Statssekretær Per Kristian Skulberg

Tale ved Samspill 99

Trondheim, 27. april 1999

Jeg takker for invitasjon til å komme hit for å åpne denne konferansen. Opprinnelig var det statsråden som var invitert, men på grunn av økt arbeidsmengde og ansvar, måtte hun dessverre gjøre andre prioriteringer.

I vår tid ser vi igjen klart hvor vanskelig vi mennesker har for å tåle hverandre. Det er nok en krig i Europa der bestialiteten ikke kjenner noen grenser. Dersom våre bange anelser blir bekreftet fra Sogn og Fjordane, ser vi – sammen med altfor mange andre tilfeller – hvor hensynsløse vi kan være også i vårt eget land.

Ved selv den minste annerledeshet, tillater vi å spille ut de mest primitive handlinger.

Graden av kulturnasjon må kunne måles i vår evne til å se at vi må tåle hverandre. Ja, ikke bare det, men vi må vise i praktisk handling at vi kan og vil legge til rette for at andre rundt oss føler godt og har det godt. Ikke før vi er godt på vei til å nå det målet, kan vi kalle oss en kulturnasjon.

Det er her ordet samspill kommer inn. Og Samspillkonferansen 99 skulle komme enda mer betimelig enn det som godt er når vi ser hvordan avvisning og rasisme blomstrer i liten og stor skala.

Samspill 99 er et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim kommune, Barne- og familiedepartementet, Kirke, utdannings-, og forskningsdepartementet og Kulturdepartementet.

Samspill 99 er den tredje konferansen her i Trondheim som dreier seg om hvordan det lokale kulturtilbudet skal gjøres tilgjengelig for alle. I 1992 ble det arrangert et Integreringsseminar der tiltak overfor psykisk utviklingshemmede sto i fokus, i 1996 var det Samspill 96 der tema var funksjonshemmede.

Det tema Samspill 99 tar opp, er fritids og kulturtilbudet til de grupper av barn, unge og voksne som på grunn av kulturelle, sosiale eller helsemessige årsaker ikke benytter seg av de lokale fritids- og kulturtilbudene som finnes i deres lokalmiljø.

Mange flere kunne delta dersom samfunnet vårt var tilrettelagt for det. Konsekvensene av manglende tilrettelegging er at langt flere opplever hindringer i sin livsutfoldelse, enn hva for eksempel deres funksjonshemming skulle tilsi. Spissformulert kan en si at det er samfunnet som virker funksjonshemmende. Manglende tilrettelegging skaper behov for individuelle tiltak og særløsninger, dersom grunnleggende behov skal kunne fylles.

Et samfunn som er tilrettelagt for funksjonshemmede, både når det gjelder fysisk utforming og den holdning vanskeligstilte grupper blir møtt med, vil være et godt samfunn for alle innbyggere. Skal et slikt mål nås, så må tilrettelegging for alle innbyggere tas med allerede i planleggingsfasen. Da behøver ikke utgiftene bli så store. Det er som oftest den påfølgende tilpasningen som er kostbar.

Det overordnede faglige ansvaret for fritids- og kulturtilbud ligger i Kulturdepartementet. Men svært mange av de prosjektene som er iverksatt i forbindelse med regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede er, naturlig nok samarbeidsprosjekter mellom flere departement.

Det er et mål at alle grupper skal ha en reell mulighet til å delta i kulturaktiviteter i bred forstand. Dette er og blir viktig for den enkeltes utvikling og livskvalitet. FNs standardregler for funksjonshemmede ber statene sikre at personer med funksjonshemming blir inkludert slik at de kan delta i fritids- og kulturaktiviteter. FNs standardregler er ikke bindende, de er kun retningsgivende, men regjeringen har allikevel lagt disse til grunn for utformingen av sin politikk på området.

