Statssekretær Jesper W. Simonsen

Bærekraftig kommunalteknikk

Kommunalteknikk 1999 4 mai 1999

Innledning - Lokal Agenda 21 - Mer enn bare rør - Ansvar for bærekraftig utvikling

Først av alt vil jeg få lov å takke for invitasjonen til å holde innledningsforedraget på Kommunalteknikk 99. Tittelen dere har valgt på åpningsdagen, Lokal Agenda 21 - Mer enn bare rør - Ansvar for bærekraftig utvikling, er velegnet til å sette tankene i sving. Og jeg har jo gjort meg noen refleksjoner i denne forbindelsen både om hvor utrolig mye kommunalteknikk egentlig handling om, og om hvilke utfordringer denne sektoren står overfor i lys av lokal Agenda 21 og ansvaret for bærekraftig utvikling. Foredraget mitt skal handle om nettopp dette.

Jeg vil også berømme Kommunenes Sentralforbund (KS) og Norsk Kommunalteknisk Forening som på denne måten setter lokal Agenda 21 og bærekraftig kommunalteknikk på dagsorden.

Lokal Agenda 21 - felles miljødugnad lokalt og nasjonalt

Det er en nær sammenheng mellom globale, nasjonale og lokale miljøutfordringer. Samme kilde er ofte årsaken til både lokale, nasjonale og globale miljøproblemer, og de globale miljøproblemene er i praksis summen av lokale miljøproblemer. Dermed må de møtes gjennom lokal handling og endring. Denne erkjennelsen er nedfelt i Agenda 21, ett av sluttdokumentene fra FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992. Det gikk en direkte utfordring fra Rio til alle verdens lokale myndigheter om å gå i dialog med sine innbyggere, næringsliv og frivillige organisasjoner for sammen å identifisere de lokale utfordringene, sette seg felles mål og samarbeide om å finne løsninger. Det er dette som er lokal Agenda 21. I utgangspunktet er det ingen som har svaret - eller patentløsningen. Det handler om at selvstendige parter går sammen for å finne veier til bærekraftig utvikling. Fredrikstaderklæringen gir uttrykk for hvordan norske kommuner vil ta tak i utfordringene. Til nå har ca ¼ av kommunene gitt sin tilslutning til erklæringen og er i gang med å finne sin vei. Dette er en bra begynnelse, og jeg har en bestemt oppfatning om at oppslutningen bare vil øke framover.

I lokal Agenda 21 er det altså kommunen som er arena. Det er her dagsorden må settes og praksis utformes, men selvsagt innenfor nasjonale og internasjonale rammebetingelser. Det er derfor nødvendig med samspill mellom stat og kommune, og i dette samspillet vil vi på nasjonalt nivå være lydhøre overfor innspill som bygger på lokale erfaringer.

Det som kjennetegner de globale miljøutfordringene vi nå står overfor er at de utgjør summen av mange påvirkninger. De skyldes måten vi lager energi på, måten vi bruker arealene på, vareflommen i forbruket vårt - kort sagt det forbruks- og produksjonsmønsteret vi har lagt oss til. Dette betyr at hver og en av oss har et medansvar. Heldigvis er det slik at løsninger på miljøproblemene også vil komme svært mange til gode i form av økt livskvalitet. Det kan derfor være mye å tjene på et helhetlig grep og nær dialog med innbyggerne om gjennomføring av tiltak. Et godt eksempel kan være sammenhengen mellom arbeidet for forurensingsbekjempelse og sikring av miljøkvaliteter: Dersom innbyggerne ikke føler omsorg for naturkvalitetene i kommunen sin, vil det utvilsomt bli stadig vanskeligere for kommunen å få forståelse for økte vann- og kloakkavgifter, ulike gebyrer på avfallssektoren og økende energipriser - avgifter som ikke er til for å øke det offentliges inntekter, men som fortrinnsvis skal motvirke sløsing med naturressurser og motvirke forurensningsproblemer. Det er også viktig at investeringer i rensetiltak blir synlig i form av bedret tilgjengelighet og annen opprustning f eks langs vann og vassdrag.

