Statssekretær Per Kristian Skulbergs

Tale ved Museumsforbundets landsmøte

Lillehammer 7. juni 1999

Kjære museumsfolk!

Jeg håper dere vil få et godt årsmøte her på Lillehammer! For meg er det en fin anledning til å treffe et bredt utvalg av representanter for museumssektoren. En sektor med stor spennvidde fra store nasjonale institusjoner til små lokalmuseer som drives på rent frivillig basis. Det ligger en stor utfordring både for oss i Kulturdepartementet og for museene selv å få til et godt samspill innenfor en sektor med så stor spennvidde. Vi lever i et land med spredt bosetting og lange avstander, og hvis folk flest skal ha tilgang til et museumstilbud i nærmiljøet, må vi ha et system der det også er plass for de små museene.

Selv er jeg genuint interessert i det dere holder på med. Både som politiker og i andre sammenhenger har jeg stor interesse av kulturvernarbeid, og jeg ser klart hvor viktig det er for et land som vårt, å ha en våken og oppegående museumssektor. Det mangler ikke på oppgaver, og hvis vi skal få til en skikkelig innsats, er det viktig at vi legger opp til samarbeid mellom alle gode krefter – både de profesjonelle museene og den frivillige sektoren – både mellom de offentlige og de private finansieringskildene.

Kultur og helse

Samfunnet bruker ufattelig store ressurser på befolkningens fysiske helse, og det blir sjelden eller aldri stilt spørsmål til denne bruken av offentlige midler. Det er bred enighet om at samfunnet nyter godt av befolkningens gode fysiske helse. Vi bruker store beløp på å ”trimme” den fysiske helsen.

Men hva med den mentale helsen? Mennesker har både kropp og sjel. Begge deler trenger vedlikehold og stimulans for å kunne fungere optimalt. God mental helse vil – på linje med god fysisk helse – bidra til kvantitativt og kvalitativt bedre innsats i arbeidslivet, og kan spare helsevesenet for mange utgifter. Det er i forhold til den mentale helsa at kulturlivet kommer inn som faktor. Men kultur koster – selvfølgelig. Og det krever bidrag fra alle parter. Det krever frivillig innsats og bidrag fra nærings-livet, og det krever nytenkning og kanskje omprioriteringer på de offentlige budsjettene.

Et særlig ansvar for å endre folks holdninger og bevissthet hviler på oss som arbeider med kultur. Museene er gjennom sin særegne virksomhet godt egnet til slikt bevisstgjøringsarbeid. Vi må ganske enkelt skape forståelse for at et samfunn også har ansvar for å utnytte sammenhengen mellom kultur og helse. Et blomstrende kulturliv i bygd og by skaper trivsel og glede og kan gi store ringvirkninger i samfunnet. Direkte misvisende er det derfor når bevilgninger for eksempel til museer, teatre, konserter eller kunstnerstipend straks blir satt opp mot hvor mange enkeltrom på sykehjem eller sykehussenger vi kunne fått for disse pengene.

I Vest-Agder hører samferdsel, næring og kultur inn under samme etatssjef, Kjell Abildsnes, og det kan være verdt å merke seg en uttalelse fra Abildsnes der han peker på at det er sjelden at noen reiser spørsmål til bruk av 40 mill kroner på et nytt lite kryss på E18, til at det brukes 200-300 mill kroner til et nytt lite stykke motorvei på Sørlandet eller til at bussruta til Andøya i Troms koster dobbelt så mye som det Troms fylkeskommune bruker i året til kunst og kulturstipend. Vi må komme raskere fram må vite! Men er det nå så sikkert at det likevel er det som er det viktigste for oss?

Om Stortingsmeldingen

Da vi fikk det siste regjeringsskiftet var Kulturdepartementet i gang med en stortingsmelding om museene, men ved et regjeringsskifte blir alt slikt arbeid vurdert på nytt. I Voksenåsenerklæringen som danner det politiske grunnlaget for samarbeidet rundt regjeringen Bondevik, står det ingen ting om museumsmelding, men her varsler de tre partiene at det skulle legges fram en Stortingsmelding om folkebibliotekene, der man særlig ville se på den betydningen ny teknologi ville ha for tilgjengeligheten og på skolebibliotekenes rolle i en slik sammenheng.

