Politisk rådgivar Knut Arild Hareide

Viktige utfordringer i Regjeringens kirkepolitikk – med særlig vekt på økonomi

Landsrådsmøte i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon 22. april 1999

1.

Statsråden ble bedt om å holde en innledning om ”Viktige utfordringer i Regjeringens kirkepolitikk – med særlig vekt på økonomi.” Han er dessverre forhindret, og jeg skal så godt jeg kan holde denne innledningen i stedet. Jeg håper innledningen kan danne en god bakgrunn for den diskusjonen som jeg forstår skal komme i etterkant.

Dere som er her representerer mye erfaring og kunnskap om kirkens hverdag, om hvilke spørsmål som akkurat nå – våren 1999 – opptar menighetene omkring i landet, ikke minst de kirkelige fellesrådene. Med den nye kirkeloven er de kirkelige fellesrådene blitt meget viktige organer i vår kirke. For departementet er det av stor betydning å være i dialog med nettopp dere som representerer fellesrådene, for slik å få kunnskap om den hverdag dere opplever. Slik kunnskap er viktig for å identifisere de kirkepolitiske utfordringer. For det er jo slik at Regjeringens kirkepolitikk ikke utformes i et lukket rom, men i en dialog med kirken, med de organer og personer som representerer kirken. Jeg regner derfor med – og har også ønske om – at dere tilkjennegir hvilke utfordringer som dere ser, gjerne også med synspunkter om hva som skal til for å komme utfordringene eller problemene i møte.

2.

Tittelen ”Viktige utfordringer i Regjeringens kirkepolitikk…”, rommer i utgangspunktet en rekke tema som hver især kan gjøres til gjenstand for bred drøfting. Vi kunne drøftet de folkekirkelige utfordringene vi møter i et moderne, pluralistisk samfunn ved overgangen til et nytt årtusen. Vi kunne drøftet utfordringene knyttet til statskirkeordningen. Vi kunne vært aktuelle og drøftet utfordringene omkring kirkens dåpsopplæring. Eller vi kunne satt søkelys på de svære og viktige utfordringene som ligger i selve det å virkeliggjøre kirkens oppdrag i vår tid, gjennom kirkens diakoni, gjennom kirkens formidling av evangeliet, gjennom kirkens møte med folk og samfunn. Vi kunne også ha drøftet rekrutteringsspørsmålene innen kirken og de utfordringene som finnes i kirkens arbeid blant barn og unge. Og ikke minst kunne vi rettet oppmerksomheten mot de etiske utfordringer vi som kirke møter i et høyteknologisk forbrukersamfunn. Vi kunne snakket innsiktsfullt og reflektert om samfunnsmessig velstand og individuell fattigdom.

Når jeg slik nevner et lite knippe av mulige innfallsvinkler – men som jeg ikke skal gå nærmere inn på – vil kanskje noen av dere mene at dette er kirkens utfordringer, og at Regjeringenskirkepolitiskeutfordringer ikke hører hjemme i slike kategorier. Til det vil jeg si at Regjeringens kirkepolitikk og de utfordringer denne politikken skal møte, utformes nettopp i lys av kirkens utfordringer. En kirkepolitikk som ikke reflekterer dette er, en dårlig eller svakt underbygget kirkepolitikk.

Samtidig er det jo riktig at valg av strategier for å komme i møte de mange utfordringer vi som kirke står overfor, primært ligger til kirkens egne organer, og ikke til det politiske systemet. Og med det relativt harmoniske forholdet mellom kirke og stat som vi i dag har, hvor det ikke synes å foreligge noen grunnleggende konflikt i forståelsen av hva kirken skal være, er det ikke unaturlig at utfordringene på det kirkepolitiske feltet i dag, dvs for det politiske systemet, mest handler om det vi kan kalle rammebetingelsene for kirkens liv og tjeneste. Og i dette er selvsagt de økonomiske betingelsene en viktig del.

3.

