Fiskeriminister Peter Angelsen

Globalisering – nasjonal utfordring for fiskeri- og havbruksnæringen

Årsmøte FHL 30.04.99

Kjære forsamling

Det er med stor glede jeg deltar ved denne årskonferansen hvor globalisering og verdiskaping er tema. Fiskeri- og havbruksnæringen har alltid vært rettet mot eksportmarkedene. Det globale har derfor vært næringens utgangspunkt i sine forretninger. Fiskeeksporten har utviklet seg til å bli en stor nasjonal inntektskilde, og potensialet for ytterligere utvikling og vekst er betydelig. Det er to veier, som både hver for seg og sammen, fører til økt verdiskaping; for det første kan større verdier hentes ut av markedet og for det andre kan råstoffgrunnlaget utvides ved at kommersielt oppdrett av ulike arter av fisk og skalldyr utvikles. Norsk næringsliv vil i tiden som kommer stå overfor en rekke utfordringer knyttet til hovednæringene (oljeindustrien/ verftsindustrien). Det blir derfor viktigere enn noen gang at fiskerinæringen bidrar til å skape vekst, skape nye arbeidsplasser, og skape stabil sysselsetting innenfor sitt område.

Jeg vil dele min innledning inn i fire bolker hvor jeg starter med å si litt om ulike temaer knyttet til det jeg som et samlebegrep kaller markedsforvaltning, deretter vil jeg komme inn på havbruksforvaltning og ressursforvaltning. Til slutt vil jeg si litt om forskning og utvikling -FoU - og kompetansebehov i fiskeri- og havbruksnæringen.

Først altså markedsforvaltning; En hovedutfordring som må settes på dagsorden i et nasjonalt perspektiv er å forvalte markedene for fisk og fiskeprodukter på en god måte, dette ligger som en grunnleggende forutsetning i Perspektivmeldingen.

Markedsforvaltning handler om å skape rammebetingelser og skjøtte markedene etter beste evne slik at markedsandeler kan skapes, økes og opprettholdes. Markedsforvaltning kan deles inn i tre underområder; handelspolitikk, markedsorientering og markedsarbeid.

En forbedring i de handelspolitiske rammebetingelsene fiskerinæringen er underlagt, kan gi en betydelig økning i sysselsetting og verdiskaping med basis i norske fiskeressurser. Markedsadgangen sikres gjennom de internasjonale avtalene Norge har.

EU markedet mottar over 60% av norske fiskeprodukter målt i verdi, følgelig er EØS-avtalen den mest betydningsfulle avtalen vi har for fiskerinæringen når det gjelder markedsadgang.

Det er behov for å gå gjennom og avklare sentrale problemstillinger i EØS-avtalens protokoll 9, som omfatter fisk. Laksesaken illustrerer godt dette behovet. Kommisjonen har, på bakgrunn av samtaler mellom statsminister Bondevik og Kommisjonspresident Santer i januar, sagt seg villig til en gjennomgang av spørsmål knyttet til protokoll 9.

Som kjent er Kommisjonen nå å betrakte som et forretningsministerium. Vi er imidlertid i dialog med EU-Kommisjonen, og prosessen er i gang. Det er avtalt et møte med næringen, der FHL er invitert, i begynnelsen av mai, hvor næringen vil få en nærmere orientering om prosessen.

Økt kapitalflyt og utvikling av økonomiene har satt nye markeder som Russland og land i Asia i stand til å komme på banen som tunge aktører i verdensøkonomien. Utviklingen har gått litt for fort, og mange av de nye markedene har opplevd en finansiell krise. På tross av økonomisk turbulens vil de nye markedene på lang sikt kunne videreutvikles som mottakere for norsk fisk. Verdens handelsorganisasjon - WTO - er det forumet vi må arbeide gjennom for å få til klare kjøreregler for handelen med de nye markedslandene.

En forbedring av markedsadgangen gjennom WTO vil kunne bidra til økt eksport og verdiskaping samtidig som norsk fiskeeksport kan gjøres mindre avhengig av EU-markedet. Nye WTO-forhandlinger som skal starte til neste år vil kunne bidra til bedret markedsadgang i et globalt perspektiv.