Etter en rundgang internt i Kulturdepartementet ble det så drøftet at man i stedet for å måtte la museene vente til bibliotekmeldingen var ferdig, kunne tenke seg å presentere en felles stortingsmelding for arkiv, bibliotek og museer. Dette er tre sektorer som på tross av særdrag og forskjeller, står over for mange felles utfordringer ikke minst når det gjelder bruk av ny teknologi, og hvis vi ser ut over landegrensene er det klart at det ikke bare er i Norge at man tenker slik. I USA fikk det føderale kontoret for museer for et par år siden utvidet arbeidsområdet til også å gjelde bibliotek, i Canada har man et tett samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og Nasjonalarkivet, og i Storbritannia drøfter man nå å slå sammen Museums & Galleries Commission med Library and Information Commission slik at det blir en institusjon som også skal arbeide både med museer og med bibliotekspørsmål. Ser vi over Kjølen til Sverige finner vi også interesse for å styrke samarbeid mellom arkiv, bibliotek og museer.

Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært blandede reaksjoner fra miljøene på å få en slik felles melding. Motforestillingene kan til dels gå på forventninger om at meldingen skal følges opp med ressurser som nå må deles på flere sektorer, og heller ikke alle deler oppfatningen om at de tre sektorene har så store felles utfordringer. Fra museumssiden har dette siste synet særlig kommet fra representanter for kunstmuseene. Men for egen del vil jeg si at hvis jeg i en mindre kommune kunne ha begynt med blanke ark i dag, så ville jeg ha sett på en samlokalisering og kanskje også på en samorganisering av de lokale arkiv, bibliotek og museumsfunksjonene. Landslaget for lokal- og privatarkiv, presenterte en arkivundersøkelse på sitt årsmøte i Tønsberg for vel en måned siden. I denne undersøkelsen kommer det klart fram hvor viktige museene er som arkivbevarere. Ca halvparten av de privatarkivene som oppbevares utenfor riksarkivet og statsarkivene, ligger i museene. I flere kommuner er det museet som sitter med den beste lokalhistoriske boksamlingen, og mens museene sliter med midler til tilsyn og vakthold til utstillinger, så har mange folkebibliotek langt mer publikumsvennlige åpningstider og noen har også lokaler der de kan vise små utstillinger.

Selv om det er varslet at meldingen skal omfatte både arkiv, bibliotek og museer, så betyr ikke det at hele meldingen vil omhandle de tre sektorene samtidig. Hver sektor vil få sin egen gjennomgang og vurdering, men den vil også få et kapittel der vi ser på områder der vi ser felles utfordringer og behov for samarbeid. Og det kommer vel ikke som noen stor overraskelse av Kulturdepartementet særlig ser slike utfordringer når det gjelder tilgang til kunnskapskildene og bruk av ny teknologi.

Da Museumsforbundet sendte meg denne invitasjonen, hadde man nok forventninger om at Stortingsmeldingen skulle være lagt fram, og at dette foredraget skulle kunne danne innledningen til en bred debatt om meldingen. Nå ser vi at meldingen først vil bli lagt fram til høsten, og skrivearbeidet pågår for fullt i Kulturdepartementet for tiden. Det betyr at det er flere viktige punkter som ikke er endelig avklart på det nåværende tidspunkt. Jeg regner med at forsamlingen har forståelse for at jeg ikke her kan gi konkrete opplysninger om innholdet i meldingen før den er oversendt til Stortinget. Men jeg skal likevel gi en del orienteringer og synspunkter som jeg håper vil være av interesse, og i debatten skal jeg også være lydhør for de utspill som måtte komme fra årsmøtet.

Organisering – museumslov

Folkebibliotekene har sin biblioteklov, og etter en lang prosess er endelig forskriftene til den nye arkivloven ferdige, slik at også denne loven har kunnet tre i kraft. Jeg er kjent med at det er sterke ønsker fra Norges museumsforbund om at det nå også må komme en museumslov. I fylkeskommunene er oppfatningene langt mer delte, og det er reist spørsmål om hvilken betydning en lov med mer generelle bestemmelser vil kunne ha for sektoren. I Senterpartiet har vi så langt hatt den holdningen at det vil være viktigere å stimulere kultursektoren med positive tiltak framfor lovbestemmelser, men vi ser også hvordan de lovpålagte oppgavene i kommunene og fylkeskommunene lett vil få første prioritet når det er trange budsjett-tider. Jeg kan ikke si noe nå om hvilke konklusjoner vi kommer til å trekke om denne saken i det pågående meldingsarbeidet, men vi kommer til å drøfte spørsmålet.

