Politisk rådgiver Inge Bartnes

Innlegg ved åpningen av arrangementet Jentespranget

Høgskolen i Agder, Kristiansand 23.april 1999

Jeg vil først få lov til å takke for invitasjonen til å delta i Jentespranget, et arrangement det står respekt av hva angår både lengde og innhold. Spenstig i temavalg og opplegg, noe også navnet bebuder.

Vi er inne i Distriktskvinnenes år og dette er det femte i rekka på 12 regionale seminarer rundt om i landet i løpet av året, noe jeg vil benytte denne anledningen til å snakke litt om.

Initiativet kom fra Stortinget, som ba Kommunal- og regionaldepartementet ta ansvaret for et Distriktskvinnenes år i 1999. Det er inngått et nært samarbeid med andre departementer, institusjoner og organisasjoner, der vi har blitt enige om vår plattform for denne markeringen. Vi har valgt å sette søkelyset mot kvinners ressurser og sier at vår målsetting er at disse må tas i bruk i Distrikts-Norge. Jeg har lyst til å understreke at dette ikke er en kampanje, men snarere en anledning for oss alle til å gi den distriktspolitiske kvinnesatsingen et ekstra løft ved inngangen til et nytt årtusen. Fra departementskorridorene ønsker vi på ingen måte å ha monopol på Distriktskvinnenes år. Vi har valgt noen innfallsvinkler og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Ideen til denne stafetten ble født som følge av stor respons på invitasjonen fra stiftelsen Kvinner Viser Vei og SND til å delta i en konkurranse om regionale seminarer med tema knyttet til kvinner i Distrikts-Norge. 5 seminarforslag ble premiert, men over 20 ble sendt inn. Senere har vi daglig telefoner fra grupper, enkeltpersoner og organisasjoner som er interessert i å lage lokale arrangement i anledning året. Dette er flott og akkurat hva vi håpet på.

For den nasjonale markeringen har vi valgt flere målgrupper for våre tiltak. Foruten bygdefolk generelt, retter vi oppmerksomheten mot politikere, byråkrater og andre beslutningstakere i arbeidsliv og samfunnsliv. Vi er opptatt av å få fram nødvendigheten av holdningsendringer i samfunnet. Vi vil vise fram de gode eksemplene og erfaringene fra prosjekter og tiltak der bredden av kvinners kompetanse og ressurser blir synlige. De mange seminarene inviterer til debatter om viktige tema som berører både kvinners og menns liv i Distrikts-Norge. Med dette håper vi å utfordre stereotype holdninger. I dag, som i morgen, trenger vi mangfold mer enn fastlåste rollemønstre.

Distriktspolitikkens hovedambisjon er å snu flyttestrømmen. Vårt mål er at flere skal velge Distrikts-Norge som bosted. Men det betyr ikke at vi ønsker å få slutt på ungdommens utferdslyst! Det er positivt at unge (og eldre for den saks skyld) reiser vekk fra hjemplassen sin for kortere eller lengre tid. Et ordtak sier : ”Ved å reise bort lærer en seg å se det en forlot”. Å reise vekk fra det hjemlige kan gi større selvinnsikt og et nytt syn på kjente omgivelser.

Det er ubetinget positivt at unge mennesker tar utdanning, og faktisk høyst nødvendig i et moderne samfunn. Men det ville være synd dersom utviklinga skulle gå mot en ytterligere sentralisering av næringslivet, noe som ville gjøre det vanskeligere å finne relevante jobber for folk med utdanning.

Her nytter det ikke bare med politiske vedtak og virkemidler. Vi må få til et samarbeide mellom politikere, næringslivet og folk flest. Igjen er holdninger et nøkkelord. Hos næringslivet, som må få øynene mer opp for de menneskelige ressursene som finnes i de enkelte lokalsamfunn. Hos politikerne, som må legge til rette for at næringslivet får levedyktige vilkår. Og hos folk flest, som må lære seg å se både sine egne og lokalsamfunnets verdier og ressurser.