Regjeringen går i likhet med alle store WTO land inn for en bred forhandlingsrunde når forhandlingene starter neste år. Ingen land har sagt at de ikke ønsker forhandlinger om markedsadgang, og dette temaet vil med all sannsynlighet settes på dagsorden i forhandlingsrunden som starter i år 2000 og ventelig vil vare 3-4 år. Norge vil bidra til at markedsadgang for fisk settes på dagsorden.

Opplegget for forhandlingene skal behandles på ministerkonferansen i WTO. Den avholdes i månedsskiftet nov./ des. i år i Seattle i USA. Norske myndigheter startet forberedelsene knyttet til de nye forhandlingene sommeren 1998, og dette arbeidet fortsetter i hele 1999. Det er etablert en bredt sammensatt statssekretærgruppe for WTO, som håndterer forberedelsesarbeidet. Dette inkluderer kartlegging av norske interesser i de kommende forhandlingene. Under denne gruppen er det arbeidsgrupper på ulike områder, herunder markedsadgang for industriprodukter som inkluderer fisk og fiskevarer. Arbeidet ledes av Utenriksdepartementet.

Fra norsk side vil arbeidet med å bedre markedsadgang for fisk gis høy prioritet. Det er i denne forbindelse av særskilt betydning at også ikke-tariffære forhold inngår i forhandlingene, da dette ofte rammer eksporten av fiskeprodukter.

Det knytter seg videre norske offensive interesser til innføring av en multilateral konkurransepolitisk disiplin. I lys av de erfaringene vi har med anti-dumping tiltak mot norsk laks iverksatt av USA og EU, vil Norge ha interesse av at spørsmålet blir satt på dagsorden i WTO. Både markedsadgang og felles kjøreregler for konkurransepolitikk vil i det videre arbeidet mot ministerkonferansen i USA fremmes av Norge som temaer som bør inngå i forhandlingene.

De ikke-tariffære handelshindringene er av økende betydning. Veterinærbestemmelser, kvalitet, hygiene, helse og trygg mat som faktorer av betydning innenfor handelen med næringsmidler har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Miljømerking er også et stikkord i denne forbindelse. Dette gjør at vi i fiskeriforvaltningen må legge større vekt på ikke-tariffære forhold ved handelen med matvarer i fremtiden. Vi har en utfordring i å heve vår kompetanse for å følge med i prosessene og påvirke internasjonalt regelverk på dette feltet. Arbeidet for å etablere standarder og kjøreregler innenfor næringsmiddelområdet blir av stor betydning fremover. Arenaene vil særlig være WTO samt arbeidet med standarder og reguleringer for matkvalitet og sikkerhet gjennom Codex Alimentarius i regi av FN’s matvareorganisasjon – FAO.

Markedsorientering innebærer at alle ledd i næringen lytter til markedenes krav og behov når beslutninger tas, produkter utvikles og eksporten tilrettelegges. Næringen har vist både kreativitet og dyktighet på dette området, noe den økte eksportverdien viser, men det vil være nødvendig at norsk fiskeindustri fokuserer ytterligere på markedsorientert produktutvikling. Økt videreforedling på markedets premisser vil kunne øke verdien på produktene. I tillegg er kvaliteten på produktene særdeles viktig.

Jeg var i Hamburg i februar, og jeg må si at jeg er bekymret over tilbakemeldingen fra viktige tyske importører som sterkt påpekte at den norske laksen ikke holdt tilfredsstillende kvalitet som råstoff til røkelaks for det tyske marked. Den var for fet. Markedet må tas på alvor, og holdningen om at kortsiktig profitt er bedre enn langsiktig tenkning, må endres. Jeg håper næringen og Eksportutvalget for Fisk kan imøtekomme de tyske aktørenes ønske om å komme i dialog med norske eksportører når det gjelder kvalitet på norsk fisk. Myndighetene vil være medspiller for økt markedsorientering ved å avsette midler til FoU, og gjennom å bidra til å sette markedet i høysetet hos alle ledd i næringen.

Markedsarbeid må gjennomføres for å skape nye markeder, opprettholde etablerte markedsandeler, og om mulig øke dem. Kampen om forbrukernes oppmerksomhet og andel av matbudsjettet tiltar både ute og hjemme. Forbrukeren er utsatt for påvirkning både fra konkurrerende matvarer og andre fiskerinasjoner. Det å etablere lojalitet og preferanse for norsk sjømat hos forbrukeren blir en viktig konkurransefaktor for å sikre fremtidig avsetning og etterspørsel etter norske fiskeprodukter.