Regjeringen ser på lokal Agenda 21 som en kraft i samfunnsutviklingen framover. Lokal Agenda 21 betyr en vitalisering av lokaldemokratiet fordi nye grupper må trekkes med i diskusjonen om hvilket samfunn vi vil ha og hvordan lokalsamfunnet kan organiseres for å nå målet. Det er viktig å få fram perspektiv og synspunkter fra grupper som sjelden deltar, men som i høy grad merker virkningen av de beslutninger som tas i vårt samfunn. Barn og unge må høres. De funksjonshemmede må bidra aktivt; de vet mye om å møte hindringer både fysisk og sosialt, og de kjenner på kroppen sammenhengen mellom disse typer hindringer. Vi tror også lokal Agenda 21 med sin betoning av solidaritet og langsiktighet kan bringe inn nye momenter i verdidebatten i vårt samfunn. Vi

ser også på lokal Agenda 21 som et virkemiddel - eller en strategi - for å realisere nasjonale miljømål. Regjeringen er derfor opptatt av å legge til rette for og stimulere lokal Agenda 21 prosesser i kommunene.

Bærekraftig kommunalteknikk betyr langsiktighet og bredde

Kommunalteknikk-området kan i utgangspunktet fortone seg smalt, sektororientert og teknologifiksert. Programmet for dette arrangementet signaliserer klart at kommunalteknikk langt fra handler om bare rør. Her skal selvsagt snakkes om både vann og avløp, men også om barns lekemiljø, om helse, om estetikk. I en travel hverdag med spesialiserte oppgaver kan det nok mange ganger være vanskelig å se helhet og sammenheng. Lokal Agenda 21 er en oppfordring om å lage felles visjoner for hvordan kommunen som samfunn skal utvikle seg inn i neste årtusen. Slike visjoner kan bidra til at de som for det meste steller med rørene ser at de bidrar til samme byggverk som de som er opptatt av natur- og kulturarven og de som kjemper for ungenes oppvekstmiljø. Det er vel et faktum at de folkene i teknisk sektor som gjør den praktisk jobben, på mange måter er nærmest befolkningen. De er på plass og ordner opp når noe er galt, og de steller med det som synes, det som folk legger merke til.

«Bærekraftig kommunalteknikk» er et nytt og uvant begrep, men det kan få oss til å reflektere over teknisk sektors rolle og utfordringer framover når kommunene setter bærekraftig utvikling på dagsorden.

Bærekraftig kommunaleteknikk handler om grunnleggende forhold i mer enn en forstand. Det angår både rørene som ligger under bakken, det som flyter gjennom dem og de verdier som befinner seg oppå bakken og som nødvendigvis berøres hver gang det graves. Mange ganger kunne en vel ønske seg noe mer fingerspissfølelse enn den som sitter ytterst i grabben i etatens omgangen med natur og kulturminneverdier. Kort sagt: kommunalteknikk berører alle viktige miljøutfordringer, og arbeidet i teknisk sektor har virkninger på alle de områder som er høyest prioritert fra nasjonalt hold: nemlig biologisk mangfold, energi/klima, helse- og miljøfarlige kjemikalier, lokal luftkvalitet og støy. Kommunalteknikk handler også om stedsutvikling i bred forstand - både i storbyer og i distriktene. God kommunalteknikk kan bidra til å skape steder som forvalter sine miljøkvaliteter, sin historie og identitet med omhu og som utvikler seg slik at mennesker ønsker å bo der. God kommunalteknikk er også forutsetningen for at næringslivet skal trives og ungdom skal ønske å slå seg ned etter endt utdanning.

Bærekraftig kommunalteknikk dreier seg om å innarbeide en praksis basert på kretsløpstenkning. Det er viktig å få forankret et «vugge-til-vugge» perspektiv både i kommunens egen virksomhet og legge til rette for slik praksis i lokale bedrifter og i primærnæringene.

Bærekraftig kommunalteknikk angår også i høy grad service og tilrettelegging for miljøvennlige valg og mer bærekraftig forbruksmønster blant innbyggere. Det gjelder både redusert energiforbruk, mindre avfall og mer miljøvennlige transportformer. Det gjelder ikke minst tilrettelegging for fritidsaktiviteter der folk bor. Her er det viktig å diskutere løsninger med dem det angår. I samspill mellom kommune og innbyggere kan det komme opp ideer og løsninger som kan bidra positivt på mange felt samtidig. Satsing på kompostering, ved utdeling av gratis binger, opplæringstiltak og opplegg for håndtering av hageavfall i nærmiljøet, kan f eks føre til både mindre avfall og mindre transport. Dette behøver ikke være en dyrere investering for kommunen enn anlegg av nye deponier og sentrale løsninger, men suksess vil trolig være avhengig av nært samarbeid både med husholdningene og med frivillige organisasjoner - f eks velforeningene. Det er i alle fall viktig at ulike løsninger blir vurdert, og at en bestreber seg på å finne opplegg som både gir miljøeffekt og økonomisk lønnsomhet.

