Kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen

Rammevilkår for miljøeffektiv boligbygging

Environment Northern Seas, Stavanger, 8. juni 1999

Innledning

Jeg takker for invitasjonen til å holde innlegg om rammevilkår for miljøeffektiv boligbygging, et viktig tema for bolig- og bygningspolitikken, - som er mitt ansvarsområde. For, det må være klart at en av de store utfordringene vi står overfor i de nærmeste årene nettopp er å bedre miljøeffektiviteten i denne sektoren som ikke er noen lilleputt i miljøsammenheng. 40 %- sektoren kalles den fordi den står for ca 40 % av energiforbruket, 40 % av alle materialer som settes inn i samfunnsøkonomien og 40 % av avfall til deponi.

Noen ord om våre utfordringer først:

• De utbyggingsmønstre vi har valgt har ført til nedbygging av bynære jordbruks- og rekreasjonsarealer. Tettstedsarealet pr innbygger har økt med 23 pst de siste 20 årene og transportbehovet i byer og tettsteder har økt sterkt. De største byområdene i landet legger beslag på 90 pst større areal i dag enn de gjorde i 60- årene. Vi utnytter arealet i våre byer og tettsteder langt mindre intensivt enn de fleste andre land i Europa. Samtidig er grøntarealet i tettstedene betydelig redusert mens de ”grå” arealene, dvs asfalt mv, ekspanderer.
• Norges bygningsmasse omfatter totalt ca. 300 mill. m2 bruttoareal. Boligmassen utgjør 2/3 av denne bygningsmassen. Vi ligger på verdenstoppen i boligforbruk, med et gjennomsnittsareal på ca. 130 m2 pr bolig eller 49 m2 pr person. Nær 70 pst. av boligarealet er i eneboliger. Dette høye boligforbruket fører med seg et omfattende ressursforbruk, - i tomter, bygningsmaterialer, energi og inventar. Forbruket har betydelige miljøkonsekvenser i form av høyt energibruk som fører med seg utslipp av klimagasser, trussel mot det biologiske mangfoldet, avfallsopphopning og forurensning.

Politiske dokumenter

Det siste året har Regjeringen lagt fram en rekke stortingsdokumenter med fokus på bærekraftig utvikling. Jeg vil trekke fram de fire som har særlig relevans for bolig- og bygningssektoren. Det gjelder St.meld. nr 28 (1997-98) Oppfølging av Habitat II- konferansen – om miljøhensyn i bolig- og byggsektoren, St.meld. nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, St. meld. nr 29 (1997-98) om Norges oppfølging av Kyoto- protokollen og St. meld. nr 29 (1998-99) om energipolitikken.

Jeg skal i korte trekk oppsummere de sentrale miljømålene i disse dokumentene.

Habitat-meldingen

I St. meld nr 28, Habitat-meldingen rettes søkelyset mot de betydelige miljøvernutfordringene bolig- og byggsektoren står overfor. Stortinget ga sin tilslutning til at det langsiktige målet for bolig- og bygningspolitikken er at miljø- og ressurseffektiviteten for hele bygningsmassen bedres. Både nybygging og utbedring skal i økende grad ta hensyn til miljøkonsekvenser. Bygningsloven og de tekniske forskrifter skal sikre at byggevirksomheten i alle faser drives med forsvarlig belastning på ressurser og miljø. Det er også pekt på at Husbanken har et særlig ansvar for å bidra til utvikling av miljøvennlige løsninger for bebyggelse som finansieres med lån og tilskudd fra Husbanken. Stortinget ga sin tilslutning til at strengere miljøkrav i lover og forskrifter vurderes. Samtidig sier meldingen at lovgivningen ikke på kort sikt må påføre markedet urimelige økninger i bygge- og anskaffelseskostnader.

Med St. meld. nr 28 er en viktig grunnstein lagt for det videre arbeidet med miljøvern i sektoren.

