Miljøvernminister Guro Fjellanger

Folkehelse - folkets helse - folkenes helse

Åpningstale til den 6. nordiske folkehelsekonferansen: Kristiansand, 16. august 1999

Kjære konferansedeltakere - kjære arrangør.

Takk for invitasjonen! Det var overraskende og spennende å få denne forespørselen. At dere har forventninger til at jeg har noe å bidra med på en konferanse om folkehelse, tar jeg som et tegn på at dere ønsker å understreke sammenhengen mellom et mangfoldig og rent miljø, og helse.

Jeg er blitt invitert til å snakke om "Folkehelse - folkets helse - folkenes helse" - med hovedvekt på de to første, og med visjoner inn i neste årtusen.

Det er viktig for meg å presisere at jeg har valgt å rette fokus mot de positive, fysiske miljøfaktorenes innvirkning på folkehelsen. Dvs. at jeg vil fokusere på temaer som angår de naturgitte og kultur-betingede faktorene som virker positivt på vår helse og trivsel - så som naturkontakt, friluftsliv, kulturminner og kulturmiljøer, stedskvalitet, estetikk, og kultur.

Ser en hele Regjeringens ansvarsområde under ett finnes det et mangfold av lovende prosjekter og gode eksempler på disse områdene. Tiden tillater ikke en bred gjennomgang, så her må jeg henvise dere til de andre bidragene på konferansen.

Verdigrunnlaget

I det politiske grunnlaget for den nåværende sentrumsregjering - Voksen-åsenerklæringen fra 1997 - heter det innledningsvis bl.a. at "samfunnet må ha et solid verdifundament. Et solidarisk og humant samfunn bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og kommende generasjoner."

I tiltredelseserklæringen samme høst heter det at:

"Regjeringen vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte mennesket tar større ansvar for seg selv og andre…… og at det kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra."

For ett år siden oppnevnte regjeringen Verdikommisjonen. Kommisjonen skal identifisere verdier som samler bred oppslutning og som det er viktig å forsvare for at vi kan ha et godt samfunn. Den skal videre ha et praktisk siktemål ved at den fremmer refleksjon og samtale om etiske hverdags-spørsmål. Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring av verdibegrepet eller en autoritativ opplisting og rangering av ulike verdier. Den skal heller ikke gi svar på vegne av alle eller debattere på vegne av folket.

Kommisjonens sluttrapport skal foreligge innen høsten 2001 og blant styringsgruppens og rådets medlemmer har minst seks av dem bakgrunn fra helsesektoren. I tillegg er både kultur- og miljø-siden godt representert.

Tenke globalt …

Dette århundre har sett globale helseframskritt som ikke kan måles med noen annen periode i historien. For 100 år siden var normal levealder i Europa rundt 40 år. Vaksine var lite utbredt- moderne medisin var ikke allment tilgjengelig. Gjennom bedre ernæring, bedre medisiner og bedre folkehelse er generasjoner løftet ut av fattigdom og elendighet. Det har vært store framskritt, men framgangen har ikke kommet alle til del. Over 1 milliard mennesker er nesten uberørt av framskrittet. 90 % av verdens helseressurser brukes i vår rike del av verden - mens 90 % av sykdomsbyrden er i den fattige del av verden. Vi bruker milliarder av kroner på forskning på sykdommer som rammer svært få.

En studie av den globale sykdomsbyrden utført av WHO gir oss helt ny kunnskap om de utfordringene vi står overfor. Denne studien - som er utviklet gjenom 1990-årene - gir oss for første gang bredere, objektive kriterier for å stimulere debatten og påvirke beslutningene. Hovedbildet i studien er den globale overgangen til de ikke-smittsomme sykdommer. I 90-årene er lungeinfeksjoner, diaré og spedbarnssykdommer henholdsvis første, andre og tredje årsak til den globale sykdomsbyrden. I 2020 ser rangordningen ganske annerledes ut: Nummer 1: Hjerte og karsykdommer, 2: Mentale lidelser og depresjoner og 3 (overraskende for noen) : Trafikkulykker.

