Statssekretær Olav Ulleren

Rammebetingelser for distriktsbasert næringsvirksomhet

Fredrikstad, 9. juni 1999

Kjære forsamling.

Jeg vil først få takke for invitasjon til dette årsmøtet. Skogeierforbundet forvalter en stor naturressurs som er særlig stor i distrikts-Norge. Næringa har stor betydning for distriktene, både i form av arbeidsplasser, bosettingsmønsteret og for å vedlikeholde et særnorsk kulturlandskap. Skognæringa er inne i en turbulent tid. Avstand fra skogbruker til industrien har økt og medfører større transportkostnader. Vi har fått innføring av sonepriser på tømmer, det er lav inntjening i trelastindustrien, importert tømmer er billig, lovpålagte begrensninger på arealbruk hemmer utøvelsen av skogbruk og utmarksnæring, med mer. Det er sterkt prispress på produkter fra primærnæringene, og det er en utfordring å øke verdiskapning lokalt.

Skognæringen er svært distriktsbasert, eksempelvis finnes det trearbeidende bedrifter i 313 av landets kommuner. Konkurransen fra substituttmaterialer og økende internasjonalisering i bransjen, sammen med økende grad av tømmerimport, har imidlertid ført til reduksjon i sysselsetting og antall bedrifter. Denne utviklingen har vært spesielt merkbar for de distrikter som ligger langt unna industrikonsentrasjonen rundt Oslofjorden og som har få alternative arbeidsplasser. Dette har ført til at også aktiviteten i skogbruket i disse distriktene har blitt redusert. Behovet for en økt og helhetlig offentlig satsing mot skognæringen synes stort. En slik satsing må også sees i sammenheng med den generelle distriktspolitikken, jfr. St.mld. 31 (1996-97) om distrikts- og regionalpolitikken. Derfor har også Kommunal- og regionaldepartementet engasjert seg i skognæringens utfordringer.

Selv representerer jeg nå et departement som har hovedansvaret for distriktspolitikken. Dette vil derfor være hovedfokus i mitt innlegg. Jeg vil også komme inn på de spesielle utfordringene i skogbruksnæringa som Kommunal- og regionaldepartementet er med på å ta tak i.

Utfordringer i distrikts- og regionalpolitikken

Som dere er klar over, har vi hatt en sterk sentralisering av bosettingen i Norge de siste årene. De ti siste årene har over 230 kommuner hatt nedgang i folketallet.

Det er i overveiende grad ungdommen som flytter. Dermed blir alderssammensetningen i distriktene forskjøvet. Færre unge gir færre barn og vi får en befolkningsstruktur med stor andel eldre i distriktene. På grunn av dette vil mange kommuner få befolkningsnedgang også uten netto utflytting. Flere kommuner er etter hvert avhengig av innflyttere/tilbakeflyttere for å opprettholde folketallet.

En av årsakene til at ungdommen flytter er utdanningseksplosjonen. I perioden 1980 til 1995 økte studentantallet med nesten 140%, og økningen har vært størst i distriktsfylkene. Mange av de unge flytter til sentrale strøk for å ta seg høyere utdanning - og for få kommer tilbake. Folk med høyere utdanning er en mangelvare i distriktene. Dette er et problem for et næringsliv som trenger mer kompetanse for å opprettholde konkurranseevnen. Samtidig mangler det jobbmuligheter for folk med høyere utdanning i distriktene. Dette er en alvorlig utfordring for distriktene når vi etter hvert står ovenfor ungdomskull hvor nesten samtlige tar videregående utdanning og kanskje halvparten fortsetter på universitet og høyskole.

Jeg vil understreke at vi ikke bare må fokusere på de negative sidene ved flytting, men også se på det positive med mobilitet. Det er sunt å flytte på seg. Det gir nye impulser og erfaringer - til egenutvikling og til utvikling av lokalsamfunnet. At ungdom tar mer utdanning er en viktig ressurs, både for den enkelte og for samfunnet. Men det er ingen grunn til å undervurdere alvoret i situasjonen. Det er behov for et krafttak for å snu utviklingen i flyttetallene. Vi er inne i en sentraliseringsprosess. Dersom denne prosessen får fortsette over lengere tid, vil det få store og kanskje uopprettelige negative følger for bosettingsmønsteret. En slik utvikling vil også undergrave velferd og servicenivå i distriktene. Den vil også åpenbart føre til betydelige miljøbelastninger for folk i sentrale strøk. Det er derfor viktig å føre en aktiv distriktspolitikk for å motvirke sentralisering. Og her er ungdommen og ikke minst de unge kvinnene den viktigste målgruppen.

