Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Media 2000

Bergen, 28. april 1999

Kjære konferansedeltakere !

Jeg vil først få lov å takke for invitasjonen til å holde åpningsforedraget her på Media2000-konferansen. Med så mange representanter for Norges medieverden samlet, er dette en meget god anledning for å formidle noen betraktninger om de mediepolitiske utfordringene som vi står foran ved inngangen til et nytt årtusen.

1) Teknologisk utvikling

Ny teknologi bringer raske endringer i våre tilvante medier. Tradisjonelt adskilte tjenester som tele, data, radio og TV kan nå integreres og formidles gjennom tekniske infrastrukturer som tidligere har vært forbeholdt èn type tjeneste. Sagt på en annen måte er mediene gradvis i ferd med å smelte sammen til en felles informasjonsstrøm av tekst, bilder og lyd. Grunnlaget for denne utviklingen er den nye digitale teknikken som har gjort det mulig å redusere alle typer informasjon til elektroniske ”bits”. Samtidig har formidlingskapasiteten økt gjennom nye komprimeringsteknikker og utbygging av infrastrukturen for signaloverføring.

Erkjennelsen av denne utviklingen var bakgrunnen til at regjeringen i 1998 nedsatte et utvalg - Konvergensutvalget – som bl.a. fikk i oppdrag å utrede hvilke utfordringer sammensmeltingen av teknologier og infrastrukturer reiser i forhold til gjeldende kringkastings- og telelovgivning. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 15. juni i år.

Den teknologiske utviklingen har fått mye fokus de senere årene og er blitt grundig debattert både i dagspresse og fagblader, på seminarer og konferanser. Dette er vel og bra, men jeg kan ikke helt fri meg fra følelsen av at denne debatten har hatt et for sterkt fokus på teknologi. Det som tross alt er det viktigste fra et kultur- og mediepolitisk ståsted, nemlig innholdet i mediene, har hatt lett for å komme i bakgrunnen. Det er derfor nå nødvendig å vurdere utviklingen i lys av de målene vi har for mediepolitikken, og med henblikk på hvordan vi best kan nå disse målene.

2) Mediepolitiske mål

Kulturpolitikken er en av grunnpilarene i arbeidet for et kvalitativt bedre samfunn, og vi legger da til grunn et vidt kulturbegrep som også omfatter mediepolitikken. Hovedmålene for regjeringens mediepolitikk er å sikre ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for et levende folkestyre, å sikre saklig og allsidig informasjon til alle som bor i landet og å styrke norsk språk og kulturell identitet. Dette er grunnleggende målsettinger som det har vært - og er - bred politisk enighet om her i landet.

For å nå disse målene trenger vi ideologisk og geografisk differensierte medier av høy kvalitet og god etisk standard, som ivaretar informasjonsbehovet til hele befolkningen. I en tid hvor informasjonsstrømmen blir stadig større og internasjonale medier stadig blir sterkere og mer intenst til stede også her i landet, er det særlig viktig å sikre at befolkningen har tilgang til et nasjonalt medietilbud som bidrar til at sentrale demokratiske verdier blir ivaretatt. Bl.a. er dette et viktig bidrag til å begrense forskjellene i informasjons-, kunnskaps- og kulturressurser mellom ulike deler av befolkningen. Et av informasjonssamfunnets paradokser er at større informasjonsstrøm kan skape informasjonskløfter og nye klasseskiller mellom informasjonsrike og informasjonsfattige. En årsak til dette er at befolkningen vil ha forskjellig mulighet til å anskaffe og utnytte ny teknologi som er nødvendig for å dra nytte av informasjonsstrømmen.

Så langt har vi etter min mening lyktes relativt godt med å nå disse målsettingene. Tradisjonelt har norske medier holdt høy kvalitetsmessig og etisk standard, allmennkringkastingen har sterk tradisjon i Norge, og vi har en flora av lokalaviser som ingen andre land kan vise maken til. Statistisk sentralbyrås nylig offentliggjorte tall for 1998 viser en stabil oppslutning både om avisene og allmenkringkasterne.