Framveksten av hjerte- og karsykdommene (1) kan dere antagelig svært mye om. En interessant observasjon er likevel den klare dokumentasjonen av hovedårsaken til de voksende hjerte- og karlidelsene. Det kan nå sies ganske enkelt: I 2020 er tobakk forventet å drepe flere mennesker enn noen annen enkeltsykdom, HIV/AIDS inkludert. I dag dør årlig 3.5 millioner mennesker av tobakksrelaterte sykdommer - halvparten av dem i alderen 40-69 år. Dette tallet kan komme til å stige til 10 millioner inn i neste århundre, og veksten vil komme i sør - dit tobakksindustrien nå vender markedsføringa når de stadig møter strengere restriksjoner i vår del av verden.

Bedre analyseverktøy gir oss etter hvert innsikt i hvilken voksende utfordring de mentale lidelser (2)vil påføre alle land - på den nordlige og sørlige halvkule. Hele dette feltet er kraftig undervurdert i tidligere studier. Mentale lidelser er direkte årsak til rundt 1 % av alle dødsfall og 10 % av verdens totale sykdoms-byrde. En behøver ikke ha doktorgrad i medisin for å se sammenhengen med utviklingen av et mer kaldt, materialistisk og fremmedgjørende konkurranse-samfunn, der det kulturelle og naturbetingede mangfoldet er på vikende front.

En fersk studie fra Mellom-Europa viser at langvarig eksponering for bilgasser på folk over 30 år, fører til at vel 21.000 årlig dør tidligere enn forventet i disse landene, sammenliknet med ca. 10.000 som dør pga. trafikkulykker (3). Det betyr at begrensninger av luftutslipp vil gi vesentlig helsegevinst.

Helse og miljø

På en konferanse arrangert av WHO i Ottawa i 1986 ble helsefremmende arbeid definert som "arbeidet for å øke folks (den enkeltes så vel som fellesskapets) kontroll over faktorer som virker inn på deres helse slik at denne kan forbedres". Faktorer som virker inn på helsen inkluderer samfunnsmessige forhold, miljømessige forhold og personlige forhold.

Historien om forebyggende helsearbeid er historien om oppfinnsomhet - om hvordan ny innsikt er omsatt i ny praksis som radikalt har bedret folks levekår. Helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeid har lenge vært en utfordring for politikere og planleggere. Nøkkelen til effektive helsetiltak ligger spredt over flere sektorer, og derfor har det vært vanskelig å få satt dette arbeidet i system gjennom politiske beslutninger og i praktisk handling.

Det bør være et hovedmål for helsepolitikken å ha så få pasienter som mulig. Samtidig er det en hovedoppgave å gi alle mennesker best mulige vilkår for en trygg og meningsfull tilværelse. Derfor har helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeid høy prioritet. Dette innebærer å bruke politiske virkemidler for å utjevne forskjeller i livskvalitet, helse, sykdom og tidlig død, og forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper og ulike deler av landet.

Det er i dag en anerkjent oppfatning at vår generelle helsetilstand i liten grad bestemmes av helsevesenets tradisjonelle tjenester. Erfaringstall har vist at vel 10 % av helsetilstanden vår kan tilskrives sykdomsbehandlende tjenester, mens henimot 90 % av innflytelsen kommer fra andre faktorer som livsstil, kosthold, sosiale forhold, kultur-tilbud, og ikke minst; de fysiske miljøforhold. Mer penger inn i helsesektoren fører ikke nødvendigvis til en styrking av det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet.

I den norske debatten om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid erkjenner vi at helsearbeid ikke lenger er ensbetydende med kampen mot livstruende sykdommer, men en kamp mot uheldige trekk ved samfunnsut-viklingen. I en rapport fra WHO i 1986 slås det fast at med noen få unntak kan sykdom i prinsippet forebygges ved å endre forhold som livsstil og miljø.

En forutsetning for god helse er et sunt og helsefremmende miljø og fokus har i stor grad vært rettet mot de negative, fysiske miljøforhold som luft- og vann- forurensning, avfall, støy, miljøgifter, o.lik.n. Etter min oppfatning er tiden nå moden for dreie søkelyset over på de positive, fysiske miljøforholdene som kan bidra til overskudd og sette oss i stand til å mestre hverdagen. Eksempler på dette er estetikk, kultur, kulturminner og kulturmiljøer.

