Landbruksminister Kåre Gjønnes

Kommunekonferansen om landbruks- og distriktspolitikk i Sør-Norge

1. juni 1999

Bakgrunn

I 1999 er det 5 år siden kommunene overtok ansvaret for landbrukskontorene, og fikk 1. linjeansvaret for jord- og skogbruksnæringen. Hvordan har kommunene tatt utfordringen?

Jeg vil understreke at arbeidet i kommunene er viktig for å nå måla i landbrukspolitikken. Ressurser og landbruksfaglig kompetanse er nødvendig for å møte næringens behov, og for å sette landbruket inn i et samfunnsperspektiv. Kommunene har valgt ulike måter å organisere landbruksforvaltningen på, og det er høstet ulike erfaringer i løpet av disse årene. Satser kommunene på landbruket, ser kommunene verdien av landbruket for lokalsamfunnet og distriktene? Dette er viktige spørsmål, spesielt når mange kommuner er i en situasjon hvor ungdom, og spesielt unge kvinner flytter fra distrikts-Norge.

Landbruksdepartementet har i samarbeid med Kommunenes sentralforbund, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Arbeids- og administrasjons-departementet tatt initiativ til denne konferanseserien, som avsluttes med en nasjonal oppsummeringskonferanse til høsten.

Målet med konferansene er:

• 1) å utdype og skape oppslutning om kommunenes rolle og handlingsrom i landbrukspolitikken
• 2) understreke landbrukets betydning for de distriktspolitiske utfordringene vi står overfor

De siste ti årene har det vært nedgang i folketallet i så mye som 231 kommuner. Dette er først og fremst kommuner i såkalte perifere strøk. Jeg vil understreke at det ikke er ensidig negativt at folk flytter fordi nye holdninger og meninger skaper mangfold i lokal- og bysamfunn. Men i mange utkantkommuner har denne utviklingen ført til en skjev struktur i befolkningssammensetningen. Sannsynligvis vil folketallet fortsette å gå ned, selv om utflyttingen stanser opp. Det er derfor en stor utfordring å rekruttere flere unge familier til distrikts-kommunene, særlig er det en utfordring å rekruttere unge kvinner. Landbruket vil være et grunnlag for bosetting, samt bidra til å skape et attraktivt og mer variert næringsgrunnlag, både i tilknytning til tradisjonelt landbruk og nye næringer tilknyttet landbruket.

Regionen ”Sør-Norge” byr på mangfold og variasjon og kan beskrives som et ”Norge i miniatyr”. Utviklingen i folketallet og næringsgrunnlaget varierer mellom fjell- og dalbygder, skogsbygder, by- og kystkommuner. Småskalalandbruket dominerer, spesielt i Agderfylkene, mens alle produksjoner i jordbruket er representert i regionen, fra husdyrproduksjon til hagebruk og grønnsaksproduksjon.

Befolkningsutviklingen varierer fra kommuner med fraflytting og forgubbing til bykommuner hvor tilflyttingen er stor. Jeg har reist mye rundt i regionen og møtt ulike problemstillinger dette bærer med seg. I Fyresdal jobber de for å få folk til å bosette seg, mens i bykommuner som for eksempel Tønsberg og Nøtterøy, leter de etter alternative løsninger for å styre bosettingen ut av kommunen og til områdene rundt. Et prosjekt det blir interessant å se resultatene av er ”7 kommuners prosjektet”, hvor disse kommunene deltar.

Flyttestrømmen til byer og tettsteder medfører to hovedutfordringer som det settes fokus på i dag – næringsutvikling i distriktskommunene og arealdisponering i pressområdene.

Mange kommuner har en stor utfordring i å skape et bredere næringsgrunnlag, men jeg vil advare mot å svartmale situasjonen. Det er mange eksempel på at nytenkning skaper grunnlag for økt aktivitet og regionen har et stort potensiale i sine rike naturressurser. Spesielt er det muligheter for økt verdiskapning basert på lokale ressurser, både innenfor tradisjonelt landbruk og tilleggsnæringer. Eksempel på dette finner en i alle fylkene. For eksempel er det stor aktivitet innenfor bygdeturisme i de øvre bygder i Buskerud og Telemark. I Buskerud er det en befolkningsøkning i de øvre kommunene, og Hol, Hemsedal og Gol er blant landets sju største kommuner målt i antall gjestedøgn. Også i Lågendalen i indre Vestfold har satsing innen reiseliv har gitt resultater. Lokale krefter og engasjement har vært drivkraften, og de tilbyr nå et variert tilbud innen fiske, overnatting og servering.

Arealpresset rundt byene blir spesielt problematisk fordi byer og tettsteder ofte er omgitt av den beste matjorda. Å forvalte arealer er et stort ansvar som ofte medfører vanskelige avveininger. Jeg vil understreke at Regjeringen legger til grunn en restriktiv jordvernpolitikk, som praktiseres strengest for de arealer som har høyest jordkvalitet og klima beste egnet for matvareproduksjon. Fortetting framfor utbygging av nye arealer og en utbyggingspolitikk som er forsvarlig på lang sikt må legges til grunn. Samarbeid på tvers av kommunegrensene vil ofte være helt nødvendig for å løse disse sakene på en god måte.

