Miljøvernminister Guro Fjellanger

Kartlegging av biomangfold

Oslo, 24. mars 1999

Biologi er et eksempel på et felt der vi står overfor svært omfattende og sammensatt informasjon. Vi står i dag overfor en biologisk kunnskapsrevolusjon innen genetikk, evolusjon og om de ulike komponentene innen det biologiske mangfoldet. Informasjonsteknologien er en medvirkende årsak til at det neste århundret vil bli « biologiens århundre»

Hvorfor kartlegge?

Biomangfold utarmes i dag som følge av et stadig økende press fra samfunnet. Over halvparten av artsmangfoldet (dvs over 30 000 arter) og halvparten av de 1800 truede og sårbare artene i Norge er knyttet til skog. Beslutninger og tiltak i regi av stat, kommune og næringslivet, i første rekke grunneiere og jord- og skogbruksorganisasjonene, har derfor stor betydning for tilstand og utvikling av det biologiske mangfoldet. I dag vet vi ofte ikke hva som går tapt når nye områder legges ut til veier, boligfelt og industriområder. Vi mangler med andre ord kunnskap om mangfoldet og verdiene det representerer både nasjonalt og lokalt.

Gjennom å kartlegge biologisk mangfold ønsker jeg at eksisterende kunnskap og informasjon blir optimalt utnyttet samtidig som nye data blir innhentet ute i kommunene.

Første forutsetning for at kommunene skal kunne oppnå en bærekraftig forvaltning, er at de vet hva som finnes av biologisk mangfold i sin kommune. Ved å knytte dette sammen med en systematisk bruk av informasjonsteknologi ønsker jeg at kartleggingsarbeidet vil bidra til en øket forutsigbarhet i kommunenes planprosesser. Med forutsigbarhet mener jeg at dette arbeidet blir et verktøy som kan lette presset på truet og sårbar natur ved at utbyggere vet hvor det kan bli vanskelig å bygge ut. Likeledes kan det bli enklere for både kommuner og utbyggere å velge utbyggingsområder der naturverninteressene ikke har høyeste prioritet. Poenget er, gjennom god kunnskap både på eiendoms- og kommunenivå, å finne gode løsninger på konfliktene som måtte oppstå. Alle relevante brukergrupper vil forhåpentligvis få et bedre beslutningsgrunnlag slik at de kan videreutvikle sitt miljøansvar og innarbeide hensynet til biomangfold i egen virksomhet.

Det er derfor en målsetning at alle kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold i løpet av 2003.

Det er viktig å utnytte kunnskapen om mangfoldet som grunnlag for bruk av naturressurser. Kommunene forvalter et bredt spekter av naturverdier, eller biologisk kapital, som vi dels er helt avhengige av (som mat, klær, hus, brensel) men som også kan være kilde til framtidige næringsråstoffer, medisiner osv. Eksempelvis kan plante- og dyrearter som i dag ikke brukes i landbruksproduksjon, vise seg å ha stor nytteverdi i framtiden.

Regjeringen arbeider for at mesteparten av den praktiske forvaltningen av våre vilt- og fiskeressurser skal utøves lokalt. Dette setter også krav til at kommunene må vite hva de har av biomangfold for å kunne utføre en tilfredsstillende forvaltning..

Behov for samarbeid

Kommunene har en sentral rolle i gjennomføringen av bærekraftig bruk av biologisk mangfold. De er hovedforvaltere av Norges areal gjennom » Plan- og bygningsloven». Statlige myndigheter må derfor arbeide for at kommune får tilgang på verktøy og data og dermed ser egne fordeler av å forvalte biologisk mangfold på en bærekraftig måte. I dag er det ikke alltid like enkelt for en kommune å forholde seg til, i verste fall, motstridene syn fra feks miljø og landbrukssektorene. Med andre ord snakker staten i blant med flere tunger. Vi har derfor en oppgave med å sørge for at statlige sektorer i størst mulig grad samhandler og gir entydige retningslinjer overfor kommuner, bedrifter og enkeltpersoner.

Informasjon som finnes om biologisk mangfold skal gjøres tilgjengelig for kommunene. Mye av dagens informasjon finnes spredt i ulike institusjoner, sektorer og hos enkeltpersoner. Det er flere store registreringsarbeider under utforming, både i departementer og i sektorene forøvrig. Et eksempel på dette er LDs miljøregistreringer i skog. Mye av denne informasjonen vil være lik den som miljølforvaltningen også har behov for. Miljømyndighetene ønsker derfor et utstrakt samarbeid med sektorer og departementer for å få utviklet metoder som sikrer maksimal utnyttelse av innsats på alle nivåer. Ved å få tilgang til data fra andre sektorer og departementer vil vi også unngå fordyrende dobbeltkartlegging.

Vi legger også stor vekt på å videreføre og styrke samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Et styrket samarbeid vil bidra til større gjensidig forståelse og sikre at offentlige og private tiltak gir best mulig samlet effekt.

Vi må heller ikke glemme at de frivillige natur- og miljøorganisasjonene har fagkunnskap som bør utnyttes i det videre arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Det vil bl.a. være nyttig å kunne utnytte den kompetansen som finnes i de ulike naturforeningene i det kartleggingsarbeidet som skal gjennomføres i kommunene.

Internasjonale forpliktelser

Norge har et internasjonalt ansvar for å følge opp forpliktelsene i flere FN-konvensjoner og avtaler. Det innebærer blant annet at vi må identifisere og overvåke biologisk mangfold, som f eks ville arter, bestander og naturtyper samt kultiverte arter av medisinsk, jordbruksmessig eller annen økonomiske verdi.

Arbeidet med kartlegging av biomangfold er derfor et ledd i Regjeringens handlingsplan for biologisk mangfold, som planlegges ferdigstilt våren 2000. Det er også en oppfølging av konvensjonen om biomangfold i St.meld. nr. 58 «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling».

Avslutning

For oss er det viktig å sikre et godt samarbeid mellom stat og kommune. Jeg er derfor glad for at håndboka er blitt til i samarbeid med et utvalg av kommuner som har prøvd ut den første versjonen.

Jeg overlater nå ordet til Direktoratet for naturforvaltning v/Terje Klokk som vil presentere håndboken og samtidig gi dere en demonstrasjon av hvordan kombinasjonen biologi og IT teknologi kan anvendes i praksis.