3) Mediepolitiske virkemidler

Blant de mediepolitiske virkemidlene som har vært benyttet for å oppnå disse målene er pressestøtte og momsfritak for aviser, støtteordninger til film og andre audiovisuelle produksjoner, samt opprettholdelse av allmennkringkastingen ved hjelp av lovregulering, konsesjonsvilkår og økonomiske virkemidler.

Selv om målsetningene er konstante, må vi være villige til kontinuerlig å diskutere og revurdere hvordan vi best kan nå disse målene. La meg derfor ta opp noen av våre mediepolitiske virkemidler, og forsøke å antyde noe om hvordan disse vil stå seg inn i neste århundre.

a. Allmennkringkasting (digitalisering)

Frekvenser for bakkesendt kringkasting er en begrenset ressurs, og er derfor underlagt statlig konsesjonsregulering. De norske allmennkringkastingsselskapene NRK, TV2 og P4 nyter, gjennom konsesjon- og lovregulering, visse privilegier. Til gjengjeld har de visse kulturpolitisk motiverte forpliktelser. Bakgrunnen for dette er en godt fundert antagelse om at en rent markedsstyrt kringkasting vil neglisjere visse typer programvirksomhet, som ut fra allmenne samfunnsmessige hensyn bør opprettholdes.

Fra noen hold har det vært hevdet at digitaliseringen vil bety slutten for allmennkringkastingen. Argumentet er at med ny digital distribusjonsteknologi vil overføringskapasitet ikke lenger være noen fysisk knapp ressurs, med den følge at grunnlaget for å pålegge kringkastingsselskapene allmennkringkastingsforpliktelser vil bortfalle.

Min påstand er at premissene i dette argumentet er ukorrekte, i hvert fall i overskuelig framtid. Riktignok vil det med digitale bakkebaserte sendinger kunne bli plass til noen flere kanaler enn med dagens analoge sendernett, men ikke i et slikt omfang at det vil fjerne berettigelsen i å pålegge kringkastingsselskaper allmennkringkastingsforpliktelser – aller minst i overgangsperioden med sending både digitalt og analogt. Alternativene til distribusjon i bakkenett er satellitt eller kabelnett. Kanaler distribuert utelukkende via satellitt eller kabel vil imidlertid i overskuelig framtid reelt sett nå langt færre seere enn kanaler distribuert i bakkenett.

Jeg vil om kort tid legge fram en Stortingsmelding om spørsmålet om utbygging av et digitalt sendenett for fjernsyn på bakken. Uten å røpe konklusjonene her og nå kan jeg i alle fall si at jeg legger stor vekt på Norsk rikskringkastings egen positive holdning til en slik utbygging, og på den posisjonering av allmennkringkasterne dette alternativet byr på. Digitalisering av fjernsynsdistribusjonen vil generelt gi mulighet for nye interaktive tjenester, billigere distribusjon og et større programtilbud. Et spørsmål som opptar meg, er hvordan vi kan sikre åpne, ikke-proprietære tilgangssystemer til alle disse tilbudene. En utbygging av et digitalt jordbundet nett for TV vil imidlertid kreve store investeringer. I tillegg vil analoge og digitale sendinger i en periode måtte gå parallelt – noe som i seg er kostnadskrevende.

Selv tror jeg ikke at TV2 og P4 finner byrden av allmennkringkastingsforpliktelsene så tyngende at de er villige til å gi opp distribusjon via bakkenett for å komme unna disse. For eksempel betaler TV2 og P4 i dag ikke noen konsesjonsavgift til staten. Til sammenligning er svenske TV4 forpliktet både til å betale en anselig konsesjonsavgift og til å oppfylle allmennkringkastingsforpliktelser i form av konsesjonsvilkår med mye mer detaljerte krav til programinnhold enn det TV2 og P4 har her til lands. Man kan si at TV2 og P4 på denne måten har fått en slags frihet under ansvar til å levere god allmennkringkasting uten at det er stilt detaljerte krav til programinnhold. Mye tyder imidlertid på at TV2 og P4 ikke alltid er seg dette ansvaret bevisst. Allmenkringkastingsrådet har i sine rapporter for 1996 og 1997 konkludert med at både TV2 og P4 bryter konsesjonsvilkårene på visse punkter, særlig når det gjelder programmer for barn og minoritetsgrupper. Jeg vil derfor følge utviklingen i programinnholdet hos disse selskapene nøye i tiden framover. Konsesjonene til TV2 og P4 løper ut i 2002 og 2003. TV2 har som kjent bedt om forhandlinger med sikte på fornyet konsesjon før den nåværende konsesjonsperioden går ut. På bakgrunn av erfaringene fra inneværende konsesjonsperiode ser jeg ikke bort fra at konsesjonsvilkårene kan endres.

