Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa:

Svar på interpellasjon fra representanten Karin Andersen

Stortinget 20. april 1999 (kontroller mot framføring)

”Antallet uføretrygdede øker sterkt, spesielt blant unge under 30 år. Det er vanskelig å tro at økningen skyldes en plutselig ekstra svekkelse av befolkningens arbeidsevne. Krav til omstilling og tempo øker, stresset og utryggheten gjør arbeidslivet tøffere. Det utvikles et arbeidsliv for de friskeste og mest fleksible. Folk med nedsatt arbeidsevne skyves ut, og folk over 40 år har problemer med å få jobb. Enkelte bedrifter presser ut eldre med tilbud om vederlag for å slutte. Folk på attføring og flere uføretrygdede ønsker arbeid, men opplever mye motstand. Økningen i uførepensjonister representerer et betydelig økonomisk og sosialt problem. Hvis ingenting gjøres, vil antallet uførepensjonister øke ytterligere, i takt med at ledigheten øker.

Hva vil statsråden gjøre for å hindre veksten i antallet uføretrygdede?”

S V A R :

President

Innleiing

Talet på nye uførepensjonistar har auka sterkt dei seinare åra. Det er eit ekstra tankekors at dette har skjedd i ei tid da tilhøva på arbeidsmarknaden har vore gode, med sterk auke i sysselsettinga og redusert arbeidsløyse. Vi har i dag over 255 000 uførepensjonistar. Ved inngangen til 1999 var det 11 600 fleire uførepensjonistar enn eitt år tidlegare. Nytilgangen til uførepensjonsordninga er no høgare enn på starten av 1990-talet. Dette gir grunn til bekymring. Utviklinga på arbeidsmarknaden og endringar i aldersstrukturen i befolkninga kan tilseia ein fare for at auken kan koma til å halda fram.

Vi har ikkje råd til å skyva arbeidsføre personar ut av arbeidslivet, verken menneskeleg eller samfunnsøkonomisk. Dersom veksten i nytilgangen til uførepensjonen held fram, vil dette på sikt kunna bidra til å svekkja det økonomiske grunnlaget for dei offentlege, sosiale tryggleiks- og velferdsordningane, og forsterka utviklinga i retning av stadig fleire pensjonistar per yrkesaktiv. For å førebyggja sosiale problem og aukande ulikskap i befolkninga, er det naudsynt å setja inn tiltak for å motvirka aukande sjukefråvær og utstøyting frå arbeidslivet. Her finst det ikkje enkle, kjappe grep. Vi treng ei samla analyse og drøfting av årsaker og moglege tiltak som kan stansa eller helst snu ei slik utvikling. Utfordringa for Regjeringa er å halda oppe høg nok yrkesdeltaking både av omsyn til den einskilde og næringslivet,samt eit naudsynt handlingsrom i budsjettpolitikken.

Forklaringar på auken i nytilgangen til uførepensjon

Det har vore ein auke i nytilgangen til uførepensjon i alle aldersgrupper med unntak av dei over 62 år der det har vore ein nedgang.Dette har samanheng med at fleire går over på AFP. Nytilgangen har vore størst i aldersgruppa 50-54 år (24 prosent) og større for kvinner enn for menn. Blant kvinner har tilgangen vore størst i aldersgruppa 45-49 år med 28 prosent auke frå 1998 til 1999.

Når det gjeld unge (under 30 år), er det ikkje registrert nokon auke dei siste par åra. Frå 1996 til 1997 var det ein auke på 15 prosent i talet på uførepensjonistar under 30 år. Auken var størst blant unge menn med 17 prosent, men i faktiske tal dreier dette seg om få personar.

Muskel- og skjelettlidingar og psykiske lidingar er dei største diagnosegruppene. Andelen nye uførepensjonistar med muskel- og skjelettsjukdomar har vore relativt konstant, mens det har vore ein viss auke i andelen med psykiske lidingar.

Den sterke auken i nytilgangen til uførepensjon skuldast mellom anna endringar i alderssamansetjinga blant personar i yrkesaktiv alder. Dei store etterkrigskulla har blitt 50 år. Dette har bidratt til sterk vekst i talet på uførepensjonistar. I følgje Rikstrygdeverket er 1/3 av auken i nytilgangen eit resultat av endringar i alderssamansetjinga befolkninga.

