Nærings- og handelsminister Lars Sponheim

Med norsk aluminium inn i et nytt årtusen

Sunndalsøra/ 17.08.99

1. Innledning

Kjære tilhørere,

Jeg vil først få takke for invitasjonen til denne spennende konferansen her i Sunndalsøra. Aluminiumsindustrien er en sentral del av norsk industri. Norsk aluminiumsindustri er Vest-Europas største gjennom våre syv primærverk, og norske aluminiumskonsern er av de ledende i verden. Aluminium er en av våre viktigste eksportvarer. I fjor eksporterte vi aluminium for mer enn 15 milliarder kroner. Hvordan denne industrien møter framtidas utfordringer er et viktig spørsmål ikke bare for de enkelte bedrifter men også for hele nærings- og strukturpolitikken.

Før jeg fokuserer på aluminiumsindustrien vil jeg si litt om noen grunnleggende utfordringer i norsk økonomi: Petroleumssektoren har i mange år stått for det viktigste bidraget til veksten i norsk økonomi. Tidlig i neste århundre venter vi at inntektene fra petroleumssektoren blir mindre. Verdiskapingen fra annen konkurranseutsatt virksomhet enn olje må trolig mer enn dobles de neste 10-20 årene dersom vi ønsker å holde velferdsstaten oppe på et høyt nivå. Dette er en særskilt utfordring for Norge. Å makte dette kan bli krevende ikke minst fordi vi samtidig går inn i en periode hvor andelen av eldre i befolkningen vil øke. Utfordringen understrekes også av at vi har en næringsstruktur som i stor grad er preget av råvare- og energiintensive bedrifter. Mange er bekymret for at disse ikke har samme vekstpotensiale som nye kunnskapsintensive bedrifter. Enkelte omtaler dette som vår ”råvareklemme”.

Hvilke næringer og hvilke type bedrifter har så de største vekst- og verdiskapingsmulighetene? Jeg tror ikke det er mulig å svare presist på dette. Det er likevel grunn til å understreke at kunnskap, kompetanse og entreprenørskap blir stadig viktigere for vår framtidige næringsvirksomhet. Også for ressursbaserte næringer blir kompetanse, hvordan ressursene inngår i industrielle kjeder og adgang til markedene stadig viktigere. Dette betyr at deler av veksten framover må komme fra nye, kunnskapsintensive næringer – både innenfor industri og tjenesteyting - det vi kan kalle det ufødte næringsliv.

Vi må fokusere på hvordan kunnskap og kompetanse innenfor etablerte næringer kan videreutvikles best mulig for å danne basis for videre næringsvekst. Aluminiumsindustrien er et godt eksempel på en slik næring; den er basert på naturressurser, men er samtidig en viktig kompetanse- og teknologiindustri! Jamfør den mangeårige satsingen på forskning og utvikling i næringen. I samarbeid med NTNU og Sintef har dere utviklet et kompetansemiljø som jeg forstår er blant verdens fremste. Videre er jeg kjent med at miljøene nå utvikler et samarbeid med tunge internasjonale miljøer. Det blir spennende å se hva dette samarbeidet kan bringe i framtiden. At norsk aluminiumsindustri trekker til seg høy kompetanse ser vi tydelig når vi f.eks. studerer Sunndal kommune. Sett i forhold til folketallet er kommunen blant de med høyeste antall dr. ing, forskere og folk med fagbrev i landet.

Vi har således en framragende basis og et potensiale for framtidig næringsvekst. Likevel, det er klart for alle at næringen står overfor store utfordringer på terskelen til et det nye århundret. Det er dette vi bør diskutere i dag.

2. Utviklingstrekk og utfordringer innenfor aluminiumsnæringen

Jeg vil peke på tre utviklingstrekk som jeg mener vil bli avgjørende for industriens utvikling:

• nasjonale og internasjonale miljøkrav blir stadig strengere,
• det skjer vesentlige endringer i energimarkedene og
• globaliseringen og rask teknologisk utvikling gir store strukturendringer i næringslivet.

Bevisstheten rundt miljøutfordringene, har blitt større de senere år, ikke minst på internasjonalt plan. Vi har fått internasjonale avtaler for å møte disse utfordringene. Vi nordmenn oppdager at vi ikke alltid er ”flinkeste gutt i klassen” på miljøområdet. På lang sikt vil det uten tvil være en styrke for norsk næringsliv at vi er nettopp dette. Fra norsk side er vi derfor interessert i å videreutvikle og styrke mange av disse avtalene.

Det er i denne sammenhengen et godt utgangspunkt at norsk aluminiumsindustri på flere områder har en positiv miljøprofil. Klimaproblematikken er et område som berører prosessindustrien i vesentlig grad. Produksjonen er basert på ren, norsk vannkraft. Dette gir i seg selv lavere utslipp av CO2 per produsert tonn enn i mange andre land. Når det gjelder utslipp fra produksjonsprosessen, har norsk aluminiumsindustri stått for betydelige reduksjoner. Utslipp av CF-gasser er for eksempel redusert med 44 prosent i perioden 1985 til 1994. Industrien var tidlig ute da man i 1997 inngikk en avtale med myndighetene om ytterligere frivillige reduksjoner av klimautslipp.