Tidligere – på 1970- og 1980-tallet – var kirkens utfordringer til det politiske systemet særlig rettet mot kirkens organisatoriske og rettslige vilkår, dvs spørsmål av ordningsmessig karakter, selv om kirkens økonomiske situasjon også den gang sto på dagsorden. Med de kirkereformer som er gjennomført i 1980- og 1990-årene, senest med en fullstendig revisjon av kirkelovgivningen, har mange av de ordningsmessige utfordringene funnet sin løsning, selv om det nok ennå kan være en diskusjon om visse spørsmål, f eks om Kongens utnevnelsesrett overfor biskoper og proster. Og kanskje vil stat/kirke-utvalget bringe fram en ny diskusjon om ordningsmessige spørsmål.

Men vårt inntrykk i dag er altså at de siste årenes kirkelige reform- eller moderniseringsarbeid, kjennetegnet ved relativt dyptgripende endringer i kirkens rettslige, organisatoriske og forvaltningsmessige ordninger, har brakt mange tidligere diskusjoner og reformkrav til opphør. Med hensyn til ordningsspørsmålene er vi i en ny situasjon – en situasjon som på mange måter og fra mange hold framholdes som god for kirken. Kirkeloven og andre kirkelige reformer har hatt bred oppslutning og reformarbeidet blir av mange betegnet som vellykket. Jeg mener det er viktig å holde fast ved denne grunnleggende og nokså entydige konklusjonen, når vi drøfter de utfordringer og problemer som fortsatt finnes.

Det er altså vår vurdering at de viktigste kirkepolitiske utfordringene i dag i mindre grad handler om ordningsmessige forhold, selv om jeg vil skynde meg å legge til at vi neppe noen gang blir ferdig verken med å debattere statskirkeordningen eller ordningsspørsmål innenfor statskirkeordningen. På flere områder ser vi behov for utvikling og endring. Ett eksempel på dette kan være nyorganisering av prestetjenesten. Et annet eksempel kan være overføringen av ansvaret for kateketstillingene fra staten til de kirkelige fellesrådene. Men dette vil jeg karakterisere som justeringer eller tilpasninger som ledd i en kontinuerlig forvaltningsutvikling. Det er uttrykk for at vårt kirkelige system aldri skal være preget av stagnasjon eller stillstand. For selv om vi har avsluttet et omfattende reformprogram, vil vi på kirkens område – som på andre samfunnsområder – hele tiden være våkne for endringsbehov, med det mål for øye å utvikle en stadig bedre kirkeordning og kirkeforvaltning. Den tiden vi er inne i nå, med hoveddelen av reformarbeidet bak oss, kan vi gjerne kalle en konsolideringsfase. Men begrepsparet tradisjon og fornyelse har ikke av den grunn mistet sin aktualitet. Fortsatt gir disse begrepene en god karakteristikk av vår kirkepolitikk.

4.

Når det altså gjennom de seneste 15 årene har vært gjennomført et omfattende reformprogram i forhold til kirkens ordninger, er det ikke overraskende at det er kirkens økonomi som nå synes å være det område som påkaller mest oppmerksomhet – med ønske eller krav fra kirkens side om en vesentlig forbedring av rammevilkårene. Nå har det neppe fra kirkelig hold noen gang har vært uttrykt tilfredshet med de økonomiske rammebetingelsene som stat og kommune gir kirken. Og kanskje har det vært en slags kirkelig strategi i dette, dvs at kirkens økonomi først skulle settes øverst på dagsorden – som en utfordring for det politiske systemet – når ordningsspørsmålene var avklart. Dette kan man jo spekulere over. Men slike spekulasjoner har i alle fall begrenset interesse. For vi vet at den økonomiske situasjonen i mange menigheter i dag er vanskelig. Det er et faktum, og det er denne virkeligheten vi må forholde oss til. Og vi tror heller ikke at diskusjonen om kirkens økonomi i dag handler om en generell misnøye eller sjalusi som er begrunnet i at kirken får for liten del av de offentlige budsjetter i forhold til andre samfunnssektorer. Derimot handler det – slik vi har forstått det og blitt det fortalt bl a av Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon – at fellesrådene flere steder knapt har penger til å lønne de ansatte og at kirker står i fare for å stenges – eller faktisk blir stengt – på grunn av manglende driftsmidler, at personalressursene i kirken ikke står i et balansert forhold til arbeidsoppgavene, at det er vanskelig i imøtekomme etterspørselen etter kirkens tjenester på grunn av manglende ressurser. Den kritiske økonomiske situasjonen mange steder, skal vi verken undervurdere eller avdramatisere.