Rikstrygdeverket legg vidare til grunn at om lag 1/5 av auken det siste året skuldast kortare sakshandsamingstid. Trygdeetaten har jobba planmessig for å redusera restansene på uføreområdet. Talet på ubehandla krav blei redusert med 3000 i 1998.

Endringane i reglane for rehabiliteringspengar har og medverka til ein auke i talet på uførepensjonistar. Frå juli 1993 blei stønadstida for rehabiliteringspengar avgrensa til eitt år som hovudregel, men med moglegheit for forlenging i visse tilfelle. Bakgrunnen for regelendringa var ønskje om ei tidlegare avklåring av om uførepensjon er den rette ytinga eller om det er behov for særskilde tiltak for at stønadsmottakaren skal koma tilbake i arbeid. Tidlegare kunne folk blir gåande på rehabiliteringspengar i årevis. Regelendringa resulterte i ein kraftig auke i nytilgangen til uførepensjonsordninga i 1994 og 1995, men har og påverka uføretilgangen i åra etterpå.

At talet på nye uførepensjonistar aukar i tider da tilhøva på arbeidsmarknaden er gode, kan synast som eit paradoks. Det er vanskeleg å sjå ein samanheng mellom situasjonen på arbeidsmarknaden og utviklinga i talet på uførepensjonistar. Eit tilbakeblikk viser ein vekst i talet på uførepensjonistar på 1980-talet da arbeidsløysa var låg. I perioden 1989 og fram til 1993 då arbeidsløysa var på topp, var det vekst i talet på uførepensjonistar fram til 1991, men nedgang frå 1991 til 1993.Det sistemå sjåast i samanheng med innskjerpinga i dei medisinske vilkåra for uførepensjon i 1991. Med nedgang i arbeidsløysa frå 1994 begynte talet på uførepensjonistar igjen å auka.

Det er grunn til å tru at fleire med helseproblem er i arbeid når tilhøva på arbeidsmarknaden er gode. Tal frå Rikstrygdeverket viser ein auke i personar med gjentekne sjukefråvær dei seinare åra. Dersom vi vil at det skal vera plass i arbeidslivet til personar som ikkje fungerer 100 prosent til ein kvar tid, må vi sannsynlegvis akseptera eit relativt høgt sjukefråvær blant enkelte grupper. På lengre sikt vil vi måtta rekna med at ein del av desse går over på uførepensjon.

Tiltak for å førebyggja uførepensjon

Forskjellar i levekår kjem klårt til uttrykk mellom dei som har arbeid og dei som har lita eller inga tilknyting til arbeidslivet. I Stortingsmeldinga om Utjamning i levekår som vil bli lagt fram for Stortinget om kort tid vil vi gje ei grundig kartlegging av ulikskap mellom anna som følgje av ulik tilknyting til arbeidslivet. Mange av dei som i dag er ute av arbeidslivet for kortare eller lengre periodar på grunn av helseproblem, vil truleg kunna ha delta i arbeidslivet dersom forholda blir lagt til rette i form av meir fleksible løysingar. Det blei i 1997 gjort fleire endringar i folketrygdlova for å motivera uførepensjonistar til å prøva seg i arbeid. I ”Utjamningsmeldinga” vil Regjeringa varsla ytterlegare tiltak som kan bidra til auka arbeidstilknyting,ei ”mjukare arbeidslinje”.

Regjeringa har sett i verk fleire tiltak på helse- og sosialsida for å førebyggja varig uførleik. Opptrappingsplanen innanfor psykiatrien og oppfølginga av handlingsplanen for redusert bruk av rusmiddel er begge døme på tiltak overfor grupper som treng ei tett oppfølging for å koma tilbake i arbeid.