Bærekraftig kommunalteknikk involverer altså kommunen i rollen både som samfunnsaktør, tjenesteyter og myndighetsutøver. Både kommuneloven og plan- og bygningsloven gir handlingsrom for å utforme en politikk for bærekraftig utvikling i bred forstand der balanse mellom økonomi, økologi og velferd sikres. Det kommunaltekniske feltet handler om selve infrastrukturen for denne form for bærekraftig utvikling og forebygging av miljøproblemer. Denne infrastrukturen gir i sin tur premisser for arealbruk og utbyggingsmønster.

Kommunen kan fastsette miljøkrav til det lokale næringslivet og til leverandører av varer og tjenester, og det er viktig at teknisk sektor bruker sin forbrukermakt når maskiner og utstyr skal bestilles. Men like viktig er det at kommunen selv går foran med et godt eksempel, og gjerne henter erfaringer fra bedrifter som har utviklet rutiner for miljørevisjon. I slike spørsmål er det viktig at arbeidslivets organisasjoner engasjerer seg. Det er derfor gledelig at Norsk Kommuneforbund har sin miljøhandlingsplan og legger Fredrikstaderklæringen til grunn for sin virksomhet framover.

Lokal Agenda 21 et redskap for å nå miljømålene

Jeg sa tidligere at vi på nasjonalt nivå ser på lokal Agenda 21 som et viktig redskap for å oppnå miljømålene. Denne oppfatningen bygger på overbevisningen om at det finnes kreativitet, engasjement og vilje blant folk til å finne ut av ting på egen hånd - og at det finnes vilje til å handle miljøriktig hvis forholdene ligger til rette. Samarbeid mellom parter som setter seg felles mål gir synergieffekt og øker kreativiteten, og frivillig innsats representerer en betydelig ressurs - hver investerte krone gir flerfold igjen. Det er også mange eksempler på at miljøriktige valg lønner seg både for husholdninger, bedrifter og offentlig virksomhet. Utfordringen er å fange opp endringskraften i lokalt engasjement både gjennom utvikling av visjoner og iverksetting av ny praksis. Dette er det kommunene som må gjøre på sin måte ut ifra sine spesielle forutsetninger.

Veier til bærekraftig utvikling - noen eksempler

Kristiansand har vært en foregangskommune på flere områder som er viktige for miljøet. Kommune ligger på norsktoppen i kildesortering og gjenvinning av avfall.

Kristiansand er også hjembyen til «fyrtårnskonseptet», et konsept som motiverer lokalt næringsliv til å bli mer miljøeffektivt. De bedriftene som tilfredsstiller spesifiserte miljøvernrelaterte bransjekrav får utdelt et diplom av næringssjefen i Kristiansand kommune og blir dermed et «fyrtårn» innen sin bransje. En av bedriftene - en malermester - kan f eks vise til følgende resultat: Fra 1996 til 1998 økte andelen sortert avfall av den totale avfallsmengden 10 ganger fra 4% til 40%. I samme periode ble omsetningen i bedriften mer enn fordoblet. For å klare noe slikt må en både ha de ansatte med på laget, og det må finnes ordninger for avfallshåndtering som fungerer utenfor bedriften - noe vi vet er tilfelle i Kristiansand.

Flere kommuner har allerede vist stor interesse for å ta i bruk »Fyrtårnskonseptet», som ser ut til å være særlig godt egnet for små og mellomstore bedrifter. Jeg vil oppfordre kommunene til å få sine bedrifter med på dette.