Det er likevel klart at nye tiltak for å redusere utslipp av CO2 og andre klimagasser vil kreve ytterligere innsats fra industrien, enten dette skjer gjennom nasjonal kvotehandel, andre nasjonale tiltak eller internasjonale mekanismer. Klimatiltak vil innebære ytterligere kostnader for bedriftene. Jeg mener likevel det også ligger interessante muligheter på dette område. Det å ligge i fronten med miljøtiltak kan også være et konkurransefortrinn. Å være tidlig ute med miljøvennlige løsninger gjør industrien bedre rustet til å møte nye miljøkrav. Etter hvert som stadig flere land må iverksette tiltak, vil det være en fordel å ha startet tidlig – ikke minst med forbedring av teknologi.

Et annet miljøspørsmål som berører store deler av prosessindustrien er tiltak for å begrense utslipp av grenseoverskridende luftforurensninger, med vekt på blant annet svoveldioksid og nitrogenoksid. Det pågår for tiden internasjonale forhandlinger hvor formålet er å få ytterligere forpliktelser med sikte på å redusere forsuringsproblemet og bedre luftkvaliteten i Europa. Det er iverksatt norske tiltak i forhold til dette allerede, men det må forventes at ytterligere tiltak må iverksettes ved en ny internasjonal avtale. I likhet med tiltak for å møte CO2-problematikken, vil også en slik avtale berøre aluminiumsindustrien og andre deler av norsk prosessindustri. Når disse avtalene er inngått vet vi hva forpliktelsene er, og hva både vi og våre konkurrenter har å forholde seg til.

På kraftområdet kjenner vi også utviklingstrenden. Her skjer det betydelige endringer i retning av mer markedsbasert omsetting. Sammenknytningen av markeder internasjonalt kan bety at prisen på en innsatsvare som kraft kan bli jevnere mellom land. Tidligere konkurransefortrinn svekkes. Dette reiser naturligvis nye spørsmål for konsern som opererer internasjonalt.

Regjeringen la tidligere i år fram en stortingsmelding om energipolitikken og en egen proposisjon om det framtidige industrikraftregimet. Selv om noen bedrifter i den kraftintensive industri tilbys nye kraftkontrakter på myndighetsbestemte vilkår, ser Regjeringen positivt på at konsern som Norsk Hydro har sikret sin framtidige krafttilgang gjennom egne, forretningsmessige avtaler med Statkraft. Dette viser at det er godt grunnlag for framtidig industrivirksomhet i Norge basert på kraft, også i en situasjon som preges av store endringer i det norske og det europeiske kraftmarked. Den kraftkrevende industri har gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper også med nye, mer markedsbaserte rammevilkår. Denne industrien har lang brukstid med store kraftvolumer og tar ut kraften på et høyt spenningsnivå. Industrien har også muligheter for fleksibilitet i kraftforbruket. I forhandlinger med kraftselgerne er det heller ikke noen ulempe å være en storkunde.

Aluminiumsindustrien er en næring som har forholdt seg til et internasjonalt marked og handel over landegrensene fra første stund. Det er likevel riktig å si at den grad av globalisering og integrasjon næringslivet står overfor i dag er av en mer omfattende karakter enn kanskje noen gang tidligere. Når samhandel og investeringer over landegrensene øker, vil flere virksomheter organisere seg på tvers av landegrensene og konkurransen vil øke i de fleste markeder. Framstilling av produkter skjer i økende grad gjennom integrerte verdikjeder hvor ulike ledd er plassert forskjellige steder i verden.

Dette er ikke minst tydelig i de internasjonale aluminiumsmarkedene. Disse endringene er industrien selv de beste til å beskrive. Men det er klart at framvekst av nye konkurrentland og nye verk, med lavere produksjonskostnader pr. enhet, reiser spørsmål om konsernenes strategi for virksomheten i Norge. Flere norske foretak videreforedler til halvfabrikata av aluminium og produksjon av enkelte ferdigprodukter skjer også i Norge. En betydelig andel av denne virksomheten skjer likevel i andre land. Aluminiumsindustrien er internasjonal og det er både naturlig og positivt at norske konsern har stor virksomhet i andre land. I større grad enn tidligere, vil det likevel kunne bli et spørsmål om hvor framtidig ekspansjonen skal skje: i Norge eller i andre deler av verden.

Konkurransekraft og konkurransefortrinn er noe som ikke ligger fast. Den senere tids fokus på mulige større sammenslutninger i aluminiumsindustrien internasjonalt illustrerer det samme: Rammevilkårene for de enkelte konsern kan endres raskt. Det gjelder her for næringen å ligge i forkant av utviklingen og ha sine strategiske veivalg klare slik at viktige beslutninger kan tas til riktig tid.