Tiltak for å få sjukmelde tilbake i arbeid er viktig for å førebyggja uførepensjonering. Her har arbeidsgjevarane eit ansvar. Mange arbeidsgjevarar har gode erfaringar med sjukefråværsarbeid. For at fleire skal få kjennskap til dei gode eksempla, har eg teke initiativ til oppretting av ein idébank i arbeidslivet. Dette er eit samarbeidsprosjekt med partane i arbeidslivet og offentlege styresmakter som skal gå over 4 år. Leiar for sekretariatet blir tilsett i desse dagar.

Trygdeetaten har ansvar for å følgja opp sjukmelde. Jo, lengre ein person går sjukmeld, jo større er sjansen for at vedkommande skal falla ut av arbeidslivet for godt. I budsjettet for 1999 blei det sett av midlar til styrking av trygdeetaten sitt arbeid med oppfølging av sjukmelde og til kjøp av behandlingskapasitet i helsevesenet.

Ei vellukka sjukefråværsoppfølging forutset ofte eit tett samarbeid mellom ulike etatar og instansar. Ein må hindra at sjuke personar blir sende mellom etatane. I Rehabiliteringsmeldinga har Regjeringa lagt opp til at kommunane skal ha ei koordinerande rolle. Det er ein føresetnad at planlegging og iverksetjing av tiltak skjer i nært samarbeid med den enkelte (brukar). Regjering har og teke initiativ til forsøk med brukarkontor som skal ha som oppgåve å samordna tiltak og tenester til personar som treng bistand frå fleire etatar.

Det er viktig å avklåra så tidleg som mogleg om det er behov for andre tiltak enn vanleg medisinsk behandling for at den sjukmelde skal koma tilbake i arbeid. Trygdekontoret har mellom anna høve til å be arbeidsgjevaren å gjera greie for moglege tiltak på arbeidsplassen til den sjukmelde. Ordninga med aktiv sjukmelding har bidratt til at sjukmelde i større grad kan oppretthalda kontakten med arbeidsplassen.

Arbeidsgjevar har plikt til å førebyggja helseproblem og hindra utstøyting gjennom systematisk helse-, miljø- og sikringsarbeid. Den høge andelen uførepensjonistar med muskel- og skjelett og psykiske lidingar er ein indikasjon på at det er ein viss samanheng mellom negative arbeidsmiljøfaktorar og slike plager. Etter arbeidsmiljølova skal arbeidsgjevaren setja i verk nødvendige tiltak så langt det er mogeleg slik at den enkelte yrkeshemma eller arbeidstakar med helseproblem kan halda fram i arbeidet sitt eller få anna høveleg arbeid i bedrifta.

Dersom det er behov for yrkesretta attføring,skal arbeidskontoret overta ansvaret.I 1998 var det i gjennomsnitt registrert 53000 yrkeshemma i arbeidsmarknadsetaten.om lag 40 000 av desse var til ei kvar tid på ei eller anna form for aktive tiltak.

Talet på registrerte yrkeshemma har vore stabilt dei siste åra. Andelen som blir tilbakeført til trygdeetaten med sikte på uførepensjon har vore stabil på mellom 12 og 14 prosent dei siste åra, mens det har vore ein auke andelen som blir formidla til arbeid. Halvparten av dei som avslutta yrkesretta attføring i 1998 gjekk anten direkte ut i arbeid eller er registrert som arbeidssøkjarar ved arbeidskontora. For unge yrkeshemma under 30 år har andelen som begynte i arbeid like etter avslutta attføring auka med 9 prosentpoeng frå 1995 til 1998. Andelen som blir tilbakeført til trygdeetaten har stabilt vore på om lag 5-6 prosent for denne gruppa.

Resultata frå attføringsarbeidet peikar med andre ord ikkje i retning av vekst i talet på uførepensjonistar. Isolert sett skulle både nedgangen i talet på arbeidsledige og auken i talet på yrkeshemma som blir formidla til arbeid bidra til færre nye uførepensjonistar.

I handlingsplanen for funksjonshemma har Regjeringa skissert fleire tiltak for å redusera uføretilgangen blant funksjonshemma og leggja til rette for auka yrkesdeltaking. For ein del har ordninga med funksjonsassistentar vist seg å vera eit bra tiltak. Dette er eit forsøk som no vil bli evaluert med tanke på ei eventuell varig ordning.