Som en del av kommunens arbeid med Lokal Agenda 21 har Kristiansand også vedtatt en klimahandlingsplan for kommunen. Planen er utviklet i fellesskap mellom de aktørene som må bidra dersom den skal realiseres. I planen er det beregnet at utslipp av klimagassen CO2 vil øke med over 30 % fram til 2010 hvis ingen nye tiltak settes inn. Utgangspunktet for disse tallene er situasjonen i 1990. Prosessutslipp er holdt utenfor. De tiltak som i planen gir størst utslippsreduksjoner er:

• Utbygging av fjernvarmesystem
• Parkeringsrestriksjoner, vegprising mm
• Gassuttak/gassutnyttelse av avfallsplasser
• ENØK-tiltak
• Økt satsing på kollektivtransport

Kommunen har nå prioritert arbeidet med utbygging av et fjernvarmenett basert på spillvarme fra industrien og bioenergi. Utbygging skal skje i perioden år 2000 – 2003. NVE har nylig gitt

konsesjon for bygging av fjernvarmenettet, og dermed kan Kristiansand gå videre med denne delen av klimahandlingsplanen. Utbygging av det planlagte fjernvarmesystemet vil i CO2 sammenheng tilsvare at 1/3 av Kristiansands bilpark settes i garasjen og forblir der.

Den største og kanskje vanskeligste oppgaven som både Kristiansand og andre byer står overfor er å utvikle mer miljøvennlige transportformer. Som vi vet er bilen en av hovedkildene både til den globale og den lokale luftforurensningen, samtidig som den i alt for stor grad preger bymiljøet. I tida framover må kollektivtransporten få spille en mye viktigere rolle, og mye kan gjøres både gjennom samordning av rutetider og en mer bevisst parkeringspolitikk. Utvikling av grønnstruktur og sammenhengende gang- og sykkelsystemer kan gjøre det både enklere, tryggere og hyggeligere å ta seg fram til daglige gjøremål både for barn og voksne. Men det forutsetter også at flere er villige til å sette bilen hjemme og tar mange flere skritt, bokstavelig talt, både med tanke på egen helse, nærmiljøet og vårt felles miljø.

I Fredrikstad har man faktisk fått til noe slikt i praksis. Gjennom samarbeid mellom et idrettslag og et busselskap om å tilpasse rutebussens avganger til treningstidene har man spart inn 12.000 kjørte kilometer med personbil. Tenk om alle idrettslag i kommunen fulgte samme vei - eller et idrettslag i hver kommune!! Potensialet er der, noen har vist vei – men handling må utløses gjennom samspill mellom flere parter.

Torvmyrane skole i Flora kommune er et fint eksempel på hvordan en skole gjennom bevisst planlegging og driftsopplegg kan bli et verdifullt møtested og samlingspunkt for hele lokalsamfunnet. Skole, barnehage og skolefritidsordningen er her samordnet i et bygg, som er tilgjengelig utenom skoletid for alle som måtte ønske det i nærmiljøet. Flora kommune har utviklet flere slike ordninger med utgangspunkt i nærmiljøforsøkene i 80-åra, der grunnideen er at flere oppgaver må løses lokalt i samspill mellom kommunale etater, institusjoner og frivillig innsats. Med en slik tankegang blir lokalområdet planleggingsenhet, mens opplegg for administrasjon og drift i større grad må rette seg mot hele lokalmiljøet, med de ressurser og muligheter som finnes der, og løsrive seg fra tradisjonell sektor- og gruppetenkning. Det er for øvrig all grunn til å regne med skolebarn fra grunnskole og oppover som ressurser både når det gjelder kartlegging av nærmiljø og praktisk arbeid for å ta vare på slike verdier.

Bygg-, anleggs- og eiendomssektoren er viktig i miljøsammenheng, både i forhold til energibruk, spredning av helse- og miljøskadelige kjemikalier og avfall. Dette er også en bransje som i høy grad griper inn i og påvirker natur- og kulturmiljø, og hvor det er viktig å innarbeide en helhetstankegang. Jeg tror det er et stort potensiale for å bedre miljøeffektiviteten i denne bransjen. En viktig forutsetning for dette er økt kunnskap i bransjen om miljøeffektive løsninger, og hvem vet - kanskje ligger det framtidsrettede løsninger både i tradisjonell materialkunnskap, byggeteknikker og lokal byggeskikk. I alle fall må det være en viktig premiss at man alltid vurderer lønnsomheten ved nybygging opp mot rehabilitering og utnyttelse av det som allerede er bygd. Byggebransjen har selv tatt initiativ til etablering av et bransjeutviklingsprogram - Økobygg - som skal bidra til å redusere miljøbelastningene fra sektoren, samtidig som hensynet til kort- og langsiktig lønnsomhet i bransjen ivaretas. I alt fire ulike departementer er med på å støtte programmet økonomisk. I 1999 ligger det an til en bevilgning på nærmere 20 millioner til programmet. Jeg oppfordrer kommunene til å følge med i resultatene fra programmet og eventuelt delta i utviklingsprosjekter. De endringer denne bransjen får til vil ha stor betydning for en miljøriktig utvikling i Norge.