Tradisjonelt har kulturaktiviteter vært vanskelig å legitimere i vårt nytteorienterte samfunn. Å vise til at kultur i bred forstand har en verdi i seg selv kan gi liten tyngde i kampen om ressursene. Det har ofte vært viktigere å poengtere hvilke konkrete gevinster aktivitetene kan gi både når det gjelder den enkelte og samfunnet. Det er her vi må bruke både hjerne og hjerte for å kunne tjene våre grunnleggende fellesinteresser som samhandlende borgere.

Deltakelse i fritids- og kulturaktiviteter er for mange grupper avhengig av at bygninger og anlegg er fysisk tilgjengelige.

Kulturdepartementet gir tilskudd til bygging av idrettsanlegg og lokale og regionale kulturbygg. En forutsetning for å få tildelt midler, er at alle nye bygg er tilrettelagt for funksjonshemmede. Dersom bevegelseshemmede og andre som trenger tilrettelegging, for eksempel hørselshemmede, skal kunne delta fullt ut, er også en slik tilrettelegging en forutsetning.

Selv om vi praktiserer vårt regelverk strengt, så er den tekniske kontrollen delegert til kommuner/fylkeskommune. Det er da et paradoks at en del kommuner gir dispensasjon fra reglene om fysisk tilgjengelighet for alle, når et bygg skal godkjennes. Disse kommunene bidrar med sin dispensasjon til å forhindre at bevegelseshemmede innbyggere i kommunen får delta i aktiviteter på lik linje med resten av kommunens befolkning. Kulturdepartementet vil skjerpe sine kontrollrutiner for å bidra til at disse forutsetningene overholdes.

På dette området må det til en økt forståelse for, at dersom deltakelse for alle skal bli en realitet, må de fysiske forholdene legges til rette for det.

Når det gjelder deltakelse i ulike aktiviteter, så er en rekke tiltak igangsatt eller vil bli det, og jeg vil da spesielt nevne følgende:

• For å bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede, gis det bl.a. støtte til tolkning av teaterforestillinger for døve. Departementet prioriterer også et bedret tilbud om teksting av TV-program.
• Det er igangsatt prosjekter med skolefritidsordningen som arena for kulturaktiviteter for barn med sansehemninger.
• Helse og kultur er et forsøksprogram der vi ønsker å få erfaringer som kan dokumentere hvorvidt kultur kan brukes i forebyggende, helsefremmende og rehabiliterende arbeid. Og erfaringene er gode.
• Det er igangsatt et prosjekt om integrering av funksjonshemmede i norsk idrett. Målet er at ordinære særforbund skal ta ansvaret for å gi alle grupper et tilbud gjennom sine lag. Det gis også støtte til idrettsarrangement for funksjonshemmede.
• Storbyprosjektet er et tiltak rettet inn mot ungdom som ikke er tilknyttet organisert idrett. Det er særlig rettet inn mot innvandrerungdom.
• Det er foretatt en undersøkelse av funksjonshemmede barn og unges deltakelse i ordinære fritidstilbud. Undersøkelsen var et samarbeidsprosjekt mellom Barne- og familiedepartementet og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon..

Det kan ikke sterkt nok understrekes at livet det leves lokalt. Dette gjelder kulturaktiviteter og tiltak i regi av både kommunene og frivillige organisasjoner. Derfor er denne konferansen viktig. Den henvender seg til kommunalt tilsatte og personer som er engasjert i frivillige organisasjoner, og forsøker gjennom forelesninger og presentasjon av praktiske tiltak å vise hvilke muligheter som finnes.

Tilgjengelighet for alle dreier seg om mer enn å tilrettelegge rent fysisk, for at alle grupper kan delta. Vel så viktig – som jeg nevnte - er de holdninger vi møter andre med. Målet må være at vi utvikler et inkluderende samfunn, der det er plass for alle. Vi ser hvordan det går, når vi ikke gjør det.

Målet er å trekke flest mulig med i aktivitetene, ikke bare funksjonshemmede, men også andre grupper som av ulike årsaker ikke benytter seg av de tilbudene som finnes.

