Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Innlegg ved Stortingets behandling av St prp nr 48 (1998-99) Om nytt operahus (II)

Stortinget, 15. juni 1999

President

Nytt operahus er en sak jeg har arbeidet med fra første dag som kulturminister. Grunnen til det er rett og slett at dette er en viktig sak for Norge som kulturnasjon. I en tid da endringene i samfunnet skjer raskt og presset fra kommersielle krefter bare øker, er det å satse på kultur helt grunnleggende: Kunst og kultur gir menneskene identitet og gir livet innhold.

La oss et øyeblikk stoppe opp ved det som er skjedd i norsk musikkliv de siste tiårene. Vi har bygd opp et system med kommunale musikkskoler som gir mange barn over hele landet en mulighet til å lære seg å spille et instrument og til å skolere sin sangstemme. Det har en egenverdi for alle. Og når noen av disse barna viser seg å ha talenter utover det vanlige, rekrutterer vi til et musikkliv med bredde i genre og et mangfold av uttrykk. Norge har grunn til å være stolt av det vi har bygd opp, bl.a. korpsbevegelsen. Norske musikere gjør seg sterkt gjeldende internasjonalt. Det er stigende musikkinteresse over hele Norge. Et av de sterkeste inntrykkene den senere tid er jo nettopp Oslofilharmoniens turné i Nord-Norge. Folk har gått mann av huse og ikke skydd reiseavstander for å høre orkestret. Det er på denne dag grunn til å minne hverandre om at norske orkestre aldri ville fått den standard de nå har, hvis vi ikke hadde bygd konserthus hvor de har kunnet utvikle seg.

Nå er det opera- og ballettkunsten som står for tur. Jeg er imponert over den høye standard Den Norske Opera har i sine forestillinger. Til tross for at opera- og ballettkunsten ikke har rammevilkår i Norge slik den har i alle andre europeiske land det er naturlig å sammenligne oss med, makter Den Norske Opera med dyktighet og entusiasme å gi forestillinger på høyt internasjonalt nivå. Jeg blir glad når jeg ser den store og stigende interessen for musikkdramatikk og musikkteatre som vokser fram over hele landet i samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Var det noen som snakket om et kulturtilbud kun for de få? Det løftet vi nå gjør ved å vedta at det skal bygges et nytt operahus og på det grunnlag utvikle en nasjonal plan for opera- og ballettformidling over hele landet, vil garantert øke kvaliteten, engasjementet og interessen for musikkdramatikk på landsbasis. Dette vil gjøre oss rikere som nasjon. Dette har Norge råd til, ja vi har ikke råd til å la være.

I all diskusjon om lokalisering, veier, byggtekniske spørsmål og så videre, må dette stå fast som det viktigste i den saken Stortinget behandler i dag: Det blir fattet et vedtak om å bygge et nytt operahus. Det er en kulturpolitisk sak av største betydning. Det er en gledens dag for norsk kulturliv.

Opera- og ballettmiljøet i Norge består, i tillegg til Den Norske Opera, av et mangfold av aktiviteter; Riksopera, regionopera, distriktsopera, frie grupper osv. Byggingen av et nytt nasjonalt operahus gir oss et naturlig utgangspunkt for videre å analysere situasjonen for opera og ballett i sin helhet. Det er derfor foreslått at det skal utvikles en modell for opera- og ballettformidling innen ferdigstillelsen av det nye operahuset. Her har vi mye verdifullt å bygge på. Målet må være å forbedre samarbeidsrelasjonene og utvekslingen av kompetanse innen opera og ballett i Norge. Både den nasjonale og den lokale kulturpolitikken forholder seg til såvel en profesjonell arena som en arena for frivillig kulturaktivitet. På den profesjonelle arena fokuseres det på høy kunstnerisk kvalitet og nyskapning, mens man på den frivillige arena også ser selve aktiviteten og fellesskapet som et mål i seg selv. I den første gruppen kan vi bl.a. plassere den profesjonelle operavirksomheten - i den andre finner vi lokale sangkor, amatørteatergrupper osv. Mye av virksomheten rundt om i landet er basert på samarbeid mellom profesjonelle og frivillige krefter. Målet med bygging av et nytt operahus og satsing på opera og ballett over hele landet må derfor være å finne fram til gode samarbeidsmodeller som vil kunne stimulere til kunstnerisk nyutvikling innen hele feltet.

