Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Tale ved avduking av byste av Aleksandr Pusjkin

Deichmanske bibliotek, 3. juli 1999

Ambassadør, tilreisende representanter fra Russland,
kjære Pusjkin-venner!

I 1836 – få måneder før han døde - skrev Aleksandr Pusjkin et av sine mest kjente dikt - Exegi monumentum – der de to første verselinjene i Olav Rytters oversettelse lyder: ”Eg reiste meg ein bauta ingen hender laga, men folkestigen dit gror aldri att”.

Det litterære livsverk Pusjkin etterlot seg, skulle bli hans monument.

Pusjkin ble ikke bare skaperen av det moderne russiske litteraturspråk, men også Russlands mest folkekjære dikter og et av de største navn i verdenslitteraturen. Hans dikt ble allemannseie. Det er ikke mange russere som ikke kan fremsi en eller flere strofer av Pusjkin. Han var på en og samme tid fullenderen av den eldre tradisjon og nybrottsmannen som skapte udødelige verk i lyrikk, drama, prosa og episk diktning. Mange av hans dikt er tonesatt og lever videre også i musikken.

Det ville nok være en overdrivelse å si at nordmenn flest kjenner Pusjkins diktning. Men mange av hans fremste verk foreligger på norsk. Ikke minst ruver nettopp Olav Rytters oversettelser og gjendiktninger. Flere har påpekt parallellen mellom Pusjkin og Wergeland, og kanskje også Vinje, når det gjelder den betydning de fikk i sine hjemland som fornyer, grunnlegger og nasjonalt samlingsmerke som senere diktere står i takknemlighetsgjeld til.

Når litteraturinteresserte over hele verden i år feirer 200 årsjubileet for Pusjkins fødsel, er vi glad for å kunne delta i markeringen her i Norge. I noen uker har Deichmanske bibliotek vist en utstilling om ham.

I dag er vi samlet for å avduke den byste som Russland så generøst har gitt oss. Det er en glede at dette har kunnet skje, og jeg vil gjerne takke alle som har bidradd – først og fremst den russiske regjering, ledelsen i Pskov fylke og billedhoggeren, Jurij Dines, samt Russlands ambassade i Oslo. Jeg er også glad for å kunne registrere den støtte og interesse initiativet er møtt med på norsk hold enten det nå gjelder Deichmanske bibliotek, eller norsk næringsliv ved DENOFA.

Norge og Russland har som naboland en lang felles historie og kulturarv å ta vare på. Ikke minst på det litterære område har våre land stått i et vekselforhold til hverandre. De norske klassikere i forrige århundre utkom omtrent samtidig i Russland som i Norge. Det samme gjaldt de store russiske forfattere. Også i dag er interessen for russisk litteratur stor i Norge, både når gjelder den gullalder som Pusjkin, Dostojevskij og Tolstoj representerer, og moderne diktere.

Da statsminister Kjell Magne Bondevik nylig besøkte Russland, ble det undertegnet en avtale om en bred kulturhistorisk mønstring av forbindelsene mellom Norge og Russland ned gjennom tidene. Utstillingen vil bli presentert i Norge i 2004 og i Russland i 2005.

Den bredt anlagte utstillingen vi sammen vil forberede, forteller om et kulturelt fellesskap og verdier det er viktig å hegne om og dyrke. Når vi i dag avduker bysten av Russlands nasjonalskald her i Norge, er det ikke bare et uttrykk for vår respekt og anerkjennelse av hans plass i verdenslitteraturen, men også for det fellesskap vi føler med idealer og verdier som han stod for. Bysten er altså en gave fra det russiske folk. For meg ligger det en talende symbolikk i dette; som nabofolk står vi hverandre nær. Nå mottar vi en gave fra venner, som ønsker å dele sin store sønn med oss.

Det er en glede for meg å ta imot denne gaven i anledning 200-årsfeiringen av Pusjkins fødsel. Å ha en byste av Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin her i vår hovedstad er en ære for hele vårt folk. Tusen takk! Med dette vil jeg avdekke bysten.