Statssekretær Per N. Hagen

Offentlige institusjoner som aktører i regional næringsutvikling

Innlegg på SIVA-nett samling 19. april 1999, Soria Moria Kurs- og konferansesenter, Oslo

Kjære forsamling!

Jeg vil først få takke for invitasjonen til årets SIVA-nett samling. Jeg hadde gleden av å være tilstede på SIVA-nett samlingen også i fjor, og det er hyggelig å se at interessen og oppslutningen bare øker fra år til år. Jeg tror nok at SIVA som arrangør kan ta mye av æren for dette: Dere setter interessante tema på dagsorden – sentrale tema for mange av oss som er opptatt av næringsutvikling og distriktspolitikk.

Jeg er blitt invitert hit for å snakke om offentlige institusjoner som aktører i regional næringsutvikling. Dette er i utgangspunktet et meget omfattende tema, som jeg kunne snakke lenge og mye om. Som dere forstår, er jeg derfor nødt til å avgrense meg noe i løpet av den halvtimen jeg har til rådighet.

La meg først si at Kommunal- og regionaldepartementet er svært opptatt av det regionale perspektivet i næringsutvikling. Mitt departement har et spesielt ansvar for regional næringsutvikling, og for å ivareta de distriktspolitiske hensyn og dimensjoner i næringsutviklingen.

Dere legger kanskje merke til at jeg nevner næringsutvikling og distriktspolitikk i samme åndedrag. I det siste har det jo fra visse hold blitt tatt til orde for at næringspolitikk og distriktspolitikk ikke hører sammen. Ifølge Aftenposten 17. mars i år uttaler for eksempel administrerende direktør i Glamox, Christian Thommesen, at vi ikke lenger har råd til å blande distriktspolitikk og næringspolitikk. Thommesen viser til et notat utarbeidet av ECON, som bl.a. tar opp behovet for endringer i norsk næringspolitikk. Hans argumentasjon er at oljeformuen har ført til at Norge har problemer med å omstille seg til et framtidsrettet næringsliv. Overgang fra en økonomi basert på naturressurser og kapital til en kunnskapsbasert økonomi gjør det nødvendig å endre næringspolitikken, uttaler både ECON og Thommesen. De mener at for mye av virkemidlene til næringsutvikling går til lite framtidsrettede næringer. ECON hevder i sitt notat at virkemiddelbruken legger mer vekt på distriktspolitiske hensyn enn verdiskaping.

Jeg får ikke helt tak i sammenhengen i denne argumentasjonen. Jeg er selvsagt enig i at det er nødvendig å stimulere utviklingen av kunnskapsintensiv og utviklingsorientert næringsvirksomhet. Norge har fremdeles en relativt høy produksjon og eksport av ”tradisjonelle” varer og tjenester, og eksporterer en noe lavere andel av ferdigvarer enn gjennomsnittet av OECD-landene. Mitt spørsmål er – og flere har stilt det samme spørsmålet etter oppslaget i Aftenposten: Hvor er motsetningen mellom distriktspolitikk og verdiskaping?

I Aftenposten 6. mars i år slås det fast at ”Distrikts-Norge er størst på vareeksport”. Direktøren i Norges Eksportråd uttaler i forbindelse med dette at det er i Distrikts-Norge at framtiden for norsk eksport ligger. ”Det er disse områdene som skal bære Norges eksport etter oljealderen”, sier han videre.

Hva er det egentlig dette sier oss? Jo, blant annet at en vesentlig del av verdiskapingen i Norge skjer i de såkalte distriktene. Og at internasjonalisering gjennom handel og eksport har et minst like stort potensiale i Distrikts-Norge som i de mest sentrale og urbane delene av landet. Viser ikke dette bildet, med all ønskelig tydelighet, at det i ulike områder i landet finnes både ressurser og kompetanse som kan brukes til å øke verdiskapingen og utvikle et framtidsrettet næringsliv?

Som sagt må vi satse bevisst på å utvikle nye, kunnskapsintensive næringer og arbeidsplasser også i Distrikts-Norge. Men vi må også være bevisst på behovet og potensialet for økt verdiskaping i de mer ”tradisjonelle” næringene. Det er svært viktig at det tradisjonelle næringslivet settes i stand til å styrke verdiskaping og konkurranseevne. Også her må det stimuleres til omstilling og økt kompetanseinnhold i produksjonen.