5.

Diskusjonen om kirkens økonomi ble reist særlig sterkt i fjor høst. Det handlet da både om vikarsituasjonen for prestene, og om fellesrådenes økonomi. Som dere vet ble det i statsbudsjettet for 1999 lagt inn en økning til prestetjenesten med 9 mill kroner, og statstilskuddet til fellesrådene ble videreført med 110 mill kroner. Under sin tale til Kirkemøtet 1998 kommenterte statsråden kirkens økonomi. Det han da sa, er ikke blitt uaktuelt. Jeg synes det er naturlig i vår sammenheng nå å gjengi noe av det han sa til Kirkemøtet. Sitat:

”Eg vil ikkje (…) seie at kyrkja sin økonomiske situasjon no er fullt ut tilfredsstillande. Eg reknar heller ikkje med at det blir konklusjonen når kyrkjemøtet skal uttale seg om kyrkja sin økonomi. Men det eg vil be om er at dei signala eg får om kor skoen trykker mest, er eintydige, og at dei kjem i god tid. Når det i år vart ropa om krise på vikarbudsjettet, så er mitt spørsmål: Kvifor sa ikkje Kyrkjemøtet frå om dette på eit så tidleg tidspunkt at det var mogeleg å førebyggje situasjonen? Det må òg vere lov til å spørje om kyrkja sine organ er flinke nok til å dokumentere og prioritere sine behov, og til å styre etter eit fastsett budsjett? Dersom noen skulle oppfatte dette som kritikk, så har dei forstått meg rett. Men eg trur de kjenner meg godt nok til å skjøne at det er godt meint, og at eg ikkje er blind for behova.

Særleg er eg oppteken av stillingsbehovet i kyrkja, og eg ser fram til resultatet av den systematiske gjennomgangen av bemanningssituasjonen som Kyrkjerådet – etter oppdrag frå departementet – no er i ferd med gjennomføre. Eg trur den dokumentasjonen som kjem ut av dette, vil vere særs viktig for den vidare diskusjonen om kyrkja sin ressurssituasjon.

For kyrkjelydane vil eg tru at det er det økonomiske tilhøvet til kommunen som er mest avgjerande for kyrkjelyden sin økonomiske situasjon. Den nye kyrkjelova bygger som kjent på gamle prinsipp om kommunen sitt økonomiske ansvar for kyrkja. Men det er eit spørsmål om kyrkjelova med si understreking av kyrkjeleg sjølvstende, kan ha virka til å svekke – i alle fall enkelte stader – det kommunale ansvaret for kyrkja. (…)

Det er etter kyrkjelova heilt klårt at kommunen her har eit økonomisk ansvar som dei ikkje kan springa frå. Omfanget av dette ansvaret er omtala i lova. Den kommunale utgiftsdekninga skal gje grunnlag for at de gudstenester som biskopen forordnar kan haldast, at dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravferd kan forrettast for soknet sine medlemmar, at arbeidstilhøva for dei kyrkjelege tilsette er tilfredsstillande og at sokneråd og fellesråd har tilstrekkeleg administrativ hjelp. Kommunen skal dekke utgiftene til stillingar som kyrkjetenar, klokkar og organist eller kantor ved kvar kyrkje, og til stillinga som dagleg leiar for kyrkjeleg fellesråd. Dette er lønnskostnader som kommunen ikkje kan løpa frå, og dei har ikkje høve til å seie seg fri frå det økonomiske ansvaret for lønnsoppgjeret knyta til desse stillingane.”

I sammenheng med dette presiserte statsråden følgende, som det kan være grunn til å minne om:

”Det eg ikkje ynskjer er ei utvikling der staten går inn og salderer for kommunal ansvarsløyse. Det kan nok fortona seg som ei freistande løysing på kort sikt. Men på noko lengre sikt vil effekten vera den same som ved den unemnelege måten å varme si eiga bukse når ein frys.”

6.