Eksportutvalget for fisk har en viktig rolle i denne sammenheng, og utvalget gjennomfører et betydelig antall felles markedsføringskampanjer hvert år. Til syvende og sist må det allikevel være den enkelte aktør sitt ansvar å skjøtte og bevare sine kunder og markedsandeler.

Det andre hovedtemaet jeg vil omtale er havbruksforvaltning;

Hovedmålet for havbrukspolitikken er at oppdrettsnæringen skal ha en balansert og bærekraftig utvikling og være en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. Dette er en utfordring forvaltningen og næringen sammen må arbeide med.

Siden det er lite sannsynlig at vi i fremtiden vil være forskånet fra handelspolitiske tiltak, må rammebetingelsene for havbruksnæringen også vurderes ut fra en handelspolitisk synsvinkel. Konkret har slike forhold medført at vi innførte fôrkvoter for oppdrettsnæringen. Meningen med fôrkvotene var ikke å regulere opp prisen på laks, men sikre en balansert vekst, gi like vilkår for oppdretterne og forsøke å unngå at tiltak iverksettes mot norsk oppdrettsnæring.

Jeg har forståelse for at det skapte reaksjoner da vi reduserte fôrkvotene for 1999. Ut fra hensynet til markedet, står jeg fast på at denne beslutningen var riktig. Vi vil gjøre vårt ytterste for at eventuelle nye endringer i rammebetingelsene skal signaliseres i god tid, av hensyn til oppdretternes behov for forutsigbarhet i sin bedriftsøkonomisk planlegging.

En stor andel av verdens soya er i dag genmodifisert, og vi finner denne igjen i norsk mat og i fôr til både fisk og husdyr. Dette er et aktuelt tema for fiskefôrprodusentene, som foretar strategivalget mht. innholdet i fôret som tilbys oppdretterne. Det er selvfølgelig også viktig for oppdrettsnæringen å ha klare holdninger og strategier på området. Myndighetenes rolle er å sikre godkjenningsordninger som ivaretar sikkerheten til mennesker, dyr og miljøet ved bruk av disse produktene.

Bruk av genmodifiserte produkter handler ikke bare om at produktene er trygge å bruke. Dette er et område hvor markedet i stor grad handler ut fra følelser eller ut fra et verdivalg. Av hensyn til brukerne har vi derfor innført obligatorisk merking av fôr som inneholder genmodifiserte produkter over en viss grense. Vi har tro på at dette er et område hvor man må informere, og være beredt på å få reaksjoner. I siste instans er det viktigste for næringen at konsumentene opplever både matglede og trygghet ved den maten de spiser.

Økt konkurranse fører til at oppdrettsselskapene blir stadig større. Fra å være en næring med lokal eierstruktur og få konsesjoner per eier, har også utviklingen innen oppdrettsnæringen gått i retning av større selskaper. Det er imidlertid regjeringens mål at drift, administrasjon og eierskap skal være knyttet til distriktene, som nedfelt i lovverket. Eiermessig integrasjon er imidlertid ikke den eneste løsning for å møte de kommende markedsutfordringene og få en viss tyngde i markedene. Det finnes mange samarbeidsformer som ivaretar hensynet til lokalt eierskap. Samtidig ser myndighetene positivt på at flere eksport- og foredlingsbedrifter integreres eller inngår formelt samarbeid med oppdrettsbedrifter. Det er viktig med samarbeidsformer som øker konkurranseevnen, og reduserer risikoen samtidig som omstillingsevnen til selskapene økes.

Det er et mål å skape grunnlag for produkter av nye arter i oppdrett. Det er derfor viktig å sikre næringen tilgang til arealer som dekker fremtidig utvikling innen oppdrett, både med hensyn til laks og til andre marine arter. Fiskerimyndighetene har styrket deltagelsen i prosesser der det legges premisser for tilgang til areal. Dette gjelder arealplanlegging i medhold av Plan- og bygningsloven og arbeid med verneområder i kystsonen.

