Politisk rådgiver Eva M. Lian

Etableringslån som politisk virkemiddel

”Hvordan unngå tap og sikre kommunens inntekter” Konferanse i Folkets Hus, Oslo 13.-14.04.99

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit i dag.

Lysark: Sitat fra St meld nr 76 (1971-72)

Jeg skal starte med et sitat:

”Denne ordningen vil ha særlig betydning for dem som enten har vanskeligheter med å få lån til dekning av egenkapitalen på det private lånemarkedet, eller har vanskelig for å dekke renter og avdrag på private lån med vanlige vilkår. Og den vil kunne bli et effektivt redskap i en mer aktiv politikk fra kommunenes side når det gjelder å hjelpe vanskeligstilte grupper.”

Sitatet er hentet fra en stortingsmelding om boligspørsmål som ble lagt fram i 1972 (St meld nr 76 (1971-72) Om boligspørsmål). Ordningen som omtales var det da nyetablerte egenkapitallånet i Husbanken - fra 1981 kalt etableringslån. Når jeg skal snakke om etableringslån som politisk virkemiddel, skal jeg altså snakke om en ordning som i svært mange år har hatt en sentral plass i det boligpolitiske opplegget for vanskeligstilte på boligmarkedet. Og jeg skal snakke om en ordning som i nesten 30 år har hatt samme målsetting og samme boligpolitiske funksjon. Men det er ingen gammeldags ordning. Tvert imot. Etableringslånet har endret seg i takt med nye utfordringer i boligmarkedet, og er i dag en fleksibel ordning som bør være grunnstammen i det kommunale virkemiddelapparatet for de som trenger offentlig støtte til å etablere seg i egen bolig.

Bakgrunnen for at ordningen med etableringslån ble innført, var problemene mange hadde med å skaffe egenkapital når de skulle kjøpe sin første bolig. Det var bekymring for at:

”det antageligvis er så at for forholdsvis store grupper vil en stor egenkapital stille seg i veien for overtakelse av nye boliger.” (St meld nr 76 (1971-72))

Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, men jeg konstaterer at grunnlaget for ordningen, og dermed dens berettigelse, i stor grad er den samme i dag som den gang.

Etableringslån tildeles gjennom kommunene. Hvorfor er det kommunene, og ikke Husbanken eller andre som har ansvaret for å tildele etableringslån? Fra tid til annen blir dette spørsmålet stilt. Begrunnelsene er gjerne at tildelingen av etableringslån er ressurskrevende for kommunene, at kommunene mangler nødvendig boligfaglig og administrativ kompetanse, og at lånet medfører risiko for tap for kommunene.

Da etableringslån ble innført var det en utvikling mot å gi kommunene både nye oppgaver og nye virkemidler på det boligpolitiske området.

Lysark: Rollefordelingen i boligpolitikken.

Siden begynnelsen av 1980-årene har vi hatt en klar oppgavefordeling - eller rollefordeling - i boligpolitikken. Det som kjennetegner denne rollefordelingen er samspillet mellom det offentlige og private.

Statens oppgaver er å sette opp sentrale mål og trekke opp retningslinjer for boligpolitikken, fastsette lover og rammebetingelser, og tilby gunstig finansierings- og støtteordninger gjennom Husbanken. Staten skal også stimulere til forskning og informasjon.

Kommunene skal sikre tomteforsyningen, og planlegge og legge til rette for bygging av nye boliger og utvikling og fornyelse av boligområder. Kommunene har også et boligsosialt ansvar. Kommunene er etter sosialtjenesteloven pålagt å skaffe boliger til husstander som ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet selv. Kommunene er dessuten forpliktet til å skaffe midlertidig bolig til dem som ikke klarer dette selv og som er i en akutt nødsituasjon. Sentrale virkemidler for å løse denne boligsosiale oppgaven er Husbankens låne- og tilskuddsordninger, blant annet etableringslån, og bostøtte.