Eldre arbeidstakarar

Det er heller ikkje grunn til å tru at den sterke veksten i talet på mottakarar av sjukdomsrelaterte trygdeytingar dei seinare åra skuldast at befolkninga generelt er blitt meir sjuke. Som interpellanten peikar på, kan krav til omstilling, auka tempo og meir stress i arbeidslivet ha medverka til å pressa arbeidstakarar med helseproblem ut av arbeidslivet. For å få meir kunnskap om dette har Regjeringa sett ned eit utval med representantar frå partane i arbeidslivet som skal laga ein analyse av hovudutfordringane i morgondagens arbeidsliv.Siktemålet er å drøfta behovet for ein fleksibilitet som kan ivareta både verksemdene og arbeidstakarane sine behov.

Mange arbeidstakarar har problem med å hengja med. Dette gjeld særleg for eldre arbeidstakarar. Yrkesdeltakinga blant eldre har vore fallande gjennom fleire år. Tendensen har vore at stadig fleire sluttar i arbeid før dei når pensjonsalderen ved å gå over på uførepensjon eller på AFP.

Erfaringar og forskingsresultat viser at eldre arbeidstakarar er særleg utsette ved innskrenkingar i bedriftene, samtidig som denne gruppa har større problem enn andre med å koma inn i arbeid igjen. Dette har mellom anna samanheng med at arbeidsgjevarane sine høge utgifter til tenestepensjonar til eldre arbeidstakarar. Forslag til Lov om foretakspensjon som ligg i Stortinget vil kunna bidra til at arbeidsgjevarane sin kostnadene blir noe reduserte. Eg vil og nemne at det er sett ned eit lovutval som skal greia ut spørsmålet om innskotsbaserte tenestepensjonar der premien blir lik for yngre og eldre arbeidstakarar.

For å stimulera til auka yrkesaktivitet blant eldre arbeidstakarar blei det føreslått i Velferdsmeldinga ei lovendring for å sikra at arbeidstakarar med tenestepensjonsordningar ikkje blir oppsagde med alder og pensjonsordning som grunngjeving. Kommunal- og regionaldepartementet følgjer opp dette.

AFP i kombinasjon med gåvepensjon er mykje brukt i samband med omstilling i verksemdene. Ved uførepensjonering og dagpengar under arbeidsløyse blir stønadene avkorta krone for krone mot eventuell gåvepensjon. Ved AFP får pensjonisten derimot behalda eventuell gåvepensjon uavkorta. Bruk av gåvepensjon aukar samla ytingar og kompenserer for enkelte ulempa ved å gå av før pensjonsalderen. Ved å nytta tidlegpensjonering som eit virkemiddel i slike prosesser, er det ikkje nødvendig med sakleg grunn til oppseiing etter arbeidsmiljølova. Bruken av gåvepensjon frå arbeidsgjevar i kombinasjon med AFP kan såleis bidra til å pressa eldre ut av arbeidslivet på eit tidlegare tidspunkt enn dei sjølv ønskjer. Det såkalla Førtidspensjonsutvalet har foreslått at AFP-pensjonen avkortast mot gåvepensjon frå arbeidsgjevar på tilsvarande måte som ved uførepensjon og dagpengar. Rapporten er no på høyring med frist for merknader 1. mai.

Avslutning

Vi er alle samde om at uføretilgangen bør ned, men har behov for meir kunnskap om årsaker til endringar i uføretilgangen for å kunna setja inn dei rette tiltaka. Dette er bakgrunnen for at Regjeringa no har sett ned eit utval for å greia ut årsaker til veksten i sjukefråvær og nytilgangen til uførepensjon. Utvalet skal vidare kartleggja den sosiale og samfunnsøkonomiske rolla som folketrygda sine stønadsordningar har ved sjukdom og uførleik, føreta ei vurdering av iverksette tiltak og vurdera ytterlegare tiltak for å få ned talet på stønadsmottakarar. Partane i arbeidslivet vil vera sterkt representert i utvalet som har fått frist til 1. juni 2000 med å koma med innstilling.

Eg er opptatt av at utvalet skal kunna bidra med ei samla vurdering av gode strategier og tiltak for å få ned talet på nye uførepensjonistar.