Hva Staten gjør - viktige grep i miljøvernpolitikken

Jeg sa innledningsvis at vi på nasjonalt nivå ønsker dialog og samspill med kommunen for at vi sammen skal nå miljømålene.

I miljøvernforvaltningen jobber vi etter tre hovedgrep i tråd med disse intensjonene.

For det første arbeider vi med å få inn den økologiske dimensjonen i alle sektorenes virksomheter. Dette er en langsiktig prosess der alle departementer skal utarbeide sin miljøhandlingsplan. Det innebærer

f eks at vegmyndighetene skal se på hvilke konsekvenser veibygging har for biologisk mangfold og andre miljøområder. Arbeidet vil skje i et nært samarbeid med Miljøverndepartementet. De første handlingsplanene for samferdsel og forsvaret var ferdige i 1998. I 1999 tas det sikte på å legge frem miljøhandlingsplan for olje- og energisektoren og fiskerisektoren.

Som et ledd i arbeidet med å forbedre beslutningsgrunnlaget i miljøvernpolitikken, vil Regjeringen legge fram en årlig stortingsmelding om Regjeringens miljøprofil og rikets miljøtilstand. Meldingen vil oppsummere tilstanden i miljøet og samtidig vise Regjeringens prioriteringer i det videre arbeidet. Denne meldingen kommer første gang høsten 1999, og er en spennende nyskapning i miljøvernpolitikken.

Det andre grepet er at Staten ønsker å gå i bresjen og «feie for egen» dør. Regjeringen vil at offentlig sektor skal være en drivende kraft og gå foran i arbeidet for et bærekraftig samfunn. Offentlig sektor er relativt stor i Norge og er derfor en viktig bidragsyter for å nå miljømål. I kraft av å være en stor forbruker har offentlig sektor en betydelig makt til å påvirke produksjon og forbruk. For å vinne erfaringer med hvordan integrering av miljøhensyn i statlig virksomhet best kan skje, satte vi i fjor i gang prosjektet «Grønn Stat». I prosjektet deltar 10 statlige etater som utgjør et representativt utvalg av statlig virksomhet. Disse etatene skal prøve ut både systemer og gjennomføre praktiske tiltak. De erfaringene vi får gjennom prosjektet vil danne grunnlaget for å vurdere hvordan miljøarbeidet i staten skal innrettes i framtida.

Offentlig sektors samlede anskaffelser beløper seg til ca. 200 mrd. kr hvert år. Økt grad av miljøhensyn i offentlige anskaffelser er derfor viktig. Dette var bakgrunnen da Regjeringen foreslo en ny paragraf i Lov om offentlige anskaffelser som pålegger statlige virksomheter å ta miljøhensyn i planleggingen av sine anskaffelser. Staten (NHD) og Kommunenes Sentralforbund diskuterer nå om regelverket også skal omfatte kommunesektoren.

Med i dette bildet hører også kravet om energifleksible oppvarmingssystemer i bygg over 1000 kvadratmeter som staten eier eller leier. Det betyr at alle nye tinghus vil få vannbåren varme - ikke bare på Hamar og Lillehammer.

Det tredje grepet er lokal Agenda 21. Lokal Agenda 21 er for oss en moderne tilnærming til gjenstående miljøutfordringer, basert på tillit til de kommunale myndigheter og deres evne til å utvikle dialog med viktige aktører lokalt. Vi ønsker en politikk basert på medvirkning, delegering av ansvar, frivillighet, spleiselag og dugnadsinnsats. Vi legger mer vekt på samarbeid framfor kontroll, og på stimulering framfor restriksjoner. Vi tror åpenhet og dialog utvider handlingsrommet og øker kreativiteten, og den trengs nå som vi går inn i et nytt årtusen.