Rammer for den nasjonale landbrukspolitikken

Mye av grunnlaget for den nasjonale landbrukspolitikken er lagt i internasjonale rammevilkår som vi må forholde oss til. Forhandlinger om ny WTO-avtale skal etter planen starte opp ved årsskiftet 1999/2000. Regjeringens målsetning på jordbruksområdet er at forhandlingsresultatet skal gi Norge en maksimal handlefrihet i utformingen av den nasjonale landbrukspolitikken. Vi kan allerede nå slå fast at kommende WTO-runde vil bli svært utfordrende for Norge, og da spesielt for landbrukssektoren. Vår argumentasjon for å bevare landbrukspolitisk handlingsrom er i sterk grad knyttet til de samfunnsmessige godene landbruket produserer, i tillegg til de varene som omsettes i markedet. Dette vil jeg komme tilbake til senere.

At Norge sa nei til EU-medlemskap var blant annet begrunnet i et ønske om større nasjonal handlefrihet. Vi må utnytte denne muligheten på en positiv måte, uten at vi får en ”vi er oss sjøl nok” mentalitet.

Skogsektoren opererer i et konkurranseutsatt internasjonalt marked. Både i FN-regi og i europeisk sammenheng foregår det et omfattende mellomstatlig samarbeid som legger rammevilkår for skogbruk og skogindustri. Samtidig pågår det viktige prosesser mer direkte knyttet til omsetning av tømmer og treprodukter i markedet. Det er bl a i ferd med å bli etablert internasjonale sertifiseringsopplegg innenfor skogbruket, og miljøkravene øker.

Miljøpolitikk

Regjeringen legger et miljøpolitisk føre-var-prinsipp til grunn for all miljø- og ressursforvaltning, som også er et viktig utgangspunkt for landbrukspolitikken. Det er et mål å redusere miljøbelastningen fra landbrukssektoren, og å styrke næringens positive bidrag til miljøet. Næringen må selv jobbe videre med miljøsaker gjennom blant annet satsingen KSL (Kvalitetssystemer i landbruket) og gjennom å ta miljøhensyn i den daglige drifta.

I ”Sør-Norge” finner en også store utfordringer som går på å forene vern og bruk av naturressursene. I denne forbindelse vil jeg trekke fram det arbeidet forvaltningsplan for Hardangervidda nasjonalpark, som Fylkesmannen i Telemark, Hordaland og Buskerud er ansvarlige for. I gjennomføringen av planarbeidet var det oppnevnt ei sammensatt arbeidsgruppe hvor også grunneiere og fylkesmennenes landbruksavdelinger var representert. Samarbeidet gikk på tvers av tradisjonelle sektorgrenser og bidro til positiv dialog og nye muligheter for å finne gode løsninger for å ivareta nærings- og landbruksinteressene i nasjonalparken.

Miljøpakke

Landbruksdepartementet har i revidert nasjonalbudsjett foreslått fjerne miljøavgiften på kunstgjødsel med virkning fra 01.01.2000. Dette vil senke kostnadene i jordbruket med om lag 165 mill kroner pr år. Gjennom jordbruksavtalen målrettes og styrkes miljøtiltakene gjennom en helhetlig miljøpakke, som skal bidra til at miljøforpliktelsene på landbruksområdet nås. Miljøpakken har følgende elementer:

• et helhetlig resultatoppfølgingssystem
• samordning av miljøvirkemidlene i landbruket til et miljøprogram.
• innføre krav om miljøplan på alle gårdsbruk som mottar støtte gjennom miljøprogrammet.

Nye stortingsmeldinger om landbrukspolitikken og skogpolitikken

Landbruksdepartementet ønsker at disse regionale kommunekonferansene skal tjene som møteplass for å utdype sentrale tema i forbindelse med utarbeidingen av ny stortingsmelding om landbrukspolitikken, som etter planen skal legges fram for Stortinget i løpet av 1999. Den nye meldinga skal gi en oppdatering når det gjelder nye utfordringer både i forhold til forbrukerspørsmål, landbrukets rolle for trygg mat, langsiktig ressursforvaltning, bosetting og sysselsetting på bygdene og internasjonale forhold.

Videre er det viktig å få en forutsigbar landbrukspolitikk, slik at landbruket får langsiktige og stabile rammebetingelser å forholde seg til. Det skal legges nye strategier inn i en ny tidsepoke.

Det pågår i dag en diskusjon i media rundt blant annet matvarepriser og overføringer til landbruket. Vi må møte denne diskusjonen i landbruksmeldinga. Diskusjonen vil ha stor betydning for landbruket i denne regionen, og hvordan landbruket vil komme til å se ut i tiden framover. Regionen gjenspeiler med sin variasjon i bruksstørrelse og produksjon ulike problemstillinger og hensyn. Hovedspørsmålet mitt til dere er hvordan skal vi møte disse utfordringene, og hvordan utforme en landbrukspolitikk som fanger opp alle disse ulike hensynene?