Den nylig framlagte utredningen om styrking av folkehelsearbeidet i norske kommuner (NOU 1998:18 "Det er bruk for alle") slår da også fast at "…folkehelsearbeidet i større grad har vært orientert mot å fjerne risikofaktorer, enn å satse på den positive siden, nemlig å bygge opp ressursene i befolkningen". Videre heter det at de positive sidene må vektlegges i langt større grad enn til nå, og at strategier for livsmestring i sunne lokalmiljøer vil være av størst betydning for den helsefremmende dimensjonen i folkehelsearbeidet.

I den norske regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse for perioden 1999 - 2006 pekes det dessuten på at alle har behov for fysisk utfoldelse, kulturell og åndelig stimulans og utvikling på egne premisser i et meningsfylt fellesskap, men at mange har et udekket behov på dette området. Å vektlegge denne type tiltak vil kunne gi positive bidrag til økt trivsel og livskvalitet og fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv.

Helse og miljø har det til felles at de er satt til å håndtere konsekvenser av virksomheter i hele samfunnet, og at det er bedre å forebygge enn å reparere. Enkeltmenneskets krav på informasjon, retten til medvirkning og verdien av frivillig innsats er sentrale bærebjelker. Sist, men ikke minst, har de det til felles at de som sektorer ikke kan sees isolert - de må settes inn i en bred sosial, økonomisk og grenseoverskridende sammenheng.

Om kort tid vil helseministeren og jeg legge fram en nasjonal handlingsplan for miljø og helse. Dette er en oppfølging av WHOs ministerkonferanse i Helsinki i 1994, og hovedformålet med handlingsplanen er å integrere helse- og miljøtankegangen i begge sektorer. De fysiske miljøfaktorene er her sterkt fokusert. En kort versjon av denne rapporten var Norges bidrag til det historiske møtet om helse og miljø som ble holdt i London i sommer. Konferansen samlet ca. 70 ministre fra helse-, miljø og transportsektorene i Europa. Deltakerne forpliktet seg til videre samarbeid på dette området ved å undertegne en erklæring om handling i fellesskap. Det er første gang at WHO og FNs økonomiske kommisjon for Europa har utviklet en bindende avtale om helse- og miljø-spørsmål.

Konferansen i London er den tredje i sitt slag avholdt i Europa. Den ble åpnet av WHOs leder, tidligere norsk statsminister, Gro Harlem Brundtland. Både hun og Jo Asvall, som er direktør for WHOs Europakontor, trakk linjene tilbake til FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992.

…Handle lokalt (LA 21)

Utfordringene nettopp fra Rio - fra FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992 - er en påminnelse til oss alle om at omtanke og solidaritet må favne globalt, og at den også må omfatte kommende generasjoner. En nigeriansk stammehøvding har sagt det slik: "Jorden tilhører alle mennesker. Mange av dem er døde, noen få lever nå, men de fleste er ennå ikke født !"

Et av sluttdokumentene fra denne konferansen - Agenda 21 - summerer opp hva som må gjøres og hvem som må medvirke for at vi skal nå målene om en bærekraftig utvikling. En utvikling som gir en god balanse mellom økologiske, økonomiske og velferdsmessige verdier. Sentralt i Agenda 21 står tanken om dialog og samarbeid mellom likeverdige parter som sammen setter seg felles mål og hver på sin måte bidrar til gjennomføring ut ifra sitt ståsted.

Jeg tror vi her i Norge har funnet en god modell for å utvikle nettopp det partnerskapet for bærekraftig utvikling som Agenda 21 skisserer. Hele den offentlige sektor samarbeider tett for å få samfunnet til å snu kursen i miljøriktig retning. I fylkene møtes nasjonalt og lokalt nivå, og nye arenaer for dialog utvikles med utgangspunkt i Lokal Agenda 21 og bærekraftig utvikling. Alle fylkene har nå en LA21-koordinator som legger til rette for at lokale og regionale myndigheter kan møte næringsliv og frivillige organisasjoner "på samme bane". På denne måten kan de sammen definere utfordringene og finne fram til løsninger på tvers av skillelinjer.

