Politisk rådgiver Inge Bartnes

Distriktkvinna år 2000 – treng vi ein ny distriktspolitikk?

Grieghallen, Bergen 22. april 1999

ÅPNINGSINNLEGG FOR SEMINARET:

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit og holde åpningsinnlegget på seminaret Distriktskvinna år 2000 - treng vi ein ny distriktspolitikk? Dette er det fjerde i en rekke på tolv regionale seminarer i løpet av Distriktskvinnenes år 1999, og jeg skal få lov til å være med på noen av dem.

Det er naturlig for meg å begynne med å si litt om Distriktskvinnenes år 1999. Det overordnede målet er å bidra til økt bruk av kvinners ressurser i Distrikts-Norge. Det var Stortinget som tok initiativet til et Distriktskvinnenes år i 1999 overfor mitt departement. Det ble understreket at det er viktig å satse på kvinner som selv satser og bor i distriktene. Hele regjeringen står nå bak, og vi samarbeider tett med flere andre departement, SND, Statens Landbruksbank og stiftelsen Kvinner Viser Vei.

Distriktskvinnenes år er først og fremst en holdningsrettet markering. Det er likevel viktig å understreke at dette ikke er en ren kampanje. Vi ønsker å gi den distriktspolitiske kvinnesatsingen et ekstra løft ved inngangen til et nytt årtusen. Året gir oss en mulighet til å vise det positive, de gode erfaringene og eksemplene på at aktiv innsats nytter. For i mange lokalsamfunn bidrar aktive enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og foreninger til at det er både attraktivt og trivelig å bo. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot kvinner og menn flest, og mot beslutningstakere i politikk, administrasjon, næringsliv og organisasjoner. Det er naturlig for meg å minne om viktigheten av både kvinners og menns holdninger på dette området. Det holdningsarbeidet som blir gjort i Distriktskvinnenes år vil bidra til å synliggjøre bredden av kvinners kompetanse og ressurser, samt utfordre både kvinner og menn til å tenke gjennom sine holdninger.

Sentrale målgrupper i markeringen er de som tar beslutninger i politikk og administrasjon, i næringsliv og organisasjoner. Disse spiller selvsagt en viktig rolle i utformingen av distriktspolitikken lokalt, regionalt og sentralt, og for kvinnenes muligheter til å bruke sine ressurser i arbeids- og samfunnslivet. Vi ønsker å utfordre disse beslutningstakerne til å vurdere egen politikk og praksis med kritisk blikk.

Kritikere av denne markeringen vil si - og sier - at det ikke er holdningsskapende arbeid som gir arbeidsplasser og bosetting. De etterspør konkrete tiltak fulgt opp med penger. Men det har vi selvsagt også. I distriktspolitikken må vi tenke langsiktig, og jeg vil derfor understreke at kvinner er og vil fortsatt være er en sentral målgruppe for en rekke virkemidler.

Det gjelder for eksempel kommunale næringsfond, etablererstipend, nettverkskreditt, distriktsutviklingstilskudd, som er et tiltak som i stor grad benyttes av kvinner, og til kompetansetiltak overfor kvinner.

Arbeidsmuligheter og bostedsvalg er to ting som henger sammen. Vi setter mye ressurser inn på å bidra til utviklingen av attraktive arbeidsplasser og jobbmuligheter for begge kjønn. Vi tror at det skal gå an å stimulere til gode, lokale næringsmiljøer i såkalte næringshager. Det er Selskapet for industrivekst, SIVA, som har gått inn i dette arbeidet med stor glød og med et våkent blikk for at særlig kvinner skal finne disse attraktive.

Jeg vil også trekke fram at vi vil benytte dette året til å få fram mer kunnskap om tema som har betydning for den videre utvikling av kvinneperspektivet i distriktspolitikken. Først og fremst har vi satt i gang en bred evaluering av kvinnesatsingen gjennom mange år. Denne utføres av Nordlandsforskning, og forhåpentligvis vil hovedfunnene kunne bli presentert på Kvinner Viser Vei-messen på Hamar i august. Med tanke på framtida vil vi finansiere et prosjekt ved Finnmarksforskning, der det skal utvikles scenarier knyttet til kvinners situasjon i Distrikts-Norge i år 2010.