Hva gjør Staten for å støtte opp om arbeid i kommunene

Skal vi utløse evnen til nyskaping, må vi samtidig fjerne noen hindringer for nødvendig omstilling. Vi må rett og slett se med nye øyne på hvordan de offentlige myndigheter selv fungerer. Regjeringen har derfor lansert prosjektet «Et enklere Norge». Prosjektet har tre målsettinger: For det første skal det bli enklere for innbyggerne å ta kontakt med det offentlige. For det andre skal det skje en opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverk, særlig overfor næringslivet. For det tredje skal kommunene få økt frihet, slik at de kan bruke ressursene på tjenesteyting og lokalsamfunnsutvikling framfor uhensiktsmessig byråkrati og kontroller.

På miljøområdet har vi i Norge gode og sterke virkemidler, og disse skal vi fortsatt bruke. Men miljøproblemenes karakter, gjør at vi i større grad må utvikle en sammensatt virkemiddelbruk. Dette gjelder ikke minst utfordringene knyttet til biologisk mangfold, klima/energi og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Utfordringene knyttet til «et enklere Norge» gjelder i høyeste grad også miljøområdet.

Innføringen av en sluttbehandlingsavgift på avfall som differensieres etter graden av energiutnyttelse er viktig for å stimulere til økt gjenvinning og utnyttelse av metangass til energiformål.

Statens miljøfond er etablert for å fremme utvikling og markedsgjennombrudd for klimavennlige og energieffektive teknologier. Statens miljøfond har i løpet av sine seks første måneder bidratt til finansiering av prosjekter som vil kunne gi betydelige utslippsreduksjoner innen fiskeflåten, bolig-sektoren, offshoresektoren og transportsektoren (jf el-bilen - Pivco).

Som en oppfølging av «Grønn skattekommisjon» har Regjeringen vedtatt fritak for investeringsavgift for bioenergianlegg, vindkraftanlegg, varmepumper og fjernvarmeanlegg. I tillegg gis det produksjonsstøtte tilsvarende halv el-avgift ved produksjon av strøm i vindkraftanlegg. Dette vil bidra til å redusere klimagassutslippene. Utnyttelse av spillvarme fra industrien i Kristiansand er et godt eksempel på dette. I tillegg er den samlede støtten til ENØK-tiltak økt fra 198 til 248 mill kroner i budsjettet for 1999.

Regjeringen foreslo både i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 og i Statsbudsjettet for 1999 en økning i el-avgiften og avgiften på fyringsolje, som Stortinget ikke sluttet seg til. Regjeringen har i den fremlagte energimeldingen foreslått å øke disse avgiftene i kombinasjon med en støtteordning for omlegging av energisystemet. Det legges opp til en omlegging av energiproduksjon og bruk med betydelig satsing på vannbåren varme, varmpepumper, bioenergi, utnyttelse av spillvarme mm. Det er foreslått å øke el-avgiften med

3 øre/kWh og en tilsvarende økning i avgiften på fyringsolje. Videre er det lagt opp til en støtteordning på 5 mrd. NOK over en 10 årsperiode for å fremme omlegginger i energisystemet. Dette vil være et viktig bidrag i en offensiv og helhetlig klimapolitikk. For oss er det viktig å få en miljøriktig pris på energi. Men det er viktig å understreke at dette skal skje uten at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal øke.

Vi har et rundskriv -T-2/98 B som heter «Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen» fra september 1998. Der sier vi: «Kommunene bør, i samarbeid med fylkeskommunen og statlige fagorganer i fylket, utarbeide lokale klimaplaner med sikte på tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser ...». Det understrekes at « Arbeidet med klimaplanene må sees i sammenheng med mulighetene for energiøkonomisering og utnytting av lokale og fornybare energikilder. Slike hensyn bør ivaretas i planleggingen av utbyggingsmønster og bebyggelse».

Kommunene og fylkeskommunene er gitt en viktig rolle i klima- og energiarbeidet lokalt og regionalt. Vi holder nå på med å utarbeide informasjon til fylkeskommuner og kommuner om hvordan bl.a. plan- og bygningsloven kan brukes for å redusere klimagassutslippene og få til energieffektivisering og utnyttelse av lokale energikilder i ressurs- og arealplanleggingen.