Jeg er overbevist om at koplingen helse - miljø - kultur har et stort og ubrukt potensiale for kreativitet og nye løsninger nettopp med tanke på folkehelse. Det er i samspillet mellom aktører med ulikt ståsted at de nye muligheter kan oppdages og de ubrukte ressurser kan utløses. I denne sammenhengen kan et felles utgangspunkt være at det som er godt for miljøet også gir livskvalitet og at omsorg for miljø og mennesker handler om kultur i dypeste forstand.

En politikk som legger vekt på livskraftige lokalsamfunn, sosiale nettverk og på å utfordre folks evne til å løse oppgaver i hverdagen, blir ofte avfeid som romantiske overlevninger fra en svunnen tid. De som har levd lenge nok, ser kanskje for seg 1950-årene med ivrige dugnadshender i full aktivitet for å planlegge områdene mellom boligblokkene i en drabantby i Oslo, eller fellesløftet for å pusse opp det lokale forsamlingshuset et sted i Distrikts-Norge.

Troen på levende lokalsamfunn som en nøkkel til økt livskvalitet, dreier seg imidlertid i vår tid om noe mer enn uformelle treff ved gjerdestolpene. Folkehelsearbeid handler i stor grad om dette: Trygge og livskraftige lokalsamfunn, sosiale nettverk, kulturelle og sosiale møteplasser og om folks evne til å løse oppgaver i hverdagen. Et vesentlig spørsmål er: Hvilke oppgaver skal løses av det offentlige - og hvilke bør overlates til folk selv? De fleste ønsker å ha styring over eget liv. Et viktig grunnlag for "det gode liv" er mestring, å få ta ansvar og å være til nytte.

Kommunene og lokalmiljøene får et stadig større ansvar for samfunnsutviklingen, og blir i framtiden hovedarena for utvikling av bedre folkehelse, større kulturelt mangfold og økt trivsel og trygghet. Fellesskapets ansvar for sosiale og støttende nettverk ligger hos kommunene i samspill med nærmiljøene og enkeltmenneskene. 13 norske kommuner, 2 bydeler og én fylkeskommune har dannet et nettverk av helse- og miljøkommuner. Dette er en del av WHOs prosjekt "Healthy Cities". Det norske nettverket er opptatt av å skape en bærekraftig utvikling gjennom å følge opp lokal agenda 21. Nettverket gir i disse dager ut en fersk trykksak om LA 21 og helse. Den er først og fremst rettet mot deres samarbeidspartnere, men vil med tiden også bli sendt samtlige norske kommuner. Heftet kan fås ved henvendelse til nettverkets sekretariat.

For Regjeringen er Lokal Agenda 21, foruten et redskap for oppnåelse av miljømål, en viktig kilde til vitalisering av lokaldemokratiet. I lokal Agenda 21- arbeidet skal grupper som sjelden ytrer seg direkte i samfunnsdebatten trekkes med på måter som kan sikre at deres perspektiver ivaretas og deres ressurser tas i bruk. Vi må ikke bare snakke om barn og unge, vi må gi dem muligheter til å prege det samfunnet de skal overta. Jeg vet at lokal Agenda 21-arbeidet her i Vest-Agder handler mye om at ungdom utfordrer ungdom til å være aktive i samfunnsdebatten og sjøl ta ansvar.

Det globale og langsiktige perspektivet i Lokal Agenda 21 kan bidra til ny fokus på verdier og til bredere engasjement i samfunnsdebatten. På denne måten kan Verdikommisjonens arbeid og Lokal Agenda 21- arbeidet gjensidig forsterke hverandre.