Endringene på områdene nevnt ovenfor reiser spørsmål både for industrien, men også for myndighetene.

3. Hvordan kan utfordringene for aluminiumsindustrien møtes?

Jeg tror ikke utgangspunktet bør være å utvikle en politikk for den enkelte næring. Virkemidlene i næringspolitikken skal rettes mot hele næringslivet og ha verdiskaping som overordnet målsetting. Tiltak bør i størst mulig grad ha som fokus: hvordan styrke næringslivets kompetansenivå, innovasjonsevne, omstillingsdyktighet og produktivitet. Vårt hovedmål må være å utvikle rammebetingelser og infrastruktur som gjør at Norge blir et attraktivt land å drive næringsvirksomhet i.

Dette betyr at vi i næringspolitikken ikke bare kan ha fokus på de virkemidler som ligger direkte under mitt departement, men at vi må forholde oss aktivt til alle politikkområder som påvirker bedriftenes lokaliseringsvalg i en globalisert økonomi. Dette gjelder blant annet skatte- og avgiftspolitikken, forskningspolitikken og områdene miljø og energi som jeg nevnte tidligere. Politikken må utformes ut fra nasjonale avveininger, men på flere felt også ut fra internasjonale avtaler vi er tilsluttet. Miljøområdet er et framtredende eksempel på det siste.

I forbindelse med virksomheten til Norsk Hydro, er det reist spørsmål om ikke jeg og mitt departement – som store eiere – bør gå aktivt inn i enkeltbeslutninger i konsernet. Her er vårt – i likhet med tidligere regjeringers – utgangspunkt at ansvaret for forvaltningen av selskapet, inkludert strategisk ledelse av den forretningsmessige virksomheten, ligger til styret og den administrative ledelse. Ledelsen har normalt bedre innsikt i selskapets drift enn eieren. Det å trekke inn eieren ved for mange beslutninger gjør også selskapet, ikke minst innenfor konkurranseutsatt industrivirksomhet, mindre fleksibelt. Vi mener statens styring bør utformes slik at styret og den daglige ledelse får forretningsmessig handlingsrom innenfor gitte rammebetingelser. Det er også eventuelt bedriftsforsamlingen, og ikke generalforsamlingen som treffer avgjørelser i saker som gjelder blant annet betydelige investeringer. Jeg tror at vi vil gjøre oss selv, så vel som bedriftene, en bjørnetjeneste om vi fristes til å forkludre disse ansvarsforholdene.

Myndighetene har etablert rammebetingelser som berører aluminiumsindustrien på områder som miljø og kraft. Det er likevel en rekke forhold som industrien selv må ta stilling til i lys av endringer og utfordringer som er nevnt tidligere: Hvordan vil aluminiumsindustrien i Norge møte ny konkurranse fra nye verk i andre land? Hvordan skal våre konserner forholde seg til nye strukturer og nye strategiske allianser blant annet basert på ytterligere konsentrasjon i bransjen? Hvordan påvirker dette strukturendringer i Norge? Hva krever dette av investeringer, hvor skal det investeres, når skal det investeres og i hva skal det investeres?

4. Avsluttende merknader

I forbindelse med denne konferansen har arrangørene reist spørsmålet om hvordan den norske aluminiumsindustrien kan videreutvikles i framtida. Hovedoppgaven i denne sammenheng ligger naturlig nok hos bedriftene og deres medarbeidere. Innenfor denne næringen har vi det fortrinn at vi i Norge så langt har ligget i første divisjon internasjonalt. Industrien må selv ta utfordringene om den skal klare dette også i tiden framover.

Med vår lange erfaring og høye kompetansenivå innenfor denne næringen tror jeg vi kan ha et godt grunnlag for vekst i aluminiumsindustrien, ikke minst videreforedling, også i Norge. Det er ikke lenge siden et større anlegg for produksjon av bildeler i aluminium ble etablert på Lista, i samarbeid mellom norsk aluminiumsindustri og amerikanske interesser.

Mener industrien at vi kan få flere slike nyetableringer i årene framover? Jeg er for eksempel kjent med at forskningsprosjektet ”Aluminium i skip” har stadfestet Norges ledende rolle på bruk av dette materialet i skip. Er dette et felt hvor ny virksomhet kan komme?

Lettmetallet aluminium er omtalt som et materiale for framtida. Både i forhold til økonomi og miljø, er det naturlig at bruken av lette materialer vil øke ytterligere på verdensbasis i årene som kommer. Kan vi dra ytterligere nytte av denne utviklingen i norsk aluminiumsindustri?

Fra myndighetenes side ønsker vi å bidra med rammebetingelser som fremmer investeringer og videreutvikling av næringsvirksomhet i Norge, også innenfor livskraftige etablerte næringer. Mulighetene for aluminiumsindustrien i lys av norske rammebetingelser og endringer internasjonalt kan best vurderes fra dere i næringen selv. Jeg ser derfor fram til den videre diskusjonen her på konferansen i dag om norsk aluminiumsindustri.

Takk for oppmerksomheten!