Regjeringen er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet. Hovedstrategien i distriktspolitikken har i mange år vært å bidra til å skape lønnsomme og varige arbeidsplasser i distriktene. Det er dette jeg vil fokusere på i mitt innlegg.

Skogbruket er en distriktsnæring

Det er utnyttelsen av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for det bosettingsmønsteret vi har og det velferdssamfunnet vi lever i. Mye av vårt lands eksportinntekter kommer da også fra bedrifter og næringser i distriktene som er basert på utnyttelse av ulike naturressurser. Det er nok å nevne eksempler som fiskeri, metaller og skog. Mye av dette næringslivet er meget avansert på sine områder og ligger teknologisk helt i front på verdensbasis. Store deler av produksjonen består likevel av lite bearbeidede varer der de viktigste konkurransefaktorene er pris og volum. Mye av distriktenes næringsliv sitter fast i den såkalte ”råvare-klemmen”, og er sterkt utsatt for internasjonale konjunkturer og store prissvingninger. Etter min vurdering ligger det fortsatt store muligheter for økt verdiskapning i det etablerte næringslivet i distriktene. På grunn av et høyt kostnadsnivå kan Norge i lengden neppe konkurrere bare på pris og volum. Men ved å øke foredlingsgrad og kunnskapsinnhold i produktene bør det være mulig å skape spesialvarianter og nisje-produkter som verdensmarkedet er villig til å betale for også i framtida.

Skognæringenes bidrag til fastlandsøkonomien har falt betydelig til tross for store uutnyttede ressurser. Dels skyldes dette sterk konkurranse i stadig mer globaliserte markeder – også fra andre typer materialer som stål, betong og plast, dels skyldes dette at Norge, i forhold til mange andre land med langt mer begrensete skogressurser, utnytter og foredler trevirket i liten grad.

Stortingsmelding 17 (1988-99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren (også kalt Skogmeldingen) blir behandlet av Stortinget 10. juni. I meldinga presenteres, som dere vet, et verdiskapningsprogram for bruk og foredling av trevirke. Arbeidet med dette programmet ledes av Landbruksdepartementet, i nært samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke vil være myndighetenes hovedsatsing rettet mot næringsutvikling knyttet til skog og tre i årene fremover. Programmet skal etter planen settes i gang våren 2000, og ha en varighet på 5 år. Denne satsingen har regjeringa stor tro på. I næringskomiteens midlertidige innstilling til skogmeldingen stiller komiteen seg meget positiv til et slikt verdiskapingsprogram.

Målene med programmet er å

• bidra til økt verdiskaping i skogbaserte næringer
• gjennom økt bruk av trevirke bidra til bærekraftig produksjon og forbruk

Hovedfokus skal rettes mot: økt bruk av trevirke, høyere foredlingsgrad og bedre koblinger mellom skogbruket, industrien og markedet.

Konkrete tiltak som blir sentrale er blant annet økt innsats mot utviklingspregede prosjekter, produktutvikling og nettverksbygging, styrking av næringsrettet forskning, gjennomgang av virkemidler, økt fokus på markedsføring og holdningskampanjer med mer.

Utvikling i næringslivet

Som jeg tidligere var inne på, er det i dag flere enn noen gang som tar høyere utdanning. Dette stiller endrede krav til framtidens arbeidsplasser. Kunnskapsinnholdet i varer og tjenester øker og krever høyt kunnskapsnivå i næringslivet. Forskere sier at i de mest utviklede økonomier går brorparten av kostnadene i forbindelse med verdiskapning til utvikling, formidling, kjøp og vedlikehold av kunnskap. IKT og forbedringer i transportteknologier, gjør det mulig å nå større markeder i løpet av kortere tid. Dette gir økt internasjonal konkurranse som stiller store krav til omstillingsevne og markedstilpasning. Kunnskap og informasjon er meget viktige handelsvarer, og bedrifter som baserer seg på informasjonsbehandling og formidling vokser raskt.