NRK har en særstilling som lisensfinansiert og offentlig eid allmennkringkaster, og kan pålegges allmennkringkastingsforpliktelser uavhengig av utviklingen innen distribusjonsteknologi. NRK som allmennkringkaster står imidlertid overfor utfordringer som hardere konkurranse om senderettigheter og talenter, flere konkurrerende kanaler og generelt tøffere konkurranse om folks tid. Vi ser derfor klart behovet for å gi NRK rammebetingelser som gjør selskapet i stand til bedre å møte økende konkurranse. Kulturdepartementet har derfor lagt fram et høringsnotat der det foreslås å stille NRK friere til å drive forretningsvirksomhet. Blant annet er det her foreslått å gi NRK anledning til å ha reklame i tekstfjernsyn, og til å etablere betalingskanaler alene eller i samarbeid med andre norske eller internasjonale aktører. Det er imidlertid en klar forutsetning at slik virksomhet ikke blir subsidiert av lisensmidler eller på annen måte går ut over programvirksomheten i NRKs allmennkanaler. På bakgrunn av høringen vil departementet med det første legge fram en Odelstingsproposisjon om saken.

b. Pressestøtte

Pressestøtten ble innført i 1969 og kan dermed feire 30-årsjubileum i år. Mange av oss er nok enige om at omstendighetene omkring dette jubileet hadde vært hyggeligere dersom vi ikke hadde måttet kutte støtten i løpet av de siste to årene.

Som alle andre statlige ordninger må imidlertid pressestøtten hele tiden tilpasses utviklingen - både i pressens egen struktur og økonomi, i det øvrige mediebildet og i samfunnet generelt.

Utviklingen de siste årene taler for at både målsetningene bak, og utformingen av pressestøtten bør vurderes på nytt. Bl.a. møter avisene en stadig økende konkurranse fra andre medier. I tillegg ser vi at de tradisjonelt sterke båndene til de politiske partiene i stor grad er blitt avløst av en mer økonomisk motivert tilknytning til noen få store konserner.

I denne sammenheng kan jeg nevne at regjeringen nettopp har nedsatt et offentlig utvalg for å vurdere de pressepolitiske mål og virkemidler. Utvalget som blir ledet av Hallvard Bakke, vil, foruten den direkte pressestøtten, også vurdere merverdiavgiftsfritaket for aviser og statens retningslinjer for statsannonsering. Når vi skal foreta en slik gjennomgang er det etter min mening svært viktig at alle de aktuelle statlige virkemidlene ses i sammenheng. Dette er en forutsetning for at man skal kunne føre en velfundert og helhetlig politikk overfor pressen.

c) Filmstøtte

Film blir stadig viktigere som kulturell uttrykksform. Undersøkelser foretatt av Statistisk sentralbyrå viser at kinobesøket har økt jevnt gjennom 90-åra. I tillegg får film stor distribusjon gjennom fjernsyn og video. Trolig vil også den pågående utviklingen med digitalisering og konvergens åpne for ytterligere måter for distribusjon og konsum av film. I denne situasjonen er det bekymringsfullt at filmmarkedet mer enn noe annet medium blir dominert av amerikanske produksjoner. Etter min mening er det derfor svært viktig å sikre en produksjon av norske filmer som evner å speile norsk språk, kultur og identitet – og ikke minst filmer som folk ønsker å se. Målene for regjeringens filmpolitikk er derfor bl.a. å fremme kvaliteten i norsk film, og å medvirke til at norske filmproduksjoner kan nå et størst mulig publikum.