Det flerkulturelle

I høst gikk det en debatt i avisen Nationen om bygdetullinger og byrasisme. Den handlet om bygdefolks syn på byfolk og vise versa. Det ble hevdet at bygdefolk gjerne har et mer positivt syn på byfolk enn byfolk har på bygdefolk. Videre at undersøkelser viser at byfolk vet skremmende lite om livet på bygdene, og derfor har store fordommer. Jeg var blant dem som ble bedt om synspunkter på saken, og uttalte i den forbindelse betydningen av å øve opp og styrke både byfolks og bygdefolks kulturelle egentrygghet, slik at de lettere kan se verdiene i sin egen kultur. Dermed blir de tryggere i sitt møte med det fremmede og ukjente. Jeg er heller ikke i tvil om at dette også vil øke toleransen overfor det som er annerledes, og vi trenger derfor tiltak som kan bidra til å styrke identitetsutvikling og kulturbevissthet. Men vi skal også vokte oss vel for å falle i den andre grøfta, der vi i egen selvgodhet kan miste all forståelse for at vi kan ha noe å lære av folk som er fremmede eller annerledes.

Men enda større utfordringer på dette feltet ligger det i forhold til de minoritetsgruppene som vi deler dette landet med, og dette vil bli også bli behandlet i Stortingsmeldingen. Her ser jeg en av de viktigste utfordringene i dagens kulturpolitikk, det gjelder ikke minst for museene.

Europarådet og menneskerettighetene er 50 år i år, men gjennom de dystre nyhetsmeldingene fra krigen på Balkan ser vi hvordan folkegrupper stadig utsettes for utryddelsesforsøk, og vi har en lang vei å gå for at folk skal få like rettigheter. Dette er et vanskelig felt å manøvrere i, og vi skal vokte oss vel for å føre en kulturpolitikk der vi fremhever vår egen kulturelle fortreffelighet dermed svekker forståelsen for hva andre grupper kan ha å bidra med.

Den flerkulturelle utfordringen er et satsingsområde både for nåværende og for forrige regjering. Her kjøres det flere parallelle prosesser som berører ulike departement. Hovedansvaret er lagt til Kommunal- og regionaldepartementet, der det nå er opprettet en ny avdeling for urfolk, minoriteter og innvandrere. Men de enkelte departementene har sektoransvaret for sine områder, slik at Kulturdepartementet har et særlig ansvar for kulturpolitikken.

I Velureutvalgets innstilling: Museum. Mangfald, minne, møtestad, (NOU 1996: 7) heter det:

"Å styrkja det fleirkulturelle innslaget i norske museum vil vera heilt i tråd med den overordna målsetjinga om at museum skal skapa respekt og toleranse for kulturelt mangfald. .....

Det er eit nasjonalt, statleg ansvar å styrkja innsatsen på dette feltet.

Eit viktig element vil vera å sjå etniske og fleirkulturelle tilhøve i eit historisk perspektiv for å få fram korleis det i Noreg alltid har vore ulike former for fleirkulturelt samkvem."

Dette er en viktig utfordring for museene og den er helt i tråd med formuleringene i innledningen til årets budsjettproposisjon (St prp nr 1 (1998-99)), for Kulturdepartementet. Jeg siterer:

"Norge er et flerkulturelt samfunn. Erkjennelsen av dette må prege alle deler av kulturpolitikken. Mangfoldet av innfallsvinkler gir et rikere kulturliv og et vidt spekter av utviklingsmuligheter. Retten til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er grunnleggende forutsetninger for all kulturell og kunstnerisk aktivitet. Mangfold og motsetninger er et sunnhetstegn for et levende demokrati og for et levende samfunn. Små språksamfunn og kulturer er spesielt utsatt i en tid der globaliseringsprosesser og internasjonal kommersiell kulturindustri innebærer et sterkt press i retning av standardisering og kulturell ensretting. Dette legger et spesielt ansvar på kulturpolitikken."