Jeg vil gjerne slå fast at det ikke er noe motsetningsforhold mellom distriktspolitikken og næringspolitikken. Næringsutvikling i distrikter og regioner rundt i landet er ikke noen ’annenrangs næringspolitikk’! Jeg mener at vi i dag er på god vei inn i en framtidsrettet politikk for næringsutvikling i distriktene. Distriktspolitikken fokuserer sterkt på entreprenørskap, nyskaping og omstilling i distriktenes næringsliv. En økende andel av de økonomiske virkemidlene går til tiltak for å styrke regional kompetanse, til å utvikle regionale kunnskaps- og verdiskapingsmiljøer, og til å fremme innovasjon og nyskaping. Men det er fremdeles mange utfordringer å ta tak i. Og noen av disse er av en klart ’pedagogisk’ art, hvis vi skal dømme etter utsagnene fra blant andre Christian Thommesen.

Regjeringen har slått fast at hovedmålet i distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Vi må motvirke ytterligere sentralisering. Målet er en balansert regional utvikling over hele landet. Vi vet at den mest kritiske faktoren for bosettingsutviklingen er tilbudet av arbeidsplasser. Hovedstrategien i distrikts- og regionalpolitikken har i mange år vært å bidra til å skape lønnsomme og varige arbeidsplasser i alle deler av landet. Vi står overfor en ny og viktig utfordring: Arbeidsplasser er ikke lenger nok, i seg sjøl. Det blir mer og mer avgjørende hva slags arbeid vi kan tilby ungdommen. Flere og flere tar i dag høyere utdanning. Da vil de også lete etter arbeid som gir dem utfordringer og utviklingsmuligheter, og anledning til å bruke den utdannelsen de har skaffet seg. Innsatsen for ny næringsutvikling på lokalt og regionalt nivå har avgjørende betydning i denne sammenhengen.

Utviklingen i alle deler av landet er på mange måter summen av utviklingen innenfor mange sektorer. Den samlede effekten av politikk og tiltak har derfor mye større betydning for enkeltpersoner og bedrifter enn den særskilte distriktspolitikken alene. Samordning av regjeringens politikk innenfor de enkelte sektorer er derfor svært viktig i mange sammenhenger. Det siste året er det satset på å få til mer samarbeid mellom fagdepartementer, med andre statlige eller halvstatlige instanser, med kommuner og fylker, og med privat næringsliv. Kommunal- og regionaldepartementet er tillagt en særlig rolle for å ivareta denne samordningen.

Den regionale samordningen er på mange måter like viktig som den nasjonale. Her har ikke minst fylkeskommunen en viktig strategisk rolle, blant annet gjennom arbeidet med regionale utviklingsprogram. I den forrige distrikts- og regionalmeldingen, som kom i 1997, ble forsøk med regionale utviklingsprogrammer omtalt. Dette er et av de viktigste grepene i innsatsen for næringsutvikling i distrikter og regioner. Regjeringen vil utvikle og satse videre på disse programmene.

Det er mange sektorer som spiller en viktig rolle for den samlede nærings- og samfunnsutviklingen. Det er nok å nevne sektorer og ”institusjoner” som post, tele, samferdsel og helse. En viktig del av regjeringens politikk for regional utvikling er å sikre mest mulig likt tilbud av for eksempel teletjenester og andre typer tjenester som det offentlige har et ansvar for. Dette er helt nødvendig for å skape attraktive lokalsamfunn. I dag er for eksempel tilbudet av tjenester, mulighet for arbeid til begge ektefeller og så videre, avgjørende for svært mange når de skal velge bosted. I den regionale utviklingen – også næringsutviklingen – er det avgjørende å stimulere de forhold som påvirker enkeltpersonenes valg av arbeidssted og bosted.

Et annet eksempel er utdanning og forskning. Oppbyggingen av den regionale høgskole- og universitetsstrukturen er viktig i satsingen for å møte kunnskapssamfunnets krav. Det samme er satsingen på regionale forskningsinstitutter, og innsatsen for å bygge opp et moderne kommunikasjonsnett. Utvikling av ”riktig” kunnskap kan gi næringslivet fortrinn i den internasjonale konkurransen. Utdanningssystemet spiller derfor en viktig rolle for kompetanseutvikling og innovasjon, noe jeg skal komme tilbake til.

Jeg skal først minne litt om hvorfor offentlige institusjoner og aktører har en viktig rolle i arbeidet med næringsutvikling:

Når man velger å bruke offentlige midler på nærings- og distriktsutvikling, er en viktig

begrunnelse at markedet ikke fungerer godt nok. Mange nye etableringer og prosjekter, som ville vært lønnsomme for samfunnet, vil dermed ofte ikke bli realisert. Investeringene innebærer ofte så høy risiko at private investorer ikke tør å satse tilstrekkelig til å sikre gode rammebetingelser for bedrifter og næringsutvikling. Et godt eksempel på dette er SIVAs investeringer i næringseiendommer i distriktene.