Et annet hensyn som vi mener dere kan legge mer vekt på i den kommunale planleggingen gjelder tilgjengelighet for alle - og med særskilt fokus på funksjonshemmede. Dette er et høyst aktuelt tema for teknisk sektor, og jeg vil gjerne minne denne forsamlingen om at så mye som 70% av alle mennesker opplever å være såkalt funksjonshemmet i deler av livet sitt. Allergikere/astmatikere og bevegelseshemmede utgjør de største gruppene. Vi arbeider nå med et rundskriv om dette.

Vi er også opptatt av å gi virkemidler til kommunene gjennom delegering på ulike områder. F eks har vi nylig gitt kommunene tilbud om forvaltning av 1500 verneområder. De kommunene som ønsker å ta ansvar på dette området, vil få tilbud om opplæring.

I kommunene pågår det nå et arbeid med fastsetting av miljømål for vannforekomstene. Vi har utarbeidet veiledningsmateriell som vi håper kommunene kan dra nytte av.

Når vi gir kommunene mer myndighet, vet vi at det er viktig at virkemidlene følger etter. Vi jobber i disse dager med å få ut på høring en revidert forskrift for utslipp fra spredt bebyggelse. Kommunene får her delegert myndighet etter forurensningsloven opp til 2000 personenheter (PE). Det vil ikke bli gitt noen nasjonale minstekrav til restutslipp eller satt krav til hvilke tekniske løsninger som skal velges. Det er kommunen som skal sette krav til restutslipp avhengig av resipient og tilknyttede brukerinteresser. Dette innebærer at kommunen vil overta fylkesmannens rolle når det gjelder utslipp opp til 2000 PE. I den nye forskriften åpner vi videre for å gi kommunen mulighet til å vedta lokale forskrifter for utslipp av avløpsanlegg inntil 100 PE.

Medvirkning og åpenhet er viktige stikkord i vår politikkutvikling. Avfallsmeldingen som legges fram som del av Rikets miljøtilstand til høsten, er blitt til i dialog med viktige aktører. Vi har samlet stoff til ny friluftsmelding gjennom en rekke møter med organisasjoner, sektormyndigheter, forsknings-miljøer nå i vår. Vi ønsker i større grad å trekke inn lokale erfaringer, bl a fra Miljøby-programmet og prosjektet Bærekraftige lokalsamfunn. Disse prosjektene har gitt oss ny innsikt i muligheter og hindringer for lokalt arbeid for bærekraftig utvikling. Jeg har også lyst til å trekke fram den dialogkonferansen om ny energipolitikk som ble avholdt i januar i år. Denne konferansen har fått ringvirkninger ute i fylkene. Flere planlegger nå regionale energikonferanser. Vi ser m.a.o. at fylker og kommuner har tatt signalene fra nasjonalt hold om å engasjere seg på dette feltet.

Jeg vil også si litt om det samarbeidet som pågår mellom miljødirektoratene og kommunene om redskaper til bruk i kommunal planlegging. Nylig kunne vi presentere en veileder i kartlegging av biologisk mangfold basert på praktisk utprøving i sju kommuner. Målet er at alle kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold i løpet av 2003. Første forutsetning for at kommunene skal kunne oppnå en bærekraftig forvaltning er at de vet hva som finnes av biologisk mangfold i sin kommune. Ved å knytte dette sammen med en systematisk bruk av informasjonsteknologi kan kartleggingsarbeid bidra til en økt forutsigbarhet i kommunenes planprosesser. Et slikt verktøy kan lette presset på truet og sårbar natur ved at utbyggerne vet hvor det kan bli vanskelig å bygge ut. Likeledes vil det bli enklere for både kommuner og utbyggerne å velge utbyggingsområder der naturverninteressene ikke har høyeste prioritet.

Arealdokumentasjonsprogrammet, som ble startet av MD i 1997, er viktig for kommunene. Det temaet som har utløst størst aktivitet er fylkesvise arealinformasjonssystemer, til daglig kalt AREALIS. Arealis skal legge til rette for kommunal planlegging. Innsamling og verdsetting av relevante areal- og ressursdata er et verdifullt bidrag for at den kommunale arealplanleggingen på alle nivåer skal bli best mulig. Bruk av kart, flyfoto og satellittbilder gjør det lettere å forstå konsekvensene av forslag til endringer. God visualisering gjør det lettere for politikere å fatte riktige beslutninger, men minst like viktig er det at den enkelte innbygger får forståelig informasjon og service. Arealis er nå igang i alle fylker, og det er så langt 53 kommuner som har begynt med innsamling og tilrettelegging av data. Registreringen av biologisk mangfold er en del av dette.