Et viktig generelt prinsipp er at veksten må skje innenfor de grenser som naturen setter. Vi ser en økt bevissthet for at oppdrett skal være forenlig med bevaring av det biologiske mangfoldet. Dette kommer klart frem i den nye driftsforskriften. På grunn av problemet med rømming har vi vært nødt til å innføre særskilte ordninger hvor hensynet til villaksen har veid tyngst. Slike nye pålegg og krav til oppdretterne er ikke populære, og skulle egentlig være unødvendige. Bruk av godt utstyr og en økt bevissthet rundt vårt miljøansvar bør medføre at myndighetene ikke må detaljregulere.

I en globalisert verden er det viktig at det nasjonale regelverket legger til rette for næringsutøvelse. Fiskeridepartementet har satt i gang et arbeid for å revidere oppdrettslovgivningen både med hensyn til struktur og innhold. Oppdrettslovgivningen skal være et tidsmessig og funksjonelt regelverk for myndighetene og næringen og sørge for forutsigbarhet og nødvendig spillerom for en balansert utvikling av havbruksnæringen. Et av målene med lovrevisjonen er å oppnå forenklinger for næringsutøverne. I denne prosessen er det viktig at næringen, som sitter på mye av kunnskapen og vet hvor skoen trykker, er på banen med gode innspill og samarbeid med departementet.

Mitt tredje hovedtema er ressursforvaltningen som er et globalt anliggende, idet verdenssamfunnet i økende grad setter normene for forvaltningen av de levende marine ressursene og for miljøet i havet. Den første, og fortsatt viktigste internasjonale avtalen, er FNs-havrettskonvensjon som ble ferdigforhandlet i 1982. Denne har vi senere videreutviklet gjennom å vedta FN-avtalen om fiske på det åpne hav som ble ferdigforhandlet i 1995. I denne avtalen har vi på globalt nivå, for første gang i en konvensjon, innført føre-var prinsippet som en retningslinje i forvaltningen av levende marine ressurser. Konvensjonen blir bindende når et tilstrekkelig antall land har ratifisert den. Videre ble konvensjonen om beskyttelse og bruk av det biologiske mangfoldet undertegnet i 1992. Sammen representerer disse konvensjonene et globalt rammeverk som setter standardene for hvordan vi i fremtiden skal forvalte havet og ressursene, også i de nasjonale sonene.

Begrepet bærekraftig vil bli definert gjennom globale standarder og gjennom regionale tilpasninger. Med andre ord så er det gjennom retningslinjer som utvikles internasjonalt, at standardene for hva som er en bærekraftig ressursforvaltning utvikles. Vi opplever et stadig sterkere globalt fokus på forvaltningen av de levende marine ressursene og på havmiljøet i sin alminnelighet. Konsekvensen er at vi i Norge isolert ikke kan lage egne regler for hvordan vi forvalter fisken i norsk økonomisk sone uten å ta hensyn til globale prinsipper.

Så kan vi selvsagt spørre oss om vi nødvendigvis må legge disse avtalene og konvensjonene til grunn for vår forvaltning. Til det vil jeg si et ubetinget ja. Vi har vel alle akseptert havrettskonvensjonen som et bindende internasjonalt instrument. Konvensjonen om biologisk mangfold er ikke mindre bindende.

Økt fiske i internasjonalt farvann har truet med å destabilisere de regionale forvaltningsregimene som kom på plass etter at havrettstraktaten var ferdigforhandlet. Dette fisket førte til ukontrollert beskatning av fiskebestander som har sin utbredelse både innenfor og utenfor 200-mils grensen. Norge har arbeidet for å motvirke konsekvensene av disse fiskeriene. Behovet for å få på plass regionale fiskeriavtaler for Smutthavet og Smutthullet er de konkrete eksemplene i våre nære farvann, der ukontrollert og uregulert internasjonalt fiske har kunnet foregå på viktige norske bestander.

Vi har fått på plass, gjennom den nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen NEAFC, et regime som styrer uttaket av norsk vårgytende sild i så vel nasjonale soner som i internasjonalt farvann. Videre har vi nettopp ferdigforhandlet en avtale med Russland og Island som vi antar vil sette en stopper for det ukontrollerte fisket etter torsk i Barentshavet. Og vi arbeider med å få på plass et regime som får det totale fisket etter makrell i Norskehavet og Nordsjøen under kontroll.

