Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Olsok i Lom

29. juli 1999

Gode forsamling.

Det er med stor ærbødighet jeg inntar en talerstol med så lange olsoktradisjoner som her i Lom. Olsok har en sentral plass i vår nasjonale bevissthet, selv om dagen kanskje ikke er så påaktet som den burde være. Begivenhetene på Stiklestad for 969 år siden kom til å representere et tidsskille for vårt folk, et åndsskifte som det er all grunn til å markere og feire selv nå, nesten 1000 år senere.

Olav Haraldsson fikk sitt banesår på Stiklestad. Ved hans død syntes alt tapt. Hans mål var det samlede rikskongedømmet med en europeisk, kristen kirke som åndelig forankring. Mot ham sto småkonger og stormenn som så sine interesser best tjent ved en svak, eller helst ikke-eksisterende sentralmakt. Likevel skjedde det dramatiske at etter bare kort tid var det Olav som var den seirende. Vikingkongen Olav Haraldsson var blitt til Hellig-Olav, St. Olav, Helgenkongen.

Sett med dagens øyne var Olav Haraldsson både voldsom og brutal, en viking av beste merke. Det har likevel lite med selve hendelsen å gjøre. For vikingen Olav falt, og den nye Olav vokste fram, en Olav med samlende kraft, som skapte en drøm i folket, en visjon om en ny tid.

Sandheds sag,
seirer kun i nederlag.

Wergeland uttrykker det slik i diktet Sandhedens Armée, og verselinjene kan på mange måter stå som en overskrift på Olavs livsgjerning. Han tapte, men vant.

På forunderlig måte fikk nederlaget på Stiklestad etter hvert et nytt fortegn som gjorde Olav den hellige til et samlingsmerke for hele vårt land. Slik fullbyrdet han samlingen av Norge til ett rike. Ved helgenkongens gjerning ble det norske folk ett.

Derfor ligger det en dyp symbolikk i det som skjedde 29. juli 1030. Tilsynelatende var det rå makt som seiret. Dypere sett var det hærmakt som falt for åndsmakt. Slaget på Stiklestad ble en seier for det edle håp.

Et viktig budskap fra Stiklestad til vår tid er derfor: Den gode sak seirer også gjennom nederlag. Det kan gi oss en visshet om at et nederlag aldri vil være endelig dersom saken er rettferdig. Det er dette som gir kraft til dem som holder ut i kampen for demokrati og menneskerettigheter rundt om i verden. Det er dette som gir utholdenhet i kamp mot urettferdighet, sult og nød. Og det er dette som forplikter oss til kamp for menneskeverdet, og mot diktatur og overgrep. Alle mennesker er like mye verdt, uansett kjønn, hudfarge, tro og legning. Uansett helse, alder, sosial status og kulturell tilhørighet. Heller ikke i vårt eget land bør vi være for tålmodige på vegne av dem som lider urett.

Dikteren Gabriel Scott uttalte en gang i en av sine taler:

”Det snakkes og skrives i våre dager om treforedling og fruktforedling og blomsterforedling og mer slikt - men den foredling vi trenger mest er rett og slett menneskeforedling. Homo sapiens eller kanskje riktigere homo vulgaris må foredles til homo nobilis, det gode, det varme, det edle menneske. Uten godhet er det et uferdig vesen, blendet og blindet av sin forstand og har ikke utviklet sine edleste evner. Det er ikke for at det ikke kan. Gang etter gang i tidens løp har det reist seg store skikkelser blant oss, gode, uselviske foregangsmennesker, som har overvunnet motstanden i seg og vist oss gjennom sitt eget liv at en slik foredling er mulig. Jeg nevner Frans av Assisi, jeg nevner Spinoza og Franklin og Lincoln – å, det er mange, mange fler – fra vår egen tid blant andre Einstein og Gandhi og livskunstneren Albert Schweitzer.

Om vi hadde slike mennesker nok, ville brorstanken slukke hatet og krig bli en utenkelig ting.”

Så langt Gabriel Scott.

Fra vår tid nevner jeg andre: Nelson Mandela, Mor Theresa, Martin Luther King. Personer som hadde en idé, en overbevisning, en drøm som de ikke ville, eller som de ikke kunne gi slipp på. Personer som hadde gjennomgått den menneskelige foredling.