Den siste aktøren i boligpolitikken er de private, inkludert boligsamvirket. Deres oppgave er å stå for prosjektering og bygging av boliger, og forvaltning og vedlikehold når de står ferdig. Det er de private aktørene som er byggherrer. Det påhviler dermed private husstander, boligsamvirket og andre private aktører et stort ansvar i boligsektoren.

Av rollefordelingen følger at det ikke er statens oppgave å bestemme de lokale løsningene. De boligsosiale utfordringene kommunene står overfor har en lokal form og varierer mye mellom kommuner og mellom regioner. Det er kommunene som kjenner det lokale boligmarkedet best. Verken staten, ved Husbanken, eller andre kan gjøre en like god jobb som kommunene på dette området.

Lysark: Omleggingen av Husbanken i 1996

I 90-årene har det vært ytterligere overføring av boligpolitisk ansvar til kommunene, blant annet gjennom nedbyggingen av helsevernet for psykisk utviklingshemmede og gjennom bosettingen av et stort antall flyktninger. Ikke bare ansvar er overført, men også nye virkemidler. Det er i et slikt lys jeg ser omleggingen av Husbanken for 3 år siden. Omleggingen bestod i at subsidier som tidligere var gitt som generelle rentesubsidier gjennom den såkalte ”rentetrappa”,ble lagt over på direkte tilskudd til prioriterte grupper og formål. Med prioriterte grupper tenker jeg på funksjonshemmede, unge, vanskeligstilte, flyktninger og andre lavinntektsgrupper. Prioriterte formål er tiltak som fører til bedre kvalitet på boliger og bomiljøer, men som kan være vanskelig å få til uten at det offentlige trer støttende til. Gjennom omleggingen fikk kommunene anledning til å gi direkte tilskudd i tillegg til lån til husstander som trenger hjelp til å etablere seg. Det er med på å redusere risikoen knyttet til kommunenes utlån av etableringslån.

Også prinsippene for fastsetting av husbankrenten ble endret – fra politisk bestemt rente fastsatt av Stortinget til gjennomsnittlig rente på statspapir + 0,5 prosent poeng. Det betyr at renten nå er markedstilpasset. Det rentesystemet vi har nå er et effektivt og fleksibelt system. Jeg har inntrykk av at låntakerne i Husbanken er godt fornøyd, selv om den flytende renten akkurat nå ligger noe høyt. Det kommer av at husbankrentene har et etterslep i forhold til markedsrentene. Over tid vil husbankrentene ligge noe under markedsrentene. Men svært mange av Husbankens låntakere tok i fjor høst i mot tilbudet om å binde renten, det vil si å gå fra flytende til fast rente. Nå har 70 000, eller noe over halvparten av de 125 000 låntakerne i Husbanken, en fast rente på 5,5 prosent i 5 år framover. Husbankens rentesystem bidrar dermed til å moderere den boutgiftsøkningen som renteutviklingen på andre boliglån har ført til. Før renteøkningen i fjor høst var det bare noen få prosent av låntakerne som hadde fast rente.

Bakgrunnen for omleggingen var et ønske om å målrette den statlige subsidiebruken i boligsektoren mot de grupper i samfunnet som mest trenger støtte. Omleggingen var med andre ord et forsøk på å styrke de fordelingspolitiske målene i boligpolitikken.

Lysark: Etableringslån - Boligpolitisk funksjon

Etableringslån er sammen med boligtilskudd og bostøtte de sentrale virkemidlene for å nå disse fordelingspolitiske målene. Etableringslån skal, som det står i formålsparagrafen for ordningen:

”medvirke til at husstander med svak økonomi og/eller spesielle behov får mulighet til å skaffe seg nøkterne boliger”.

Etableringslån skal sikre et tilbud om rimelig toppfinansiering til husstander som enten må betale høy rente eller som har vanskelig for å få lån på det private kredittmarkedet. Lånet blir brukt til kjøp av brukte boliger, oppføring av nye boliger, og utbedring av boliger. Prioriterte grupper kan også få refinansiert dyre private boliglån med etableringslån.