Fordi dette er et møte i regi av Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, skal jeg ikke gå nærmere inn på økonomiske forhold som angår den geistlige tjeneste i bispedømmene, selv om dere sikkert vil vite at mange bispedømmer framholder at den budsjettsituasjonen vi har her, av mange oppleves som vanskelig, selv med økningen i statsbudsjettet for i år. Her handler det fortsatt om midler til vikartjenester, til en bedret prestebemanning, til kompetanseutvikling osv. Men også prestene inngår som en del av menighetenes betjening. De økonomiske rammebetingelsene for denne tjenesten påvirker menighetenes situasjon. Slik sett går jeg ut fra at også dere er opptatt av de økonomiske vilkår som staten gir prestetjenesten. Men jeg går altså ut fra at KAs primære interesse retter seg mot den del av kirkeøkonomien som berører fellesrådenes og menighetsrådenes ansvar og oppgaver, og at det er denne siden ved kirkeøkonomien som dere her i dag er mest opptatt av.

Statsråden ga i sin tale til Kirkemøtet uttrykk for visse prinsipielle holdninger til den lokale kirkeøkonomien og forholdet mellom kommune og kirke. Vi har på dette området merket oss at det er flere som framholder at den vanskelige økonomiske situasjonen i mange menigheter eller fellesråd, er et resultat av kirkeloven. Det hevdes at bestemmelsene i kirkeloven som omhandler kommunenes ansvar ikke er presise nok. I alle fall synes det å være en nokså utbredt oppfatning at kommunene mange steder ikke i tilstrekkelig grad ivaretar det ansvar de har for kirken i henhold til kirkelovens bestemmelser, og at dette påfører fellesrådene en vanskelig budsjettsituasjon.

Mange steder er nok dette en riktig analyse. Kanskje har kirkeloven – slik også statsråden ga uttrykk for – hatt den effekt at kirkens selvstendiggjøring i forhold til kommunene har bidratt til å svekke kommuners tradisjonelle ansvar for kirken. Vi tror likevel at det er viktig nå – to år etter at kirkeloven ble iverksatt – ikke trekker for raske slutninger om årsak og virkning, og at vi også bør være varsomme med å skape et fra kirkelig hold alment ”fiendebilde” av kommunene. Vi er nokså sikre på at en generell og unyansert kritikk av kommunene ikke gagner kirken, og heller ikke kirkens økonomi. Dette innebærer ikke at kommunene skal fredes eller vernes for kritikk, dersom det er åpenbart at kommunene faktisk bryter de lovbestemmelser som gjelder. Utfordringen her består i å finne kloke strategier som på den ene siden legger til rette for et godt samvirke mellom kommune og kirke, og samtidig sikrer at kommunene overholder de økonomiske plikter de har overfor kirken.

Det rundskrivet som kirkeministeren og kommunalministeren i fellesskap for kort tid sendte kommunene og de kirkelige fellesrådene, hadde som formål å understreke kommunenes økonomiske ansvar etter kirkeloven. Samtidig var det viktig – både for kirkeministeren og kommunalministeren – å framholde at kirkeloven ikke har noen intensjon om å svekke nærheten og samarbeidet mellom kommune og kirke. Tvert imot kan det være grunn til påpeke at kirkeloven trolig stiller oss overfor større utfordringer med hensyn til samarbeid og dialog mellom kommune og kirke enn tidligere. For dersom kirkens selvstendighet overfor kommunen bidrar til å endre eller svekke oppfatningen både på kirkelig og kommunalt hold om at de tradisjonelle båndene mellom kommune og kirke ikke lenger er viktige, ja så er dette en utvikling som vi ikke ønsker, som aldri har vært kirkelovens intensjon, og som vi må søke å motvirke. At en løsere allianse mellom kirke og kommune kan ha en negativ økonomisk betydning for kirken er en side ved dette. En annen og kanskje like viktig side ved en slik utvikling er at dette mange steder over tid kanskje vil kunne bety en forringelse av kirkens lokale, folkelige forankring. Det er altså en klar kirkepolitisk målsetting at de historiske og tradisjonelle bånd mellom kirke og kommune ikke må bli svekket. I dette ligger det selvsagt en utfordring for kommunene i å forholde seg til kirken slik kirkeloven forutsetter, og altså ikke som et slags privatisert ansvarsområde utenfor kommunens synsfelt. Men kanskje ligger den største utfordringen her hos kirken selv – hos fellesråd og kirkeverger – i å velge strategier og kommunikasjonsformer overfor kommunen som bygger opp omkring et fruktbart samarbeid, og – ikke minst – ved at kirken gjennom sin tilstedeværelse i lokalsamfunnet, gjennom sitt arbeid her, formidler kirken som et attraktivt innsatsområde for en kommune som ønsker sine innbyggere et godt tjenestetilbud. Jeg vil her igjen sitere fra statsrådens tale til Kirkemøtet i fjor, hvor han sa:

