Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Takstgrunnlaget for eiendomsskatt på verk og bruk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Finansdepartementet

Takstgrunnlaget for eiendomsskatt på verk og bruk

Finansdepartementet har i brev av 11. mars 1999 til en kommune uttalt:

"Eiendomsskatt er en kommunal skatt. Det tilligger den enkelte kommune å gjennomføre takseringen i egen kommune. Finansdepartementet kan derfor ikke ta konkret standpunkt i denne saken. Departementet vil likevel gi en generell redegjørelse for reglene om taksering av fast eiendom for eiendomsskatteformål.

Eiendomsskatteloven kapittel 3 om skattegrunnlaget er ikke trådt i kraft. Inntil dette skjer, reguleres spørsmålene omkring taksering i byskatteloven §§ 4 og 5, jf eiendomsskatteloven § 33 annet ledd. Ved takseringen skal en komme fram til "det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg", jf byskatteloven § 5. Lovens ordlyd gir m a o anvisning på at eiendmsskattetaksten skal svare til eiendommens omsetningsverdi ved fritt salg på takseringstidspunktet.

I rettspraksis har det lenge vært fremhevet at eiendomsskatten er en objektskatt. Det er eiendommen med den foretatte utbygging som er skatteobjektet, ikke den aktuelle eiers økonomiske interesse i denne. Den salgsverdi som byskatteloven § 5 viser til, er således ikke den pris nåværende eier kan oppnå, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnyttelse av eiendommen. Etter rettspraksis er det i utgangspunktet substansverdien som skal brukes ved verdsettelsen. Substansverdien utgjør kostnadene ved investeringen, korrigert for slit og elde, generell verdiendring mv. Høyesterett legger imidlertid i dom inntatt i Rt 1987 side 129 (AS Tyssefaldene) til grunn at beregning av lønnsomheten kan brukes som et hjelpemiddel for å komme frem til den objektive verdi av en fast eiendom. Dette er fulgt opp i dom inntatt i Rt 1991 side 98 (Elkem):

" ^1 i en del tilfelle kan en rentabilitetsberegning gi et riktigere uttrykk for en objektivisert salgsverdi. Ikke minst vil dette gjelde for kraftverk hvor anleggsomkostningene mv ofte vil gi et mangelfullt grunnlag for et overslag oversalgsverdien. ^1 Jeg kan ikke se at det forhold at Siso Kraftverk leverer kraft til en annen av Elkems bedrifter, kan fravike det som må være utgangspunktet ved eiendomsskattetaksering av kraftverk, nemlig at en rentabilitetsberegning."

Departementet antar at en beregning av lønnsomheten kan brukes som et hjelpemiddel for å komme frem til den objektive verdi også på andre verk og bruk enn kraftverk. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at i den grad en drivverdig naturressursforekomst vil påvirke den aktuelle eiendoms omsetningsverdi, bør denne hensyntas ved den taksering som skal skje i medhold av eiendomsskatteloven § 33 jf byskatteloven § 5.

For øvrig har departementet i brev av 9. november 1995 bl a uttalt om takseringen:

"Departementet er kjent med at en rekke kommune fastsetter eiendomsskattetakstene til en bestemt brøkdel av eiendommenes reelle omsetningsverdi. Departementet har ingen innvendinger mot en slik praksis.

Departementet er videre kjent med at flere kommuner ved eiendomsskattetakseringen benytter seg av ulike former for sjabloner for å finne frem til en eiendoms omsetningsverdi. En slik sjablon kan f eks være faste kvadratmeterpriser for ulike typer eiendommer, fradrag/tillegg i takst pga bygningens alder og konstruksjon osv. Departementet antar dette ikke er i strid med reglene i byskatteloven, såfremt sjablonene er hjelpemidler som kommer i tillegg til befaringen av hver enkelt eiendom.

Et grunnleggende hensyn bak eiendomsskatteloven er likhetshensynet: Eiendommer av samme karakter innen samme kommune skal behandles likt. Dette innebærer at kommunen må legge de samme verdsettelsesprinsippene til grunn ved takseringen av likeartede eiendommer beliggende i forskjellige deler av kommunen."

Avslutningsvis vil departementet peke på at formannskapet i kommunen etter byskatteloven § 4 fjerde ledd kan forlange "særskilt verdsettelse avholdt i tiden mellem de almindelige eiendomstakseringer i tilfælde, hvor værdien av en eiendom ved indtraadte forandringer antages at være væsentlig forøket eller formindsket i forhold til andre eiendomme"."

Til toppen