Statssekretær Atle Hamar

"Nytt årtusen - nye krav til politiet"

Åpningen av utdanningskonferanse på Politihøgskolen, 1. juni 1999

Rektor - konferansedeltakere!

Jeg er glad for at Politihøgskolen har tatt initiativ og invitert til denne konferansen, og understreker at det er viktig at politiutdanningen utvikler seg i takt med den øvrige samfunnsutviklingen. Jeg beklager meget at Solbakken ikke kunne møte i går, men jeg har tatt imot utfordringen til å hilse både fra statsråden og fra Solbakken, og håper dere tar imot meg som en god erstatning. Jeg håper og tror det kan være nyttig å få med noen tanker og synspunkter fra departementet i det videre arbeidet.

Jeg skal innlede denne delen av mitt innlegg med et sitat fra Trangviksposten som stortingsrepresentant Georg Apenes fortalte da det norske Storting behandlet St.meld. nr. 91 (1983-84) «Om politiets rekruttering og utdanning»:

Da politikonstabel Fladnes’ sønn i sin tid søkte stillingen som konstabel i Storvik, kommenterte redaktør Syversen i «Trangviksposten» begivenheten slik: «Det er godt gjort av en så ung mann å søke en så stor stilling».

St. meld. nr. 91 1983/84 var den første utredning i Norge som tok for seg hvilket nivå vår politiutdanning skulle være på, og den fikk allmenn tilslutning fra alle hold. Den er også forløperen for utviklingen fram til den politihøgskole som vi har i dag.

Spørsmålet som jeg ønsker å stille, er ikke hva som er gjort, men hva som må gjøres for å møte de krav som framtiden vil stille til polititjenestemennenes kompetanse i et stadig mer kompliset samfunn.

Jeg vil fokusere på fem forhold:

• hva vil publikum kreve av politiet fremover ?
• hvem vil søke seg til politiet ?
• hvilke politimessige utfordringer ligger i internasjonaliseringen?
• hvilke utfordringer ligger i den teknologiske utviklingen?
• hvordan kan vi sikre en etter- og videreutdanning som gjør etatens folk i stand til å møte nye utfordringer?

Hva vil publikum kreve av politiet fremover ?

Etterkrigsgenerasjonen har vært et takknemlig publikum for politiet; preget av respekt for og tiltro til etatens folk. Vi kan ikke ta for gitt at dette vil fortsette. Trendforskere skisserer en utvikling som går i retning av et mer krevende publikum; velutdannet og -orientert, med høy bevissthet i forhold til egne behov, ønsker og rettigheter. Dette publikum vil, i mindre grad enn tidligere, akseptere å måtte vente på tjenester når de trenger dem. De vil i større grad stille spørsmål til tjenestens kostnad vurdert opp mot hva de får igjen. De vil vurdere alternativer; kan ikke politiet beskytte publikum vil vi se en videreutvikling av private sikkerhetstjenester. De vil også stille spørsmål ved politiets hjemmelsgrunnlag når det brukes makt og tvang. Kravene til rettssikkerhet, og bevisstheten knyttet til grensesnittet mellom det offentliges behov for fullmakter og privatlivets fred vil bli tydeligere. Her har politiet store utfordringer. I tillegg tror trendforskerne at etiske spørsmål vil bli tillagt større vekt. En slik utvikling vil føre til andre krav både til etaten og tjenestemennene.

Hvem vil søke seg til politiet?

Fortsatt ligger premissene for rekrutteringen til norsk politi fra NOU 1981:35 "Politiets rolle i samfunnet" fast, nemlig: "Politiet bør rekrutteres fra alle sosiale grupper og gjenspeile samfunnet med hensyn til livserfaring, yrkesbakgrunn og utdanning."