”Eg kan ikkje sjå det annleis enn at kommunane sjølve – ut frå sine eigne interesser – må sjå at eit anstendig kyrkjebudsjett er god bruk av kommunale middel. Eg er overtydd om at ein levande kyrkjelyd sparar kommunen for store kostnader mellom anna på helse- og sosialbudsjetta, og er like naudsynt som investering i veg og vann og industritomter om vi i framtida skal ha levande lokalsamfunn.”

7.

Som følge av den kritiske situasjonen som vi har eksempler på, har det som nevnt vært hevdet at kommunenes økonomiske forpliktelser må presiseres mye tydeligere enn hva kirkeloven gjør. Det hevdes at det bør gis forskrifter som gir klare og utvetydige kriterier for rekkevidden og omfanget av kommunenes plikter. Det er forståelig at dette spørsmålet reises. På den annen side må vi spørre, ikke minst i lys av hva jeg tidligere har sagt om verdien av en god samarbeidsrelasjon mellom kommune og kirke: Vil slike bestemmelser være til gagn for samarbeidet mellom kirke og kommune? Og vil slike bestemmelser gi menighetene en bedre økonomi, samlet sett? Disse spørsmålene utfordrer jeg dere på. Og ha da in mente at det som synes som en god eller nødvendig løsning ett sted, ikke nødvendigvis er en god løsning et annet sted. For det hører jo med i bildet at mange kommuner faktisk ivaretar sitt ansvar etter kirkeloven, ja at mange kommuner bevilger mer enn hva loven strengt tatt krever. Bildet av menighetenes økonomiske situasjon etter innføringen av kirkeloven, er – i hvert fall slik vi ser det – ikke entydig, men flertydig. Poenget mitt er altså at vi trolig bør være varsomme med å trekke for klare og entydige konklusjoner om eventuelle negative erfaringer av de økonomiske virkningene av kirkeloven. Når det f eks kan synes som kostnadene ved lønnsoppgjøret i 1998 var en viktig årsak til de problemer som oppsto for fellesrådenes økonomi i 1998, må vi spørre oss om dette var et 1998-problem, eller om fellesrådene vil møte det igjen i hvert lønnsoppgjør. I dag kan vi neppe besvare dette spørsmålet med sikkerhet.

8.

Da Stortinget i fjor høst behandlet statsbudsjettet, var kirkens generelle økonomiske situasjon oppe til drøfting i stortingskomiteen. Som et resultat av dette ble Regjeringen bedt om å legge fram for Stortinget en samlet vurdering av kirkens økonomiske situasjon etter innføringen av ny kirkelig lovgivning. Vi håper å legge denne redegjørelsen fram i løpet av høsten 1999.

Blant de forhold som vil bli berørt i denne redegjørelsen, vil være de erfaringer vi har høstet, og de utviklingstrekk som synes å avtegne seg. Det vil være særlig viktig å drøfte nærmere forholdet mellom kommune og kirke, med vekt på det økonomiske forholdet. Også spørsmålet om virkemidler for styring i relasjonen mellom kommune og kirke naturlig høre hjemme i en slik drøfting. Styring gjennom lovbestemmelser er èn form for styring. Normativ styring gjennom rundskriv og lignende er et supplerende virkemiddel. Styring gjennom økonomiske virkemidler, gjennom budsjett-tildelinger og tilskuddsordninger, er en annen styringsmåte.

I redegjørelsen til Stortinget vil det dessuten være naturlig å drøfte nærmere de tilskuddsordninger vi i dag har mellom staten og de kirkelige fellesrådene. Vi har jo nå et system hvor fellesrådenes utgifter dels betales over kommunebudsjettene, dels over statsbudsjettet. Faren i en slik ordning er selvsagt at ansvarsfordelingen blir uklar, med svekket ansvar hos begge parter som resultat. Slik sett kan det nok reises prinsipielle innvendinger mot en ”uren” finansieringsordning for fellesrådene, muligens også ut fra erfaringene enkelte steder. Jeg skal ikke nå foregripe drøftingene av dette temaet i redegjørelsen til Stortinget. Det er imidlertid vårt inntrykk så langt at ingen på kirkelig hold har tatt til orde for avvikling av den statlige tilskuddsordningen. Men dette må dere gjerne kommentere etterpå.

