Statssekretær Johanne Gaup:

Balkan i europa - forfølgelse, tilflukt og tilbakevending

Konferanse i Kristiansund 21.06.99

Norsk flyktningpolitikk – erfaringene fra mottaket av bosniske flyktninger og dagens utfordringer i forhold til flyktningene fra Kosovo

Først må jeg få takke for at jeg ble invitert til denne konferansen på åpningsdagen for den bosniske sommerskolen. Det gleder meg at så mange har funnet veien hit i dag.

Jeg har valgt en mer avgrenset tittel på foredraget enn det som står i programmet. Det er ikke mulig fra mitt ståsted i Kommunal- og regionaldepartementet å favne like bredt som konferansen er lagt opp. I den tida jeg har til disposisjon, har jeg derfor valgt å konsentrere meg om erfaringene fra mottaket av bosniske flyktninger og dagens situasjon med flyktninger fra Kosovo.

Som dere vel er kjent med har Kommunal- og regionaldepartementet hovedansvaret for ordninger for mottak og bosetting av flyktninger og for tilbakevending. Departementet har dessuten ansvaret for kvoten for overføringsflyktninger og har dessuten et samordningsansvar for hele flyktningpolitikken.

Utenriksdepartementet har på sin side ansvar for flyktningpolitiske tiltak ute, enten det dreier seg om internasjonalt samarbeid, nødhjelp og annen bistand til flyktninger, konfliktforebygging og innsats for å bidra til å løse de konfliktene som skaper flyktningproblemer. Justisdepartementet har ansvaret for utlendingslovgivningen, som blant annet inneholder bestemmelser om asyl, opphold på humanitært grunnlag og om såkalt kollektiv beskyttelse.

Siden konferansen arrangeres i tilknytning til en sommerskole beregnet på bosniere, skal jeg ta et raskt tilbakeblikk på mottaket av flyktninger fra Bosnia-Hercegovina for noen år siden og de endringene av innretningen på norsk flyktningpolitikk som dette førte til. Den nye politikken ble nedfelt i Stortingsmelding nr. 17 (1994-95) Om flyktningpolitikken.

I 1992 – 93, da flyktningsstrømmen ut av Bosnia-Hercegovina var på sitt høyeste, pågikk det en omfattende flyktningpolitisk nyorientering i internasjonale fora og i flere europeiske land. Det ble blant annet hevdet at en politikk som innebar midlertidig beskyttelse i massefluktsituasjoner og tilbakevending til hjemlandet så raskt dette ble mulig, kunne overføres til Europa. Denne modellen var tidligere bare prøvd utenfor Europa. Tilbakevending hadde heller ikke vært en uttalt målsetting i norsk flyktningpolitikk fram til begynnelsen av 1990-tallet.

For å skaffe internasjonal beskyttelse til flest mulig bosniske flyktninger oppfordret FNs Høykommissær for flyktninger mottakerlandene i 1992 om å gi flyktningene midlertidig beskyttelse. Forventningene til en snarlig løsning av konflikten var store, og dette ble understreket gjennom å gi midlertidig beskyttelse. Norge innførte en ordning som ble kalt kollektiv beskyttelse og som kunne brukes i massefluktsituasjoner. Flyktningene fikk raskt oppholds- eller arbeidstillatelse etter en kollektiv vurdering. Dersom de fortsatt hadde behov for beskyttelse etter fire år i Norge, kunne de få varig opphold.

Det viste seg imidlertid at situasjonen i Bosnia-Hercegovina ikke bedret seg så raskt som vi hadde håpet. I 1996 bestemte som kjent den daværende regjering at bosnierne selv skulle få bestemme om og når de ville vende tilbake til hjemlandet. Da hadde de fleste av de 13000 bosniere som kom hit, hatt kollektiv beskyttelse i over 3 år.

I Stortingsmelding nr 17 (1994-95) Om flyktningpolitikken ble det videre lagt vekt på at alle som har fått opphold i Norge etter å ha søkt beskyttelse, skal kunne vende hjem når forholdene ligger til rette for det. Det ble understreket at flyktninger vanligvis står bedre rustet for tilbakevending den dagen det skulle vise seg mulig dersom de har hatt en mest mulig normal livssituasjon i en kommune, har fått brukt sine ressurser i arbeidslivet og har kunnet delta aktivt samfunnslivet. Målet var og er at flyktninger gjennom oppholdet i Norge får et så godt utgangspunkt for å kunne starte på nytt i hjemlandet hvis det blir mulig, eller for klare seg på egen hånd her i landet, hvis det blir utfallet. Det er denne kombinasjonen av tiltak med sikte på tilbakevending og integrering som vi kaller det ”tosporete løpet”. I internasjonal sammenheng oppfattes dette ofte som ”den norske modellen” i flyktningpolitikken.