Mange av den nye generasjonen arbeidstakere har andre holdninger enn det vi politikere, arbeidsgivere og departementet har vært vant til å forholde oss til. Selvsagt er individuelle forskjeller like store som de alltid har vært, men noen trender kan vi se. Den generasjonene som nå er søkere til Politihøgskolen er preget av kommersialisering og internasjonalisering. De har vokst opp i en virkelighet hvor teknologi spiller en stor rolle. De er vant til å bruke data, både som verktøy og leketøy. De kommuniserer med omverden gjennom Internet og mobiltelefoner. De søker nyheter, og ser få "evige sannheter". Charlotta Alsèn, leder av Creative Futures Consultancy i Stockholm sier at vi står overfor den rastløse generasjonen. De vil ha frihet, eget ansvar, et kreativt miljø, nettverk, trivelige kolleger, utfordringer, muligheter for å være selvstendige og balanse i livet.

Det er i denne generasjonen vi skal finne dem som er skikket og kvalifisert til å bli polititjenestemenn, og ikke minst få dem til å ville forsette å være politi-tjenestemenn etter endt utdanning.

Internasjonalisering

Økt internasjonalisering er en utfordring på alle samfunnsområder. I løpet av de siste ti årene har vi sett stor vekst i det europeiske og internasjonale politisamarbeidet. Det har sammenheng med større internasjonalisering på andre samfunnsområder, med veksten i organisert grenseoverskridende kriminalitet som øker behovet for politisamarbeid, og med at EU-landene også på dette området har dratt i gang nye samarbeidsformer.

Norsk politi har tradisjonelt samarbeidet tettest med de øvrige nordiske land, og gjennom Interpol internasjonalt. Nærmere samarbeid med politiet i andre land og gjennom flere organisasjoner stiller økte krav. Det gjelder språk, kunnskap om politiet og hvordan det er organisert i andre land, rettsvesen med videre. Det vil kreve mer kunnskap om samarbeidet og større evner til samarbeid. Når det nordiske politisamarbeidet er så nært, enkelt og effektivt har det jo i stor grad sammenheng med de nordiske lands fellesskap når det gjelder kultur og språk. Innenfor en videre krets av land vil det være større forskjeller på slike områder og politiet må makte å samarbeide på tross av dette.

Jeg skal i denne sammenheng si noen ord spesielt om Schengen-samarbeidet. Den største utfordringen for politiet når det gjelder Schengen-samarbeidet er at det skal gjennomføres ganske omfattende endringer før samarbeidet etter planen trer i kraft for fullt i Norge i år totusen. Det gjelder særlig grensekontrollen på land, sjø og i lufthavner. Det vil være nødvendig å styrke opplæringen i grensekontrolltjeneste både på et generelt nivå og spesielt. Schengen-samarbeidet vil bety at vi fjerner personkontrollen mot de andre Schengen-landene, styrker grensekontrollen mot tredjeland og gjeninnfører utreisekontroll. Ved de indre grensene må politiet arbeide på en slik måte at for eksempel problemene med illegal innvandring ikke øker.

Schengen-samarbeidet vil by på flere utfordringer når det gjelder utdanning og opplæring. Det er nødvendig med noe generell kunnskap og Schengen som om andre internasjonale organisasjoner som Norge deltar i. Schengen vil gi norsk politi tilgang til et meget effektivt ettersøkingsregister, Schengen informasjonssystem eller SIS og det er nødvendig med kunnskap om bruken. Så har vi endringene når det gjelder grensekontroll som jeg nevnte tidligere. Med utgangspunkt i Schengenkonvensjonen og en bilateral avtale mellom Norge, Sverige og Finland, vil politiet får formalisert adgang til å krysse grensene uvarslet, på meget bestemte betingelser, for å foreta observasjon eller forfølgelse på ferske spor. Kunnskap om hva dette innebærer helt presist vil selvfølgelig være nødvendig.