Bærekraft- meldingen

I St. meld. nr 58 om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling framgår at Regjeringen særlig vil legge vekt på følgende:

• Å utvikle rammevilkår som stimulerer til mer bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre
• Å være pådrivere i internasjonalt arbeid, bl a internasjonale avtaler
• Å bevare biologisk mangfold, redusere spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier, redusere utslipp av klimagasser og tilrettelegge for oppfølging av Lokal Agenda 21 i kommunene
• Å oppfordre næringslivet og forbrukerne til medvirkning i arbeid for en bærekraftig utvikling

I st.meld. nr 58 foreslo Regjeringen også at de ulike samfunnssektorenes ansvar for å oppfylle miljøvernpolitiske mål, skulle tydeliggjøres gjennom sektorvise miljøhandlingsplaner bygd på prinsippet om målstyring. En miljøhandlingsplan for bolig- og bygningssektoren skal legges fram i forbindelse med budsjettet for 2001, og arbeidet med planen er igangsatt.

Kyoto-meldingen

Som dere alle sikkert er kjent med ble en klima-avtale underskrevet av 149 land i Kyoto i desember 1997. Norges oppfølging av denne protokollen er temaet for st. meld. nr 29 som ble lagt fram for Stortinget sommeren 1998. Klima-avtalen forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av klimagasser på 5.2 prosent fra 1990 til 2012. Energibruken er den viktigste kilden til utslipp av klimagasser. Norge får, ifølge avtalen, øke sine utslipp med èn prosent. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg en minst like stor byrde som de andre industrialiserte landene. Det er bl.a. tatt hensyn til at vi på grunn av vår spesielle energistruktur har vanskeligere enn mange andre land for å redusere våre utslipp gjennom å gå over til andre energibærere, f.eks. erstatte kullkraft med gasskraft og fornybar energi.

Energi-meldingen

Det siste stortingsdokumentet jeg vil referere hovedpunktene fra, er St. meld. nr 29 (1998-99) Om energipolitikken som ble lagt fram for Stortinget nå i vår. Energimeldingen er en oppfølging av energiutredningen som et offentlig oppnevnt utvalg la fram sommeren 1998.

Hovedbudskapet i St. meld. nr 29 om energipolitikken er at vi må legge til rette for en fremtidsrettet omlegging av energisektoren som svar på ambisiøse miljøvernmål.

Regjeringen baserer seg på at den teknologiske utviklingen og internasjonale krav vil fremme miljøvennlige løsninger som på lang sikt vil gi et vesentlig bidrag til energiforsyningen i verden. For å komme dit må det satses på forskning og utvikling og støtte til introduksjon av modne teknologier.

Regjeringen vil arbeide for å begrense forbruket av elektrisitet og oljeforbruket til oppvarming. Regjeringen vil spesielt arbeide for å begrense energiforbruket i bygninger. Vannkraften vil fortsatt gi et bidrag til å dekke økningen i kraftforbruket. Men framtidas energikilder er de nye, fornybare energikildene. Regjeringen legger opp til en økt utbygging av fjernvarmenett og vannbårne anlegg i bygninger slik at bruken av miljøvennlige alternativer til elektrisitet kan øke.

Regjeringen vil satse 5 milliarder kr. over ti år på fornybar energi. De konkrete resultatmålene fram mot år 2010 er:

• å begrense energiforbruket vesentlig mer enn om utviklingen overlates til seg selv
• å bruke 4 TWh (terrawatt timer) mer vannbåren varme årlig basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme
• å bygge vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh

Regjeringen vil se på mulighetene for å motivere kommunene til å spille en mer aktiv rolle i energiplanleggingen gjennom økonomiske insentiver. I lys av e-verkenes motivasjon til å bygge og drive strømnettet så effektivt som mulig, er det naturlig at energiplanleggingen i kommunene skjer i nær kontakt med e-verkene.

Virkemidler og tiltak for en mer miljøvennlig boligpolitikk

Å øke miljøeffektiviteten i bolig- og byggsektoren vil kreve en innsats fra alle parter.

Som nevnt tidligere skal Kommunal –og regionaldepartementet utarbeide en miljøhandlingsplan for sin sektor i forbindelse med budsjettet 2001. Når jeg skal vurdere virkemidler og tiltak innenfor vår sektor vil jeg søke råd og be om innspill hos sentrale aktører utenfor departementskorridorene. Det er en forutsetning for et vellykket resultat at alle spiller på lag mot samme mål.