Av særlig betydning er etableringslån for grupper med midlertidig svak økonomi og andre som er avhengig av rimelige lån i startfasen. Den primære målgruppa for ordningen er derfor husstander i etableringsfasen; unge, barnefamilier, og funksjonshemmede, likeså flyktninger - en aktuell gruppe i dagens situasjon - og andre grupper som kommunen prioriterer. For grupper med varig lav inntekt, for eksempel trygdede, må etableringslån kombineres med tilskudd.

Siden etableringslån er et virkemiddel for å løse kommunale oppgaver, har kommunene stor grad av frihet når det gjelder å lage egne regler for ordningen som tar hensyn til lokale forhold. Det gjelder for eksempel regler for behovsprøving. Kommunenes egne regelverk varierer da også en del og har lokale tilpasninger. De kommunale regelverkene må likevel ivareta intensjonene med ordningen, og være i tråd med Husbankens generelle retningslinjer. Det er viktig. Bare da vil vi få god måloppnåelse for ordningen.

Lysark: Et helhetlig virkemiddelapparat

Kommunene er altså gitt relativt frie hender når det gjelder utforming av regelverk, men kommunene må ikke se tildeling av etableringslån isolert som rene lånesaker. Etableringslån er et boligpolitisk virkemiddel, og det må ses i sammenheng med andre boligpolitiske virkemidler. Det bør også ses i sammenheng med kommunens sosialpolitiske virkemidler. Dette gjelder:

• Husbankens generelle oppføringslån for oppføring av nye boliger
• Husbankens behovsprøvde kjøpslån, som gis for grunnfinansiering ved kjøp av brukt, selveid bolig
• Boligtilskudd, som tildeles gjennom kommunene, og som gis til etablering i egen bolig, til utbedring av bolig, og til utleieboliger
• Bostøtte, som sikrer at boforholdet kan opprettholdes
• Kommunale utleieboliger
• Sosialhjelp, som i stor grad brukes til å dekke boutgifter

Etableringslånet bør inngå i en ”tiltakskjede”. Når nedre inntektsgrense for etableringslån av hensyn til låntakers betalingsevne i noen kommuner settes så høyt at det blir en luke mellom den og øvre inntektsgrense for boligtilskuddet, er det mange som faller mellom to stoler. Da er ikke kommunens virkemiddelapparat konsistent. Vi må ikke glemme at målet er å skaffe den vanskeligstilte bolig. Kommunene må derfor vurdere for eksempel etableringslån og boligtilskudd i sammenheng. Dersom lånsøkers evne til å betjene etableringslån er liten, kan det gis tilskudd, eventuelt sammen med bostøtte, som vil gi overkommelige boutgifter. I denne sammenheng bør heller ikke kommunens utgifter til for eksempel sosialhjelp glemmes. I enkelte større bykommuner går opp til 40 - 50 prosent av sosialhjelpsbudsjettet til å dekke boutgifter, blant annet subsidiering av husleie i private utleieboliger.

Husbanken samarbeider nært med kommunene når det gjelder finansiering av boliger til vanskeligstilte. Det syes ofte sammen finansieringspakker som består av grunnfinansiering i form av oppføringslån eller kjøpslån fra Husbanken, og med etableringslån fra kommunen som topplån.

Lysark: Bruk av etableringslån

Helt siden starten har kommunene vært flinke til å bruke ordningen med etableringslån. På 1980-tallet tok så å si alle landets kommuner opp etableringslån i Husbanken. På 90-tallet har antallet kommuner gått noe ned, men fortsatt bruker de aller fleste kommunene ordningen. Fra midten av 90-tallet har tallet på kommuner ligget på om lag 400, av totalt 435 kommuner.