Det er viktig at alle deler av landet aktivt følger med i denne endringen i økonomien, som foregår så vel internasjonalt som lokalt, slik at en kan utnytte den til å skape alternative arbeidsplasser og støtte opp om de tradisjonelle arbeidsplassene. Ny teknologi reduserer på mange områder avstandsulempene i distriktene og muliggjør at en større del av verdikjeden kan ivaretas lokalt.

Næringshager – attraktive arbeidsplasser for ungdom

Som jeg har vært inne på, er det særlig viktig å legge til rette for at ungdom og kvinner skal finne gode arbeidsplasser og velferdstilbud i hele landet. Uten disse gruppene kan hverken næringsliv eller folkeliv utvikles og trives i et lokalsamfunn. Det er avgjørende å kunne ha et tilbud om utfordrende og utviklende arbeidsplasser og miljøer. Dette gjelder ikke bare for høyt utdannede ungdom, men all ungdom. (Og for dem som er litt eldre, for den saks skyld.)

Flere av de bransjer som i dag har størst vekst på landsbasis, blir i økende grad konsentrert i sentrale strøk. Samtidig er dette næringsvirksomhet som ofte kan plasseres og drives nær sagt hvor som helst i landet. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør dette fullt mulig; det ser vi mange eksempler på. Regjeringen mener at også distriktsnorge kan delta i denne utviklingen. Vi vil bidra til å legge forholdene til rette for dette. Vi tror at også distriktene kan – og må – få flere arbeidsplasser innenfor næringer som for eksempel informasjonsteknologi, forretningsmessig tjenesteyting og annen kunnskapsintensiv virksomhet. Hvis dette ikke skjer, risikerer lokalsamfunn i distriktene å tape i konkurransen om ungdom, utviklingsmuligheter og arbeidsplasser.

I denne sammenhengen har vi store forventninger til næringshagene. Derfor har regjeringen satt av 30 mill. kroner til næringshagesatsingen i 1999.

Formålet med næringshagesatsingen er å legge til rette for at det utvikles nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert næringsvirksomhet i distriktene. Næringshagen skal være en ramme for dette, ved å tilby lokaler, god informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike felles tjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø.

Næringshagene vil også kunne tilby blant annet muligheter for fjernundervisning og telependling. Alt i alt tror vi at næringshagene vil bidra til å styrke kompetanse og miljøer lokalt, og dermed være et godt utgangspunkt for å få til næringsutvikling basert på lokalsamfunnets ressurser.

Det er Selskapet for industrivekst – eller SIVA – som har utviklet innholdet i konseptet næringshager, og det er SIVA som har ansvaret for å gjennomføre satsingen. SIVA har satt som mål å delta i etablering av ca. 20 næringshager rundt om i landet de nærmeste fem årene. Foreløpig er det satt i gang forprosjekt for næringshager i Sør Odal, Kvinnherad, Gol, Leknes (Vestvågøy), Målselv, Tinn, Gloppen, Tynset og Kristiansund.

Jeg vil utfordre skognæringa til å ta aktivt del i og utnytte denne satsinga til beste for næringa. Små bedrifter kan ha fordel av å etablere utviklingsaktiviteter sammen. Produktutvikling og design er derfor eksempler på aktiviteter det vil være aktuelt å knytte opp mot næringshagene.

Nye bedrifter/viktigheten av entreprenørskap

Landets bedrifter er under stadig utskiftning. Professor Olav R. Spilling ved handelshøyskolen BI har arbeidet med entreprenørskap over lang tid og har framskaffet statistikk på norske små- og mellomstore bedrifter. I følge Spilling forekommer det 25-30.000 nyetableringer i Norge hvert år, og frafallet er omtrent like stort. Dette tilsvarer nesten 10% av det samlede antall foretak. Dette innebærer at det skjer en betydelig utskifting av arbeidsplasser. I løpet av en 5-års periode tapes omtrent 1/3 av all sysselsetting i næringslivet, og en tilsvarende 1/3 tilføres gjennom etablering av nye foretak og utvidelser i bestående. Spilling sier videre at levetiden for en bedrift de siste årene har blitt kortere. Det skal følgelig flere etableringer til per år for å kunne øke sysselsettingen. Denne trenden skyldes alminnelig turbulens i næringslivet med omorganiseringer, oppkjøp, økt konkurranse, kjededannelser, med mer. Endringene blir flere og skjer raskere.