Kanskje var også Olav Haraldsson en slik person. I hvert fall hadde han en overbevisning om retten til Norges trone, og han hadde en tro som avvek fra forfedrenes og som han ikke kunne legge til side for å imøtekomme andre interesser. Milevidt var han fra den overfladiske tvil, selv om flertallet ikke var hans referanse. Han hadde en visshet i seg som han var villig til å ofre livet for. For Olav var sannheten en person, ikke en fiksjon.

Det er denne type mennesker som gir perspektiver til tilværelsen for dem som kommer etter, og mot til å se framover og kjempe for det man ser som rett. Det er ikke et mål i seg selv å stå alene. Men det er heller ikke et mål alltid å ha flertallet på sin side. Det betyr ikke at vi skal ha mistillit til flertallet. Langt der i fra. Men kanskje skulle vi ha større grad av mistillit til dem som setter sin lit til flertallet.

Vi lever i en foranderlig verden. Slik har det alltid vært, i større eller mindre grad. Det nye i dag synes å være at forandringene skjer så fort, og med stadig økende tempo. Det gjør at det til tider ikke er like lett å følge med. Avstand og tid har i dag et helt annet innhold enn hva tilfellet var for bare en generasjon siden. Moderne kommunikasjonsteknologi gjør det mulig å følge med i hva som skjer nærmest hvor som helst på jorden - og samtidig som det skjer. Informasjonstilfanget synes uten grenser. Å reise er kun et spørsmål om timer, uansett hvor langt det er.

I vår del av verden lever vi også i en rikdom der det store flertall ikke synes å mangle noe av materielle goder. Den teknologiske utvikling bryter stadig nye barriérer.

Finnes det så noen ende for denne utviklingen? Eller vil den bare fortsette mot nye grenser som vi i dag ikke overskuer? Er det slik at verden fortsatt er ung?

Det er selvfølgelig et teknisk-naturvitenskapelig spørsmål. Men ikke bare. Det er også et åndelig-moralsk spørsmål. For vår tilværelse er bare i mindre grad forankret i naturlover. Like mye styres verden av holdninger, idéer og, la oss håpe, av idealer.

Derfor er jeg overbevist om at verden ennå faktisk er ung. Her er fortsatt så mye ugjort, her er fortsatt så mye nytt land å pløye, så mange idéer å prøve ut, så mye å kjempe for. Ennå kan mennesket foredles, kulturen rendyrkes, og idealene realiseres.

Vi preges alle av vår kultur. Kulturen er der som en forutsetning for alt vi foretar oss, i arbeidsliv og fritid. Den influerer på våre holdninger, den styrer våre handlinger.

Men like sikkert er det at vi alle er med på å forme vår kultur. Og kultur er ikke bare en fritidssyssel som vi tyr til i ledige stunder. Kultur er uttrykk for et overskudd i mennesket slik at det i det daglige, i alle sine gjerninger, makter noe mer enn det rent nødvendige. Dette ”mer” er det som gjennom tidene har ført oss framover og hevet oss opp som mennesker. Ansvaret for en kultur i utvikling hviler derfor på oss alle. Vi er alle med på å bygge samfunnet og skape vår kultur.

Men i denne prosessen har noen et større ansvar enn andre. Det er våre kunstnere, fordi kunsten utgjør en drivkraft i kulturen. Kunstnerne skal peke ut retningen, for de har visjonene i seg og ser konturene av det som ligger foran. Derfor er det deres oppgave å åpne dører, og det er deres oppgave å tenne fakler slik at også andre kan se.

Kunstnerne er de som skal eksperimentere og prøve ut det uprøvde. De skal sprenge barrièrer og overskride grenser, og de skal stille spørsmål. De behøver ikke besvare spørsmålene, men de skal stille dem. For deres oppgave er å vekke til ettertanke og refleksjon. På den måten tvinger de også andre til å stille spørsmål, ved det hevdvunne, ved det etablerte, ved det som synes urokkelig.

Virkningen av en slik gjerning kan ofte være sjokkerende, ja, provoserende og anstøtelig. Men slik må det være. For som kulturnasjon er vi avhengige av dem som kan se og tenke annerledes og bryte nye veier. Det gir grobunn for økt erkjennelse og for dypere forståelse for oss alle.

Men kunstnerne har også en annen oppgave, den å avsløre det uekte og det som ikke holder mål. Keiserens nye klær er ikke alltid like lett å få øye på. Like fullt må det letes. Men til tider kan det også være nødvendig å sette søkelyset på keiserens gamle klær. For også de kan være uekte, utslitt og trenge til utskiftning. Kanskje har de rett og slett vært brukt for lenge.