Regjeringen la frem en egen stortingsmelding om skogpolitikken ved utgangen av 1998, linkdoc020005-040003#docSt meld nr 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren. Skogmeldingen trekker opp to hovedsatsingsområder fremover:

• verdiskapingen i skogsektoren skal økes
• skogsektoren skal bidra til å løse viktige miljøoppgaver

Skogmeldingen gir Stortinget bred mulighet til å diskutere skogpolitiske utfordringer, og jeg regner med at den blir behandlet i Stortinget før sommeren. Skogmeldingen peker også på viktigheten av at skog og treprodukter integreres i kommunenes arbeid med Lokal Agenda 21, og jeg vil sterkt oppfordre kommunene til å se nærmere på hvilken rolle skog og treprodukter kan spille i dette arbeidet. Samtidig er det klart at jord- og skogarealene er knyttet nært sammen gjennom et eierfellesskap. En rekke av de forhold som påvirker tilpasningene og aktivitetsnivået i landbruket samlet vil derfor også bli drøftet i en helhetlig landbrukspolitisk sammenheng i den nye landbruksmeldinga.

Landbrukets distriktspolitiske rolle

Det er en viktig distriktspolitisk målsetting å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Landbruksnæringen er en stedbunden næring, og derfor en nøkkelnæring for økonomisk aktivitet i distriktene. Regjeringen ser på landbrukspolitikken som en helt sentral pillar i den samlede distriktspolitikken. Det er helt på det rene at landbruket fortsatt er bærebjelken i mange grendesamfunn. Landbruket skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning og et levende kulturlandskap.

Hvorfor er landbruket viktig for kommunene?

Landbrukets mangesidige oppgaver

Spesielt i distriktene har landbruket en spesiell nøkkelrolle ut over selve matproduksjonen, både sosialt, kulturelt og miljømessig! Ulike internasjonale avtaler og bindinger, blant annet gjennom WTO-avtalen, gjør at vi må forholde oss til det internasjonale storsamfunnet på en helt annen måte enn tidligere. I den sammenhengen er vi fra norsk side opptatt av at landbruket ikke bare skal produsere mat, men at det også spiller en viktig rolle i forhold til beredskap, levende bygder og miljøvern. Det vil være meget viktig i de kommende WTO-forhandlingene å få gjennomslag for et multifunksjonelt landbruk, der man kan sikre grensevernet og opprettholde den økonomiske handlefrihet når det gjelder støtte til et småskala distriktsjordbruk. Kulturlandskap og distriktssysselsetting er stikkord som viser betydningen av dette for kommunene rundt om i landet. Det er viktig å få formidlet den viktige koplingen mellom et aktivt landbruk og et levende helhetlig kulturlandskap, hvor både det økologiske og det kulturelle aspektet er inne. Her har kommunene en utfordring. Lokalt engasjement og ikke minst at den enkelte bonde kjenner sitt ansvar er avgjørende for å lykkes. Framover må det legges vekt på å produsere disse fellesgodene, og miljøpakken er et eksempel på tilrettelegging for dette.

Opprettholde og skape nye arbeidsplasser, verdiskaping

I svært mange utkantkommuner med synkende folketall, er jordbruk og skogbruk viktigste næringsvei. Verdiskaping gjennom videreutvikling av et aktivt landbruk vil i stor grad bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Samtidig vil det være viktig å sette fokus på lokalsamfunnsutvikling for å sikre et vel fungerende arbeidsmarked og et tilfredsstillende tjeneste- og service tilbud for lokalbefolkningen.

Skogbruk og skogindustri

Utviklingen i skogsektoren er grundig drøftet i Skogmeldingen. De analysene meldingen bygger på indikerer at økt verdiskaping fordrer en mer helhetlig politikk for skogbruk og skogindustri.

Skogmeldingen trekker opp flere strategier for økt verdiskaping i skogsektoren. Regjeringen foreslår bl a å etablere et verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke.

Verdiskapingsprogrammet har sin forankring i følgende hovedstrategier:

• bidra til å øke verdiskapingen i skogbruk og foredlingsvirksomhet
• bidra til mer bærekraftig produksjon og forbruk

Allerede i dag kan vi konstatere at programmet har fått god mottagelse.

Her i regionen kan jo Norges største skogfylke illustre betydningen av sektoren. Buskerud er størst på hogst og foredling, foredles om lag 1/3 av den totale avvirkningen i Norge.

Trelast-trevarebedrifter er representert i 313 av landets 435 kommuner. Dette tilsier at denne satsingen ikke kan ses løsrevet fra den generelle distriktspolitikken og næringsstrategiene i kommunene. Økt lokal foredling kan bidra til å opprettholde og stabilisere aktivitetsnivået i skogbruket. Samtidig vil utnyttelse av lokalt baserte ressurser bidra til sysselsetting i distriktene.

Det er flere tiltak i regionen som viser at kommunene og næringen har grepet fatt i dette. I Vest-Agder er det satt stor fokus på furu- og lavtreressurser gjennom prosjektet ”Godt skogbruk i Vest-Agder mot år 2000” og etableringen av det fylkesomspennende nettverket ”Agder-Treformidling viser at Vest-Agder har et godt nettverk av småskalaprodusenter å spille på. I Aust-Agder er det grunn til å fremheve Vegårdshei, Birkenes og Froland som utnytter skogressursene på en god måte. Kommunene har hatt en høy avvirkning gjennom alle år, og nivået på investeringer innenfor skogkultur og vegsektor har også ligget høyt. Jeg vil også trekke fram prosjektet ”Lauvtre på Agder” som ble avsluttet i 1998, som har bragt lauvtrenæringen videre, men som også har vist at utfordringene for lauvtrenæringen fremdeles er store.