I hovedsak dreier det seg om å fokusere på tre forskjellig grupper av minoriteter:

• urfolk (nordsamer, sørsamer, lulesamer, østsamer (skoltesamer))
• nasjonale minoriteter (sigøynere, tatere, jøder, kvener, skogfinner)
• øvrige grupper, primært kommet etter 1950

For nordsamer, sørsamer og lulesamer har vi egne museer som må videreutvikles, og Sametinget har foreslått at det som samisk tusenårssted skal bygges et senter for østsamene i Neiden i Finnmark. I dag ligger forvaltningen av de samiske museene i Kulturdepartementet, men i grunnlagsarbeidet for Stortingsmeldingen har Kulturdepartementet ført drøftinger med Sametinget for å finne løsninger for hvordan ansvaret for samiske museer skal fordeles mellom Sametinget, Kulturdepartementet og fylkeskommunene.

Stortinget ga våren 1998 samtykke til at Norge skulle ratifisere Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter (St prp nr 80 (1997-98) ), og det innebærer en forpliktelse for oss alle.

I kap. 4 heter det:

"I konvensjonens fortale vises det til at omveltningene i europeisk historie har vist at beskyttelsen av nasjonale minoriteter er avgjørende for stabilitet, demokratisk sikkerhet og fred i Europa, og at man er fast bestemt på å beskytte nasjonale minoriteters eksistens. Det slås videre fast at et pluralistisk og genuint demokratisk samfunn ikke bare må respektere den etniske, kulturelle, språklige og religiøse identiteten til personer som tilhører nasjonale minoriteter, men også må legge forholdene til rette for at disse personene kan uttrykke, bevare og utvikle sin identitet. De kontraherende stater tar også i betraktning at det er nødvendig å skape en atmosfære av toleranse og dialog for at kulturelt mangfold skal kunne bli en kilde, ikke til splittelse, men til berikelse for hvert samfunn."

"Artikkel 5 pålegger statene å legge forholdene til rette for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur og identitet, og ikke bli gjenstand for tvungen assimilering. (...) Staten skal bidra til å fremme kulturell likestilling mellom minoritetskulturer og storsamfunnet, og det vil være opp til de statlige myndigheter å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å realisere denne målsettingen."

Det er viktig at museene synliggjør de nasjonale minoritetskulturene. Både for at de som tilhører disse gruppene skal få bedre kjennskap til egen kultur, men også for at storsamfunnet skal få bedre kjennskap til dem og ikke minst få et korrektiv til vanlige misoppfatninger eller fordommer. Ikke minst fordi deres kultur og historie er en del av norsk kultur og historie, ville det å underslå dette, i praksis være en ”redigering” eller ”forfalskning” av historien vår.

Hvis vi ser på museumssatsinger som har nasjonale minoriteter som hovedtema, så er det et lite jødisk museum i Trondheim. Vadsø museum har et særlig ansvar for kvænkultur og i Porsanger arbeides der med et kvænsenter som særlig skal bl.a. arbeide med kvænsk språk. I Hedmark drøfter man hvordan man videre skal følge opp museumsansvaret for skogfinnene og Glomdalsmuseet arbeider med å utvikle et museumstilbud for og om tatere. Men etter det jeg kjenner til er det ingen museer som så langt har tatt opp sigøynerkultur.

Museene har en viktig oppgave i å bidra til å motvirke rasisme og fremmedfrykt. Dette er et felt som vi også følger opp i samarbeidet gjennom Nordisk ministerråd, og skal vi komme noen vei er det viktig å trekke på alle gode krefter. Nordisk Ministerråd er opptatt av å bekjempe rasisme og diskriminering, og de nordiske kulturministrene understreker kulturens sterke plass i denne sammenhengen.