Økonomer regner med at i løpet av de neste 20 år vil ca halvparten av omsetning og sysselsetting komme fra bedrifter som ikke eksisterer i dag. Vi er derfor avhengige av at mange av dagens ungdommer blir framtidige bedriftsetablerere. For omtrent halvparten av dagens ungdom er deres fremtidige arbeidsplass enda ikke skapt. Regjeringen er derfor opptatt av at ungdommen allerede på skolen får innblikk i bedriftsetableringer og entreprenørskap. Ungdommen må få tro på egne skapende krefter for å kunne ha mot og kunnskap til å skape egen bedrift.

Som en følge av disse trendene er det spesielt viktig å satse på entreprenørskap. 5 departementer (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet) har gått sammen i en spesiell satsing på entreprenørskap i skolen. Noen av tiltakene det satses på er elev- og ungdomsbedrifter og samarbeid mellom skole og næringsliv gjennom partnerskap mellom skoler og bedrifter. Dette bidrar til at ungdommen får kunnskap om næringslivet lokalt og det å etablere og drive egen bedrift. Gjennom denne kunnskapen tror vi ungdommen vil bli bedre rustet til bevisst å kunne velge yrker som etterspørres lokalt. Samtidig vil de lettere velge alternativet å bli arbeidsskapere, og selv etablere arbeidsplasser.

Når vi stimulerer ungdom til å ønske å etablere egen bedrift er det viktig at vi i den andre enden gjør det mulig for dem faktisk å etablere seg. Bevilgningen til ordningen med etablererstipend ble økt med 17 mill kroner i 1999, og er nå på totalt 122 mill kroner. Av disse midlene er 15 mill kroner øremerket til ungdom mellom 18 og 29 år.

Vi har et betydelig omfang virkemidler for næringsutvikling. Jeg vil her kort nevne noen:

SND og fylkeskommunene.

Tilstrekkelig tilgang på kapital til lønnsomme prosjekter og investeringer er en forutsetning for å lykkes i å skape arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen økte derfor bevilgningen til distriktsrettede tiltak i regi av SND og fylkeskommunene med 134 mill kroner i 1999. Et av virkemidlene er distriktsutviklingstilskuddet som forvaltes av SND. Formålet med tilskuddet er å fremme utviklingen av et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv i distrikter med særlige sysselsettingsvansker. 14 mill kroner av distriktsutviklingstilskuddet er øremerket tiltak for å fremme bedrifter innen kompetansebasert forretningsmessig tjenesteyting i distriktene, såkalte KIFT-bedrifter.

Kommunale næringsfond

For å ivareta det arbeidet som gjøres i kommunene for å fremme næringsutvikling lokalt, ble bevilgningen til kommunale næringsfond opprettholdt for 1999 på 130 mill. kroner. Prosjekter som bedrer sysselsettingen for kvinner skal prioriteres også innenfor disse midlene.

Tilrettelegging for næringsutvikling

Det er bevilget 232,5 mill kroner til kommunal og fylkeskommunal tilrettelegging for næringsutvikling i 1999. Deler av denne rammen øremerkes spesielle satsinger, deriblant 23 mill kroner til arbeidet overfor kommuner med sterk nedgang i folketallet.

Samordning/Regionale utviklingsprogram (RUP)

I 1995 tok KRD initiativ til Regionale utviklingsprogram (RUP) for næringsutvikling. Initiativet kom utfra et ønske om større regional tilpasning av virkemiddelbruken og sterkere kobling mellom planverket på fylkesnivå og virkemiddelbruken. Fylkeskommunen har en strategisk viktig rolle i arbeidet med programmene.