Næringsmiddelindustrien

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien, både når det gjelder bearbeidingsverdi og sysselsetting. Sysselsettingen i landbruksbasert næringsmiddelindustri tilsvarer ca. 14 % av den totale industrisysselsettingen i landet, eller 40 000 ansatte. Sammenlignet med andre land er dette en relativt stor andel, og mange av arbeidsplassene er plassert i mindre sentrale strøk av landet.

Norsk primærproduksjon har behov for en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri for å finne avsetning for produksjonen, samtidig er store deler av næringsmiddelindustrien basert på at en betydelig del av råstoffbehovet tilføres fra norsk primærproduksjon. Dette gjensidige avhengighetsforholdet viser hvor viktig det er at en ikke kommer i en situasjon hvor næringsmiddelindustriens produkter blir utkonkurrert på det norske markedet, noe som i neste omgang vil bety at norske bønder mister en viktig avtaker av råvarer.

Den bedriftsøkonomiske tilpasning til de rammevilkår og krav som landbruksnæringen og foredlingsindustrien har vært stilt overfor de senere år har resultert i betydelig strukturendring i næringsmiddelindustrien. Utviklingen mot stadig færre og større anlegg kan også på noe lengre sikt føre til et press på produsenter i de ytterste distriktene. De samfunnsmessige konsekvensene av strukturendringene har vært tydelige når bygdesamfunn, ansatte, lokale eiere og politikere har gått sammen for å kjempe mot nedleggelse av lokale foredlingsanlegg.

Norsk matproduksjon må styrkes både på primærleddet og næringsmiddelindustrisiden for å møte forbrukernes krav til produktutvalg, kvalitet og trygghet, og for å kunne møte økende internasjonal konkurranse. Vi ønsker å bidra til dette gjennom økte bevilgninger til kvalitets- og utviklingstiltak, samt ved å opprette et eget produktutviklingsenter. I årets jordbruksavtale er det enighet om at 15 millioner kroner bevilges spesielt til oppstarting og drift av et eget produktutviklingsenter samt til kvalitets- og utviklingstiltak innen næringsmiddelindustrien. Totale bevilgninger over jordbruksavtalen blir da på 70 millioner kroner på dette området.

Forskningsprosjektet som jeg tok initiativ til, om strukturendringene i landbruksvareindustrien, peker på at utfordringene vi står overfor er så store at det kreves en aktiv hånd fra det offentliges side. Ikke minst må de kommunale landbruks- og næringsetater gå aktivt inn tidlig i beslutningsprosessene og arbeide for mest mulig gunstige løsninger for distriktene. Lokal mobilisering er viktig og kan også bidra til å bringe fram nye alternativer i debatten. Kompetansen i kommunene innenfor nyskaping, innovasjon og kunnskap om hele verdikjeden fra jord og fjord til bord må styrkes. Med utgangspunkt i dette FOU-prosjektet er det blitt utarbeidet ei ”debatthandbok”, med flere ulike case som dere vil få utdelt her i dag.

Nyskaping

Direkte og indirekte skaper landbruket grunnlag for mange typer økonomisk aktivitet. I Norge, som i de fleste andre land, har landbrukets rolle for den samlede sysselsetting gradvis blitt redusert gjennom mange år. Men det er fremdeles slik at i en av fire kommuner i Norge er jordbruket den viktigste næringen. Det betyr at dersom vi har en målsetting om å bevare spredt bosetting i landet må vi sikre landbruket levelige kår. Regjeringen legger vekt på å skape nye arbeidsplasser i tilknytning til tradisjonell jordbruksdrift, spesielt gjelder dette alternative arbeidsplasser for kvinner.

Gjennom ”Grønn omsorg” brukes landbrukets kvaliteter for å hjelpe folk som trenger spesiell omsorg til et bedre liv. Vestfold er foregangsfylket innen grønn omsorg. Etter en forsiktig start for 10 år siden, er det nå om lag 30 gardsbruk i fylket som har slike tilbud i dag. Det dreier seg om alt fra tilrettelagt sysselsetting for personer innen psykiatrien, alternative skoletiltak, gardsbarnehager, skolefritidsordninger, besøks- og avlastningshjem, fosterhjem, ettervern for rusmisbrukere m.v. Tiltakene gjennomføres etter avtaler og i nært samarbeid med fylkeskommune og kommuner og dette er et eksempel på gjensidig nytte hvor landbruket er med å bidra til å dekke tjenestebehov i kommunene.

Spennende er også aktiviteten på Haukeli ysteri. Grunnlaget for ysteriet er om lag 30 geitebruk. Her produseres det nå hvit ostemasse for eksport. Hovedutfordringene her har vært jevn tilførsel av melk. Både kommunene og fylket har vært tungt inne i prosjektet. Antall geitebønder er i dag fallende, og en står overfor store utfordringer mht oppsamg og omsetning. Regjeringa ønsker å videreføre og utvikle geiteholdet som ei bærekraftig næringsgrein. (KG: Telemark melder at et problem er at en må ha melkekvote på eksportmelk, og at dette burde vært kvotefritt, nvene noe om kvoter, i notatet fra Dalen står det at det vil bli gitt egne regler for kvotekjøp i geiteholdet slik at de som satser får mer fleksible regler enn melkeprodusenter?)