I Norge har både den nåværende og den forrige kulturministeren ved flere anledninger nettopp framhevet prosjektet ved Glomdalsmuseet som et spesielt viktig satsnings-område i denne forbindelsen. Dette prosjektet har så langt vist seg å bli en positiv, samlende og stabiliserende faktor som stadig flere tatere støtter opp om. Etter de signalene NMU (Norsk museumsutvikling) har fått fra tatere og fra Glomdalsmuseet, oppfattes prosjektet som positivt og et viktig skritt i retning av å synliggjøre taternes kultur og historie, og for mange tatere en mulighet til å bli bedre kjent med sin egen kulturarv. I en tid da denne nasjonale minoriteten prøver å samle seg og ønsker å se framover, i stedet for å dvele ved overgrepene, vil museet kunne spille en viktig rolle. På grunn av den tidligere offentlige utryddelsespolitikken på denne folkegruppen, er det faktisk relativt mange tatere som faktisk ikke kjenner sin kultur og historie. Allerede nå har Glomdalsmuseet blitt et møtested for tatere og en arena der de kan møte andre som er interessert i deres situasjon.

Arbeidet med senteret ved Glomdalsmuseet, har vakt berettiget interesse og oppsikt, med bred dekning i aviser og etermedier - lokalt såvel som nasjonalt. Museet rapporterer om at det nesten daglig kommer henvendelser fra mediene, skoler, kommuner osv. som er interessert i arbeidet og ønsker informasjon om senteret og om taterkultur generelt. Prosjektet har vært drevet fram gjennom et samarbeid mellom Glomdalsmuseet, Romanifolkets Landsforening, Hedmark fylkeskommune, Kulturdepartementet, NMU og Norsk kulturråd.

Den tredje utfordringen innenfor det flerkulturelle ligger i hvordan vi håndterer kulturtilbud om og for de nye innvandrergruppene. Vi ser alle at det er viktig at vi skal kunne gå til museene for å finne kunnskap om egen kulturbakgrunn, og det er ikke mindre viktig for våre nye landsmenn. Noen museer har begynt å engasjere seg på denne sektoren, men også her ligger det store utfordringer. Norsk museumsutvikling driver nå et ettårig prosjekt som skal munne ut i et kurstilbud og en håndbok for museer som vil styrke arbeidet rundt flerkulturell dokumentasjon, forskning og formidling. Erfaringer fra andre land viser at de nye innvandrergruppene har et særlig behov å få kunnskap om hvordan den første innvandrergenerasjonen fant seg til rette i det nye landet. Kjennskap til kulturbakgrunn i opprinnelseslandet kan det være lettere å få tilgang til enn denne nære og viktige historien. Jeg håper at flere norske muser vil følge opp denne utfordringen.

Sammenheng mellom natur og kultur

Sammenheng mellom natur og kultur har tidligere vært statssekretær i Miljøvern-departementet, og med en slik bakgrunn er det naturlig å trekke fram samspillet mellom natur og kultur. Et tema som også vil bli tatt opp i Stortingsmeldingen. I den statlige kulturpolitikken er det en klart prioritert oppgave å søke å bidra til en større spredning av naturhistoriske museumstilbud og til å skape økt forståelse for sammenhenger mellom natur og kultur. I klartekst betyr det for museene at vi må få til et nærmere samarbeid mellom natur- og kulturhistoriske museer, og siden vi er tilbakeholdene med å opprette nye museer, må vi få natur- og miljøperspektivet sterkere inn i utstillinger og formidlingen i de kulturhistoriske museene.

Det finnes noen gode eksempler både på slike utstillinger og slikt samarbeid. Dere husker vel ”bjørnen” som døde da den ble bedøvet for å transporteres ut av tettbebyggelsen på Dokka. Det var mange som ønsket å få overta denne bjørnen, og Lands Museum fikk den fordi de hadde et skikkelig konsept der de ville bruke bjørnen i en liten utstilling som har fått tittelen ”Når rovdyr møtes”. Et annet flott eksempel på samarbeid mellom naturhistoriske og kulturhistoriske museer har vi i Vest-Agder bak utstillingen ”Mat fra naturens spiskammer i Agder”. Den er kommet i stand gjennom et samarbeid mellom Agder naturmuseum og Vest-Agder Fylkesmuseum. Utstillingen ble åpnet av Anne Enger Lahnstein i Hægebostad for et år siden, og det følges opp med en vandring til alle kommunene i fylket.