Vi har en egen satsing for ungdom, fordi vi mener at ungdom og ikke minst unge kvinner er en nøkkel til suksess for å kunne bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i Norge og utvikle levedyktige regioner over hele landet.

I markeringen av Distriktskvinnenes år ønsker vi å peke på behov for forbedringer i politikken og i virkemiddelapparatet. Vi tenker da ikke bare på de spesielle ”kvinnetiltakene”, men også i den generelle politikken. Det er mitt oppriktige ønske at de mange arrangementene rundt omkring i landet vil kunne komme opp med både konstruktiv kritikk og ikke minst forslag til nye grep og løsninger.

I invitasjonsbrevet til dette seminaret sto det å lese at ” vi opplever kvinneflukt fra distrikta som aldri før”. I avisa Nationen kunne vi før påske lese at denne kvinneflukten er en myte! Regionalforsker Gro Marit Grimsrud viste til flyttestatistikk som sier at det er liten forskjell på menns og kvinners flukt fra bygda. Hun hadde tall som viste at for mange innlandskommuner er det flere menn som flytter vekk. I tillegg er det mange kvinner som flytter til distriktskommunene.

Jeg mener Grimsrud tar opp et svært viktig tema her. Hun har vist at flyttedebatten må være nyansert. Vi må vie større oppmerksomhet mot de unge mennene som flytter og mot de menn og kvinner som faktisk velger distriktene som bosted.

Men vi må ikke miste det viktigste av syne, nemlig at distriktene tappes for ungdom. Av de 15-åringene som bodde i norske distriktskommuner i 1982 var 30% flyttet derfra i 1997. Og denne lekkasjen av ungdom kompenseres ikke lenger med store fødselstall, slik de gjorde tidligere. Situasjonen er at alle områder i landet vil oppleve en svikt i ungdomsrekrutteringen fordi den yngste voksengenerasjonen i befolkningen er mindre enn før.

Og det er fortsatt slik på nasjonalt nivå at flere kvinner enn menn flytter vekk fra distriktene. Men tendensen er at flyttemønsteret mellom kvinner og menn nærmer seg hverandre, i sammenheng med utdanningsmønster og livsvalg for øvrig.

Dette gir imidlertid lite grunn til å endre retningen for vår distriktspolitiske satsing hva angår bosettingsmålet og kvinnesatsingen. Vi vil fortsatt holde høy profil for en kvinnerettet politikk, noe som gir muligheter for kvinner til å utnytte sine ressurser i Distrikts-Norge og der distriktene i større grad utnytter kvinners ressurser. Nå snakker jeg i store bokstaver, men jeg mener virkelig at store deler av vårt samfunns- og arbeidsliv fremdeles tenker for tradisjonelt om kvinners og menns evner, ferdigheter og ikke minst interesser.

Jeg tror at både distriktspolitikken, likestillingspolitikken og utdanningspolitikken har bidratt positivt til både kvinners og menns liv, uavhengig av hvor i landet de bor. Det er oppnådd viktige likestillingsframskritt i det norske samfunnet, og det er positivt at utdanningsnivået har økt kraftig i hele befolkningen.

I distriktspolitikken søker vi å finne konkrete løsninger på skjevheter mellom geografiske områder og mellom befolkningsgrupper. Vi har samtidig et ansvar for å tenke helhet. Visst er det mange skjær i sjøen. Å få benyttet sin utdanning, sine arbeidserfaringer og oppfylt sine jobbedrømmer er ikke like enkelt for alle. Og kanskje særlig ikke hvis man har ønsker om å bo utenom de store byene. Her har vi alle et ansvar for mer kreativ tenkning. Nye løsninger på både gamle og nye utfordringer. Seminararrangørene etterlyser mer debatt, særlig på det grunnleggende og strukturelle planet. Jeg er spent på få høre hva dere mener om dette. Min oppgave som politiker er å lytte til folks opplevelser og erfaringer, sjekke ut forskernes analyser og fortolkninger, for så å sette iverk virkemidler og tiltak. På dette seminaret er det sågar lovet litt kreativ galskap, og det tror jeg sannelig vi alle har bruk for.

Jeg gleder meg og ønsker alle lykke til med seminaret og med resten av Distriktskvinnenes år 1999!