Landbruksdepartementet ønsker å bidra til utvikling av nyskapings- og etablerermiljø i bygde-Norge. Ikke minst er det viktig å påvirke de unges holdninger. Landbruksdepartementet har sammen med fire andre departement utarbeidet en info-brosjyre om entreprenørskap for å markere Regjeringens satsing på dette området. Landbruksdepartementet har for eksempel deltatt i etableringen av prosjekt som Distriktsaktiv skole og Foreningen Ungdomsbedrifter som skal gi barn og unge tro på egne krefter og evner for å utvikle nye arbeidsplasser, og mobilisering gjennom prosjektet UTSYN.

Prosjektet UTSYN (http://www.landbruksbanken.no/utsyn/)

Landbruksdepartementet og Statens landbruksbank har sammen med Fylkesmannen i Hedmark og flere kommuner utviklet en arbeidsmetode for å mobilisere lokal utviklingskraft og skape et godt entreprenørskapsmiljø. Gjennom UTSYN-metoden legges det opp til et positivt samspill mellom enkeltpersoner, organisasjoner, næringsliv, forvaltning og politikere. Gjennom oppfølgingsprosjektet UTSYN-Oppfølging er det utviklet verktøy og veiledningsmateriell for kommunene for å styrke oppfølgingsarbeidet overfor etablerere og nystartede virksomheter, samt opplæringsprogram for næringspolitikere i kommunene.

Økologisk landbruk representerer en miljø- og ressursvennlig produksjon som samtidig gir nye faglige utfordringer til bonden.

Antallet økologiske bruk har økt fra 611 i 1995 til 1518 i 1998. Dagens økologiske marked er imidlertid i en tidlig utviklingsfase, og utfordringene ligger i vareflyt og markedskommunikasjon. En fortsatt utvikling av økologisk landbruksdrift er avhengig av avsetning og merpris for varene i markedet. Erfaring viser at utviklingen av økologisk landbruk gjerne skjer som en følge av sterke produsentfagmiljøer, og det er derfor viktig at arbeidet med å videreutvikle det økologiske landbruket også forankres lokalt.

Utviklingen viser at omleggingen til økologisk landbruk øker, men det er samtidig en betydelig nedgang i andel av produksjonen som omsettes. Et eksempel fra utviklingen i tilførsel og salg av økologisk lammekjøtt illustrerer hvor viktig det er å arbeide for at varene skal nå ut til forbrukerne. I 1997 fikk en solgt 53% av tilførselen av økologisk lammekjøtt, mens andelen i 1998 var redusert til 18%, også innenfor andre produkter ser en den samme utviklingen. – Denne ubalansen må søkes rettet opp!

Regjeringen satser fortsatt på økologisk matproduksjon, og bevilgningene på området vil bli opprettholdt. Men, vi vil omdisponere midler slik at en større del av midlene går til tiltak for å sørge for at økologisk produsert mat når ut til forbrukerne, og noe mindre av midlene vil i en overgangsperiode gå til omleggingstilskudd. I jordbruksavtala bevilges til sammen over 58 millioner kr til dette formålet for kommende avtaleperiode.

Rekruttering og kompetanse

Bosetting og rekruttering av kvinner og ungdom til næringer i distrikts-Norge er helt nødvendig for at lokalsamfunna skal overleve. Her er kommunenes innsats avgjørende, og jeg ønsker at vi skal få en dialog og innspill gjennom konferansen knyttet til disse hovedutfordringene. Politisk rådgiver Inge Bartnes i Kommunal- og regionaldepartementet vil i sitt innlegg utdype regjeringens distriktsretta ungdomssatsing.

Ønsker en ungdom med kreativitet og kompetanse til bygda, og skal distrikts-Norge fram, må kompetansen bygges opp!

I en tid der fremtidsutsiktene til næringen er preget av usikkerhet blir det viktig at aktørene i næringen har en bredere bakgrunn og innsikt enn tidligere for å møte utfordringer.

Produksjonsmiljøer betyr mye for produsentene. For å klare å skape og opprettholde slike produsentmiljøer er en helt avhengig av kompetansesentra. et godt eksempel har en fra Gjennestad fagsenter i Vestfold. Gjennestad har god kontakt med næringen og er et kraftsenter i utviklingen av grøntsektoren i fylket.

Utvikling og oppbygging av kompetanse er et område med store utfordringer. En næring som viser evne til å møte utfordringer vil også være attraktiv for ungdom. 1990-årene har vært preget av store og gjennomgripende reformer på hele utdanningsområdet. Landbruksdepartementet vil i løpet av mai måned få oversendt evalueringen av studieretning naturbruk. Evalueringen, som gjennomføres av Møreforskning, skal bl a si oss noe om hvor godt studieretningen fanger opp det mangfoldige og spesialiserte utdanningsbehov næringen har.

Til tross for mange tiltak er det fremdeles et kvinneunderskudd og manglende rekruttering av kvinner til viktige deler av samfunns- og arbeidsliv i distrikts-Norge. Men i mange lokalsamfunn ser vi også at aktive organisasjoner, lokalmiljø, næringsliv og foreninger gjør det attraktivt å bo der, både for unge, kvinner og menn.