Kunsten er et erkjennelsesfelt og besitter et språk for viktige erfaringer som f.eks. den vitenskapelige kultur ikke makter å formidle. Gjennom kunsten får vi en dypere forståelse av de mest fundamentale verdier i menneskelivet. Gjennom kunsten kan vi lære å forstå noe av følelsenes verden, stemningenes verden, den verden som ligger utenfor den fysiske verden. I et data-dominert samfunn som vårt, der de tekniske løsningene synes å være svaret på det meste, er det spesielt viktig å ha et levende kulturliv, som minner oss om dette, som et engasjerende og stimulerende korrektiv.

Slik blir kunst og kultur også et grunnlag for trivsel og velvære, og nettopp trivsel og velvære er noe vi alle har behov for, og som er helt fundamentalt i et hvert samfunn.

En levende kultur er alltid i utvikling. En stagnert kultur er en døende kultur. Men en kultur i utvikling starter ikke på bar bakke. Inn i det nye og ukjente bringer den med seg en arv fra det som var. Og denne arven må vi være oss bevisst, likeledes ansvaret for å holde den i hevd. Kulturarven gir sammenheng og kontinuitet, innsikt og tilhørighet. Vår kulturarv er en av forutsetningene for vår identitet.

I Norge har vi en rik kulturarv, dypt forankret i europeisk kultur. Det er en kultur som er en videreføring av det som ble skapt i middelalderen i mer sentrale deler av Europa med impulser fra Hellas, Palestina og Roma. Hovedentreprenøren i arbeidet med å utmeisle den europeiske kultur var kirken, den tids åndelige og intellektuelle kraft. Olav Haraldsson var en representant for den samme kirke og ved Olav den hellige fikk den kristne tro og den europeiske kultur fotfeste i vårt land. Denne mektige arv er det fundament vi fortsatt bygger på.

Men en slik arv gir også forpliktelser, forpliktelser som peker framover, ut over det som er. Oppgaven for oss alle er derfor, med utgangspunkt i det som var, og i det som er, å stimulere visjonene, å skape en drøm om å gå videre. Bare et slikt samfunn, bare en slik kultur med et slikt mål har en framtid.

Derfor må kunst og kultur få en mer framtredende plass i samfunnet. Oppnådde vi det, ville vi raskt bli vitne til store overraskelser. For i sann kultur ligger det krefter til det største. Ikke bare foredler den mennesket, men kultur gir inspirasjon, visjoner og trygghet som setter oss i stand til å nå mål for oss selv og for samfunnet som i utgangspunktet kan synes uoppnåelige.

Til å gå foran som ledere i dette kulturbyggende arbeidet trenger vi de store, personlighetene, de som har en visjon de er villige til å kjempe for. Vi trenger det gode, det varme, det edle menneske, homo nobilis, som er villig til å stå alene om det trengs. For har de ikke flertallet på sin side i dag, er det nettopp denne type mennesker som kan vinne flertallet for sin sak. Det guddommelige eksperiment, som mennesket er blitt kalt, har fortsatt skjulte muligheter i seg bare vi er villige til å arbeide dem fram.

Og igjen vil jeg peke på kunstnerne og andre kulturarbeideres ansvar. Men skal de lykkes, må disse kulturens tjenere få en status i samfunnet som er høyere enn den de har i dag. Og nå snakker jeg om kulturarbeidere i bred forstand, alle dem som er med på å foredle vårt folk og vårt samfunn.

Vi feirer Olsok til minne om et slag, og vi feirer minnet om en konge som falt. Men først og fremst feirer vi en seier som ble vunnet: Sannhetens seier.

Olsok er dagen for slaget på Stiklestad. Men de voldsomme begivenheter på slagmarken er for intet å regne mot drømmen om Stiklestad. Den ble skapt 29. juli 1030 og la grunnlaget for visjonene om et framtidig Norge, samlet og ett under én konge og under Kvite Krist.

Derfor er Wergelands verselinjer om sannhetens seier ikke bare en overskrift over en hendelse, men et motto til inspirasjon for alle dem som tror på en sak og som har en idé, alle dem som har en overbevisning de er villige til å stå for, selv om verden synes å gå dem imot.

Wergelands ord rommer visjonene om kulturens evne til forvandling. I poesiens form viderefører de drømmen om Stiklestad, der det umulige blir mulig.

Sandheds sag,
seirer kun i nederlag.

Takk for Olsok.

Takk for at dere her holder dagen i hevd.