Et annet eksempel er forsknings- og utviklingssektoren. Investeringer i forskning og kompetanse, og spredning av forskningsresultater, regnes som viktig for samfunnets verdiskaping. For samfunnet er slik bruk av midler en lønnsom og langsiktig investering. For den enkelte bedrift vil imidlertid investeringer i kompetanse og FoU, eller oppbygging av nettverk, ofte ikke gi tilstrekkelig avkastning av kapitalen.

Jeg vil også peke på at offentlige myndigheter har en viktig rolle i å ta initiativ til, og drive fram omstillings- og utviklingsprosesser. Den høye endringstakten i markedet, med økt internasjonalisering og konkurranse, gjør at mange bedrifter og lokalsamfunn ikke rekker å omstille seg hurtig nok. Gjennom ulike virkemidler skal den offentlige innsatsen for næringsutvikling hjelpe næringslivet til nødvendig utvikling og omstilling. Selvsagt gjelder dette særlig i Distrikts-Norge.

Fylkeskommunenes og kommunenes rolle

Strukturen i næringslivet preges av mange små bedrifter. Dette tilsier at kommunene med sin nærhet til bedrifter og etablerere har en spesielt viktig rolle i næringsutviklingen. Oppgavene til kommunene, og for den saks skyld fylkeskommunene, består i stor grad i å forbedre næringslivets rammebetingelser. Dette gjør de gjennom å legge til rette for næringsutvikling gjennom investeringer i fysisk infrastruktur og utviklingsprosjekter, og gjennom støtte til etablerere og bedrifter.

Fylkeskommunene har etter hvert fått en viktig strategisk rolle i regional næringsutvikling. De regionale utviklingsprogrammene, som jeg nevnte tidligere, er et viktig uttrykk for dette. Disse årlige programmene skal vise hvordan ulike aktører på fylkesnivå prioriterer virkemidler som kan nyttes til felles regionale formål og utfordringer. De regionale utviklingsprogrammene gir en mer forpliktende kopling mellom planverket på fylkesnivå og virkemiddelbruken. Ved at både offentlige sektorer og næringslivet involveres i dette arbeidet, vil man styrke mulighetene til å løse prioriterte oppgaver innenfor næringsutvikling i fylket. De regionale utviklingsprogrammene vil dermed gi økt effektivitet i innsatsen for regional utvikling. Dette tror vi vil bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i regionene, og dermed bidra til å oppfylle de nasjonale målene innenfor distrikts- og næringspolitikken.

SND

SNDs distriktskontorer er trukket aktivt med i utarbeidelse av de regionale utviklingsprogrammene og i gjennomføringen av de mål og strategier som blir vedtatt. SND er nå etablert med distriktskontor i alle landets fylker. Dermed har SND i større grad enn tidligere mulighet for å engasjere seg i regional næringsutvikling. Målet er at 95% av all kundebehandling og bevilgninger skal skje ved distriktskontorene. Dette bidrar til at en større del av beslutningene kan fattes av beslutningstakere som sitter nær kundene og som har god kjennskap til det lokale og regionale næringslivet. Jeg vil også nevne at SND legger stor vekt på tiltak for kompetanseutvikling og kunnskapsintensiv virksomhet.

SIVA

Når det gjelder SIVA, har virksomheten tradisjonelt blitt oppfattet som en form for ”punktinnsats”, forankret i bygg og anlegg på bestemte steder. De siste ti årene har SIVA utvidet sin innsats i retning av et bredere utviklingsarbeid mot både næringsliv og lokalsamfunn. Også i et regionalt perspektiv har selskapet gått inn i interessante og spennende oppgaver i flere sammenhenger. Eksempler på dette er engasjement i forsknings- og kunnskapsparker, og andre regionale kompetanse- og innovasjonsmiljøer.

Regionale innovasjonsmiljøer

De regionale kompetanse- og innovasjonsmiljøene er viktige aktører for regional næringsutvikling. Høgskolene er bl.a. viktige for rekruttering av kvalifisert arbeidskraft. Sammen med forskningsinstituttene er de også viktige i arbeidet med å utvikle og formidle relevant kunnskap i forhold til næringslivet. Slike kompetansemiljø utgjør sammen med bedrifter, rådgivningstjeneste, organisasjoner og lokale og regionale myndigheter såkalte innovasjonssystemer. Innovasjoner skjer ofte i nær kontakt mellom bedrift og marked, mellom bedrifter eller mellom bedrifter og ulike kompetansemiljø. Innovasjon omfatter med andre ord mange personer og virksomheter som må spille på lag.