Distriktskvinnenes år 1999 gir alle en mulighet til å løfte fram det positive, gode erfaringer og vise at eksemplets makt nytter. I denne sammenhengen vil jeg understreke at både i landbruket og landbrukstilknyttet virksomhet, kommunestyrer og råd må en ta enda mer på alvor at kvinnene skal være med både i styrer, ledelse og som aktive bønder. Det er et sørgelig faktum at kvinner er sterkt underrepresentert i alle disse sammenhengene. For å øke andelen må både kvinner og menn stå sammen - for å motivere, endre holdninger, støtte og oppfordre kvinner som vil!

Distriktskvinnenes år 1999

Prosjektet Distriktskvinnenes år 1999 er ledet av Kommunal- og regionaldepartementet. Målet med markeringen er å gi den distriktspolitiske kvinnesatsingen et ekstra løft ved inngangen til et nytt tusenår. Distriktskommunene er oppfordret til å sette kvinnenes situasjon på dagsorden.

Kommunenes rolle som landbruksmyndighet - muligheter og handlingsrom

Landbrukspolitikken er utformet som et rammeverk med betydelig rom for lokale og regionale tilpasninger. Kommunene har den lokale kunnskapen, og har ansvaret for lokale tilpasninger. Jeg møtes ofte med argumenter om at kommunene har begrensede virkemidler. Men min påstand er at kommunene har muligheter, virkemidler og rom for lokale tilpasninger. Landbruksdepartementet vektlegger også aktivt kommunikasjonsarbeid, og ønsker gjennom dette å oppnå dialog samhandling med sine målgrupper. Gjennom kommunikasjons-programmet Trygg mat arbeider Landbruksdepartementet for større åpenhet, forbrukerdeltakelse og dialog på matområdet. En nylig gjennomført ekstern evaluering av dette programmet konkluderer også med at Kommunikasjonsprogrammet er et viktig og riktig bidrag for å oppnå dette.

Lov- og tilskuddsforvaltning

De fleste enkeltavgjørelser i landbruksforvaltningen er lagt til kommunene. Kommunaliseringen av den lokale landbruksforvaltningen forutsatte en delegering av oppgaver fra fylkes- til kommunenivået, og både innenfor jord-, konsesjons- og odelslov. Innen tilskuddsforvaltningen har det skjedd en suksessiv overføring av avgjørelsesmyndighet til lokale landbruksmyndigheter. Jord-, konsesjons-, og deler av odelsloven er viktige lover som gjelder arealforvaltningen i landet. Formålsbestemmelsen i jordloven gir viktige føringer når det gjelder praktiseringen av nevnte lovverk. Til grunn for praktiseringen av lovverket ligger den nasjonale landbrukspolitikken, og kommunenes rolle i disse sakene er viktig. Ved avgjørelsene har kommunen ansvar for å nå de mål som er stilt opp i lovene og i den nasjonale landbrukspolitikken.

Forkjøps- og konsesjonssaker

Landbruksdepartementet er i gang med en prøveordning der avgjørelsesmyndigheten i konsesjons- og forkjøpssaker legges til alle kommunene i Nordland, Sogn- og Fjordane og Oppland. Ordningen trer i kraft 1. juni 1999. Prøveprosjektet vil være viktig erfaringsgrunnlag for hvor avgjørelsesmyndigheten i disse sakene skal ligge i framtida, og stiller krav til kommunen som landbruksmyndighet.

Det er for øvrig grunn til å merke seg den diskusjon som pågår omkring bruk av Statens forkjøpsrett generelt. Og det er all grunn til å se kritisk på lovens virkning. Dette gjelder både i forhold til måloppnåelse, og i forhold til ressursbruken på hver enkelt sak. Etter vår mening bør denne loven fjernes. I denne vurderingen vil det måtte finnes løsninger for å ivareta de styringsbehovene staten vil måtte ha på disse områdene. Dette vil drøftes i forbindelse med den samlede drøftingen om lov og regelverk, gjennom den kommende stortingsmeldinga.

Mens odelsloven tidligere ga stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i bygdesamfunnene, virker den nå ofte til å sementere et lite rasjonelt eiendomsmønster. – Ofte er lysten til å eie større enn lysten til å forvalte og drive. Folk flytter ut, men tar eiendomsretten med seg. Et økende antall eiere av landbrukseiendommer driver ikke lenger jorda og skogen sjøl, og bor heller ikke på eiendommen. I Vest-Agder ligger andel leiejord på topp i landsmålestokk, og utgjør nå 45%, leiejordsproblematikken er også fremtredende i de andre fylkene. – Dette er en uheldig utvikling som kan hindre god bruk av naturressursene. Det vil imidlertid ikke bli fremmet noe forslag om å fjerne odelsloven, men det kan være aktuelt med noen justeringer. Det vil bli foreslått en lovregulering av jordleie for å sikre jordleierens trygghet for langsiktige investeringer i den kommende landbruksmeldinga. Det kan være mye å vinne på å få jordleien inn i mer ordnede forhold, følgende avveininger vil bli vurdert:

• Et sikrere og mer langsiktig arealgrunnlag for næringsutøverne
• En bedre og mer langsiktig forvaltning av jorda
• Bedre arrondering og positive miljøeffekter

Fra årsskiftet har kommunene fått en ny grunnervervsmåte. Trenger kommunen privat grunn til f. eks. et boligområde, kan det skaffes til veie gjennom et jordskifte. Da må kommunen ha et areal som egner seg til å bytte bort. Både kommune og grunneiere kan oppnå fordeler. Jordskifte vil være et mindre inngrep enn ekspropriasjon. Grunneierne vil få igjen areal som setter dem i stand til å fortsette sin virksomhet på minst like god måte som før inngrepet. Og en uavhengig jordskifterett vil ta seg av mye av arbeidet. Erfaring viser at jordskifte ofte kan redusere konfliktnivået. I konferansemappa ligger det en brosjyre som går nærmere inn på dette.

Bosetting

Landbruket er viktig for rekruttering både til bosetting sysselsetting i store deler av landet. I landbruksmeldinga vil virkemidlene som angår arealforvaltning og eiendomsutforming bli gjennomgått, og det vil bli fremma nye positive virkemidler som skal ivareta den bosettingsfunksjonen landbruket har. Det som jeg imidlertid vil understreke her, er kommunene sine muligheter for å vitalisere eiendomsmarkedet lokalt. Det hevdes at mange familier ønsker i dag å bosette seg på småbruk, og kommunene selv kan gjøre mye for å legge til rette for dette. Det er flere eksempel på kommuner som har vist nytenking på området, med kartlegging av nedlagte bruk og oppretting av møteplass for interesserte kjøpere.

Landbrukets rolle i samfunnsplanegging

Det er helt avgjørende at landbruket deltar i samfunnsplanleggingen både lokalt og regionalt dersom en skal få fram landbrukets betydning for distrikts-Norge og kommunene. Både landbruksforvaltningen og næringsinteressene må komme tidlig inn i planprosessene og være premissleverandører på lik linje med andre samfunnsinteresser. Et viktig verktøy i denne sammenhengen er landbruksplanen. En kommunal landbruksplan som sektorinnspill til kommuneplanen, vil bidra til å synliggjøre både landbrukets interesser i-, og bidrag til samfunnsutviklingen. Planen er samtidig et forvaltningsverktøy for kommunen som landbruksmyndighet. Gjennom utarbeidelse av en slik plan vil kommunen sette landbruket på den politiske dagsorden og kunne diskutere landbrukspolitikken fra sitt ståsted. Landbruksdepartementet har utarbeidet en veileder for utarbeidelse av landbruksplaner, som kommunene skal ha fått tilsendt. Gjennom denne veilederen for landbruksplanlegging vil Landbruksdepartementet vil oppfordre flere kommuner til å påbegynne et planarbeid som omfatter hele landbruket – en landbruksplan.

Jeg har fått meldinger om at arbeidet med landbruksplan er godt i gang i hele regionen. I Vest-Agder er det spesielt Mandal kommune som har hatt en god prosess, og laget en landbruksplan som skal fungere som en mal for de øvrige kommunene i fylket.

I Aust-Agder er de fleste kommuner i gang med kommunedelplaner for skogbruket.

Økonomiske virkemidler

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) er det sentrale økonomiske virkemidlet når det gjelder næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket. Med BU-midlene ønsker en å fremme lønnsom næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket ved å:

• Medvirke til etablering og utvikling av småskalapregede virksomheter
• Fremme lokalsamfunnstiltak som legger forholdene til rette for næringsutvikling

652 mill kr er avsatt over Jordbruksoppgjøret til bygde- og næringsutvikling i 1999. Dette er midler til både etablering av ny næring, bedriftsutvikling, utredning og tilrettelegging og investeringer i tradisjonelt landbruk. I Jordbruksoppgjøret er det lagt opp til at øremerkede BU-midler kan knyttes til prosjekter med basis i kommunenes generelle arbeid med næringsutvikling. Inntil 13 mill kr er avsatt til denne type prosjekt. Inntil 10% av de fylkesretta BU-midlene kan nyttes til lokalsamfunnstiltak for eller med ungdom. Lokalsamfunnstiltak det kan være aktuelt å støtte er bl.a. ulike mobiliserings- og tilretteleggingstiltak. Prioriteringene må være knyttet til fraflytting, sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling. Tiltakene skal ha forankring i kommunale planer og kommunens engasjement må komme til syne ved at kommunen er involvert i arbeidet gjennom for eksempel planlegging, finansiering eller gjennomføring.

Plassere landbruket på dagsorden

Diskusjon og debatt i kommunestyret er et sentralt virkemiddel for å sette fokus på landbrukets rolle i kommunene. Spesielt er det viktig at administrativ og politisk ledelse er engasjert, og at det ikke bare er de som jobber direkte innenfor landbruk som fremmer sektorens interesser. Jeg pleier ofte å stille spørsmål om hvor mange som har diskutert landbrukspolitikk i kommunestyrene. Her er det ulike erfaringer, fra kommuner som følger aktivt opp landbruket med egne fond og satsinger, til kommuner som ikke har landbruket på dagsorden i det hele tatt.