Etter havrettstraktaten har en i og for seg rett til å fiske utenfor 200-mils sonene. Men ukontrollert fiske i internasjonale farvann får svært negative konsekvenser for en forsvarlig forvaltning. Press kan imidlertid legges på alle land til å delta i en samlet ressursforvaltning. Også de landene som har betydelige fiskerier på åpent hav har undertegnet konvensjonen om biologisk mangfold, åpne-hav avtalen, og andre globale avtaler som setter nye standarder for hvordan en i det internasjonale samfunnet skal forvalte de levende marine ressursene.

Som siste tema vil jeg fokusere på FoU og kompetanse.

Jeg er glad for at det synes å være oppfatningen i vide kretser at marin forskning og utvikling bør være et sentralt innsatsområde innen den nasjonale satsingen på forskning og utvikling i årene fremover.

Aktiv og bred norsk deltakelse i internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid, bl.a. gjennom EUs rammeprogram for forskning, bidrar til å synliggjøre Norge som forskningsnasjon, og er av grunnleggende betydning for kunnskapsoverføring og for kvalitetskontroll av nasjonal forskning. Det må legges vekt på styrke områder der Norge har naturgitte fortrinn når det gjelder faglig kompetanse og geografisk beliggenhet. Marin sektor er ut fra dette et meget interessant område for internasjonalt FoU-samarbeid, og norske marine forskningsmiljøer hevder seg godt i det internasjonale forskningssamarbeidet.

Fiskeridepartementet har på et overordnet nivå trukket opp hovedmålene for den samlete innsatsen innenfor forskning og utvikling fremover, og definert de prioriterte områdene i en Fou-strategi. Den ”røde tråd” i strategien er at hele produksjonsprosessen må betraktes som en samlet kjede fra råvare til sluttprodukt, hvor en tilstreber så høy verdiskaping som mulig.

Kravene fra markedene til produktene endres, og gjør at produkter og presentasjon stadig må forandres. Dette medfører behov for å utvikle kunnskap på flere områder. Blant annet gjelder det teknologier for prosess- og produktutvikling og for å utnytte de mulighetene som ligger innen marin bioteknologi og bedre ivaretakelse av biprodukter.

Strategien innebærer selvfølgelig også ressursforskning, havbruksforskning og samfunnsforskning innenfor Fiskeridepartementets ansvarsområde. FoU-strategien vil være retningsgivende for Fiskeridepartementets tildeling av midler til områder og tema fremover.

I dag bidrar næringen selv bare i beskjeden grad til sektorens FoU. Skal potensialet for økt verdiskaping realiseres, er det behov for å øke forskningsinnsatsen i forhold til dagens nivå. Dette gjelder bl.a. innenfor direkte næringsrettet forskning som for eksempel kan gi resultater i form av nye produkter. Det er derfor positivt at næringen har gitt støtte, om enn betinget, til innføring av FoU-avgift for fiskerinæringen. Stortinget støtter dette forslaget. Fiskeridepartementet utreder nå spørsmålet om en generell FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringen i samarbeid med de sentrale næringsorganisasjonene.

Norge er langt fremme når det gjelder utvikling av teknologi innenfor havbruk og fiske. Vi må komme lenger når det gjelder foredlings- og prosessteknologi, samt produktutvikling innenfor fiskerinæringen. Jeg vil invitere representanter fra forskning, næring og Eksportutvalget for fisk til et møte i juni for å diskutere disse temaene og hvordan vi kan komme videre. Jeg vil da også benytte anledningen til å drøfte med næringen forslaget om etablering av et produktutvikling-senter for næringsmiddelindustrien, i form av et samarbeidsprosjekt mellom Fiskeriforskning, Matforsk og Norconserv, og om det er andre behov som bør dekkes inn i et slikt samarbeid og senter.

Fiskeridepartementet har lenge sett betydningen av, og arbeidet med, kompetanseheving som et viktig ledd i utviklingen av fiskerinæringen. Endringer som følge av globalisering i verdensøkonomien stiller næringslivet i distriktene overfor nye utfordringer. Distriktenes tradisjonelle konkurransefortrinn som tilgang på ressurser og arealer, betyr relativt sett mindre enn tidligere, mens menneskelig kunnskap og evne til omstilling betyr mer.

