Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Åpning av Oslo Kammermusikk Festival 1999

Oslo, 13. august 1999

Kjære musikkvenner.

Til alle tider, og i alle deler av vår verden, har mennesket gledet seg over musikk. Ja, mer enn det. Til alle tider har mennesket hatt behov for musikk for å kunne gi uttrykk for sine følelser og stemninger, det være seg glede eller sorg, kjærlighet, takknemlighet, savn eller lengsler. Musikken kan lindre smerte, gi utholdenhet i kamp, og styrke i tro. Slik har det alltid vært, og slik er det nå. Vi trenger musikken i alle former, og i dag kanskje mer enn noen gang før. Vi lever i en oppjaget tid da alt skal være så effektivt, og alt skal gå så fort. Da er det sjelebot i det som tar sin tid, og som ikke lar seg forandre, uansett hvilken tidsalder man lever i.

Derfor gleder jeg meg over Oslo Kammermusikk Festival, rett og slett over at vi hvert år har en slik musikkfest her i vår hovedstad. Og jeg takker for anledningen til å delta.

Det er en ære å bli invitert til å foreta åpningen.

Det er en sann glede å være her.

Musikken er en grensesprengende kunstart som trenger dypere inn i menneskers sinn enn kanskje noen annen kunstform. Musikkopplevelsen åpner for et fellesskap uavhengig av kjønn og alder, livsform og språk, og skaper i oss stadig nye muligheter for innlevelse og glede. Nasjonale grenser eksisterer ikke for musikken.

Musikken kjenner bare mennesker.

Oldtidens greske naturfilosofer lyttet til himmelsfærenes harmoni og så himmelkulens stjernevrimmel som et uttrykk for universets fullkommenhet, der musikken var med. Middelalderens astrologer beskrev himmellegemenes tonespill som en levende symfoni. Nomadefolk av ulike slag har gjennom alle tider opplevd musikken som naturens åndedrett.

For dem alle var det slik at musikken var der, i dem, og omkring dem.

Vi, teknisk-rasjonelle mennesker som vi er, har fortrengt dette. Vi hører ikke musikken i tilværelsen slik tidligere generasjoner gjorde det. Vi hører ikke stjernehimmelens spill. Riktignok omgis vi av musikk nærmest hvor vi står og går, og til alle døgnets tider. Teknisk musikk - men i hvilken grad vi hører den, skal være usagt.

Likevel. Musikken er der, i oss. Når instrumentenes toner når våre ører, vekkes det sanne menneskelige i oss. Når musikken lukker oss inne i sin verden, forvandles vi til mennesker slik menneskene alltid har vært. Vår natur blottstilles og vi blir slik mennesket fra opprinnelsen var tenkt å skulle være.

Da aner også vi himmelsfærenes harmoni.

Oslo Kammermusikk Festival er en musikkfest, og et sted, der vi får oppleve dette, der vi igjen fullt ut blir mennesker og får erfare noe av tilværelsens uendelige storhet.

Kammermusikk er gammel som musikkform. Lenge var den forbeholdt samfunnets elite, og helt opp til vår egen tid er den blitt betraktet som et typisk eksempel på det som gjerne går under betegnelsen ”finkultur”. Men i de senere år har kammermusikk fått en stadig mer fremtredende plass i det norske musikkbildet, og det arrangeres nå kammermusikkfestivaler flere steder i landet.

Mye av æren for dette er jeg overbevist om må tilskrives Oslo Kammermusikk Festival. Den utadvendte entusiasme, og ikke minst den kvalitet som gjennom årene har preget denne festivalen, har i vesentlig grad bidratt til at et bredt sammensatt publikum i dag har tapt sitt hjerte til kammermusikken.

Årets festival trekker tråder til Tyskland og den tyske musikkverden. Det fokuseres på tider med relativt ukjente komposisjoner. At en av komponistene, som vil få verk framført, var kommandant på Akershus festning på begynnelsen av 1700-tallet, er en flott honnør til festningen nå i jubileumsåret.

Jeg takker alle ansvarlige for enda en festival, for innsats, pågangsmot og vilje til å skape det beste. Årets program vekker, naturlig nok, begeistring hos alle med øre for kammermusikk. Men jeg er overbevist om at dette er et program som i tillegg vil makte å fange inn nye tilhengere. Jeg takker også for det. Kammermusikken fortjener et alltid voksende publikum.

Med dette erklærer jeg Oslo Kammermusikk Festival 1999 for åpnet.