Antall husstander som årlig har fått innvilget etableringslån, har gjennom hele 1980- og 90-tallet ligget på 8 - 10 000. Omtrent halvparten av disse har vært unge i etableringsfasen. Det er derfor en betydelig andel av de som har skaffet seg sin første bolig de siste tiårene, som har gjort det ved hjelp av etableringslån.

Går vi litt nærmere inn på utviklingen fra midten av 1990-tallet, altså de årene hvor noen færre kommuner enn tidligere har brukt ordningen, ser vi at i 1996 fikk drøyt 7 400 husstander, eller 17 prosent færre enn året før, etableringslån. En årsak til nedgangen var at stigende boligpriser krevde høyere låneutmåling. Dessuten varierer tildelingspraksisen i kommunene. Kommunene balanserer blant annet i ulik grad tildelingen av etableringslån mellom det å ha en sosial profil og det å samtidig ikke ta for stor risiko.

I 1997 fikk 7 600 husstander etableringslån av kommunene. Kommunene lånte likevel et lavere beløp av Husbanken i 1997 enn i 1996. Videreutlånet økte likevel fordi kommunene hadde store udisponerte midler til disposisjon ved begynnelsen av året. Dette kom av flere forhold, blant annet at utbetalingene i kommunene fordeler seg jevnt utover året, mens Husbanken i hovedsak fordeler midler en gang i året. Kommunene må derfor ha midler til den løpende behandlingen av etableringslån. Dersom en kommune etter Husbankens vurdering har for store udisponerte midler, får dette konsekvenser for tildelingen av lånemidler.

Videreutlånsprinsippet innebærer at kommunen står som ansvarlig långiver overfor publikum, og den har derfor også ansvar for lånets sikkerhet og innkreving av renter og avdrag. Dette forvaltningsansvaret bidrar til at kommunene, i tillegg til behovsvurderingen, også tar hensyn til risikovurderinger ved videreutlån.

Fra slutten av 1980-tallet og fram mot midten av 90-årene var det en del misnøye blant kommunene fordi de ble påført tap på etableringslån. Utover i 90-årene er det iverksatt flere stimuleringstiltak for å redusere kommunenes tapsrisiko. Først ved at ordningen med tapsdeling mellom stat og kommune ble innført på etableringslån II og etableringslån I for flyktninger i begynnelsen av 90-årene (1991). Kommunene hadde likevel fortsatt tapsansvaret for øvrige etableringslån. Deretter ved at kommunene fra 1996 har fått mulighet til å sette av en del av boligtilskuddet til tapsfond. Fra 1996 kunne kommunene avsette 10 prosent, fra 1997 20 prosent. I løpet av disse 2 årene har kommunene bygd opp tapsfond på i alt 50 millioner kroner.

Det er et mål for både kommunene og staten å redusere tapene på etableringslån, men jeg vil likevel tillate meg stille et provoserende spørsmål: Er det sikkert at det alltid er dårlig kommuneøkonomi å ha noe tap på etableringslån? Bruk av etableringslån kan redusere kommunens utgifter på andre områder, for eksempel sosialhjelp. Det må være bedre å ha en viss risiko for tap, enn å helt sikkert ha store utgifter til å dekke for eksempel husleie i private utleieboliger eller dyre hospitsplasser. Kommunen bør derfor vurdere den enkelte lånesøknad ut fra en helhetsbetraktning om hvilket alternativ som tjener husstanden og kommunen best på sikt. En eventuell risiko for tap på etableringslån må vurderes opp mot alternative kostnader på andre kommunale budsjetter, som utbetaling av sosialhjelp til å dekke husleie i privat utleiebolig, subsidiering av kommunale utleieboliger og så videre. Hvis det er åpenbart at husstanden ikke er i stand til å betjene lån, bør det finnes alternative løsninger. Dersom kommunene gir etableringslån til personer som ikke kan betjene lånet, vil det medføre tap for kommunen, men det vil også påføre låntaker store problemer og føre til av vedkommende får gjeldsproblemer. Da har vi ikke oppnådd det vi vil, nemlig å skaffe vanskeligstilte en god og trygg bosituasjon. Jeg vil derfor understreke at hovedregelen er at de som får et lån skal kunne betjene det. Er det stor grad av risiko knyttet til utlånet bør det kombineres med boligtilskudd for å redusere risikoen.