Hvis vi ser utover i verden, ser vi nå at det i mange land satses sterkt på oppbygging av vitensentere eller sciencesentere. Her ligger det en utfordring. Gjennom oppbygging av sciencesentere er det utviklet ny museumspedagogikk som er viktig for alle som er opptatt av spredning av kunnskap om naturhistorie og læring i museer. Norges forskningsråd har gitt noe prosjektmidler til miljøer i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo for utvikling av planer for sciencesentere. Sammen med Forskningsrådet og Norsk museumsutvikling er det også etablert en samarbeidsgruppe som arrangerer felles utviklingsseminar for disse prosjektene, og her er også Jærmuseet med.

Samarbeid mellom museer og kulturminnevernet

Med min miljøvernbakgrunn er det også naturlig at jeg også kommer inn på de utfordringer som ligger i å skape et tettere og bedre samarbeid mellom kulturminne-vernet og museene. Vi hadde Kulturminneår i 1997. Et år som kom i stand gjennom et felles initiativ fra Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet. I dette året ble fokus rettet mot kulturminner over hele landet, og fra departementenes side betegner vi året som en stor suksess. Hvis vi skal se på bakgrunnen til denne suksessen, så er det nettopp grunn til å peke på at dette året ble gjennomført i et nært og godt samarbeid mellom kulturminnevernet, museene og ikke minst de frivillige organisasjonene. Både fra Sekretariatet for Kulturminneåret og fra Kulturminnestafetten, som ble arrangert av de frivillige organisasjonene, ble det i ettertid pekt på hvor viktig museenes innsats var. Museene forvalter viktig kunnskap innenfor dette feltet, de har arenaer for formidling og fungerer som møteplasser. Dette ser vi også klart i den årlige markeringen i september, av Den europeiske kulturminnedagen, her står museene for størsteparten av arrangementene.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som skal utrede strategier, mål og virkemidler i kulturminnepolitikken. I den kongelige resolusjonen som ligger til grunn for oppnevningen av utvalget heter det:

Utvalget er foreslått fordi det vil gi en god anledning til å videreutvikle og fornye de politiske og faglige rammene for kulturminneforvaltningen, og foreta en bred gjennomgang av aktuelle virkemidler. Samtidig skal utvalgsarbeidet bidra til ytterligere å fremheve kulturminnevernet som en del av det helhetlige miljøvernet, som dimensjon ved bærekraftbegrepet og som ressurs i samfunnsutviklingen og i internasjonalt miljøsamarbeid. Utvalget skal fokusere på situasjonene for eiere av fredete og bevaringsverdige kulturminner/kulturmiljøer og på hvilken rolle frivillige organisasjoner skal ha innen kulturminnearbeidet. Videre skal organiseringen på fylkesnivå, herunder Samisk kulturminneråd og kommunenes fremtidige rolle i kulturminnearbeidet utredes nærmere. Utvalget er bredt sammensatt med representanter for eiere, frivillige organisasjoner, berørte myndigheter og andre som har særlig tilknytning til kulturminnearbeidet. Både Norges museumsforbund og Norsk museumsutvikling er representert i utvalget, så her skulle vi være sikret at museene vil være med i den videre debatten om samarbeid og utfordringer.

Formidling, IKT

Jeg har tidligere nevnt at bruk av ny teknologi er en av de sentrale punktene der Kulturdepartementet ser felles utfordringer for arkiv, bibliotek og museer. Jeg skal ikke bruke lang tid på dette punktet. jeg regner med at dere alle kjenner departementets satsing på Kulturnett Norge. Kulturnettet som åpnet i desember i fjor er tenkt som navet i de fire sektornettene: Museumsnettet, Arkivnettet, Biblioteknettet og Kunstnettet. Norsk museumsutvikling er ansvarlig for utvikling og drift av Museumsnettet. Museumsnettet åpnet i januar i 1997, og besøksstatistikken viser at bruken stadig øker. Daglig har Museumsnettet nå ca tre ganger så stort besøk som for et år siden.