Mye tyder på vi i Norge har lyktes relativt bra med tilbakevendings-politikken overfor bosniske flyktninger, sammenliknet med andre land der tilbakevending har også vært frivillig. Om lag 13 prosent av flyktningene fra Bosnia har vendt tilbake. Dette er en langt høyere andel enn de andre nordiske landene hittil har kunnet vise til – 2–3 % i Sverige og 6 – 7 % i Danmark. (Fra og med 1994 til og med utgangen av mai 1999 hadde ca 1900 bosniske flyktninger reist tilbake til Bosnia-Hercegovina med norsk støtte. Av disse har nærmere 300 seinere vendt tilbake til Norge).

Erfaringene fra mottaket av flyktninger fra Bosnia-Hercegovina er oppsummert og belyst gjennom et stort nordisk forskningsprosjekt. Dette viser blant annet hvordan de nordiske landene valgte ulike løsninger i starten, men at politikken ble mer lik etter hvert.

Etter at krigen som drev store deler av den bosniske befolkningen på flukt var over, håpet og trodde vi på fred i Europa. Så startet den etniske rensingen i Kosovo og de krigshandlingene som vi har vært vitne til. Mange kom hit som asylsøkere før krigen mellom NATO og Forbundsrepublikken Jugoslavia brøt ut, og 6000 flyktninger ble evakuert fra Makedonia til Norge i samarbeid med UNHCR. Begge grupper får kollektiv beskyttelse slik det etter hvert har blitt nedfelt som en generell bestemmelse i utlendingsloven til bruk i massefluktsituasjoner.

For å kunne håndtere mottaket av flyktninger fra Kosovo på best mulig måte er det behov for bistand fra blant annet de frivillige organisasjonene. Disse kan bidra med rådgivning, opplæring og informasjon til flyktningene, og spille en rolle i forhold til situasjonen for barn, spesielt når de befinner seg i flyktningmottak. Det er viktig at barna får hjelp så snart som mulig etter ankomst til å bearbeide de vonde opplevelsene de har hatt. Det vil derfor være nødvendig med oppmerksomhet omkring både barna og foreldrenes situasjon og behov. Det kan blant annet være aktuelt å knytte dette til ulike prosjekter som styrker foreldrenes evne til å hjelpe barna med å bearbeide sine opplevelser.

Det aller viktigste tiltaket er imidlertid at flyktningene relativt raskt kan flytte ut av mottak, bosette seg på vanlig måte i en kommune, leve et mest mulig normalt liv og komme i arbeid for å forsørge seg selv og familien. Det er bred enighet om at lange mottaksopphold er uheldig for alle parter. Staten og kommunene står overfor en betydelig utfordring med tanke på det store antallet flyktninger som skal bosettes i inneværende og neste år. Det gjelder ikke bare flyktninger fra Kosovo. Tilstrømmingen av asylsøkere fra andre deler av verden var stor i fjor, og er enda høyere i år. Det vil si at uavhengig av kosovoalbanerne er det et stort behov for å få bosatt flyktninger som sitter i mottak. Enkelte har ventet lenge. UDI har sendt ut en anmodning til alle landets kommuner om å ta i mot flyktninger. Kommunalministeren har også sendt ut en oppfordring til kommunen . Vi håper at mange kommuner vil bidra til at flest mulig blir bosatt.

Jeg vil også nevne at det for inneværende år er bevilget særskilte midler knyttet til det ekstraordinære mottaket av flyktninger fra Kosovo. Dette bør bidra til at bosettingen går raskere, og at kommunene viser stor velvilje.

Selv om vi nå kan glede oss over at det ser ut til at krigen er over, vil det kunne ta tid før de hundretusener av flyktninger som er spredt i utlandet eller er internt fordrevne, kan vende tilbake til sine hjem. De som befinner seg i land som Norge, vil ikke være blant dem som først blir prioritert i den organiserte tilbakevendingen som UNHCR vil samordne. Jeg regner med at organisert tilbakevending fra Norge tidligst kan bli aktuelt om et års tid. Alle som ønsker å vende tilbake tidligere vil selvsagt få hjelp og støtte i samsvar med det ordinære tilbakevendingsprogrammet.