Utviklingen den siste tiden kan tyde på at etableringslån i større grad blir brukt og at tiltakene for å redusere kommunenes tap har begynt å virke. I 1998 økte kommunenes innlån av etableringslån betydelig. Kommunene tok opp etableringslån for nesten 1,4 milliarder kroner i 1998. Det er en økning på 30 prosent i forhold til 1997. I alt 8 200 husstander fikk etableringslån. Det var om lag 7 prosent flere enn året før. I år har kommunene fått de midlene de har søkt om i Husbanken. Det er søkt om etableringslån for 1,5 milliarder kroner. Dette betyr at kommunene nå satser sterkere på etableringslån. En del av økningen skyldes nok også Husbankens ungdomskampanje som ble gjennomført på vårparten i fjor i samarbeid med kommunene, og som fokuserte nettopp på at ungdom kan få boliglån i form av etableringslån gjennom kommunene.

Lysark: Forvaltning av etableringslån

Spennvidden i hvilke saksområder en kommuneadministrasjon skal beherske er stor. Når det gjelder administrasjon av låneordninger er det særlig etableringslån, sosiallån og lån til næringsformål som forekommer som forvaltningsoppgaver for kommunen. Disse forvaltningsoppgavene stiller krav til kommunene om juridisk og praktisk kompetanse når det gjelder for eksempel gjeldsbrevloven, panteloven, tinglysning, inkasso og gjeldsordningssaker. Kommunene er dermed pålagt oppgaver som kan innebære både operativ risiko, en renterisiko, en dokumentrisiko og en låntakerrisiko.

Noen kommuner har den nødvendige kompetanse til å forvalte slike lån i egen regi. Men for mange mindre kommuner som mangler slik kompetanse, kan forvaltningen av etableringslån og andre formidlingslån være ressurskrevende.

Derfor har mange kommuner satt bort forvaltningen av slike låneordninger til profesjonelle aktører som for eksempel sine bankforbindelser. Bortsettingen av forvaltningen må besluttes ut fra rene økonomiske betraktninger. Slike tjenester kan enkelt konkurranseutsettes ved anbudskonkurranser eller som ”kjøp etter forhandling”. Bankavtaler er omfattet av EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, dersom terskelverdien på 1,6 millioner kroner overskrides (dvs kostnadene i kontraktsperioden over for eksempel 4 år samlet blir større enn dette beløpet). Det er vanlig å be om tilbud på låneforvaltningstjenester som en del av slike anbudskonkurranser for kommunens hovedbankavtaler. Jeg vil påpeke at den lokale bankforbindelsen må forvalte lånet i tråd med Husbankens og kommunens regelverk.

Bortsetting av forvaltningen av etableringslån og andre formidlingslån kan innebære en kvalitetssikring. Men det er selvfølgelig prisen som må være avgjørende. Mange kommuner sier de har spart betydelige beløp på å konkurranseutsette forvaltningen av videreutlån. I storbykommuner som Oslo og Trondheim har de satt bort forvaltningen av sine videreutlån til spesialister, selv om dette er kommuner som antas å være store nok til å bygge opp sine egne spesialistmiljøer.

Lysark: Forsiden St meld nr 49 (1997-98)

Så litt om veien videre. Hva skjer med etableringslånet i årene framover? I hvilken retning går boligpolitikken?

Vi har nå vært gjennom en periode med kraftig prisstigning, særlig i de store byene, på både eierboliger og leieboliger. Prisveksten kan ses på som et uttrykk for økende knapphet på boliger. Grupper med svak betalingsevne, herunder unge vanskeligstilte, når ikke opp i konkurransen om de ordinære boligene. Dette medfører også en økt pågang etter de virkemidlene som kommunen har. Dette gjelder i første rekke etableringslån og boligtilskudd. I tillegg blir det økt konkurranse om de utleieboligene som kommunen har å tilby.

