Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Åpningen av Internasjonalt Kultursenter og Museum

Oslo, 20. august 1999

Kjære IKM-entusiaster og publikum

Det er ikke lett for nye institusjoner å oppnå årlige tilskudd over statsbudsjettet – og det skal det heller ikke være. Internasjonalt Kultursenter og Museum har erfaringer med det, de har kjempet i mange år og har nådd frem. IKMs styrke har vært ukuelig pågangsmot fra ildsjeler kombinert med en viktig sak og kvalitet i arbeidet.

Fra 1990 var driften basert på prosjektmidler, det vil si en økonomi uten sikkerhet for kommende år. I 1994 ble organisasjonen en stiftelse med formål å fremme respekt og forståelse mellom mennesker med ulik kulturbakgrunn i Norge. Metoden for å oppnå dette er bl.a. å synliggjøre kvaliteten og mangfoldet i tradisjoner, kunst og historie som innvandrere bringer til landet. IKM har ønsket å bli – og er nå blitt – et ressurs- og kompetansesenter for alle som arbeider med flerkulturell formidling, og har i sine utstillingsprosjekter samarbeidet med både Norsk Folkemuseum, Universitetets etnografiske museum og Oslo Bymuseum.

Fra 1997 har IKM vært omtalt i Kulturdepartementets årlige budsjettproposisjon som ett av de tiltak som skal tilgodeses gjennom den foreslåtte bevilgning på en bestemt budsjettpost. Dette har gitt et tryggere fundament for det videre arbeid, og blant annet gjort det mulig å utvide lokalene slik at den varierte og omfattende virksomheten kan få den plass den fortjener. ”Fra politistasjon til kulturstasjon” kunne være overskriften for det som har skjedd med den gamle Grønland politistasjon og varetektsfengsel fra 1902. IKM, som arbeider både nasjonalt, regionalt og lokalt, har nå sine lokaler i et nærmiljø der det bor og arbeider mennesker fra store deler av verden. I sin nye utstilling ønsker IKM å vise fram kunst skapt i dagens kulturelle mangfold. Institusjonen har uttalt at billedkunst skal få en større plass i utstillingsvirksomheten, og dette blir markert i denne åpningsutstillingen som er kalt ”Glokal kunst i Norge” . ”Glokal” er en hybrid som gir assosiasjoner til spenningsfeltet mellom det globale og det lokale, en av de viktigste akser i vår tids kulturliv.

Igjen har vi sett – og det alt for nært oss – hvordan land ødes og liv krenkes når grunnleggende menneskerettigheter settes til side.

Ut av Europas aske vedtok man derfor i Paris følgende i 1946 da UNESCO ble opprettet:

UNESCO skal ”bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom undervisning, vitenskap og kultur, for dermed å bygge ut respekten for lov og rett, for menneskerettighetene og for de grunnleggende friheter som alle Jordens folk, uansett rase, kjønn, språk eller religion, er tilkjent i De forente nasjoners pakt”.

Hva kan vi så gjøre med dette?

• Vi kan øve oss i å tåle hverandre!
• Hvordan?

Ved å se, og ved å ville at hvert enkelt liv skal ha sin egen rett. Ved å komme til den erkjennelsen at vi globalt sett er i samme båt, og ved at vårt eget liv er best tjent med at livet blir levelig, både for våre nærmeste og for våre fjerneste.

Derfor er det viktig at all kulturpolitikk har som siktemål å utvikle den kulturelle egentryggheten. Det innebærer at en må se verdien av sitt eget, og få blikk på de sammenhenger en står i. Da får en en høy himmel over sin hverdag. Noe av det viktigste blir å se på seg selv – ikke som et passivt objekt i historien, men tvert i mot som et handlende subjekt med mulighet til å forme sin egen hverdag og sin egen historie. Da vendes avmakt til makt og mulighet til å forme tilværelsen ut fra både kortsiktige og langsiktige hensyn.

Ved å forstå at livet leves lokalt – vil den kulturelle egentryggheten gjøre at vi på en bedre måte kan ta i mot kulturimpulser utenfra med trygghet og interesse. Har en forstand på det lokale, blir en fort global. Toleranse og mangfold er selvfølgelig fortegnene for den kulturelle egentryggheten jeg snakker om.

Nøkkelordet her er flerkulturell satsing – eller skal vi heller si internasjonal satsning.

Smeltedigel er ikke løsningen fordi det er en form for total integrering som innebærer at du langt på vei må oppgi din egen identitet. Svaret er heller den gode mosaikk – fordi den aksepterer betydningen av det biologiske og kulturelle mangfold som grunnlag for sameksistens og samhandling. Vi vet av naturlovene at det er mangfoldet som sikrer overlevelse på lang sikt – også av sivilisasjoner.

Kunstnere, kulturarbeidere og formidlingsinstitusjoner spiller en viktig rolle i å vise det kulturelle mangfoldet som finnes. De kan forhåpentligvis være spydspisser for nyskapning, forståelse og toleranse i samfunnet og bygge nødvendige broer og gjensidig respekt mellom gammelt og nytt og mellom nasjonalt og internasjonalt.

En spydspiss som bør nevnes i denne sammenhengen er Bente Møller som har vært IKMs drivkraft helt fra starten. Jeg ønsker henne og IKM lykke til med de nye lokalene og alle oss andre med IKMs utvidede muligheter.