En aktiv tilbakevendingspolitikk kan bidra til at de lokalsamfunn flyktningene har flyktet fra tilføres nye ressurser i form av kompetanse og kontakt med utlandet. Ressurspersoner som vender tilbake, kan spille en viktig rolle for demokratiutvikling, forsoning og gjenoppbygging etter at det har blitt fred. I den sammenhengen vil jeg understreke viktigheten av at flyktninger benytter seg av det tilbud om språkundervisning som finnes der den enkelte bor i Norge. Det kan også gjelde engelskopplæring.

Sentrale virkemidler i tilbakevendingspolitikken er et program for individuell økonomisk støtte ved tilbakevending, som gjelder for flyktninger i Norge, og støtte til tilbakevendingsprosjekter. Begge ordningene administreres av Utlendingsdirektoratet.

Hensikten med støtten til tilbakevendingsprosjekter er å stimulere til utvikling og utprøving av tiltak som forbereder flyktningene på en eventuell tilbakevending. Rådgivning for personer som skal vende tilbake, er også en viktig forberedelse før hjemreise. Den offentlige innsatsen i informasjons- og rådgivningsarbeid kan med fordel suppleres av frivillige organisasjoner som er involvert i nødhjelp og gjenoppbyggingsarbeid i hjemlandet. Dette har f eks skjedd i forhold til de bosniske flyktningene, hvor Flyktningerådet har vært ansvarlig for et informasjons- og rådgivningsprosjekt - INCOR. Dette har vi gode erfaringer med, og det legges til rette for at flyktninger fra Kosovo skal få tilsvarende tilgang til informasjon og veiledning.

Kvinner og barns behov er viktige faktorer ved tilrettelegging for tilbakevending. Kvinner vil ofte ha en nøkkelrolle. De vil for eksempel gjerne være tett knyttet til og føle ansvar for familien som er igjen i hjemlandet. Kvinnene vil møte store utfordringer ved en eventuell hjemreise. Det gjelder særlig hvis det er store ødeleggelser i hjemlandet slik at det i dagliglivet ikke er tilgang på ting som vi ser som en selvfølge i Norge. Det er derfor nødvendig å vurderer hvordan overgangen fra et samfunn til et annet kan gjøres lettere. Dette kan blant annet skje ved at barn får med seg det positive fra norsk kultur og samvær med norske barn, samtidig som de har forutsetning for å møte kulturen i foreldrenes hjemland med et åpent sinn.

Jeg er kjent med at en av den bosniske sommerskolens målsettinger er å bedre deltakernes mulighet for å holde bosnisk språk og kultur levende, å bevare sin nasjonale identitet og det sosiale samværet mellom bosniske barn og unge og lærere. Slike tiltak vil være med på å lette en eventuell tilbakevending når det blir aktuelt. Tilsvarende vil også gjelde Kosovo.

Så vidt vi nå er kjent med, er det mye som er ødelagt i Kosovo. Som et ledd i en helhetlig flyktningpolitikk vil det derfor være aktuelt å bruke bistandsmidler til gjenoppbygging av området. Under et besøk i Bosnia-Hercegovina høsten 1998 så vi hvor viktig det er at bistand til gjenoppbygging og tilbakevending ses i sammenheng. Der det er aktuelt at større grupper reiser tilbake fra Norge til hjemlandet, kan det avsettes bistandsmidler til gjenoppbyggings- og utviklingsrettede tiltak. Bruk av midler fra bistandsbudsjettet vil følge de generelle bistandspolitiske retningslinjer, og Utenriks-departementet er ansvarlig for hvordan disse midlene blir kanalisert. Det er også viktig å sørge for at tilbakevending blir et bidrag til normalisering og forsoning i hjemlandet og ikke fører til nye motsetninger. Det finnes interessante prosjekter, som vi kan bygge videre på, for eksempel et kurs i demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning i regi av Nansenskolen som bl a har hatt fokus på Kosovo.

Jeg takker for oppmerksomheten og ønsker alle en fortsatt interessant og lærerik dag, og jeg håper at de som deltar på selve sommerskolen, vil få utbytterike dager. Det videre programmet i dag ser svært lovende ut, og jeg er glad for at jeg har mulighet til å delta et par timer til før jeg må dra sørover igjen.