Statssekretær Per Kristian Skulberg

Tale til åpning av 1900-tallssamlingen

Maihaugen, Lillehammer 7. juni 1999

”Nei, saadan som jeg ser Maihaugen fuldt færdig, skal den være en samling af hjem, hvor man kan gaa lige ind til de mennesker som har levet i dem, og lære deres livsformer at kjende, deres smag, deres arbeide. Thi hjemmets form og udstyr er billede af menneskene selv…”

Slik uttrykker Anders Sandvig allerede i 1907, tre år etter at samlingene fant sin plass på Maihaugen, sitt program for det nye museet. Lite visste han den gang om hvordan ettertiden skulle bygge sine boliger, like lite som vi i dag kjenner fremtiden. Det han allikevel hadde klart for seg, var at det ikke er gitt noen å stoppe historien. Det store tidshjulet ruller ubønnhørlig videre, mens folk fødes, eldes og går til grunne i generasjon etter generasjon.

Det er nettopp denne historiens og utviklingens gang som gjør det nødvendig å ha museer. De skal være en slags kollektiv hukommelse, de skal gripe historien i farten, hale til seg materielle og immaterielle kilder som driver forbi på historiens elv og med dem bygge forståelige bilder av menneskers liv gjennom skiftende perioder, til glede for samfunnet rundt seg. På Sandvigs egen tid gjaldt det først og fremst å dokumentere et til da statisk jordbrukssamfunn i oppbrudd, et førindustrielt samfunn i ferd med å skifte ham i en tid med sterke nasjonale overtoner i en union som knaket i sammenføyningene. Modellen var Arthur Hazelius og hans nyskapte friluftsmuseum på Skansen i Stockholm, et sted for levendegjøring og formidling av nasjonal kultur i idylliske rammer for en voksende bybefolkning med sterke og nære røtter i bygdene.

Slik fikk friluftsmuseene i Norge også en sentral rolle i nasjonsbyggingen rundt århundreskiftet. Nettopp i denne perioden ser vi framveksten av slike museer flere steder i landet, og de ble arenaer for eksponering av nasjonale kulturytringer innenfor byggeskikk, folkekunst, musikk, dans og drakt. Få tenkte den gang på muligheten av at disse museene også skulle følge historien videre. Det var nettopp de nye tidene som gjorde det påkrevet å sikre det gamle.

Men historien skifter stadig. 1900-tallet skulle bli preget av en rivende økonomisk og teknologisk utvikling som skulle endre folks levevis fundamentalt. Nye generasjoner museumsfolk ble i stadig sterkere grad tvunget til å legge inn sin nære fortid, ja til og med sin egen levetid, i museenes arbeidsområde. Kunst- og kunstindustrimuseene hadde tradisjon for å samle nytt parallelt med sin egen tid. For friluftsmuseene var dette mer problematisk. Å flytte og innrede hele boliger er ressurskrevende og komplisert. Samtidsdokumentasjonen stilte en også overfor store utvelgelsesproblemer i et samfunn som stadig ble mer mangfoldig og sammensatt. Det kan heller ikke stikkes under en stol at mange museumsfolk var mildest talt kjølige til den nye byggeskikken som hadde utviklet seg i deres egen levetid.

Det første museet som for alvor tok opp hansken var De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum som allerede i 1986, med støtte fra Norsk Kulturfond, satte opp et moderne typehus, STELLA som starten på en ny bygningssamling. Tiltaket vakte undring og bestyrtelse i store deler av museumsvesenet. Motstanden mot denne typen prosjekter var stor, både i fagmiljøene og hos bevilgende myndigheter. Derfor vendte både museumsforbundet og kulturrådet ofte tommelen ned for dem. Dette gjaldt også Maihaugens prosjekter. Da museet i 1994-95 satte opp sine to første hus fra dette århundret, de to boligene fra Gardermoen, måtte dette derfor skje utelukkende med støtte fra næringslivet. Senere har kulturrådet kommet sterkt inn som samarbeidspartner, og i dag er motstanden snudd til anerkjennelse også i de fleste fagmiljøer.

Også blant publikum øker interessen. Århundret lakker mot slutten, og på Maihaugen finnes det allerede mye på plass i samlingene, som bevis for at også vi barn av tusenårsskiftet har vår plass i historien, på lik linje med dem som levde i hundreårene før oss. Folk vandrer, kikker og oppdager sammenhenger mellom sin egen hverdag og den som utspant seg i de gamle bygningene.

Samtidsdokumentasjon er i dag et uttalt satsingsområde i den statlige kulturpolitikken. I år er dette synliggjort ved etableringen av et eget sekretariat for samtidsdokumenta-sjon, plassert nettopp her på Maihaugen. Sekretariatet skal koordinere og initiere arbeidet med samtidsdokumentasjon på norske museer og sørge for at norsk museumsvesen ikke går med ryggen først inn i det nye hundreåret. Og det gjør det definitivt ikke. Det spirer og gror rundt på norske museer, og 1900-tallsprosjektet på Maihaugen er det konkrete beviset på at samtidsdokumentasjonen er mulig og viktig. De nærmeste årene vil samlingen kompletteres med to eksempler på ledende arkitektur fra dette århundret; Sverre Fehns hus X fra 1964 og et nytegnet hus, Bolig 2000, resultatet av en arkitektkonkurranse som ennå ikke er avsluttet. Slik illustreres dialogen mellom den ledende arkitekturen og den folkelige, ja museet går direkte inn i utviklingen av nye arkitektoniske uttrykk. Samtidig planlegges oppsettingen av et bureisingsbruk fra 1930-årene. Dermed legges også broen tilbake til den eldre bygningssamlingen. Maihaugen er i sannhet et museum med stor spennvidde i sine samlinger!

Den fysiske dokumentasjonen er et område museene er alene om. Hjemmene blir en ramme som strukturerer innsamlingen, de er også ypperlig formidling. Ikke minst er de en naturlig videreføring av de eldre samlingene, og de endrer museet fra å være en nasjonalromantisk bastion til å bli et åsted for løpende dokumentasjon av en skiftende historie. Derfor er det viktig at Maihaugen fortsetter dette arbeidet også inn i neste århundre. 1900-tallet er et pionerprosjekt både nasjonalt og internasjonalt, en verdifull tilvekst til norsk museumsvesen og en vekker for oss alle til ikke å stivne i fastlagte rutiner, men stadig rette blikket fremover og fornye oss.

Med dette erklærer jeg Maihaugens 1900-tallssamling for åpnet.