Bygningslovgivningen

Bygningslovgivningen er et viktig virkemiddel for å påvirke byggkvaliteten, og mange i bransjen har uttrykt ønske om strengere miljøkrav i lov og forskrifter. Begrunnelsen har vært at alle dermed står overfor de samme rammebetingelsene og kan konkurrere på like vilkår. I dag er det ikke lett å gå foran med en høy miljøprofil fordi det på kort sikt medfører økte kostnader som mange ikke er villige til å betale for.

I 1997 trådte omfattende endringer i plan- og bygningslovgivningen i kraft. De tekniske forskriftene til loven ble skjerpet, og det ble innført bestemmelser om at byggevirksomheten i alle faser skal drives med forsvarlig belastning på ressurser og miljø og uten at livskvalitet og levekår forringes. De tekniske forskriftene har stor betydning for energiforbruket i bygninger. I Teknisk forskrift 97 er kravene til energiforbruket skjerpet med 25 prosent i forhold til Byggforskrift 1987.

Selv om vi ved forrige revisjonsrunde kom et stykke videre i retning av en mer bærekraftig byggevirksomhet, er det klart at miljøvern vil bli ett av hovedstikkordene i den neste revisjonen av bygningslovgivningen. Myndighetene vil følge nøye opp hvordan de nye forskriftene virker og se på muligheter for forbedringer. Det vil bli satt ned et utvalg som skal vurdere tiltak for strengere krav til bruk av energi i bygninger. Krav om vannbåren varme og krav til eksisterende bygg er muligheter som skal utredes. Det er også aktuelt å vurdere Energiutvalgets forslag om å utarbeide energisertifikater for bygninger. For å unngå utilsiktede fordelingsvirkninger kan det være aktuelt å kombinere eventuelle skjerpede krav med tilskudd.

Husbankens rolle

Husbankens ulike finansieringsordninger er også vesentlige virkemidler for å påvirke kvalitet i sektoren. Husbanken har gjennom sine over 50 års virksomhet finansiert ca 1mill boliger. Jeg vil påstå at banken gjennom sine kvalitetskrav har påvirket den allmenne boligstandarden i en mer bærekraftig retning enn vi ville hatt uten denne typen krav. Kravene har sikret en god, men nøktern standard på nybygde hus og samtidig satt en øvre standardgrense ved at boliger over en viss størrelse og kostnadsnorm ikke er tilbudt finansiering. Tilleggslån og tilskudd til boligkvalitet kan gis etter spesielle kriterier for å stimulere bl a bærekraftige løsninger. God byggeskikk, gode uteområder, god miljøkvalitet og tilgjengelighet er blant de kvalitetene som stimuleres. Husbanken kan også tilby ekstra lån til nye boliger som bygges mer energieffektive enn byggeforskriftenes minstekrav. Det er god miljøvernpolitikk å ta vare på den eksisterende bygningsmassen gjennom jevnlig vedlikehold og fornyelse. Husbanken har i mange år hatt tilbud om lån og tilskudd til eksisterende boliger og boligområder.

Det er en viktig utfordring for mitt departementet å vurdere hvordan Husbankens ulike virkemidler i større grad kan stimulere til miljøvennlige løsninger. Verken bransje eller forbrukere er kommet så langt at miljøløsninger hører til dagens orden. Bransjen mangler nødvendig kompetanse, og forbrukerne stiller ikke krav som i tilstrekkelig grad tvinger markedet til å agere. Derfor vil det i en tid framover være nødvendig med veiledning og informasjon i tillegg til stimuleringsmidler.

ØkoBygg

Jeg vil gjerne bruke litt tid på å fortelle om et utviklingsprogram i bygg, -anleggs- og eiendomsbransjen som vi fra departementet ser med stor interesse på, nemlig ØkoBygg-programmet. Programmet ble etablert i 1998. Formålet med programmet er å samle en av landets største bransjer i en felles innsats for nødvendige reduksjoner i miljøbelastning, hvor samtidig hensynet til kort- og langsiktig egennytte er ivaretatt. Programmet styres av et bransje- representativt styre og er administrativt lagt til GRIP senter, en stiftelse under Miljøverndepartementet. I løpet av fem år skal ØkoBygg sette i gang endringsprosesser i bransjen.