Så til lokaliseringsspørsmålet som også i år har dominert operahusdebatten. I år som i fjor er det Vestbanetomten og Bjørvika det står mellom, men med den forskjell at det denne gang ser ut til at det vil være mulig å samle flertall for ett av alternativene. For Kulturdepartementet har det faktisk fra 17. juni 1998, vært et helt overordnet mål å kunne få fremmet operasaken for Stortinget på nytt, og slik at vi ikke fikk en reprise av 16. juni 1998. Det kunne bare skje ved at noen er villig til å revurdere sitt standpunkt. Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet og SV fastholder sitt standpunkt fra i fjor, uten å ha noen subsidiær anvisning av hvordan vi skal finne en løsning på Den Norske Operas utilfredsstillende tilværelse. Jeg konstaterer at Høyre tilsvarende står på sitt Vestbane-standpunkt fra i fjor. Fremskrittspartiet går, ikke overraskende i mot alt, og stiller seg dermed utenfor.

De som derimot viser vilje og romslighet for å komme ut av en fastlåst situasjon, og dermed bringe denne viktige kultusaken videre, er regjeringspartiene. Riktig nok ligger det prinsipale standpunkt om Vestbanen fast, men regjeringspartiene er villige til å stemme subsidiært slik at det skal bli et vedtak i dag.

Når det gjelder de enkelte lokaliseringsalternativ konstaterer jeg med tilfredshet at komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, meget klart avviser Folketeaterkvartalet som mulig lokaliseringsalternativ. Dette ville være en dårlig løsning til en uforholdsmessig høy kostnad.

Når det gjelder Bjørvika er proposisjonen nøye med å presisere forutsetningene for at regjeringen subsidiært kan anbefale en slik plassering. Det er bare en løsning hvor operahuset frakoples byutviklingen som kan anbefales. Det er to hovedgrunner til dette. Den frakoplete løsning knytter ikke framdriften av bygging av operahuset til byutviklingen, noe som gjør framdriften mer forutsigbar. Dessuten knyttes ikke operahuset økonomisk til byutviklingen. Som kjent er det flere uavklarte forhold for finansiering av byutviklingen, som selvsagt vil komme på sikt.

Jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen ikke bare gir sin tilslutning til proposisjonens premisser i sin innstilling, men faktisk skjerper premissene, ved å forutsette at prosjektet løsrives fra den øvrige byutvikling, baseres på en særskilt reguleringsplan for operatomten og at statlig regulering om nødvendig benyttes for å sikre en god løsning med tilstrekkelig framdrift. Dette gir Kulturdepartementet et godt verktøy i det videre arbeid med byggesaken.

Når det gjelder Vestbanetomten er det ikke gjort nye funn i løpet det siste året som svekker dette alternativet. Det er dette alternativet Den Norske Opera ønsker seg og som kulturlivet selv gir uttrykk for at de ønsker. Jeg er fortsatt sikker på at dette vil være det kulturpolitisk beste vedtaket.

De utredninger som er gjort siden forrige operaproposisjon har bekreftet at Vestbanetomten vil ha sikrest framdrift og lavest investeringskostnader. Utredningene har ikke vist noe nytt som skulle tilsi at jeg bør revurdere min anbefaling av Vestbanetomten. Imidlertid har proposisjonen vist hvordan man under gitte forutsetninger kan bygge et operahus i Bjørvika uten for stor risiko med hensyn til framdrift. Jeg har derfor subsidiært anbefalt en slik løsning og er tilfreds med at utkast til vedtak og premisser i komiteinnstillingen presiserer at prosjektet gjennomføres uavhengig av den videre vei- og byutvikling og med basis i en særskilt reguleringsplan.

Dersom Stortinget i dag vedtar at den nye operaen skal plasseres i Bjørvika, og mye tyder på at det blir resultatet, er det min overbevisning at det på sikt vil kunne bli en meget god løsning. Uansett; det at Stortinget i dag vil vedta å gi hele landet et nytt operahus, vil innebære et løft for kulturen som kommende generasjoner vil takke oss for. Dette er en framsynt beslutning.

(Avstemningen tirsdag kveld 15.06.1999 gav flertall for nytt operahus i Bjørvika. 116 stemte for, 46 mot.)