Schengenkonvensjonen

Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan polititjenestemenn fra andre Schengen-land på visse, nærmere angitte vilkår, fortsette observasjon og forfølgelse av en person som mistenkes for et straffbart forhold, inn på norsk territorium. Trolig vil norske polititjenestemenn få denne muligheten i andre skandinaviske og europeiske land. Men den setter krav til at den norske tjenestemannen har de nødvendige kunnskaper om rettsregler som gjelder i det land hvor dette kan skje, og vice versa.

Etter gjeldende rett tilligger eksekutivmakten norsk politi på norsk territorium.

I St.prp.nr.42 (1996-97) ble det lagt til grunn at svenske og finske polititjenestemenn på visse vilkår kan pågripe en etterlyst person på norsk territorium.

Det er en rekke spørsmål som reises i denne forbindelse og som det må vurderes om Politihøgskolen må tilrettelegge kompetanseutvikling i:

• begrepet utenlandsk polititjenestemann
• den praktiske gjennomføringen av observasjon og forfølgelse
• utenlandske polititjenestemenns medbringelse av tjenestevåpen, (som kjent er norsk politi ubevæpnet)
• adgang til å kunne pågripe herunder
• myndighetshandlingen og myndighetsutøvelsen
• strafferettslig vern og strafferettslig ansvar

Hvilken kompetanse er nødvendig, og hva kan lokale eller regionale tjenestesteder bidra med ?

Den teknologiske utviklingen

Den teknologiske utviklingen har ført til nye former for kriminalitet. Det er derfor et betydelig behov for politiet å øke kompetansen på dette område. Et relevant spørsmål blir om vi selv skal iverksette utdannelsen, som trolig vil bli meget kostbar, eller om vi skal kjøpe tjenesten. En annen løsning vil være å tilsette personale som har de ønskede kvalifikasjonene, men som vil ha behov for å få kompetanse i politiets metoder og organisasjon.

Den teknologiske utviklingen vil bidra til mer internasjonal kriminalitet. Særlig gjelder dette økonomisk kriminalitet i alle former som i stadig større utstrekning vil foregå på tvers av landegrensene. Etterforskningen må internasjonaliseres i takt med utviklingen, kanskje helst ligge i forkant. Denne utviklingen vil stille store krav, ikke bare til fagkompetanse innen ganske spesielle områder, men også til språkkunnskaper, evne til samhandling på tvers av landegrensene og forståelse for og kunnskap om andre lands politiarbeid.

Livslang læring

I Norge er det tariffestet at arbeidsgiveren har et betydelig ansvar for å utvikle og legge til rette for at alle tilsatte skal få nødvendig livslang læring for å møte nye utfordringer. Dette vil stille store krav til lokale, regionale og sentrale opplæringstiltak i etter-utdanningen. Politihøgskolen arbeider effektivt med utvikling av etterutdanning og utvikling av spesialist kompetanse hos våre tjenestemenn og -kvinner. Med de kravene som ligger foran oss er det trolig at ingen vil kunne se seg som ferdig utlært den dagen de går ut av en utdanningsinstitusjon. Dette gjelder også Politihøgskolen. En av utfordringene blir å se behovene for etterutdanning i god tid og ligge, om ikke i forkant, så i hvert fall parallelt med kriminalitetsutviklingen. En oppegående forsknings- og utviklingsavdelingen vil være av stor betydning i forhold til å bidra til en riktig utvikling av politiutdanningen. Jeg merker meg med glede at FOU avdelingen ved Politihøgskolen prioriterer kontakt med andre lands forskningsinstitusjoner høyt. Kriminaliteten i Norge internasjonaliseres; vi kan få mye ved å pleie vårt internasjonale kontaktnett, både med politiet i andre land, og gjennom andre lands forskning og utvikling.

Jeg stiller i dag opp noen av utfordringene politiet og politiutdanningen vil stå overfor i framtiden, og reist noen spørsmål. Jeg har ikke svarene, men forventer at dere, i løpet av konferansen og tiden som kommer, vil arbeide frem noen svar. Lykke til med resten av konferansen og takk for oppmerksomheten.