For å få til dette lagspillet kreves det en politikk som legger til rette for samarbeid og kontakt mellom aktører. Ulike offentlige instanser har en viktig rolle i å legge til rette for at små og mellomstore bedrifter får tilgang til nasjonale og regionale kompetansemiljø. I tillegg er det nødvendig at disse bedriftene etterspør tjenester fra FoU-miljøene. For å bedre disse koplingene bidrar Kommunal- og regionaldepartementet med å finansiere flere program i Norges forskningsråd og SND. Ett eksempel på dette er REGINN-programmet, der vi ønsker å fremme innovasjon og utvikle sterke regionale innovasjonsmiljø ved å kople sammen kompetansemiljø og næringsliv gjennom felles prosjekter. Andre eksempler jeg kan nevne er programmet SMB-kompetanse, og TEFT-programmet, som skal bidra til teknologiformidling fra forskningsinstitutter til små og mellomstore bedrifter. Videre har vi FRAM-programmet for kompetanseheving innen strategi og ledelse i bedrifter, og NT-programmet for nyskaping og teknologioverføring til bedrifter i Nord-Norge.

Jeg har registrert at det tenkes en del nye tanker rundt mulighetene for næringsutvikling med utgangspunkt i ulike offentlige institusjoner. Noe av dette er knyttet til institusjoner som tradisjonelt ikke er blitt forbundet med kommersiell virksomhet. Et eksempel på dette er helsesektoren, der blant annet telemedisin er nevnt som et spennende utviklingsområde. Telemedisin vil kunne gi bedre tilgang til helsetjenester, fordi det reduserer avstandsulemper for pasientene. Dette er et viktig mål i seg sjøl. I tillegg representerer telemedisin en kombinasjon av høy kompetanse og avansert kommunikasjonsteknologi som kan gi grunnlag for utvikling av ny kunnskapsintensiv virksomhet. Økt satsing på telemedisin vil kunne få positive konsekvenser for næringslivet også i distriktene. Kompetansen som bygges opp innenfor telemedisin vil også kunne gi ringvirkninger til andre næringer og sektorer.

Lokale og regionale sykehus er ofte ”hjørnesteinsbedrifter” i sine lokalsamfunn, og representerer en betydelig kompetansekilde i lokalmiljøet. Denne kompetansen bør i mange sammenhenger kunne være nyttig også for næringslivet, og bidra til styrking av regionale næringsmiljøer. Nærings- og handelsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid etablert et Nasjonalt senter for innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren. Hensikten med et slikt senter er å bidra til et aktivt samarbeid mellom helsesektoren og norsk næringsliv. Målet er å utvikle og kommersialisere bedre produkter og tjenester til helsesektoren, både nasjonalt og internasjonalt. Senteret drives av SINTEF Unimed.

Det er, som vi forstår, stor interesse for mulighetene for utvikling av arbeidsplasser og virksomhet med utgangspunkt i for eksempel sykehusmiljøene. Etter det jeg forstår, vil vi få høre mer om dette i et av innleggene seinere i dag.

Andre eksempler kunne også vært nevnt, men jeg tror at det jeg her har pekt på illustrerer problematikken på en god måte. Mitt hovedpoeng er at ulike offentlige institusjoner i mange sammenhenger kan samspille med hverandre, og med næringslivet. På den måten kan det legges grunnlag for nyskaping og ny virksomhet. Her tror jeg mye kan gjøres på regionnivå, der mye av samarbeidet og samspillet må foregå. Jeg tror det er fornuftig å arbeide videre med slike muligheter, og med å integrere ulike offentlige institusjoner i regionale nærings- og innovasjonsmiljøer. En gjensidig utveksling av kompetanse og nye tenkemåter vil være et viktig bidrag til å utvikle ny virksomhet.

Kommunaldepartementet er opptatt av at kunnskaps- og innovasjonsmiljøer ikke bare skal være begrenset til universitetsbyene og andre sentrale områder. Skal vi få til framtidsrettede og konkurransedyktige bedrifter og lokalsamfunn, må slike miljøer utvikles i flere områder. Vi må innse at det ikke lenger er nok å overgå nabobyen eller nabokommunen. Den såkalte ’globaliseringen’ fører til at både bedrifter og lokalsamfunn i økende grad påvirkes av utviklingen i internasjonale markeder.