Utfordringene på feltet er mange. Publikum nøyer seg ikke lenger med å få tilgang til utstillingene deres. De vil ha tilgang til arkiv, fotosamlinger og ikke minst opplysninger om hva som ligger i magasinene. Katalogene er utviklet for internt bruk eller for fagkollegaer, nå ligger det en utfordring i å utvikle kataloger som kan fungere både for leg og lærd. Men for de fleste og ikke minst for skoleelever, er det enda viktigere at museene lager gode nettutstillinger. Her har jeg lyst til å framheve Nasjonalgalleriet. Nasjonalgalleriets utstilling om Munch og symbolismen som ble laget til åpningen av Museumsnettet, sto for ca halvparten av bruken av Museumsnett Norge i den første tiden. Med en engelsk versjon er den også viktig i presentasjonen av norsk kultur utad. Men når jeg velger å trekke fram Nasjonalgalleriet her, så er det ikke minst fordi museet har fulgt opp med nye presentasjoner på nettet. Dette skjer dels gjennom nettpresentasjoner av utstillinger som vises i galleriet og dels gjennom selvstendige nettutstillinger. På denne måten gir Nasjonalgalleriet både et tilbud til dem som av geografiske eller andre årsaker ikke selv kan besøke galleriet, og et tilbud om utfyllende opplevelser og kunnskap for dem som selv oppsøker galleriets utstillinger.

REVITA

Det er kanskje en del i forsamlingen som sitter og venter på hva jeg har å si om REVITA. Det er neppe tvil om at det er nettopp dette forslaget som har skapt størst begeistring og forventninger i Velureutvalgets innstilling.

Forslaget om et REVITA-prosjekt er inspirert av det Hollandske DELTA-prosjektet. Et prosjekt som kom i stand for å revitalisere de Hollandske museumssamlingene og for å gjøre et løft for å bedre bevaringsforholdene. Svenskene fulgte etter med sitt SESAM-prosjekt, og det er interessant at både i Holland og i Sverige har riksrevisjonene pekt på den uforsvarlige oppbevaringssituasjonen for museumssamlingene.

Det er ingen grunn til å tro at situasjonene i Norge er særlig bedre. Den undersøkelsen som ble foretatt på initiativ av Norsk museumsutvikling om bevaringssituasjonen ved museene i Trøndelag i 1994 gir god grunn til bekymring og er et viktig signal om at vi må gjøre noe. Både DELTA- og SESAM-prosjektet ble basert på innsats gjennom sysselsettingstiltak, men erfaringene både fra Holland og fra Sverige viser at man ikke kan løse problemene bare med ett kraftig skippertak. Det er behov for langsiktige tiltak, og ikke minst for oppbygging av kompetanse innenfor bevaring.

I Norge har situasjonen på arbeidsmarkedet endret seg radikalt i de siste årene. Vi skal være glade for at det er slik, men i Kulturdepartementet er vi, ikke minst på grunn av stadige påminnelser fra Norges museumsforbund, klar over at nedtrappingen i sysselsettingstiltak har fått store konsekvenser for museene. Museumsstatistikken viser at disse tiltakene er redusert fra ca 650 årsverk i 1994 til ca 200 årsverk i 1997. Det er klart at en reduksjon på ca 450 årsverk merkes godt innenfor en sektor som i 1997 hadde totalt ca 2.900 årsverk. (Statistikken for 1998 kommer først ca 1. august.) Men denne endringen i arbeidsmarkedssituasjonen betyr også at vi må se med nye øyne på hvordan vi kan organisere REVITA-forslaget, og vi drøfter for tiden i Kulturdeparte-mentet mulige alternativer mellom ”skippertak” og mer langsiktige eller permanente løsninger for å styrke bevaringssituasjonen.

Avslutning – museene som samfunnsinstitusjoner

I formålsparagrafen for ICOM, det internasjonale museumsforbundet heter det at museene skal tjene samfunnet og samfunnets utvikling. Museene er altså ikke til for sin egen del. Jeg vil slutte dette foredraget med en utfordring til dere på nettopp dette punktet. Vi trenger museer som tar et samfunnsansvar, men dette ansvaret kan variere med størrelse, museumstype og geografisk plassering. Jeg hverken kan eller vil forsøke å gi dere en fasit på hvordan dette ansvaret skal defineres, men min utfordring ligger i å oppfordre dere til å legge slike vurderinger til grunn for videre innsats og planarbeid. Hvis dere ikke allerede har gjort det, så sett dere ned og drøft hvilke samfunnsoppgaver som er sentrale for deres museum Husk at vi trenger museer som tør å ta opp kontroversielle og vanskelige temaer og museer som tør å reise spørsmål til vedtatte sannheter, og museer som tør å starte debatter – uten å ha svarene ferdige på forhånd.

Lykke til!