Derfor er det viktig å fokusere på mulighetene og ikke på problemene. Å se mulighetene dreier seg ofte om kunnskap, både kunnskap om den aktiviteten som skal gjennomføres, men selvsagt også lysten til å få kunnskap om de grupper som vi ønsker å trekke med.

Det er satt i gang et fireårig prosjekt for å samordne formidling av norsk kultur i elektronisk form, Kulturnett Norge. Det er tilgjengelig på internett allerede.

Den informasjon som finnes om de tiltak som tilbys i en kommune, bør også vurderes nøye. Presenteres tiltakene på en måte som virker inkluderende for alle, eller presenteres de som om de er beregnet på ”spesielle grupper”?

Både den form som informasjonen har, og den måten personer blir mottatt på, kan ofte være avgjørende. Kulturdepartementet gir støtte til et prosjekt i Buskerud som kalles ”Idrett med bistand” der en ved hjelp av bl.a. en fadderordning, forsøker å trekke både funksjonshemmede og andre med i allerede eksisterende aktiviteter. Målet er ikke bare deltakelse i selve aktiviteten, men også i tiltak som bidrar til kontakt og ansvar, som for eksempel dugnadsinnsats.

Deltakelse er ikke begrenset til å delta i en aktivitet. Deltakelse omfatter også muligheter til å gå i teater, besøke en utstilling eller se på en fotballkamp. I den forbindelse vil jeg trekke fram et initiativ som Rådet for funksjonshemmede har kommet med. Stadig flere kommuner utsteder ledsagerbevis til funksjonshemmede innbyggere som er avhengig av å ha en person med seg for å delta på kulturarrangementer. Ordningen innebærer at den funksjonshemmede betaler for sin billett, mens ledsageren kommer gratis inn. Rådet for funksjonshemmede arbeider derfor aktivt for at ordningen skal bli landsdekkende, og følgelig et tilbud til alle som har behov for en ledsager når de ønsker å delta på et kulturarrangement.

Kulturdepartementet ser positiv på en ordning med ledsagerbevis. Det bør allikevel understrekes at ordningen ikke må bli et generelt tiltak for alle funksjonshemmede, men at ledsagerbevis kun tildeles etter søknad til personer som er helt avhengige av slik hjelp. Ledsagerbevis må tildeles den funksjonshemmede, slik at denne selv kan bestemme hvem vedkommende ønsker å ha med seg på et arrangement.

Men tilrettelegging, dere, av kultur- og fritidsarenaen – det er én ting, men hvor levende og blomstrende den er, den kulturen som skal tilrettelegges, det er noe annet.

Derfor er det politisk viktig i Kulturdepartementet igjen og igjen å understreke betydningen av å utvikle det vi kaller kulturell egentrygghet.

Folk synes så alt for dårlig ofte om sitt eget – lokalt og regionalt. Mindreverdighets-komplekser er alltid av det vonde, også i kulturell sammenheng. Det er når folk ser verdien av sitt eget – og ser seg selv i en sammenheng at en får en høy og global himmel over sin hverdag. Vi har i Kulturdepartementet det siste året understreket at utvikling av kulturell egentrygghet, det er det beste middel også mot rasisme. Det blir en skjebnens ironi når vi ser hvilke utfordringer vi har både ute og hjemme.

Jeg er akkurat kommet tilbake fra politiske samtaler med canadiske kulturmyndigheter. De har kommet langt i å bruke kulturen som det beste og selvfølgelige middel til å bidra til toleranse og utjamning og til å bekjempe rasisme og hat mellom enkeltmennesker og grupper.

Jeg er overbevist om at også vår linje er rett, og at vi gjennom økt samarbeide kan hjelpe fram og utvikle et levende lokalt og spontant kulturliv, slik at vi som medmennesker gjør livet levelig for hverandre.

Det er dette Samspill 99 handler om.

Lykke til!