Politisk rådgiver Inge Bartnes

Gårdsmiljø og landbruksbygninger – en viktig samfunnsressurs

Sandefjord, 3. juni 1999

Kjære deltakere! Jeg vil først takke for invitasjonen og si at jeg er svært glad for å få innlede dette seminaret som skal omhandle ”Byggeskikk i landbruket”. Tema for mitt foredrag er ”Gårdsmiljø og landbruksbygninger – en viktig samfunnsressurs”.

Bygningens skjønnhet tilhører hele verden, heter det. På samme måte som ekte vennlighet gjør inntrykk, virker god arkitektur inn på opplevelsen av våre omgivelser. Vakre bygninger er gode symboler som styrker selvfølelse og tilhørighet. Vi opplever i våre dager at folk reagerer i langt større grad på ”skjemmende” bygning og inngrep.

Så lenge det har vært bygget hus i Norge har det eksistert byggeskikker. I dag har vi et mylder av husvarianter. Innimellom alt bygg finnes det alltid en gammel, stedstilpasset bygningsvariant som er typisk for regionen og som viser den gamle, lokale byggeskikken. Hver region, landsdel og sted i Norge har fra gammelt av hatt sin egen byggeskikk. I vårt århundre har mange av de regionale variantene forsvunnet til fordel for en mer ensrettet byggeskikk. Ønsker vi å bevare det stedstypiske, må vi ta godt vare på den gamle bebyggelsen som bærer denne unike tradisjonen i seg. Det ligger mye fin inspirasjon og gode forbilder i den gamle bygningsarven.

Bygninger på gårdsbruk preger landskapsbildet i store deler av landet. Gårdstunene er spredt utover i landskapet, plassert etter natur og eiendomsforhold. Denne måten å bygge og bo på blir regnet for å være særpreget norsk. Bygninger, enkeltvis og samlet, blir godt synlig ”kulturbærere” som forteller andre noe om den norske væremåten.

Med andre ord finner vi noe av det mest stedstilpassede og særpregede i vår byggeskikk i forbindelse med gårdsbebyggelse. I Norge ser vi for oss brede bygder med gårdene synlig og dominerende plassert i dalbunnen og oppover åssidene, eller vi husker vekselbruket ute i havgapet med garntørk ved brygga og frukttrær i hagen. Her er verdifulle erfaringer og tradisjoner tatt vare på og videreført gjennom generasjoner.

Vi må altså være bevisste på hvilke verdier landbruksbebyggelsen representerer både i seg selv og som forbilde for dagens byggeskikk. Vi har vært inne i en tid med sterk omstrukturering av landbruket. Det er viktig at mange års god byggeskikk ikke forkastes. Det er viktig at bygningsarven overlever de raske bruksendringer i landbruket.

De krav og forventninger vi har til våre boliger forandrer seg gjennom årene. Moderne teknologi og nye produksjonsmetoder har allerede i mange år gjort seg gjeldende i landbruket. Nye produksjonsmetoder krever andre typer bygg og annen innendørs planlegging. En sterkt redusert arbeidsstokk og en mindre familie fører ofte med seg at det gamle våningshuset og driftsbygningen blir for store og tungdrevne. Når adkomst og veier på gården endres, mister tunet sin opprinnelige funksjon og sin karakteristiske form. Bygninger og utearealer blir også nedslitt og umoderne – selv der beboere driver et godt vedlikehold. Mange steder inneholder bebyggelsen arkitektoniske kvaliteter, naturkvaliteter, gode materialer og tidstypiske detaljer som gir området karakter og identitet som det er viktig å bygge videre på.

For å oppnå god byggeskikk er helhet og harmoni i utbyggingsmønsteret like viktig som utformingen av det enkelte bygg. Samhørighet mellom bygning, omgivelser og landskap er grunnleggende for god byggeskikk. I forbindelse med nybygging, må det avklares om man ønsker harmonisk helhet eller kontrast og spenning. Skal det bygges nytt må man både tenke på at det nye huset får en riktig plassering i det gamle tunet og at huset tilpasses den øvrige bebyggelse. Omtanke for begge elementer fra første stund kan gi et vellykket resultat. Det er likevel vanskeligere å oppnå et godt sluttprodukt hvis vi bryter for mye med eksisterende tradisjon. Utfordringen må ligge i å skape nytt og spennende med røtter i den gamle bygningsarven. Helhetlig planlegging, et samarbeid mellom arkitekter, planleggere, utbyggere og brukere, er den beste garanti for et godt bygningsmiljø med harmonisk og variert utforming.