Programmene skal vise hvordan ulike aktører på fylkesnivå prioriterer ressursene til næringsutvikling. Målet er at arbeidet skal gi en målrettet og strategisk bruk av de samlede ressursene for næringsutvikling. Ved at både offentlige sektorer og næringslivet involveres i dette arbeidet, vil man styrke mulighetene til å løse prioriterte oppgaver innenfor næringsutvikling i regionen. De regionale utviklingsprogrammene vil dermed gi økt effektivitet i innsatsen for regional utvikling.

Jeg vil oppfordre skognæringa til å gripe de mulighetene som ligger i samhandling på tvers av sektorgrenser. Det gjelder å utnytte dette potensialet for å utvikle nye næringer. Internasjonal konkurranse er ikke nødvendigvis bare et problem. Det er også en stor utfordring å imøtekomme skjerpede krav og fortsette den utvikling av næringa som har skjedd over lang tid. Departementet kan kun bidra med å legge rammebetingelsene til rette for distriktsbasert næringsutvikling. Jeg vil utfordre næringa selv til å ta tak og legge ressurser i utviklingsarbeid for ny næringsvirksomhet.

Skogbrukets spesielle utfordringer

Som jeg kom inn på helt innledningsvis er Kommunal- og regionaldepartementet kjent med at de høye transportkostnadene er et spesielt problem for distriktsskogbruket. Land det er naturlig å sammenligne seg med - Sverige og Finland - har nesten 30% lavere transportkostnader. Når hoveddelen av skogindustrien ligger i Oslofjord-området er høye transportkostnader først og fremst et problem for distriktsskogbruket. Dette ser vi alvorlig på. Kommunal- og regionaldepartementet har i samarbeid med Landbruksdepartementet og Norges Skogeierforbund innledet et arbeid for å se på de ulempene distriktene har på transportkostnadssiden. Gjennom dette arbeidet vil vi se på hvilke faktorer som har størst betydning for transportkostnadene, og så vurdere ulike tiltak og effekten av disse tiltakene. Et spørsmål som har vært oppe er om hvorvidt transportstøtte er aktuelt. Vår holdning til det er at transportstøtte er en nødløsning, som ikke gjør noe med problemet på sikt. Vi mener i utgangspunktet at det vil være riktigere å bruke de begrensede midler vi rår over til noe som gir en mer varig effekt. Transportstøtte kan bli en sovepute som gjør at intensiteten i arbeidet med mer varige tiltak ikke blir stor nok.

Avslutning

I januar presenterte Dagens Næringsliv en interessant artikkel om det de såkalte ”mykingene”. Artikkelen omtaler en meget omfattende EU-undersøkelse som tyder på at det hos moderne mennesker i Europa er et grunnleggende verdiskifte på gang. Karriere blir taperen i kampen om tiden. Ungdom med høyere utdannelse ønsker å prioritere familie og fritid høyere enn noen gang før. Jeg tror at distriktene kan tilby svært mye av det som moderne mennesker etter hvert ønsker. Store tomter, frisk luft, natur, miljøkvaliteter, osv. Viktige hindringer for desentralisering er gjennom ny teknologi redusert. Flere kan jobbe med det de ønsker uansett hvor de befinner seg. Og når nye mekanismer i den samfunnsmessige utviklingen gjør størrelse og sentralitet mindre viktig – da kan det hende at langt flere enn i dag foretrekker et liv utenfor byene.

Det er viktig å satse på attraktive arbeidsplasser i distriktene. Men skal distriktskommunene virke tiltrekkende på ungdom og unge familier, må bomiljøet som helhet være attraktivt. I dette legger jeg at vi må legge til rette for et mangfoldig bo, kultur- og fritidstilbud, og vi må arbeide for å profilere muligheter og kvaliteter i bygdene. På dette området har regjeringen økt innsatsen, men dette vil det føre for langt å komme inn på her.

Distriktene har mange utfordringer, men jeg føler meg sikker på distriktene har så mye positivt og viktig å tilføre at også framtidige generasjoner vil ønske å bo, leve og arbeide der. For at vi skal få til dette er det viktig å ha et nyansert næringsliv, som er på topp også internasjonalt sett.

Takk for oppmerksomheten!