Rett før sommerferien i fjor la Regjeringen fram en stortingsmelding som tok opp blant annet disse spørsmålene - St meld nr 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Med denne meldingen er det tatt ytterligere skritt i retning av å målrette virkemidlene og styrke de fordelingspolitiske målene i boligpolitikken. Meldingen ble behandlet i Stortinget i begynnelsen av forrige måned, og det var stor tilslutning til hovedgrepene i meldingen.

Analysene i meldingen viser at vi ikke har et generelt etableringsproblem på boligmarkedet i Norge i dag. Men en del unge vanskeligstilte har eller kan få problemer med kravene til egenkapital i de private bankene når boligprisene og rentenivået øker. Også mange enslige forsørgere, funksjonshemmede, innvandrere og flyktninger, men også rusmisbrukere og personer med psykiske og sosiale problemer har etableringsproblemer. Analysene viser også at det er store regionale ulikheter. Presset er størst i Oslo og enkelte andre større byer.

Lysark: St meld nr 49 (1997-98) – Kommunale handlingsplaner

Regjeringen ønsker å møte etableringsproblemet langs flere veier. En vei er å styrke kommunenes arbeid med boligspørsmål. Det er det stort behov for. Det er - som jeg har vært inne på - kommunene som er nærmest til å vurdere boligsituasjonen og virkemiddelbruken for vanskeligstilte boligsøkere. Rapporter og materiell vi har fått fra kommuner viser at både det planmessige arbeidet, analyser av det lokale boligmarkedet, og strategier for å avhjelpe situasjonen for de som har vanskeligheter på boligmarkedet, er mangelfullt. Men jeg vil også nevne at det finnes kommuner som har gjort et godt arbeid på dette området, for eksempel Bergen, Bodø, Tromsø og Oslo.

Hovedgrepet i meldingen er derfor å utfordre kommunene til å lage lokale og regionale handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger. Kommunene bør framskaffe informasjon og analysere boligbehovene som skal dekkes. En boligstrategi må vise hvordan kommunen vil fremme sine mål innenfor markedene for bygging, kjøp, salg og utleie av boliger og tomter. Både kommunens og befolkningens behov og mål, ressurser og forutsetninger for å skape tilfredsstillende boforhold må analyseres. Handlingsplanen må inneholde tiltak både med hensyn til utleieboliger og etablering i egen eid bolig. Ikke minst bør planen inneholde tiltak for oppfølging av leietakere og personer som kommunen formidler bolig til, slik at de ikke bidrar til konsentrasjon av problemhushold og dårlig bomiljø. Også organisering av skjermede botilbud med sosial oppfølging for vanskeligstilt ungdom og andre vanskeligstilte etter Ungbo-modellen bør vurderes.

Både for kommunene og den statlige resultatoppfølgingen er det viktig å sikre et ryddig plansystem i kommunene. Det gjøres best ved at de kommunale handlingsplanene legges inn i det ordinære planarbeidet i kommunene. Slike planer skal innarbeides i økonomiplanene og ses i sammenheng. For eksempel bør boliginvesteringer som kommunene planlegger til eldre, funksjonshemmede og vanskeligstilte ses i sammenheng. Dette vil ha betydning for blant annet kommunenes investeringsbudsjett, vurdering av lokalisering, og tomtespørsmål.

Jeg vil understreke nødvendigheten av at kommunene utarbeider de lokale handlingsplanene i samarbeid med Husbanken, boligsamvirket, studentsamskipnader og andre kompetente og villige lokale aktører. På den måten få en best oversikt over hvilke muligheter som finnes i lokalsamfunnet og det lokale boligmarkedet.