Estetikk, kulturminner og friluftsliv

Før jeg går nærmere inn på temaene kulturminner og friluftsliv, har jeg lyst til å dvele litt ved den positive miljøfaktoren estetikk. Victor Hugo slo det fast allerede i 1842: "Interiøret er til for eieren - eksteriøret for oss alle", og nyere forskning dokumenterer det flere av oss lenge har følt, nemlig at vår mentale tilstand påvirkes av kvaliteten på de ytre, fysiske omgivelser vi oppholder oss i. Bomiljøer, arkitektur, design, estetikk og natur i nærmiljøet er blitt et påaktet forskningsområde for såvel miljøpsykologer som kunst-historikere. Professor Jan Digerud ved Arkitekthøgskolen i Oslo sier det slik: "Det er på høy tid at estetikk blir tatt på alvor i Norge. Hvordan vi har det rundt oss har direkte innvirkning på folks velvære, og jeg er overbevist om at vår industrialiserte kultur går på helsa løs".

Materielle og kulturelle forhold - den samlede kvaliteten i våre daglige omgivelser - har stor betydning for helse og trivsel. Det fysiske hverdagsmiljøet, slik det er skapt gjennom tidene, utgjør en kontinuerlig påvirkning på oss alle. Det er avgjørende for våre levekår at dette fungerer tilfredsstillende og har estetiske kvaliteter og god byggeskikk. Dette inngår i samlebegrepet "stedskvalitet" som også innbefatter naturelementer i nærmiljøet.

Kulturminner og kulturmiljø er viktige elementer i våre fysiske omgivelser. Ved siden av å medvirke til kulturell stedsforankring og følelse av stolthet, gir de også ofte et estetisk bidrag til miljøet. En stor del av kultur-minnevernet i Norge er basert på frivillig innsats, enten gjennom frivillige organisasjoner eller enkeltpersoner. Kulturminner i aktiv bruk gir grunnlag for trivsel, identitet og kunnskapsbygging - mao. god livskvalitet forutsetter et godt kulturmiljø.

Det er store utfordringer for kopling mellom helse og kulturminne-vern, bl.a. i tilknytning til utvikling av lokalsamfunnsstrategier og tilrettelegging for deltakelse og mestring. I den forbindelse vil jeg særlig vise til regjeringens felles handlingsplan for helse og miljø som jeg nevnte tidligere i mitt foredrag.

I et miljøperspektiv står friluftslivet i en særstilling både som forebyggende og skadereparerende "medisin". Friluftsliv i kombinasjon med opplevelse av kulturminner har et stort potensiale, spesielt med tanke på helsebot, trivsel, følelse av tilhørighet og som kilde for kreativitet i et lokalsamfunn. Mange av oss opplever at våre referansepunkter i hverdagen endres; din barndoms gate er ikke som før, løkka er kanskje blitt parkeringsplass, og det som engang var en "100-meter-skog" er blitt et kjøpesenter.

I slike tider kan det gi en følelse av ro, harmoni og identitet når du oppdager at en gammel eik fra barndommen fortsatt står der like majestetisk og urokkelig som for 50 år siden. Eller at du kan plukke blåklokker og prestekrager med ditt barnebarn i den samme enga du selv plukket blomster like etter krigen. En eng - ryddet av våre forfedre for nærmere tusen år siden og hvor sauer siden har beitet - kun avbrutt av pest, nedgangstider og fraflytting.

Så sent som for 40-50 år siden var fysisk aktivitet en naturlig del av folks hverdag. De fleste gikk eller syklet for å komme til skole, butikk eller arbeid. Spontan lek og idrett ute i det fri var vanlig. Det er ingen tvil om at samfunnets modernisering har ført til redusert fysisk aktivitet i fri-luft. Resultatet er en nærmest epidemisk økning i sykdommer som aldersdiabetes og beinskjørhet.

"Det er ikke først og fremst manglende behandlingsinstitusjoner som er årsaken til at mange i dag sliter med helsen", slår professor i trygdemedisin Gunnar Tellnes ved Universitetet i Oslo fast og fortsetter: "Stillesittende og ensformige arbeidsstillinger fører til skader i armer, skuldre og nakke. Lav fysisk aktivitet også i fritiden gjør at det gis få anledninger til å reparere skadene. Derfor kommer mange inn i en ond sirkel." Han understreker naturens fantastiske potensiale til å forebygge og reparere helsemessige skader - enten disse er av fysisk eller psykisk karakter.