I Vest-Agder har Åseral, Kvinesdal og Sirdal kommunale tilskuddsordninger for jordbruks- og skogbruksformål. Det samme finner en i Aust-Agder i kommunene Valle og Bykle hvor de har tilskuddsordninger til investeringer i landbruket. Men det er ikke alltid nødvendig med nye tilskudd, kommunene kan også synliggjøre landbrukets plass på andre måter.

Kommunene kan spille en sentral rolle ved å ta initiativ i lokalsamfunnet. Kompetanseutvikling, næringsutvikling, samarbeid med lokalt næringsliv, brukere, forsøksringer, skoleverk og off/priv organisasjoner er eksempel på områder hvor kommunen kan bidra til å skape aktivitet og utvikling. Spesielt er det viktig for kommunene å få til et godt samarbeid med næringen.

I Tinn kommune i Telemark har de jobbet målbevisst med landbruksplan i en tiårs periode, og samtidig utviklet et faglig miljø rundt landbrukskontoret. Dette er et eksempel på at kommunen gjennom samarbeid med næringen har greid å skape et kompetansesenter som er av stor betydning for næringen.

Lokal Agenda 21 (LA 21)

Lokal Agenda 21 er en kilde til revitalisering av lokaldemokratiet og skal stimulere arbeidet i kommunene. Begrepet stammer fra konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, der det ble vedtatt en handlingsplan for det 21 århundre – Agenda 21 med mål om å sørge for en økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig felles framtid. Kommunene har et særskilt ansvar lokalt for at dialogen mellom innbyggerne kommer i gang. Nye grupper, med særlig vekt på barn, unge kvinner og urbefolkning, skal mobiliseres til engasjement og medansvar for utviklingen av sitt lokalsamfunn. Gjennom LA 21 legges det stor vekt på å utvikle dialog mellom stat og kommune om løsninger som tilfredsstiller lokale ønsker og nasjonale mål.

Samarbeid kommunene i mellom viser seg også ofte å gi gode resultater. Fra Buskerud har en et godt eksempel på dette gjennom samarbeidet om utviklingsretta prosjekter i Numedalskommunene Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg. Her er det flere regionale utviklingsprosjekter innen bygdeturisme og kulturhistorie som er finansiert i fellesskap av BU- midler, SND, fylkeskommunen, kommunene og private midler. En ser også at denne satsingen har gitt ringvirkninger i form av økte etterspørsel etter laftahus, restaureringshandverk og andre nisjeprodukter.

Utfordringer framover

Kommunenes ansvar som landbruksmyndighet

Kommunene er selvstendig landbruksmyndighet, og har et stort ansvar som følger av å skulle forvalte et lovverk som gjelder bruk og vern av landets arealressurser. I regionen finner en de områdene i Norge som har den mest verdifulle jorda for produksjon av mat. Jordvern og situasjoner med arealpress er eksempel på områder hvor det er viktig at kommunen følger opp sitt ansvar. Her har en utfordringer og muligheter knyttet opp til utbygging og bynært landbruk. Et område hvor det er kombinasjonsmuligheter, men som ikke har vært uten konflikter, er omgjøring av dyrka mark til golfbaner. Dette er arealkrevende og allerede en utfordring for en del av kommunene i regionen. Men golf er i dag den hurtigst voksende sporten i Norge, og interessen er økende over hele landet. Hovedpoenget i disse sakene er å få til gode planløsninger, hvor en får lokalisert anlegg uten å måtte ta av de beste jord- og skogbruksarealene. Arealpolitikken må i framtida legge større vekt på sikring av dyrka og dyrkbare arealer. Regjeringen legger til grunn en restriktiv jordvernpolitikk for å holde produktive arealer i hevd og for å ivareta kulturlandskapet. Ved praktisering av jordvernet skal kvaliteten og produksjonspotensiale ved dyrka og dyrkbar jord være et viktig grunnlag ved avveining i arealbrukskonflikter.

Med kommunaliseringen er det forutsatt at det er gjensidige effekter ved en samordning og samhandling av landbruk, eksempelvis i kommunal næringsutvikling og planlovbehandling. Jeg vil i den sammenheng understreke betydningen av å ha personer med landbruksfaglig kompetanse i kommunene, og at landbrukssaker legges om de som har denne kompetansen.

Synliggjøre landbrukets plass i samfunnet

Det er en utfordring for å sette fokus på verdier og inntektsmuligheter i landbruket, og å få fram de muligheter kommunene har knyttet til bosetting og sysselsetting. I tillegg er det en utfordring å ta i bruk de verktøy som finnes for å nå viktige samfunnsmål. Jeg vil her nevne kommuneplanen, som jeg tidligere har vært inne på, og også fylkesplanen.

Kommunene har sammen med fylkesmannen viktige roller som iverksettere av den nasjonale landbrukspolitikken, og bør ha en systematisk og formålsretta dialog seg imellom. Et godt eksempel på hvordan en kan avstemme statlige og kommunale forventninger har en fra Vestfold. Her har det har vært prøvd ut en ordning med forventningsbrev til kommunene, hvor statlige forventninger til kommunene samordnes. Den nasjonale politikken skal tilpasses mangfoldet, og et godt samarbeid mellom fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunen er avgjørende for å nå måla i landbrukspolitikken.