Programmets innsats prioriteres mot: Energi - hvor Økobyggs innsats skal bidra til økt bevissthet og mer effektive og fleksible løsninger, Materialer – hvor ØkoBygg skal bidra til større ressurseffektivitet og ansvarlighet, økt anvendelse av restprodukter og 70 % mindre avfall til deponi. Helse- og miljøskadelige stoffer – hvor ØkoBygg skal bidra til at bransjen stopper/ begrenser bruk av skadelige stoffer og at bygningsmassen ikke har negativ innflytelse på miljø og helse. Dokumentasjon – hvor ØkoBygg skal bidra til måling av bransjens resultater.

Miljø i bygg- og anleggsbransjen involverer mange departementers arbeidsområde. Derfor har ØkoBygg formalisert samarbeid med myndighetene gjennom en egen myndighetsgruppe som mitt departementet har ledelsen av. I myndighetsgruppen sitter representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Norges Vassdrags og energidirektorat og Statsbygg. Myndighetene bevilget ca 10 mill kr til ØkoBygg i 1998 og ønsker å prioritere programmet i årene som kommer.

Denne måten å arbeide på, - et konstruktivt samarbeid mellom offentlige og private aktører – er nødvendig dersom vi skal oppnå det vi vil på miljøområdet. Habitat- agendaen kaller dette for partner- samarbeid og er ett av de forhold som ble sterkt understreket på Habitat- konferansen i Istanbul.

Mer om virkemidler og tiltak i energipolitikken

Den norske energi- og enøkpolitikken er i støpeskjeen. Energimeldingen er en utfordring til alle som er i berøring med energispørsmål. Det gjelder vanlige forbrukere og profesjonelle med ansvaret for driften av bygninger, industrien, kommunene, eierne av overføringsnettet, arkitektene, byggherrene, energirådgiverne og energiprodusentene.

Kommunene skal håndheve plan- og bygningsloven og står for arealplanlegging i kommunene. Lokale klimatiske forhold, gruppering av bygninger og valg av bygningstyper påvirker oppvarming og drift av bygninger. Kommunene gjør vedtak om tilknytningsplikt til fjernvarme, og vil derfor være en aktør i valget mellom å benytte fjernvarme eller strøm til oppvarming. Kommunene har også et direkte ansvar for sine egne bygg. Energiutvalget anbefalte kommunal utredningsplikt for energiløsninger ved nyetableringer, arealplanlegging og større rehabiliteringer. Det er tatt flere initiativ som setter lokal energiplanlegging på kommunenes dagsorden, blant annet gjennom Lokal Agenda 21. Det er også oppnevnt et offentlig utvalg – Planlovutvalget - som blant annet skal se på hvordan plan- og bygningsloven kan fremme sterkere grad av energiplanlegging.

Energibruken blant norske husholdninger utgjør ca. 47 TWH. 3/4 er elektrisitet. Størsteparten av energien brukes til romoppvarming. Energibruken i boligsektoren har økt de siste tiårene på tross av bedre varmeisolering. Årsaken er først og fremst den sterke økningen i boligarealet, men generell økning i kravene til komfort er også en vesentlig forklaringsfaktor.

I Norge spiller elektrisiteten en dominerende rolle i boligsammenheng, mens de andre nordiske land i mye større grad har satset på fjernvarme. Geografiske forhold, bosettingsmønstre og den store andelen eneboliger er hovedårsakene til at kollektive oppvarmingssystemer er lite utbredt i Norge. Under 6 pst. av boligene har vannbåren varme. Derimot har ca. 70 pst. en kombinasjon av elektrisitet og ved eller olje. Dette er en betydelig begrensning for å utnytte bioenergi og varmepumper. I den grad det er hensiktsmessig å utnytte geotermisk energi i Norge, er vannbåren varme en forutsetning. Solenergi kan utnyttes på mange måter, blant annet gjennom et vannbårent oppvarmingssystem. Vannbårne anlegg åpner for å ta i bruk spillvarme fra industrien.

