Statssekretær Per Kristian Skulberg

Meningen med kulturpolitikken

Aftenposten 05.08.1999

Lederen i Norsk komponistforening Glenn Erik Haugland spør om hva meningen med kulturpolitikken er.

Kultur er ikke bare en fritidssyssel som vi tyr til i ledige stunder. Kultur er uttrykk for et overskudd i mennesket, slik at vi i det daglige makter noe mer enn det rent nødvendige. Dette ”mer” er det som gjennom tidene har ført oss framover og hevet oss opp som mennesker.

Regjeringens kulturpolitikk bygger på denne forståelsen. Kunsten og kulturen har kraft i seg til å utvikle oss til mennesker som kan leve i toleranse og i lokalt og globalt samvirke.

Derfor trenger vi å ha en kulturpolitikk som gir spillerom for opprør og oppgjør med det som bør lukes ut av tilværelsen, og en kulturpolitikk som gir rom for nyskaping og tilførsler av det tilværelsen mangler. En slik kulturpolitikk er det regjeringen har lagt opp til.

Kunsten og kulturen har en enestående mulighet til å vekke våre sanser til innsikt og erkjennelse. Fordi kunsten er så mye viktigere enn det mange ofte skjønner, er regjeringen glad for at vi fikk gjennomslag for bedre forhold for kunstnerne - ikke minst unge kunstnere – gjennom de stipendordningene Kulturdepartementet gjennomførte i 1998 og har ført videre i 1999.

Det har vært maktpåliggende å styrke de bærende søyler i kulturarbeidet over hele landet. Vi økte bevilgningene til museumsdrift med nærmere 8 %. Vi styrket ordningen med støtte til lokale og regionale kulturbygg. Vi har økt festivalstøtten betraktelig. Entusiasmen rundt om er så imponerende at en ser at muligheten til å bruke penger sprenger alle budsjettrammer. Markeringene av tusenårsskiftet vil gi et varig kulturløft for landet.

Den idepolitiske retningen Kulturdepartementet la til grunn for prioriteringene i årets budsjett var at det var bedre å utsette oppstart av en del nasjonale kulturbygg for heller å styrke bærebjelkene og hjørnesteinene i det eksisterende kulturlivet.

I fortsettelsen av dette fikk kulturministeren i juni gjennom vedtaket om bygging av eget operahus i Norge. I nærmere hundre år har det vært arbeidet for å få gjennom denne saken. Det er derfor noeunderlig at det fra musikk-hold hevdes at viljen til å satse på et eget operahus har skjedd uten forståelse for kunst- og kulturpolitiske behov. Det var nettopp ut fra forståelsen for disse behovene at regjeringen fremmet forslaget. Operaen bygges ikke for å utvikle en bydel, men for musikk-kunstens og musikkopplevelsens skyld. Å våge å påstå at det politiske miljø – innbefattet Norges nasjonalforsamling – ikke har forutsetninger til å forstå de egentlige kunstpolitiske behov, synes mer enn drøyt.

Den som ser verdien av sin egen kultur lokalt og nasjonalt, blir fort global og flerkulturell i sin tenkning. Kulturen befinner seg derfor ikke i noen ”politikkens hengemyr”. Rammevilkår og frihet ligger der for at kunstnere kan være skapende og visjonære. Vi ønsker kunstnere som kan være kritiske og tenne fakler. Vi ser da også rikelig med skaperevne og utfoldelse landet rundt!

Det er uforståelig at sikring av mangfoldet skal kunne kritiseres. I de land der en ikke satser på mangfold i opplevelse og utfoldelse, er det styresett vi ikke synes noe om. Vi må kunne satse både på særskilte begavelser og på bredde i kulturlivet. For Senterpartiet er mangfold og bredde et bærende prinsipp. Senterpartiet i regjering vil fortsette å legge dette til grunn i sitt arbeid for kulturlivet.