Om dere hadde ventet at jeg i dag skulle bringe fram løfter om viktige endringer eller uttellinger over statsbudsjettet, må jeg skuffe dere. I den omtalte redegjørelsen til Stortinget vil vi gå nærmere inn på noen av de problemstillinger jeg til dels har skissert. Forhåpentligvis vil denne danne grunnlag for videre diskusjon omkring rammebetingelsene for kirkens økonomi. Men som jeg allerede har vært inne på, er to erfaringsår lite som grunnlag for radikale eller vesentlige endringer i det systemet som kirkeloven har etablert. En annen svakhet ligger selvsagt i faktagrunnlaget, dvs om de tilfeller vi har om stengte kirker, sviktende kommunale bevilgninger og kritisk kirkeøkonomi, faktisk er uttrykk for generelle og omfattende tendenser. Alvoret i situasjonen er stor der situasjonen oppstår, men det er vår oppfatning – slik jeg allerede har vært inne på – at vi bør ha et bredere og dypere erfarings- og faktagrunnlag enn vi har i dag for å kunne trekke generelle konklusjoner.

Gjennom de rapporteringssystemer som nå er etablert på kirkelig sektor, har vi nå muligheter for å få fram mye av dette faktagrunnlaget. Jeg kan nevne at vi tar sikte på at menighetenes og fellesrådenes økonomi regelmessig blir omtalt i den årlige kommuneøkonomiproposisjonen til Stortinget, noe som ikke er skjedd tidligere. Dette er uttrykk for en erkjennelse av at kirkeøkonomien er tett knyttet til kommuneøkonomien. Samtidig – og det er kanskje viktigere – er dette et uttrykk for en økende årvåkenhet fra departementets og det politiske systemets side overfor menighetenes økonomi. Skal vi kunne identifisere utfordringer for det politiske systemet med hensyn til kirken økonomiske betingelser, må vi ha en systematisk og regelmessig evaluering av status, basert på faktisk kunnskap.

9.

Vi kan alle enes om at det finnes et behov for økte ressurser til kirken. Nær sagt i alle samfunnssektorer er et slikt behov til stede, og oftest er behovene vel fundert. Det politiske systemet har ansvar for å foreta valg mellom mange behov og å foreta den budsjettmessige prioritering av ressursene. Disse valgene og denne budsjettmessige prioritering må samtidig skje innenfor rammen av en ansvarlig økonomisk politikk. Dette er en realitet under utarbeidelsen av statsbudsjettet, og det er en realitet for kommunene. Når jeg avslutter med denne nokså selvfølgelige konstatering, er det fordi vi politikere av og til har inntrykk av at de som fremmer behovene for økte ressurser, enten det er Kirkemøtet, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon eller biskopene, har en forventning om at behov kan tilfredsstilles dersom argumentasjon og dokumentasjon er god. Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at vi ser kirkens behov, og at utfordringen for oss som politikere ikke alltid handler om å skaffe oss kunnskap om hvilke behov som eksisterer, men om å foreta de vanskelige valg mellom de eksisterende behovene. Når dette er sagt, vil jeg gjerne understreke at vi på kirkens område imøteser all god argumentasjon og dokumentasjon som kan bety noe for de budsjettmessige valg vi gjør.

La meg til slutt si at kirkens økonomiske rammebetingelser aldri har noen interesse i seg selv, men bare i relasjon til de mål og oppgaver kirken har i vårt samfunn. Som dere sikkert har merket dere, har jeg ikke holdt noen innledning i dette perspektivet. Kanskje er dette en svakhet, og kanskje vil noen mene at det nettopp er en diskusjon om kirkens mål, dens oppgave og samfunnsmessige betydning som bør innlede enhver diskusjon om kirkens økonomi. Til dette vil jeg bare kort si at dere forhåpentligvis er vel kjent med denne regjeringens forståelse av kirkens betydning.

Takk for oppmerksomheten!