Lysark: St meld nr 49 (1997-98) - Husbanken

En annen vei i Regjeringens strategi er å følge opp de lokale handlingsplanene med lån, tilskudd, veiledning, erfaringsformidling og stimuleringstiltak fra Husbanken. Det gjelder blant annet boligtilskuddet. Disse tilskuddsmidlene skal fra i år i større grad bli fordelt til kommuner som kan dokumentere et behov for midler for å gjennomføre lokale handlingsplaner.

Regjeringen har prioritert boligetablering innenfor Husbankens låneramme. Husbanken skal i årene som kommer følge opp kommunenes handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger. Regelverkene for låne- og tilskuddsordninger i Husbanken skal målrettes mot unge og vanskeligstilte. Dette gjelder i første rekke etableringslån, kjøpslån og boligtilskudd. Jeg kan nevne at vi har bedt Husbanken om å prioritere etableringslån og kjøpslån innenfor lånerammen som Husbanken har fått for 1999. Regjeringen har i 1999 økt Husbankens utlånsramme med 1 milliard, slik at den er på 9 milliarder kroner, mot 8 milliarder i 1998.

Mange unge ønsker å etablere seg i egen eid bolig. Bruk av etableringslån og kjøpslån for å bistå disse gruppene vil fortsatt være en nøkkelfaktor i statens bistand til etablerergenerasjonen. Når unge og vanskeligstilte kan etablere seg i egen eid bolig, letter det også presset på leiesektoren. Det skal derfor gjennomføres forsøk med formidling av lån gjennom boligbyggelagenes apparat for salg av boliger. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom boligbyggelagene og kommunene.

Det er også foretatt forbedringer i bostøtten for barnefamilier. I statsbudsjettet for i år er bostøtten økt med 40 millioner kroner, og det er foretatt en rekke endringer i regelverket som målretter bostøtten bedre mot barnefamilier, blant annet er taket for godkjente boutgifter for denne gruppen opphevet. Også kravet til husbankfinansiering er tatt bort for barnefamilier som leier bolig, men det stilles fortsatt krav om at boligen er nøktern.

I tillegg til tiltakene som er nevnt, har Regjeringen foreslått, en rekke større og mindre tiltak, som har fått Stortingets tilslutning. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dem her. Men jeg har lyst til å nevne at Stortinget har bedt Regjeringen om å foreta en gjennomgang av hele boligpolitikken og at det i den forbindelse skal nedsettes et offentlig utvalg. I departementet arbeider vi nå med mandatet for og sammensettingen av utvalget.

Avslutning

Jeg startet med et sitat. Siste del av sitatet lød:

”Og den – det vil si ordningen med etableringslån - vil kunne bli et effektivt redskap i en mer aktiv politikk fra kommunenes side når det gjelder å hjelpe vanskeligstilte grupper.”

Dette er en spådom som etter min mening har slått til. Men ingenting er perfekt. For å møte de stadige nye utfordringene vi står overfor i boligpolitikken, må vi hele tiden jobbe med å videreutvikle både etableringslån og andre virkemidler. Det er det Regjeringen har gjort i stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Når vi nå målretter regelverkene for flere av Husbankens låne- og tilskuddsordninger enda mer mot de som trenger det mest, er det en logisk konsekvens av utviklingen innen boligpolitikken gjennom flere tiår.

Jeg vil avslutte med å si at etableringslån er et godt eksempel på god boligpolitikk. Kommunene bør se bruken av etableringslån i sammenheng med andre boligpolitiske og sosialpolitiske virkemidler. Å gi de som trenger det hjelp til å skaffe seg en god og nøktern bolig er både boligpolitikk og sosialpolitikk av beste merke. I tillegg reduseres kommunens utgifter på andre områder. Totalt sett vil kommunens eventuelle tap på lån oppveies av reduserte utgifter på andre områder. En aktiv bruk av de boligpolitiske virkemidlene er derfor god kommuneøkonomi, men best av alt er at folk får et sted å bo.

Takk for oppmerksomheten.