Identitetsfølelse og tilhørighet til bygda si er viktig for at folk i det hele tatt skal ønske seg tilbake dersom de allerede har flyttet vekk. Forskeren Dagrun Grønbech fra Tromsø har gjort en studie av ungdoms identitetsetablering i to nordnorske lokalsamfunn. Hun sier at et spørsmål vi bør stille oss er hvordan vi skal gjøre tilbakereisen mulig og få de unge til å føle seg velkomne.

Lekkasjen av ungdom er ikke ny for Distrikts-Norge, men det er først i dette tiåret vi opplever at fødselstallene ikke kompenserer for fraflyttinga. Framover har vi rett og slett ingen ungdommer å ”gi bort” til byene, de må bare ”lånes bort”.

Med grunn er det først og fremst kvinneflukten fra bygdene det er rettet oppmerksomhet mot. Inntil rett før påske, da dette ble påstått å være en myte. Selv om flyttemønsteret for kvinner og menn er blitt mer likt, vil jeg påstå det er bekymringsfullt at 30 % av jentene i norske distriktskommuner Forsvinner til byene eller større tettsteder. Dette gjelder for rundt 25 % av guttene. (K. Sørlie, 99)

Det er nødvendig at Distrikts-Norge utvikler og markedsfører sine tilbud overfor jentene på områder som utdanning, jobb, kultur, offentlig service, kommunikasjoner. Mange undersøkelser har vist at arbeidsmulighetene teller svært mye ved valg av bosted. Men hva slags arbeid ønsker kvinner?

Den store andelen av befolkningen vil også i overskuelig framtid være arbeidstakere. Likevel er vi opptatt av å stimulere til jobbskaping og entreprenørskap, særlig blant kvinnene. I mange lokalsamfunn vil det å skape egne arbeidsplasser kunne være den beste, kanskje også den eneste, måten å utnytte sin kompetanse. Vi ønsker å gi kvinner bedre betingelser som bedriftetablerere.

Mye tyder på at de såkalte kunnskapsintensive næringene kan gi attraktive jobbmuligheter for kvinner med høyere utdanning. I samarbeid med SND og SIVA (Selskapet for industrivekst) arbeider vi for at denne typen bedrifter utvikles i Distrikts-Norge og at det skapes lokale arbeidsmiljø som både kvinner og menn finner interessante. Ikke minst er det viktig at kvinner går inn i de nye bransjene og næringene. Både kvinnene selv og næringslivet vil tjene på det.

Dette betyr likevel ikke at vi skal nedvurdere eller nedprioritere kvinners valg innen de mer tradisjonelle sektorene. Tvert imot er det nødvendig å styrke og fornye områder som omsorg, service, håndverk. Her har ikke minst de unge kvinnene med sin faglige kompetanse, etter hvert også innen teknologi, en oppgave som kulturelle fornyere.

Det er nødvendig å se utviklingen av næringsliv og samfunnsliv i sammenheng. Med de store ord snakker vi om Det Gode Liv.

Arrangørene av Jentespranget har skjønt dette. Og her vil det bli fokusert på Det Gode Liv på Agder med presentasjon av næringsdrivende kvinner, samfunnsengasjerte organisasjoner og spennende aktiviteter.

Agderfylkene er ikke den regionen i landet som oppnår de største avisoverskriftene om fraflyttingsproblemene. Tvert imot viste sørlendingene sin urokkelighet og sterke identitet til regionen den gangen de tvang Erichsson til å skrinlegge flytting av bedriften til Oslo. Slikt har kanskje vi andre noe å lære av.

Programmet har sannelig spennvidde. Særlig har jeg merket meg kveldens foredrag ”Kunsten å lede seg selv – fra drøm til virkelighet”. En tankevekkende tittel. For meg bebuder den et budskap om å ta hovedansvaret for sitt eget liv. Det er alltid så mange påvirkninger og så mange rådgivere, mange valg og muligheter. Men viktigst er det å finne sin vei. Dersom den går ut fra det kjente bygdelivet for en stund, kan vi likevel gjøre vårt for å skape et godt minne på veien som gir lyst til å returnere.

Jeg ønsker dere alle et godt arrangement!