Næringshager. SIVAs rolle

Jeg tror at distrikter og regioner i hele landet kan – og må – få flere arbeidsplasser innenfor virksomhet knyttet til for eksempel informasjonsteknologi, forretningsmessig tjenesteyting og annen kunnskapsintensiv virksomhet. Hvis dette ikke skjer, risikerer lokalsamfunn i distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser. Her kan også næringshagene få en viktig rolle. Dette tiltaket kan bidra til å øke omfanget av innovasjons- og kunnskapsmiljøene, både geografisk og gjennom at flere bedrifter fanges opp. Samspillet med forskningsparker og andre regionale kompetansemiljøer vil derfor være svært viktig. Vi har store forventninger til næringshagene, og regjeringen har satt av 30 mill. kroner til næringshagesatsingen i 1999.

Det er SIVA som har utviklet innholdet i konseptet næringshager, og som har ansvaret for å gjennomføre satsingen. SIVA har satt som mål å delta i etablering av ca. 20 næringshager rundt om i landet de nærmeste fem årene. Jeg skal ikke bruke tid på å redegjøre for detaljer i konseptet her, siden næringshager er et sentralt tema på programmet for i morgen.

Jeg vil i stedet si litt om den rollen næringshagene og SIVA her kan ha i regional næringsutvikling. SIVA har gått aktivt inn i regionale miljøer, og samarbeid med aktører på dette nivået. Selskapet er blant annet gitt mandat og ressurser til å engasjere seg i forskningsparker og kunnskapsparker i tilknytning til universitets- og høgskolemiljøer. SIVA er en av de aktørene som har engasjert seg for å styrke samspillet mellom forsknings- og utviklingssektoren og næringslivet i distriktene. Bakgrunnen for dette er, slik jeg ser det, nettopp behovet for å styrke infrastrukturen for utvikling og spredning av kompetanse og teknologi. Også internasjonalt viser erfaringene at det offentlige kan ha en avgjørende rolle gjennom å etablere nødvendig infrastruktur. Dette øker mulighetene for at personer, bedrifter og offentlige aktører knyttes sammen i regionalt forankrede miljøer.

Et stikkord for SIVAs arbeid i denne sammenhengen er nettverk. SIVA-nett er et godt eksempel på dette. Som jeg har vært inne på, tror jeg at nettverkstenkingen kan være en bærebjelke i arbeidet med regional næringsutvikling. Dette er en linje også vi i Kommunaldepartementet arbeider etter, slik jeg har forsøkt å få fram tidligere i dette innlegget. En viktig del av utfordringen består i å få til samarbeid og mobilisering mellom mange aktører, for sammen å skape noe mer enn summen av enkeltaktørene. Nettverk handler om å kommunisere. Kommunikasjon er nødvendig for å rive ned gjerder mellom mennesker og miljøer. Slike gjerder kan redusere mulighetene for både næringsutvikling og annen regional utvikling. Det er derfor høyst aktuelt når kommunikasjon nå er et av de temaene som tas opp på denne SIVA-nettsamlingen.

Avrunding

Avslutningsvis vil jeg gjerne oppsummere noen hovedpunkter som jeg mener er helt sentrale i forbindelse med offentlig innsats i regional næringsutvikling:

• Det er en viktig utfordring å skape flere og sterkere kompetansemiljøer som kan bidra til innovasjon, verdiskaping og nye arbeidsplasser. Kompetansemiljøer må utvikles flere steder i landet enn der vi finner dem i dag. Dette må skje på både nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, slik at utvikling og nyskaping kan komme hele landet til gode.
• For å unngå for spredte og for små miljøer, må nettverkene mellom miljøene og nivåene utvikles og styrkes. De ulike leddene må knyttes sammen gjennom kommunikasjon, læring og felles utviklingsprosjekter. For å bidra til dette må det offentlige legge til rette gjennom for eksempel fysisk og kunnskapsmessig infrastruktur, etablering av nettverk og lignende for å øke samarbeid og samspill mellom miljøer.
• Regionnivået kan på bakgrunn av dette bli en svært viktig arena for utvikling av det framtidige næringslivet. Det er behov for forsterket samarbeid og koordinering mellom offentlige instanser, på og mot det regionale nivået. Samtidig må næringslivet trekkes aktivt med. Det må satses på regionalt forankrede miljøer for utvikling, innovasjon og verdiskaping.

Det må til et bredt samarbeid for å lykkes med regional næringsutvikling. Både offentlige instanser og næringslivet har en viktig rolle å spille. Vi må ha enkeltpersoner og bedrifter med idéer og pågangsmot til å sette i gang ny virksomhet og drive fram spennende prosjekter og tiltak. Mye av jobben handler om å finne fram til disse, og at vi støtter opp om dem. Kommunaldepartementet og SIVA vil bidra til dette, og til økt samarbeid mellom sektorer og viktige aktører på alle nivå.

Takk for oppmerksomheten!