Tellnes peker videre på at det årlig omsettes blodtrykk- og kolesterolsenkende medikamenter i Norge for til sammen 1.8 milliarder kroner (1997-tall). Nordmenns generelle pillebruk har økt med nesten 50 % siden 1987 og omsetningen av legemidler fortsatte å øke med 10 % bare første halvår i år. Til sammenlikning brukes en brøkdel av dette til forebyggende tiltak - kosthold og fysisk aktivitet. Vi vet at det er stor helsemessig gevinst i å endre kost- og levevanene. Like fullt har medikamentell behandling størst oppmerksomhet. "Det er viktig å få formidlet at helse ikke er noe man kjøper, men som man i utgangspunktet har og må jobbe for å beholde og forbedre", fastslår han.

Den 13. mars i år oppnevnte Regjeringen ved Sosial- og helse-departementet et nytt, råd for ernæring og fysisk aktivitet som skal ha spesielt fokus på disse temaene i relasjon til helse. Dette er et viktig bidrag i Regjeringens satsing på forebyggende helsearbeid.

Det er etter min vurdering, et beklagelig misforhold mellom den dokumenterte helseeffekt utøvelse av friluftsliv har, og den politiske fokus det er på dette feltet. Denne regjeringen ønsker å sette friluftslivet på dagsorden igjen og har derfor nylig satt igang arbeidet med en ny stortingsmelding om dette. Meldingsarbeidet vil bli ledet av Miljøverndepartementet og målet er framlegging i år 2000.

Mange påstår at opphold i natur virker positivt på oss fordi vi her nærmer oss vår opprinnelige livsform. I millioner av år har mennesket utviklet seg i naturen, mens vi har vært bymennesker kun i noen få generasjoner.

Det er de senere år utført en rekke studier av helseeffekter av fysisk utfoldelse i natur og de dokumenterer overveiende positive sammenhenger både av forebyggende og kurerende art. Særlig vil jeg framheve et svensk forskningsarbeid utført for et par år tilbake av Grahn m.fl. om barns helse og utvikling i institusjoner med ulik grad av naturkontakt. Dette er nærmere omtalt i Direktoratet for naturforvaltnings trykksak "Helse i hvert gresstrå".

I tillegg til det åpenbare fysiske utbyttet av mosjon er friluftslivet arena for å møte mennesker og således viktig for vårt sosiale nettverk. Friluftslivet gir dessuten mulighet til å utvikle nye mestringsstrategier som har overføringsverdi til livet ellers. Den norske legen Guri Ingebrigtsen har sett på friluftslivets betydning for mental helse og mener at naturen har en dypere betydning for mennesket enn det vi har bevissthet om. Kontakt med natur er en svært viktig kilde til begrepsdannelse og språk, særlig når det gjelder å uttrykke følelser.

Helt siden Antikken har det i ulike perioder vært en utbredt oppfatning i Vesten at det er en sammenheng mellom helse, velvære og det å kunne begi seg ut i natur og vakre omgivelser. Plinius den eldre som levde omtrent på Kristi tid, skal ha understreket den positive effekten av rekonvalesensopphold i skog etter tæring og andre langvarige sykdommer og Hippokrates, legekunstens far, var opptatt av beliggenhet og klima som en viktig del av helbredelsene.

Mot slutten av forrige århundre fikk slike synspunkter fornyet styrke, og ble en viktig drivkraft i utviklingen av moderne byplanlegging. Helsetilstanden i de raskt voksende byene ble da så dårlig at det ble nødvendig å gi bybefolkningen bedre tilgang til natur og rekreasjonsarealer - til sol, lys og luft.

I dag er ringen på mange måter sluttet. Fortetting og økt satsing på bygging innenfor eksisterende tettstedsgrenser har ført til fornyet interesse for å ta vare på grønne områder. Både helse- og miljømyndighetene fokuserer nå på betydningen av gode nærmiljøer, ikke minst av hensyn til barna. I oppfølgingen av dette har Miljøverndepartementet utarbeidet en handlingsplan for formidling av grønnstrukturpolitikken.