Bedriftene i fiskerinæringen må fremstå som attraktive arbeidsplasser slik at de kan trekke til seg personer med høy kompetanse. Forholdene på arbeidsmarkedet er i dag slik at det ikke er noen selvfølge at man lykkes i å rekruttere kvalifisert arbeidskraft.

Næringen sliter med å tiltrekke seg ungdom til tross for den positive utviklingen i næringen de senere årene. Eksporten øker, den teknologiske utviklingen skjer i et rivende tempo, og det er et stort mangfold i de profesjoner som kan sies å være direkte eller indirekte knyttet til fiskerinæringen. Fiskerinæringens status i samfunnet må heves, og tilbudet om høyere utdanning må derfor tilpasses næringens behov. Dette er særdeles viktig.

Utviklingen betyr at fiskerinæringen vil trenge et bredt spekter av høy kompetanse på felter som spenner fra biologisk kunnskap via markedsøkonomi til organisatorisk og administrativ kunnskap. I denne sammenheng ser fiskerinæringen den utdanningen som gis ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø som svært verdifull. Etterspørselen etter fiskerikandidater understreker også dette, og de som uteksamineres fra fiskerihøyskolen kan gå inn i ulike typer stillinger i næringen.

Fiskeridepartementet vil bidra til at det kan opprettes en stilling ved Norges fiskerihøyskole innenfor prosessteknologi, slik at kunnskap og kompetanse på dette feltet heves. Et samarbeid mellom Fiskeriforskning i Tromsø og Norges Teknisk Naturvitenskapelig Universitet i Trondheim, vil kunne gi et godt tilbud til studentene innenfor prosess- og produktutvikling.

For å dekke næringens etterspørsel og behov for kandidater med høyere utdanning er det imidlertid også viktig at studenter innenfor det øvrige etablerte utdanningssystemet fatter interesse for, og ser karrieremulighetene i, fiskerinæringen.

Fiskerinæringen må gjennom skoleverket og utdanningstilbudene presenteres og fremstå som en fremtidsrettet næring. Det vil øke muligheten for at ungdom velger utdanning som er direkte eller indirekte tilknyttet fiskerinæringen. Det største ansvaret i rekrutteringssammenheng ligger imidlertid hos næringen selv. Næringen må bli flinkere til å profilere seg som en interessant næring med mange muligheter.

Avslutningsvis vil jeg si at næringen står overfor betydelige utfordringer som følge av økt globalisering. Jeg vil særskilt trekke frem endringene i hvitfiskmarkedet på 90-tallet hvor norsk råstoff har fått betydelig konkurranse fra billigere fiskeslag som hake og pollock. Norsk fiskeindustri opplever konkurranse fra fabrikkskip og utenlandsk fiskeindustri som har lavere produksjonskostnader enn norske anlegg. Særlig Kina har vist seg å bli en betydelig produsent av hvitfisk.

Et annet trekk ved globaliseringen, som er av stor betydning for konkurransebildet, er økt kapitalflyt og konsentrasjon både i detaljist- og produsentleddene for fisk og fiskeprodukter. Norsk fiskeindustri står ofte overfor store aktører i verdensmarkedet, noe som også har ført til behov for å skape allianser og sammenslåinger her hjemme for å være konkurransedyktige. Selv om jeg er svært opptatt av at vi opprettholder en variert struktur i fiskeindustrien, er konsentrasjonen ute i verden et faktum vi må forholde oss til.

Norske eksportører møter konkurranse i markedene fra flere hold enn tidligere. Samtidig som det kan være vanskelig å håndtere økt konkurranse vil den kunne avstedkomme omstilling og nye strategier for utvikling i norsk industri. Det gjelder bare å se disse mulighetene.

Fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig distriktsnæring, og betyr mye for å sikre bosetting og sysselsetting i Kyst-Norge. Som eksportnæring skal næringen være en drivkraft, skape større verdier og bære flere byrder i et nasjonaløkonomisk perspektiv.

Verdier skapt av fiskeri- og havbruksnæringen skal være et solid ben å stå på for Norge i all fremtid. Vi har ikke råd til å ødsle vekk potensialet næringen har, og vi må sammen arbeide for at visjonen for utviklingen av fiskerinæringen kan nås.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 11. mai 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen