Statssekretær Per Kristian Skulberg

Kulturen som tolker av kampen for tilværelsen

Norsk kulturforums landskonferanse, Clarion Oslo Airport Hotell 8. juni 1999

Kjære kulturarbeidene!

Ja, min santen, vi har noen utfordringer ved dette tusenårsskiftet! For igjen ser vi – og det alt for nært oss – hvordan land ødes og liv krenkes når grunnleggende menneske-rettigheter settes til side.

Ut av Europas aske vedtok man derfor i Paris følgende i 1946 da UNESCO ble opprettet:

UNESCO skal ”bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom undervisning, vitenskap og kultur, for dermed å bygge ut respekten for lov og rett, for menneskerettighetene og for de grunnleggende friheter som alle Jordens folk, uansett rase, kjønn, språk eller religion, er tilkjent i De forente nasjoners pakt”.

Slike programerklæringer er nødvendige fordi vi mennesker har så vanskelig for å tåle hverandre. Den minste annerledeshet, eller det minste tegn på at noen hører til en annen flokk, da går det mange innøvde alarmer i oss. Reaksjonen er et forsvar mot en antatt trussel.

Jeg tror det er viktig å erkjenne at dette springer ut fra dype og tidlige lag i vår personlighetsutvikling, og har nok direkte sammenheng med ”kampen for tilværelsen”. Til forskjell fra dyrene, synes det allikevel som om menneskene er langt mer utspekulerte i sine reaksjonsmåter – der ordet ondskap ikke er for sterkt for å beskrive hva det dreier seg om.

Vi ser alt i tidlig barne- og skolealder hvor hjerterå behandling den får som blir tillagt en annerledeshet. I voksenlivet utvikles dette videre til den evige kampen om land og jord. Velbegrunnet nok, for dypt i oss ligger erkjennelsen av at det er jorda vi lever av. Men også lysten til kontroll av andres adferd gjennom dømmende holdninger og represalier, er en daglig hersketeknikk også i vår kultur. Jovisst, gir det makt til mange, og særlig til de få; men prisen er smerte og lidelse for de fleste.

I Kosovo ser vi hvilken kraft den har, den konstruerte offerrollen. Det å mane fram en lidelse og konstruere en overgriper har utrolig suggestiv kraft, selv om en i dette tilfellet må gå 600 år tilbake for å finne denne kraftens kilde som grunnlag for etnisk rensing. En skal merke seg at det å mane fram lidelselsesroller, ofte er viktige elementer i et herskerspill. Resultatet ser vi i det Europa som igjen har fått en brutal krigsskueplass.

Hva kan vi så gjøre med dette?

• Vi kan øve oss i å tåle hverandre!
• Hvordan?

Ved å se, og ved å ville at hvert enkelt liv skal ha sin egen rett. Ved å komme til den erkjennelsen at vi globalt sett er i samme båt, og ved at vårt eget liv er best tjent med at livet blir levelig, både for våre nærmeste og for våre fjerneste.

Vi er slett ikke der enda, fordi mange fortsatt mener at andre folk og grupper utgjør en trussel, og bør holdes nede.

Har vi da noen kraft som kan bringe oss dit?

Ja, vi har flere:

- Den ene kraften og muligheten ligger hos de folkevalgte forsamlinger når de vedtar grunnlover, lover og rettighetserklæringer.
- Den andre kraften er kulturen og kulturlivets muligheter.
- Den tredje kraften ligger i kunnskap om vårt miljø og globale menneskelige sammenhenger.
- Den fjerde kraften ligger i økt innsikt i psykologiske mekanismer.

For å ta det siste først.

Økt innsikt i gruppedannelsens psykologi vil vise oss hvilke primitive krefter som ofte er ute og virker.

Vi trenger dette forsvarsverket for å overleve, men vi trenger også å tøyle disse kreftene for ikke å sage over den greinen vi sitter på. Økt innsikt gjør at vi får mindre angst når disse impulsene kommer opp i oss. Målet må være å kunne møte disse impulsene med indre ro og trygghet uten behov for reaksjoner, aggressiv adferd og ringeakt for andre. Som vi vet er første bud å utvikle grunnleggende trygghet i de første leveår. Dette ansvaret vil alltid hvile tungt på foreldre og samfunn.

Men ikke bare er grunnleggende psykisk trygghet viktig. Like viktig er den kulturelle egentryggen. Det forhåpningsfulle med den er at den kan utvikles også i det voksne liv.

Mindreverdighetskomplekser i forhold til egen kultur er svært utbredt, og like skadelige som alle andre mindreverdighetskomplekser. Det jeg vil kalle utrygghet i forhold til egen kultur er kanskje den største delen av folks mindreverdsfølelse og mistrivsel i hverdagen.

Derfor er det viktig at all kulturpolitikk har som siktemål å utvikle den kulturelle egentryggheten. Det innebærer at en må se verdien av sitt eget, og få blikk på de sammenhenger en står i. Da får en en høy himmel over sin hverdag. Noe av det viktigste blir å se på seg selv – ikke som et passivt objekt i historien, men tvert i mot som et handlende subjekt med mulighet til å forme sin egen hverdag og sin egen historie. Da vendes avmakt til makt og mulighet til å forme tilværelsen ut fra både kortsiktige og langsiktige hensyn.

Ved å forstå at livet leves lokalt – vil den kulturelle egentryggheten gjøre at vi på en bedre måte kan ta i mot kulturimpulser utenfra med trygghet og interesse. Har en forstand på det lokale, blir en fort global. Toleranse og mangfold er selvfølgelig fortegnene for den kulturelle egentryggheten jeg snakker om.

Utvikling av økt kulturell egentrygghet fører også noe annet viktig, nemlig en bedre forvaltning av verdiene i vår naturarv og kulturarv.

Museum of Civilisation i Ottawa har som en av sine kraftigste utstillinger løftet fram et av landets nye folkegrupper. Ikke bare formidler man urbefolkningens og de tidlige innvandrernes historie. Også de som kom for 20 år siden blir løftet fram. Tenk hvilken effekt det har når et velrenommert nasjonalt museum ser det som viktig å vise hva de vietnamesiske båtflyktningene var gjennom deres bakgrunn, krigen, hasarden, atskillelsen, og de nye mulighetene i et nytt land. Det løser konflikter istedenfor å skape dem. Det gir gode følelser og trygghet ved at ens verd økes, istedenfor at mindreverd skapes.

Nøkkelordet her er flerkulturell satsing.

Smeltedigel er ikke løsningen fordi det er en form for total integrering som innebærer at du langt på vei må oppgi din egen identitet. Svaret er heller den gode mosaikk – fordi den aksepterer betydningen av det biologiske og kulturelle mangfold som grunnlag for sameksistens og samhandling. Vi vet av naturlovene at det er mangfoldet som sikrer overlevelse på lang sikt – også av sivilisasjoner.

Utvikling av kulturell egentrygghet og økt innsikt i gruppedannelsens psykologi er etter min oppfatning de beste midlene mot rasisme og hat-utvikling.

For å kunne se seg selv i en sammenheng er kunnskap viktig. Opplysningstiden for 200 år siden utgjør et gjennombrudd for mennesket som handlende individ innenfor spennende naturlover. Men det har jeg ikke tenkt å snakke om denne gangen.

Kampen for tilværelsen dreier seg om overlevelse. Men forhåpentligvis dreier den seg også om noe mer enn bare om å legge år til livet. Det er å håpe at en også kan legge liv til årene. Derfor dreier kampen for tilværelsen seg egentlig om å identifisere behov. Grunnleggende behov som sikrer overlevelse ved å ta vare på leveområdenes miljøkvaliteter og ved å ta vare på matproduksjonsressursene.

Men mennesket lever ikke bare av brød alene, vi har et følelsesliv som til sist er likeså avgjørende for leveligheten av livet som mat mot sult. Sulten etter gode følelser og glede og det å føle seg selv i en sammenheng er like viktig. Jeg er overbevist om at også dere har tenkt tanken, at hadde sulten på alle livets felter ikke vært til, hadde vi aldri fått gleden av å mettes.

Jeg tror det går an å si at to av livets moralske imperativer må være:

1. å skape glede
2. å lindre lidelse

Kunsten og kulturens oppgave og mulighet til å skape glede er dere meget vel kjent med. Den må utvikles videre fordi den er en livsnødvendighet.

Kunsten og kulturen har en enestående mulighet til å vekke våre sanser til innsikt og erkjennelse. Innsikt som bør føre til handling for å bedre folks levekår, for å bekjempe undertrykkelse og urettferdighet og for å lindre både den nære og den fjerne lidelse. I tillegg kan kunsten og kulturen også lindre den lidelsen vi alle måtte ha i oss.

For meg er det viktig å understreke at kunsten og kulturen er en menneskelig og politisk kraft som har mulighet til å virke direkte inn for bedring av folks levekår. Hvis dette er riktig – og det er det, da er kunst og kultur et viktig felt.

Jeg vil hevde at kulturen alltid vil og skal være en tolker av ”kampen for tilværelsen”. Den gir oss innsikt og blir en rettesnor for hva vi bør gjøre. Da snakker jeg altså ikke om ensretting og forføreri, det kjenner vi til i all fundamentalisme og i alle krigskonflikter. Her bør vi ha lært nok til å ha tatt skrekken. Den gode vei ligger i det grenseløse mangfoldet, og i brytningene, diskusjonene, opphisselsene og avskyen i kjølvannet kunst- og kulturinntrykk. Først da er kulturlivet vitalt.

La oss ta noen eksempler:

Delacroix’s maleri ”Den 28. juli”. Friheten fører folket. Bildet viser en kvinne som svinger trikoloren, foran henne ligger flere døde personer.
Bildet referer til juli-revolusjonen i 1830 og ble senere et rent revolusjonsikon. Det ble således et insitament for februarrevolusjonen i 1848

Jean Louis Gericault: (1791-1824) Medusas flåte.
Bildet viser mennesker i havsnød på en flåte, og referer til et forlis utenfor Vest-Arikas kyst. Mange omkom, men noen fikk plass på en flåte. Et skip som kom forbi, seilte bort uten å ta dem opp. Flåtefolkene be etterhvert helt desperate av sult og tørst og endte opp med å spise de som døde. Noen overlevde og kom tilbake til Frankrike der de berettet om det som hadde skjedd.

Bildet kom til å få enorm betydning i kampen for å avsløre korrupsjon i den franske statsforvaltningen.

Christian Kroghs bilder ”Kampen for tilværelsen” og ”Albertine” satte problemer under offentlig debatt og kom på den måten til å bli redskaper i den sosiale kampen. Albertine er jo også en roman som fikk enorm oppmerksomhet i samtiden.

Alexander Kiellands roman ”Gift” var et angrep på latinskolen og den rendyrkede kunnskapsskolen. Boken førte til en debatt som kan sies å ha hatt innflytelse på senere skolereformer.

Vi feirer i år 200-årsdagen for Aleksander Pusjkins fødsel. Pusjkins dikt rettet seg i stor grad mot tsarens enevoldsmakt i Russland og førte til forvisning. Hans skifter ble i ettertid stående som faner for fortsatt kamp mot enevelde og despoti.

Norsk krigslyrikk fikk betydning for norsk motstandsbevegelse under siste krig, for eksempel Arnulf Øverland og Nordahl Grieg.

Amalie Skram og Marilyn French er eksempler på forfattere som har hatt betydning for kvinnefrigjøringen.

Musikk:

Harald Sæverud: Kjempeviseslotten. Skrevet under krigen som en reaksjon på tyske overgrep. Tilegnet hjemmefronten. Stimulans til frihet og uavhengighet.

- Arbeidersanger av ulike slag har hatt stor betydning i arbeiderbevegelsens kamp.
- Nasjonalsanger stimulerer til samling om nasjonen – av og til kanskje også til nasjonalisme.
- Marsjer stimulerer til innsats.

Jo, visst har kunst og kultur kraft!

Mens vi er ”gjester i virkeligheten” er det ikke likegyldig hvordan vi bruker vår tid. Ikke slik å forstå at jeg skal peke på hva som er godt eller dårlig – en slik ukultur skal jeg ikke bedrive. Men det er viktig at vi er bevisste, slik at vi ikke fortærer vår kraft forgjeves. Det verste av alt må være opplevelsen av ”ikke å ha levd” mens en er ”gjest i virkeligheten”.

Jeg er glad for at nettopp kulturfeltet rommer mange av nøklene livet har for å kunne gi oss en høy himmel over vår hverdag. Det er et ansvar jeg med glede tar som statssekretær i Kulturdepartementet. De mennesker som ser seg selv i en sammenheng får styrke til både å yte og nyte og til å skape og motta.

Kulturen og kunsten er noen av de mulighetene vi har å ty til for å utvikle oss til modne mennesker som kan leve i toleranse og lokalt og globalt samvirke. Vi ser at grupper står mot grupper, myter mot myter og interesser mot interesser.

Kunnskap er viktig for å løfte menneskeheten videre, men det viser seg allikevel at den ofte har begrenset evne alene til å endre adferd og tenkemåter. For meg står det klart at kunsten og kulturen ofte er de brekkstengene som fører til virkelig utvikling og samfunnsendring over tid. Noen ganger til det bedre og andre ganger til det verre. Etnosentrisk kulturell selvforherligelse som grunnlag for nasjonalisme og konfliktskaping er noe med verste jeg kan tenke meg.

Utviklingen går aldri sin gang, det er alltid noen som utvikler! Derfor trenger vi å ha en kulturpolitikk. En kulturpolitikk som gir spillerom for opprør og oppgjør med det som bør lukes ut av tilværelsen, og en kulturpolitikk som gir rom for nyskaping og tilførsler av det tilværelsen mangler.

Vår kulturpolitikk har som siktemål å bygge opp om kulturell egentrygghet og åpne for toleranse og mangfold. Regjeringens felles plattform bygger på kampen for å bevare størst mulig handlefrihet for enkeltmennesker i forhold til globaliserte økonomiske krefter som ser enkeltmennesker og lokalsamfunn ikke som mål med egenverdi, men som brikker som er salderingsposter i et størst mulig profittjag.

Ja, en slik kamp er Davids kamp mot Goliat. Men det er mitt håp at kulturfeltet er et område som klarer å utvikle de sanser og de erkjennelser som skal kunne øke viljen til å beholde og utvikle styringsmuligheter overfor så sterke krefter. Det dreier seg om ikke mindre en livskvaliteten til hverdagsmennesket.

Når en ser verdien i sin naturarv og kulturarv, når en ser sine røtter og sine store globale sammenhenger, da tror jeg vi løfter verden videre framover. Regjeringens mål er å bidra til det.

Ikke minst er det viktig å velge hvor vi henter våre impulser fra.

På ett felt ønsker jeg meg klare endringer. Det er sant som det er sagt at norske tettsteder er mer amerikanske enn Amerika. Nå behøver det selvsagt ikke være en katastrofe i seg selv, men vi ville få kulturimpulser i mer orginal tapning om vi orienterte oss i mer kontinental-europeisk retning. Urbane kulturkretser har vært flinkere til dette, og jeg tror norsk landsbygd ville tjene på å bli mer ”urbane” på akkurat dette punktet. Det er all grunn for Norge til å understreke denne dimensjonen innenfor hele det nordiske kulturgeografiske området. Den beste veien til global samhørighet, etter min oppfatning, er å kjenne seg selv og sine nære nasjonale og regionale kulturelle sammenhenger.

Ikke bare i rom, men også i tid er det viktig å kjenne sine sammenhenger. Tenk på de sporene menneskene har lagt etter seg: monumentale byggverk, beskjedne bosettingsspor, masser av oldsaker og andre løsfunn fra tiden før våre skrevne kilder. Fra middelalderen av har vi de mest imponerende dokumenter om vår sivilisasjons historie. Slike skatter er av eksistensiell betydning for oss. Det er ikke likegyldig hvordan dette forvaltes.

Derfor har vi Riksarkivet og andre arkiver, og derfor har vi Nasjonalbiblioteket, museer og samlinger av mange slag. Jeg er stolt av å ha det privilegiet å kunne ta ansvaret for forvaltningen av disse verdiene som er så viktig for vår egenforståelse. Jeg er glad for at vi i desember fikk gjennomført den lenge etterlengtede arkivforskriften som skal bidra til bedre ivaretakelse av arkiver på alle nivåer.

I Norge har vi ca. 800 store og små museer. Stadig skapes nye, og idérikdommen rundt i bygd og by er svært stor. Ja, større enn vi kanskje makter. Jeg tolker likevel denne brennende interessen som et klart tegn på at vi med stolthet kan kalle oss en kulturnasjon.

Arkiv, bibliotek og museum representerer institusjonstyper som har til felles at de skal forvalte materiale fra og formidle kunnskap om både fjern og nær fortid. I fellesskap forvalter de et materiale som gjør det mulig å sette forholdene i dag i et historisk perspektiv, de kan fremme en forståelse av sammenhengen i tilværelsen, en forståelse av at vi som samfunnsborgere bygger på det som tidligere generasjoner har etterlatt seg både på godt og vondt. Alle tre institusjonstypene tar på ulikt vis utgangspunkt i og har innslag av tradisjonell folkeopplysningsideologi, hvor det blir understreket at lik tilgang til samfunnsnyttig informasjon er et vesentlig grunnlag for et levende demokrati.

For å berede grunnen for håndteringen av arkiv-, museums- og bibliotekspørsmål inn i det neste årtusenet, vil vi legge fram en stortingmelding om dette i løpet av annet halvår i år. Det må her legges opp til veivalg som vil ha betydning i mange tiår framover. I kortform kalles den ABM-meldingen: Arkiv, bibliotek og museum.

Om kunsten ønsker jeg å gjøre Andre Bjerkes ord til mine:

I høyere grad enn fornuftige mennesker aner,
er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer.

Hvis kunsten ble tatt fra et folk, ble dét som å rane
dets øyne og ører, dets hud, dets nese og gane.

En kropp blir berøvet sitt lys, dens saft vil fortørke,
og blind vil den kave omkring som en robot i mørke.

For kunsten er mer enn et fag, den er mer enn kallet
for utvalgte få – den er formende kraft i oss alle.

Jeg behøver faktisk ikke å si mer…..

Jo, jeg vil legge til at det er derfor vi har: billedkunsten, dikterkunsten, musikk-kunsten, scenekunsten, byggekunsten og alle de andre kunstområdene som særtegner menneskeslekten. Kunstens udiskutable egenverdi burde stå helt klart etter nærmere ettertanke også for dem som har en forestilling om at kunsten er dem fremmed.

Fordi kunsten er så mye viktigere enn vi ofte skjønner, er jeg glad for vi fikk gjennomslag for bedre forhold for kunstnerne – ikke minst unge kunstnere – gjennom de stipendordningene Regjeringen gjennomførte i 1998 og har videreført i 1999.

Med den innsatsen vi har for et nytt operahus i landet, vil scenekunsten få et løft som kommer hele landet og forhåpentligvis hele Norden til gode.

For oss har det ved de siste budsjettbehandlingene vært maktpåliggende å styrke de bærende søyler i kulturarbeidet over hele landet. Vi økte bevilgningene til museumsdrift landet rundt med mellom 7 og 8 %. Vi styrket ordningen med støtte til lokale og regionale kulturbygg. Vi har økt festivalstøtten betraktelig. Så har jeg da også på reiser rundt om i landet sett hvordan det blomstrer rundt om. Problemet er selvfølgelig at engasjementet og entusiasmen rundt om er så imponerende at det gjør vondt å se at muligheten til å bruke penger sprenger alle budsjettrammer. Men det er det som er politikk: å prioritere. Det har vi gjort. For 1999 var det vår vurdering at det var bedre å utsette oppstart av en del nasjonale kulturbygg for å styrke bærebjelkene og hjørnesteinene i det etablerte kulturlivet.

I min lille ”ode til menneskeslekta” og det menneskeskapte, kan jeg ikke la være å trekke fram at jeg stadig imponeres over menneskets evne til nyskaping. Jeg tenker ikke på skapende krefter i kunstnerisk forstand, men bruk av rene intelligensressurser. Den revolusjonen som har skjedd de siste 20 årene er formidabel på datafronten, og særlig de siste årene har svært mange nye muligheter blitt utviklet. ”Världen er inte mer sig lik”, for å sitere Björn Afzelius. Vi er inne i en spennende moderniseringsprosess som vi må tilbake til tretti-tallet for å finne maken til.

På mediefronten lever vi nå i to verdener: den gamle analoge med tradisjonell kringkasting og lokal-TV, og den nye digitale verden der vi har en sammensmelting av tidligere adskilte felter som tele, kringkasting og moderne informasjonsteknologi. De nye mulighetene blir mange, de kommer til å føre til store strukturendringer på mange felter. Lover og regler blir nå fort for gamle. Det er helt nødvendig for en framtidsrettet kulturpolitikk å ha høy kompetanse og beredskap på dette feltet.

Det er få grunner til å ha en nostalgisk beklagende holdning til dette. Mulighetene er uten tvil større enn farene. Men Regjeringen ønsker å overvåke situasjonen nøye slik at vi kan dra nytte av en føre-var-holdning som også på dette feltet er nødvendig. En av farene er at vi kan få et økt klasseskille mellom de som kan nyttegjøre seg av ny teknologi og de som ikke kan det. Vi som er i mot forskjells-Norge vil så godt som mulig utnytte muligheter og hindre skader i å oppstå.

Utgangspunktet for mediepolitikken er å sikre ytringsfriheten som en forutsetning for et levende folkestyre. Det forutsetter at mediene er åpne kanaler for kulturelle impulser, informasjon, meningsbryting og samfunnsdebatt. Ut fra demokratiske og kulturelle interesser er det nødvendig å sikre mangfold og kvalitet i medienes formidling av nyheter, kunnskap og kultur. Den beste garantien for ytringsfrihet er derfor et mangfold av uavhengige medier med god geografisk spredning som kan sikre et bredt spekter av informasjon og meninger. Som følge av dette er det viktig å motarbeide ensretting og eierkonsentrasjoner innen massemedia, samtidig som pressen og kringkasterne gis rammevilkår som gjør at de er i stand til å oppfylle behovet for kvalitet og allsidighet. Regjeringen har derfor oppnevnt et eget utvalg for å se på pressestøtten og pressens øvrige rammebetingelser.

Også på kulturfeltet ser vi hvordan den globaliserte økonomien gjør sitt inntog. Det er grunn til å bekymre seg over flere sider av denne utviklingen.

Den polske sivilisasjonskritikeren Zygmunt Bauman snakker om økonomisk vold mot fellesskapets ressurser. Det er den effektive teknologien, sier han, som gjør det mulig for de ekstremt rike å bli enda rikere, på de fattiges, lokalsamfunnets og natur-ressursenes bekostning. Alle som ikke får plass i den globaliserte spekulsajons-økonomien står ribbet tilbake, ser hjelpeløst på at levebrødet forsvinner, og undres på hvor uåret kom fra.

Det må ringe klokker for flere enn meg når vi også på vårt felt ser typiske utviklings-trekk der f.eks Murdock først eier fotballaget, og deretter eier og kontrollerer hele mediet som han får massene til å sette seg foran. Maktkonsentrasjonen er enorm. Farene er store.

EU skulle gjennom sin frie konkurranse bryte ned monopoler, men virkeligheten synes å bli at det er nettopp monopoler som skapes. De gamle ”monopoler” var som småmosaikker å regne i forhold til den utviklingen vi er vitne til. Denne utviklingen kan ikke hindres uten at opinionen verden over forener seg til kamp mot den.

En av verdens tunge aktører, Georg Soros tok nylig dette opp og tok til orde for et helt annet ansvarlighet og endring av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Hans klare bekymringer er etter min oppfatning svært betimelige.

Jeg er overbevist om at idretten kommer til å bli viktigere i årene framover. Det samme gjelder friluftslivet. Grunnen til det er at en større del av befolkningen ikke har særlig fysisk aktivitet i løpet av arbeidsdagen. Samfunnsendringene ellers har også ført til at vi beveger oss mindre. Derfor blir det viktig å satse på idretten og sørge for at bredde-idretten får mulighet til en større plass. Som et ledd i dette har Kulturdepartementet på anleggssiden i de senere årene satset sterkere på ulike typer nærmiljøanlegg. Dette er ett viktig bidrag til bedre fysisk fostring. Videre vil regjeringen i løpet av året legge fram en ny stortingsmelding om idretten. Den forrige er fra 1992.

Vi nærmer oss nå med stormskritt et tusenårsskifte. Det har hatt stor oppmerksomhet over hele verden i mange år allerede. Det er et godt tegn, fordi folk ser ut til å være opptatt av å stoppe opp og gi anledning til ettertanke. Den mentale og kollektive rammen gir muligheter som vi ikke må la gå fra oss.

Regjeringen har derfor satset på en tusenårshelg som skal gi anledning til refleksjon under mottoet: Ingen skal være alene. Et bedre utgangspunkt for å tenke gjennom hvilke verdier vi anser viktige i livet, får ikke. Det er derfor opprettet tusenårskomiteer i de fleste kommuner. Det er tusenårsselskapet Norge 2000 som har ansvar for utvelgelse av prosjekter. Stortinget har godkjent en samlet bevilgning på 270 mill. kroner, fordelt på perioden 1999-2005.

Hvordan det går med tusenårssteder i kommunene og de 87 mill. kroner regjeringen foreslår bevilget til dette, får vi se om et par dager.
Det er mitt håp at ettertanken, kulturen og den globale samhandlingen skal få gode kår i det neste årtusenet.