Både for å kunne delta i samfunnsdebatten og for å kunne velge miljøriktig er det helt avgjørende å ha kunnskap. Miljøinformasjon er viktig både for produsenter og forbrukere. Informasjon er noe enkeltmennesker har krav på – folk har rett til å vite hva produkter inneholder, hvor de kommer fra og hva slags virkninger de kan ha. Miljøinformasjon har dessuten en egenverdi i et åpent, demokratisk samfunn. Åpenhet kan forebygge både mistenksomhet og usikkerhet. Norge følger opp Århuskonvensjonen, og vi har nedsatt et lovutvalg for miljøinformasjon for å se om folks rettigheter er godt nok ivaretatt i lovverket. Utvalget er bredt sammensatt av myndigheter, arbeidslivets organisasjoner, KS, Forbrukerrådet, Naturvernforbundet og Miljøheimevernet. Vi har også opprettet en gruppe som skal se spesielt på åpenhet og informasjon om kjemikalier. Vi arbeider også med å gjøre miljødata lett tilgjengelig via «Miljøstatus i Norge på Internett».

En siste oppgave er arbeidet med å forenkle rapporteringssystemet til staten. Her samarbeider flere departementer. Så langt det er mulig vil regjeringens behov for rapportering fra kommunalt nivå bli kanalisert gjennom KOSTRA. Dette vil forhåpentligvis bidra til å forenkle og standardisere nødvendig rapportering, samtidig som kommunene vil få tilbake informasjon som er nyttig for lokale prioriteringer.

Avslutningen - Lokal Agenda 21 handler om ny dialog

Lokal Agenda 21 handler om langsiktig endringsarbeid. Det trengs nye arenaer for å ta opp bredden i utfordringene knyttet til bærekraftig utvikling. Gjennom samarbeid med KS er det etablert nettverk og møteplasser i fylkene der lokale og regionale myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner kan utveksle erfaringer. Det er også etablert en egen internettside for lokal Agenda21 med linker mot ulike databaser.

Men aller viktigst er det som skjer lokalt: det at man setter seg sammen og formulerer felles mål for utvikling i bærekraftig retning. Neste steg er at partene forplikter seg til å gjennomføre det de er i stand til ut ifra eget ståsted og med egne ressurser.

Lokal Agenda 21 kan bidra til utvikling av dialog mellom stat og kommune om gode helhetlige løsninger som ikke strider mot nasjonale mål. For la meg gjøre det helt klart : de nasjonale mål står fast - det er veiene mot målet vi alltid må være villige til å diskutere. Denne dialogen må skje i fylkene. Plan- og bygningsloven gir rammer for utvikling av denne dialogen.

På nasjonalt nivå er det viktig å sette fokus på rammevilkår som kan stimulere lokal arbeid. Alle departementer er derfor bedt om å gjennomgå sin kommunerettede virksomhet med tanke på å integrere perspektivene fra lokal Agenda 21 og anspore til aktiviteter på relevante politikkområder. Sektordepartementenes arbeid med lokal Agenda 21 skal rapporteres gjennom Rikets miljøtilstand, første gang nå i oktober.

Fredrikstad-konferansen i februar i fjor representerte oppstarten av lokal Agenda 21 i Norge. «Nå gjør vi det», sa over 700 entusiastiske deltakere fra kommuner, organisasjoner og næringsliv i februar 1998. Dette arrangementet som nå skal åpnes, bidrar med eksempler på hvordan noen faktisk gjør det på det kommunaltekniske området. Departementet sammen med KS legger opp til en ny mønstring ved begynnelsen av neste årtusen - tidlig i 2001 - og regner da med enda større bredde og mangfold av lokale eksempler på bærekraftig praksis.

Helt avslutningsvis vil jeg understreke betydningen av arrangementer som dette. Vi trenger slike muligheter til å lære av hverandres erfaringer på strategisk viktige områder for å bringe det samlede arbeidet for bærekraftig utvikling framover.

Lykke til med Kommunalteknikk 99.