Rehabilitering av eldre hus utgjør en stadig større del av det totale byggemarkedet. Ved å rehabilitere framfor å rive og bygge nytt, tar vi vare på ressursene. Det er viktig av hensyn til miljøet. Samtidig verner vi om våre eldre bygninger og bygningsmiljøer. Mye eldre håndverk er uerstattelig, og det er både vanskelig og dyrt å kopiere det. Derfor bør vi forsøke å bevare det gamle for ettertiden. Resultat av en rehabilitering kan variere mye, både praktisk, teknisk, estetisk og økonomisk. Før vi velger å bygge nytt på et gammelt gårdstun, bør mulighetene for istandsetting av det gamle vurderes nøye.

Omlegging av driften til mer spesialisert produksjon har endret bygningsbehovet. I det som i dag framstår som typiske korndistrikter i Norge, var det en omfattende melk- og kjøttproduksjon for bare 40 år siden. Store bygningsvolumer som var fôrlager og husdyrrom, står nå tomme. En undersøkelse gjort i Akershus i 1993 antyder at om lag en femtedel av bygningsarealet står ubenyttet. Det tilsvarer over en halv million kvadratmeter som i prinsippet er disponibelt for bruk bare i dette fylket. Hus tas også ut av bruk fordi de er ”umoderne”. Bur, smie, kvernhus og bryggerhus var vanlige på gårdene den gang selvbergingstanken var levende. Nå kjøper man det aller meste av varer og tjenester også på gårdene, og da blir slike hus kuriositeter.

I økonomiske beregninger forutsetter en gjerne at nye driftsbygninger i landbruket har en ”levetid” på rundt 60 år dersom de brukes som tenkt. Av de driftsbygningene som er i bruk i dag er omtrent 60 % bygd før 1950, og en stor andel er bygd før 1900. Bygninger som er utført med høy håndverksmessig kvalitet og har fått omsorgsfullt vedlikehold, kan vare i flere hundre år.

Ikke alle hus som regnes som overflødige i dag er teknisk utslitte. Å rive et hus eller la det forfalle før det er ”modent”, er sløsing med ressurser. I hvilken grad det er mulig å utnytte denne husressursen avhenger først og fremst av hvor godt egnet husene er til andre formål og hvilke inntekter dette i neste omgang kan gi. Er man glad i gamle hus, ønsker man kanskje å bevare dem på grunn av kulturverdien eller av følelsesmessige årsaker. For mange vil det imidlertid være en forutsetning at virksomheten i bygningene kaster så mye av seg at det forsvarer kostnadene til vedlikehold.

Våre jordbruksområder utgjør bare 3 % av Norges arealer, men jordbrukslandskapet er rammen om tilværelsen for mange mennesker. Ved siden å være en inntektskilde, er jordbruksarealet også en viktig nærmiljøfaktor og en kilde til naturopplevelser og rekreasjon for store deler av befolkningen. Norske landbruks- og bygdemiljø innehar kvaliteter som gjør dem attraktive som turistmål både for nordmenn og utlendinger. Det særpregede og tradisjonelle norske kulturlandskapet er en viktig basisressurs som bør tas i bruk både i markedsføring og utvikling av produktet i bygdeturisme. Satsing på bygdeturisme i et distrikt vil også aktualisere tiltak for å bevare gamle, verdifulle kulturmarkstyper, bygninger og andre kulturminner.

Gårdsferie er blitt et populært feriealternativ for ”byfolket”. På denne måten får bonden gjort ny bruk av gamle bygninger ved at gårdsbygningene tas i bruk til ”hotell”-virksomhet. I tillegg gir det ekstra inntekter for bonden, mens turistene får et bedre kjennskap til hvordan livet på en gård arter seg.

For samfunnet generelt, og eiere og brukere av gårdsbebyggelsen spesielt, ligger det en stor utfordring i å foredle den ressursen som de bestående bygningene representerer. Utført på en fornuftig måte, med krav til kvalitet på funksjonelle, tekniske og estetiske løsninger, kan dette bidra til å gjøre livet rikere for alle som bor og ferdes i bygde-Norge.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med seminaret!