Kultur og helse

Jeg nevnte at teoriene om positiv helseeffekt av naturkontakt har røtter tilbake til de greske filosofer. Tilsvarende idéer om at kultur skal kunne brukes som medisin går også tilbake til Antikken. Papyrusruller viser at egypterne behandlet sykdommer med droger og musikk allerede for 4000 år siden, og Aristoteles og Platon hevdet at det fantes en sammenheng mellom helse og musikk. De talte om hvor viktig det var at kroppen og sjelen var i samklang, og Pytagoras anbefalte regelmessige musikkrutiner for den som ville holde seg frisk.

Mange mennesker står av ulike årsaker utenfor kulturlivet. Kulturlivets fortrinn er at det tar utgangspunkt i, og retter oppmerksomheten mot folks interesser og ressurser. Kunsten og kulturen stimulerer det friske i oss, helsetjenesten behandler det syke. Kultur spenner over hele registeret av menneskelig opplevelse, utfoldelse og aktivitet, og rører ved både kropp og sjel, intellekt og følelsesliv. Deltakelse i meningsfylte kulturaktiviteter øker livskvalitet og motivasjon, mestring, kompetanse og interesser. Ved å sette kultur, natur, miljø og helse inn i en ny sammenheng, kan vi bli i stand til å vurdere helse og menneskelige ressurser i et videre perspektiv enn det som det tradisjonelle helse- og sykdomsbegrepet åpner for.

Sosial- og helsedepartementet, Kulturdepartementet/Norsk kulturråd og Rikskonsertene satte i 1995/1996 i gang en nasjonal forsøksvirksomhet om kultur og helse, som i alt omfatter 35 prosjekter.

Hovedmålsettingen med forsøksvirksomheten er å styrke lokalsamfunnets og kommunenes innsats i det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet med basis i lokalt og regionalt kulturliv. Derved skal en bidra til å gi myndighetene sentralt og lokalt et best mulig beslutningsgrunnlag for gjennomføring av framtidige rammebetingelser for dette arbeidet.

Hovedspørsmålet i satsingen er således om og i hvilken grad økt tilgjengelighet til og deltaking på ulike kulturelle og sosiale arenaer har betydning for deltakernes livssituasjon, mestringsevne og helse. Hypotesen er at mennesker som deltar i kulturelle aktiviteter får økt livskvalitet, bedre muligheter til å mestre hverdagen og dermed bedre helse.

Også fra dette prosjektet finnes det en rekke eksempler på at det nytter, bla. her fra Kristiansand. Ta kontakt med representanter fra kommunen eller prosjektets sekretariat i Norsk kulturråd.

Jeg vil runde av med en liten anekdote om sammenhengen mellom politikk og helse hentet fra Tyskland i det forrige århundre. Historien er gjengitt i heftet "Med helse i hånden og kultur på taket" fra det nevnte kultur og helseprosjektet og lyder slik: " Rudolph Virchow, som levde fra 1821-1902, regnes som samfunnsmedisinens far. Sommeren 1847 herjet en pest, trolig tyfus, blant utfattige gruvefolk i Ober-Schlesien i Tyskland. Pesten drepte så mange at det ble en politisk skandale.

Regjeringen i Berlin ble tvunget til å sette ned en granskningskommisjon, der Virchow kom med, og han stilte en kommunediagnose for Ober-Schlesien som sa at årsaken til epidemien var sosial, med trangboddhet og underernæring. Han skrev ut en samfunnsmedisinsk resept som rystet makthaverne i den prøyssiske føydalstaten. På den stod det at bare to midler kan forebygge nye pestbølger: bedre lønn og mer frihet.

Senere beskrev Virchow hvordan politiske maktstrukturer kan avleses i patologiske cellestrukturer. På obduksjonssalen oppdaget han at Riksdagen var det essensielle organ for folkehelsen, at det er helse eller sykdom i ethvert politisk vedtak. I klartekst formulerte Virchow sin samfunnsmedisinske livserfaring på følgende måte:
"Politikk er ikke annet enn medisin i stor målestokk."

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med konferansen og folkehelsearbeidet !