Det viktigste tilbudet til boligsektoren fra Norges Vassdrags- og energiverks (NVEs) operatørapparat er holdningsskapende arbeid som informasjon og kampanjer av ulike typer. Det gis støtte til bedrifter som utvikler energieffektive produkter – mange av disse er egnet for boliger. Videre har boligsammenslutninger mulighet for å søke støtte til nettverkssamarbeid der økt handlingskompetanse er hovedmålet.

Aktiviteten til de regionale enøksentrene er regulert av forskrift til energiloven. Midlene som blir innkrevet av energiselskapene, 0.3 øre pr. kwh, skal benyttes til informasjonsarbeid, basisopplæring, rådgivning og til enkle enøkanalyser av yrkesbygg og boliger. Over halvdelen av de midlene på ca. 200 mill. kr. som blir benyttet pr. år, er rettet inn mot husholdningene. Myndighetene har besluttet at alle eneboliger bygd før 1980 skal få tilbud om enøksjekk i løpet av noen få år. Mens enøkmidlene inntil for få år siden nesten utelukkende ble brukt til energieffektivisering, blir det i dag også satt fokus på effektøkonomisering og energifleksibilitet.

I de siste årene har det vært gjennomført en rekke kampanjer rettet mot boligsektoren. Det typiske er at disse kampanjene fokuserer både på energi og godt inneklima og at tiltakene krever små eller ingen investeringer. Mens enkle tiltak uten større investeringer kan redusere energibruken med fra 5 – 15 %, vil større, men lønnsomme investeringer kunne redusere energibruken ytterligere med fra 20 – 40 %. Slike investeringer blir som regel lønnsomme når de realiseres i kombinasjon med andre tiltak, for eksempel i forbindelse med ombygging.

På boligsektoren ser det så langt ut til at det er varmepumper som er den mest aktuelle løsning, både for nye eneboliger og større boliganlegg. Det er avgjørende for totaløkonomien at det er gunstige forutsetninger for å samle inn energien – fra sjøen, fra fjellet eller fra jorden. Erfaringen fra gjennomførte prosjekter viser at merinvesteringen pr. boenhet for et anlegg med vannbåren varme basert på varmepumpe varierer fra nær 100.000 kr for en enebolig til ca. 40.000 kr pr boenhet for et større boliganlegg på 150 – 200 boliger. Gjennom støtte fra Husbanken og fra NVE kan gode demonstrasjonsprosjekter oppnå støtte på ca. 25.000 kr pr. boenhet. I slike demonstrasjonsprosjekter må altså boligeier betale fra 20 – 50.000 kr ekstra for å få et energifleksibelt oppvarmingsanlegg sammenlignet med direkte el – varme.

Med dagens elektrisitetspris på under 50 øre/kWh er det nødvendig med investeringstilskudd for at boligbyggere skal velge å investere i varmepumper, vannbårne distribusjonssystemer og lignende. Med en stigning i elektrisitetsprisen på 15 – 20 øre/kWh, til et nivå på linje med Sverige, ville alle disse prosjektene være lønnsomme uten tilskudd fra det offentlige. Årsaken til at så mange boligbyggere likevel satser på slike anlegg er forventningen om en fremtidig høyere elektrisitetspris.

Hvilke energiløsninger den enkelte skal velge er avhengig av lokale forhold. De konkrete valgene må derfor gjøres lokalt. For eksempel vil fjernvarme være mest aktuelt i tettbygde områder. Det er også en realitet at man ved nybygging står mye friere til å velge energiopplegg enn i eksisterende bygg. Ressursgrunnlaget for utnyttelse av de nye, fornybare energikildene bio, sol, vind og geotermisk energi vil variere over landet. Lønnsomheten ved vannbåren varme er best i kalde områder med lang fyringssesong og i store bygg. Fordi variasjonene er så store må de sentrale myndighetens rolle være å angi retningen for utviklingen og stimulere til en utvikling på bred basis.

Partner-samarbeid må være modellen på alle administrative nivå i samfunnet. På lokal- og kommunenivået brukes gjerne Lokal Agenda 21 som merkelapp på denne tankegangen. Tilrettelegging fra sentrale myndigheter er viktig nok, men stafettpinnen må tas over av kommunene, av bransjen, av forbrukerne osv. Det er der man må ta de bærekraftige valg.

Takk for oppmerksomhet