På oppdrag fra Kulturdepartementet har konsulentfirmaet Ernst & Young foretatt en gjennomgang av utformingen, organiseringen og insentivvirkningene av den statlige filmstøtten. Ernst & Young konkluderer i sin rapport med at den norske filmstøtten synes å være mindre effektiv enn tilsvarende ordninger i øvrige nordiske land. Bl.a. vises det til at det i Norge blir laget færre filmer som blir sett av færre mennesker, samtidig som de statlige bevilgningene er høyere enn i Sverige og Danmark. På bakgrunn av dette foreslår Ernst & Young en omlegging av støtteordningene. Rapporten er for tiden på høring fram til 1. mai. Jeg tror rapporten og høringen av denne vil gi et verdifullt grunnlag for departementets arbeid med å gjøre støtteordningene mer effektive og incentivriktige.

Når dette er sagt er det viktig å holde fast ved at hovedansvaret for de utfordringene norsk filmproduksjon står overfor ligger - og må ligge - hos bransjen selv. Filmproduksjon er en både kunstnerisk, teknisk og økonomisk sett ressurskrevende og kompleks virksomhet. Det ligger derfor utfordringer på alle ledd i prosessen, fra manusutvikling til distribusjon. Personlig har jeg en sterk tro på de gode ideene. Filmer som har noe på hjertet, og som klarer å formidle noe folk bryr seg om, vil også få et publikum.

d. Kontroll med eierskapskonsentrasjon

Både nasjonalt og internasjonalt har det lenge vært en tendens at flere og flere mediebedrifter samles på færre og færre hender. Slik eierkonsentrasjon er en fare for mediemangfoldet og de reelle ytringsmulighetene i samfunnet. For å motvirke disse tendensene har vi Norge opprettet et overvåkingsorgan - Eierskapstilsynet - som skal fungere som vaktbikkje i forhold til eiere med stor appetitt på mediebedrifter. Eierskapstilsynet er opprettet i medhold av eierskapsloven som ble vedtatt i 1997. Loven, som har til formål å fremme ”ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud” gir tilsynet fullmakt til å gripe inn mot erverv av eierandeler i kringkasting eller dagspresse som truer disse viktige verdiene. Eierskapstilsynet er nå i gang med sin virksomhet. Allerede mener jeg å kunne konstatere at Tilsynets eksistens har hatt betydning for utviklingen, og jeg har tillit til at dette også framover skal bidra til at målene slik de er skissert i loven kan nås.

4) Avslutning

Jeg vil få lov til å slutte med å si at i denne hektiske innspurten mot årtusenskiftet kan man lett få inntrykk av at det på den andre siden av 31. desember 1999 venter oss en helt ny og ukjent verden; en verden der ingen av våre tilvante og utprøvede sannheter lenger vil gjelde. Men dette er jo ikke tilfelle! Selv om dette er en viktig markering for vår kultur, vil verden gå sin mer eller mindre langsomme gang også etter denne datoen. Dette gjelder, tro det eller ei, også medieverdenen. Regjeringens overordnede mål for mediepolitikken - å sikre ytringsfriheten, trykkefriheten, informasjonsfriheten, meningsmangfoldet og tilgangen på saklig og allsidig informasjon – ligger derfor fast.

En annen ting er at vi kontinuerlig må vurdere hvilke virkemidler som best kan bidra til at vi når de målene vi har satt oss. Det er nok utelukket at de mediepolitiske virkemidlene anno 1999 bør eller vil være de samme i for eksempel 2009 – 10 år er i mediepolitikken et langt perspektiv. Mediebransjen har selv en mulighet til å påvirke denne utviklingen ved å demonstrere at bransjen er seg sitt samfunnsansvar bevisst, at nåværende ordninger fungerer og at ytterligere reguleringer og pålegg derfor ikke er nødvendig.

Media2000-konferansen er en god anledning for mediene til å vise publikum og hverandre egen virksomhet, til å diskutere faglige og politiske spørsmål og dermed også til å påvirke utviklingen av mediepolitikken i årene framover.

Jeg ønsker lykke til med konferansen !