Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Tale ved åpningen av landskappleiken 1999

Oppdal, 24. juni 1999

Kjære deltakere og publikum

Gratulerer med dagen!

Det å kappest, å måle styrke og evner mot hverandre, er et gammelt kulturfenomen som vi finner de fleste steder. På de gamle fjellstevnene og ikke minst på de mange marknadene som fantes, var det kapping både i spill og dans. De fleste av de slåttene vi i dag kjenner som storslåtter med ulike dialekter, har vel blitt spredd på denne måten. Reisende folk, som taterne, var også viktige tradisjonsspredere. Norge har en lang kyst med stor kontakt sjøveien til andre land og nye impulser utenfra har med tida smeltet sammen med de lokale musikk- og danseformene.

De religiøse vekkelsene som gikk over mange av bygdene mot slutten av forrige århundre, gjorde sitt til at mange spelemenn la bort fela og spillet, og yngre med lyst og evne for spill våget ikke å lære noe som det skulle følge så mye vondt med. I denne tida ble det brent og ødelagt mange gode feler. Langt verre var det imidlertid med alle de gamle slåttene og tonene som ble glemt på denne tida.

Det er naturlig å tro at de som var seg bevisst denne utviklingen, stod for de første kappleikene i nasjonalt spill. Tanken om kappleik som tiltak for å holde ved like den eldre folkemusikktradisjonen slo rot, og fra omkring 1880-åra ble det holdt kappleiker flere steder i landet.

I de nasjonalromantiske strømningene i forrige århundre vendte interessen i de såkalte øvre samfunnslag seg mot den folkelige kulturen. Voksende nasjonal selvfølelse førte til at folkemusikken ble sett på som vår nasjonale musikk. Men den nye interessen for folkemusikk førte også med seg en romantisering der folkemusikken ble tatt ut av det miljøet den hørte hjemme og vist fram som en kuriositet.

Fra gammelt av hadde spelemannen en viktig funksjon i alle livets situasjoner. Ikke bare bryllup, men også ved andre høytider og begivenheter som barnedåp og gravøl, og til og med ved likvake var fela og dansen med. Fela var ikke mindre viktig i dagliglivet, både hjemme til hverdags og når folk ble samla til dans i helgene. Sangen har alltid vært viktig i folkemusikken og mye av instrumentalmusikken bygger på den. I dag er interessen for den eldre folkesangen voksende, og stadig flere vil lære å synge i denne tradisjonen. Her i Oppdal vil vi under landskappleiken blant annet kunne danse til slåttestev, noe som viser at sangen fremdeles er levende også innenfor dette bruksområdet.

Folkemusikken kjennetegnes av variasjon og mangfold. Hvert geografiske område har sin musikalske uttrykksform og hver utøver sin personlige stil. I tillegg finnes en og samme melodi i flere varianter.

Frykten for at folkemusikken skal stivne i standardiserte former har ført til en mer åpen holdning til det nye, samtidig som lokale tradisjoner framheves. En viktig egenskap folkemusikken har, er at den klarer å ta opp i seg det nye og forme det etter sine egne lover. Folkemusikken er bruksmusikk, og der det er bruk for den finner brukerne praktiske løsninger for at musikken skal fungere. Folkemusikken er på mange måter udefinerbar. Kanskje det er akkurat dette grenseløse som kjennetegner folkemusikk?

De siste 15-20 åra har interessen for folkemusikken fått en voldsom oppsving. Det henger sammen med strømninger i tiden, med sterk interesse for folket og det folkelige. Vi fikk også den ”grønne bølgen” og interessen for lokalkulturen som våpen mot massekultur og fremmedgjøring. Folkemusikken ble populær og fikk nye brukere fra alle samfunnslag. Interessen har ført til eksperimentering både på tradisjonell og mindre tradisjonell grunn. Vi kan finne alt fra rendyrking av de eldste formene, til musikk som bare er folkemusikkinspirert og hører hjemme i andre musikktradisjoner.

Selv om det bruksmusikalske grunnlaget har falt bort for flere grener av folkemusikken, holdes den i hevd og er nyskapende. Mange spelemannslag gjør mye for å ta vare på lokale tradisjoner, ved å holde kurs og øvinger i laget, holde forskjellige arrangementer og spille til dans. I dag er interessen for folkemusikk større enn på lang tid, og mange unge ønsker å få opplæring.

Folkemusikkområdet har utvidet seg mye siden de første kappleikene ble arrangert, og i år deltar også lag fra Finnmark. Landskappleiken har imidlertid aldri vært arrangert lenger nord enn Oppdal.

Folkemusikkrenessansen i våre dager er på mange måter en reaksjon på den kommersielle musikkens erobringer, og mange søker vel en egen identitet i lokalmiljøet og musikktradisjonen der. Den første offisielle landskappleiken ble holdt i 1923, i forbindelse med stiftelsen av Landslaget for Spelemenn. Oppslutningen om kappleikene har stadig vært økende.

Det er i år 25 år siden Oppdal Spell- og Dansarlag sist arrangerte landskappleiken. Da ble det satt søkelys på nytt stoff fra lokale kilder, og i årene som har gått fra 1974 har oppdalingene vært seg enda mer bevisst de rike tradisjonene som finnes her i bygda. I år fyller laget 40 år, og jeg vil avslutte med å ønske lykke til, med jubileum og arrangement, og med dette erklære Landskappleiken 1999 for åpnet.