptert som regime for det internasjonale området Smutthullet. Dette sikrer en bedre forvaltning i nordområdet. Avtalen innebærer dessuten at islandske farvann igjen åpnes for norske fiskere på bilateral basis, både når det gjelder loddefiske og linefiske etter bunnfisk.

Forvaltningsregimet for nordområdet ligger fast. Det er kyststatene Norge og Russland som har forvaltningsansvaret, og forvaltningen vil nå som før skje gjennom Den blandede norsk russiske fiskerikommisjon. Påstanden om at avtalen med Island er i strid med FN-avtalen om fiske på det åpne hav, er feil. FN-avtalens artikkel 8, første ledd, sier at kyststatene og stater som fisker på det åpne hav skal samarbeide enten direkte eller gjennom egnede regionale organisasjoner. Norge og Russland valgte i dette tilfellet den direkte samarbeidsmodellen.

Regjeringen vil legge avtalen med Island fram for Stortinget slik at Stortinget kan ta stilling til avtalen nå i vårsesjonen. Det norsk-islandske samarbeidet har på en rekke områder helt klart lidd under den manglende avklaringen omkring smutthullproblematikken. En godkjent avtale er et godt utgangspunkt for å gjenoppta et nært samarbeid, blant annet for å fremme internasjonal anerkjennelse av sel- og hvalfangsten.