Statsminister Kjell Magne Bondevik

Globalisering – utfordringer for norsk verdiskaping inn i et nytt århundre

Årsmøte for Fiskeri- og havbruksforeningens landsforening, Holmenkollen Park, 30. april 1999

Kjære Årsmøtedeltagere!

Årsmøter kan være spennende. De kan også være interessante. Eller de kan være en fest.

For kort tid tilbake talte jeg på et veldig spennende og interessant årsmøte. Og det var en fest! Det var Kristelig Folkeparti’s landsmøte. Og det var andre gang i norsk historie at en statsminister talte til vårt landsmøte.

For ett og et halvt år siden var det ikke mange som spådde Sentrumsregjeringen noe særlig lang levetid. Vi har vist at vi tar ansvar - økonomisk og politisk ansvar - i en krevende tid. Og jeg ber dere merke dere, årsmøtedeltagere, at Sentrumsregjeringen tar sikte på å sitte langt inn i det neste årtusen!

I de siste ukene har den utenrikspolitiske situasjonen i Kosovo overskygget mye annet. Selv om jeg i dag skal snakke til dere om næringsutvikling, så kan jeg ikke unnlate å nevne krigen i Kosovo.

Krigen berører oss menneskelig, politisk og økonomisk. Krigen illustrerer at ingen nasjon i vår verdensdel i dag kan tråkke ned menneskeverdet på den mest hensynsløse måte. Krigen illustrerer også at vi har langt igjen i å finne mekanismer for å hindre at konflikter bryter ut. Krigen illustrerer den gjensidige avhengighet som eksisterer i dagens verden.

Krigen illustrerer, om enn på en tragisk måte, sider ved vår globaliserte verden. Og nettopp globaliseringen er tatt som utgangspunkt for min innledning i dag.

Globalisering

I stadig flere situasjoner og innenfor en rekke ulike områder, har vi et sterkere behov for globalt samarbeid, multilaterale avtaler og internasjonale kjøreregler. La meg ta noen opplagte eksempler innen svært ulike felt

• menneskerettigheter
• klima
• kapitalbevegelser

– den globaliserte verden etterspør globale løsninger. Løsningene må være basert på enighet mellom alle land. Dette krever at alle gir og tar for å finne forpliktende kjøreregler for internasjonalt samkvem. I siste instans vil dette tjene oss alle.

Globale kjøreregler må i første rekke utvikles innenfor rammen av FN. FN har sine svakheter – det er det lett å bli enige om. Men, det er ingen global mekanisme som har større legitimitet enn FN. Derfor må FN styrkes for å hjelpe oss til å utvikle de globale kjørereglene. Vi må huske at FN aldri kan bli mer enn det FNs medlemsland gjør FN til.

Hvis verden under den Kalde krigen var basert på terrorbalansen, så må verden i et nytt årtusen være basert på felleskapet; felles utfordringer og felles løsninger.

Menneskerettighetsområdet er kanskje det området hvor vi har kommet lengst i å utvikle globale kjøreregler. Etterlevelsen svikter i en rekke land, og dette må motarbeides. Like fullt er menneskerettighetsområdet et eksempel på at det er mulig å utvikle kjøreregler.

Hvis utfordringen i det gamle systemet var å utvikle seg i en delt verden, så er vår nye utfordringer å håndtere den gjensidige avhengigheten. I dag er det klart for oss alle – kanskje til og med enda klarere enn bare for få måneder siden – at en hovedutfordringen er å bekjempe økonomisk og politisk nasjonalisme som har skapt voldsomme konflikter gjennom tidene.

En annen hovedutfordring er verdens fattigdomsproblemer. Vi må ikke tillate at dette overskygges av andre problemer som lettere får oppmerksomhet. Det er et faktum at en rekke land tjener på globaliseringen. Andre land sakker akterut. Dette er globaliseringens skyggeside. Det er også et faktum at svake grupper innen enkelte land faller utenfor. Vi må fokusere på å trekke alle land og grupper med i den velferdsutviklingen mange av oss har oppnådd gjennom globaliseringen. Det er en skam at kanskje 1,5 milliarder mennesker idag mangler mat, skole- og helsetilbud. Vi kan ikke sitte stille å la dette skje.

På oppløpet mot det nye årtusen må vi se at også fattigdom, finansielle kriser og miljøkatastrofer kan true vår globale sikkerhet. Det finnes ikke lenger svar på disse utfordringene uten at vi har med oss det globale perspektiv.

Samtidig må vi utvikle en gjensidig respekt for det som gjør mennesker, kulturer, land og folk forskjellige. Globaliseringen krever at vi også styrker respekten for og gleden over det som skiller seg ut. Vi skal ikke bli like. Det ville bli en fattig verden. Vi skal heller ikke gjøre alt til globale eller regionale spørsmål.

Norge er, som det har vært sagt, et lite land i verden. Og det er langt nord. Fyllt av fjell og fjord og vår egen historie. Bygget opp gjennom klok forvaltning av rike ressurser – på land - men ikke minst - til havs.

Norge har hatt en av verdens raskeste utvikling fra å ha relativt store primærnæringer til å bli et høyteknologisk og moderne velstandssamfunn. Historien om Norge er på mange vis historien om rask forandring.

Gjennom målrettet satsing har vi blitt et av verdens ledende land innen offshore petroleumsproduksjon. Det var det ikke mange som trodde for 25 år siden. La oss heller ikke glemme at Norge har vært blant verdens ledende skipsfartsnasjoner i flere århundre.

Når det gjelder fiskerinæringen er det også en saga om utvikling, rikdom og kultur – og om internasjonal orientering. Nesten all norsk fisk eksporteres. Og det til et høyt antall ulike land. Slik har det vært siden den spede begynnelse på 1100-tallet. Fisk var det første norske eksportprodukt. I dag stiller norsk fiskeri- og havbruksnæring i verdenseliten. Det er vi stolte av.

Teknologiutviklingen

Ved siden av frigjøringen av kapitalkreftene, er utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi en av drivkreftene bak globaliseringen. Denne utviklingen skaper nye forutsetninger for næringsvirksomhet og påvirker alle deler av næringslivet. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi reduserer kostnadene og øker volumene. Og - ikke minst viktig for Norge - det reduserer ulemper som følge av geografisk avstand.

Og nettopp derfor er kanskje IT en av de viktigste ingrediensene i distriktenes og distriktsnæringenes fremtid. IT legger til rette for desentralisert næringsvirksomhet fordi den er uavhengig av hvor privatpersoner, bedrifter eller forvaltningsorganer er lokalisert.

Handelen av varer over elektroniske nettverk skyter fart. Små og store bedrifter kan markedsføre produkter overfor globale markeder uten fysisk tilstedeværelse. Det betyr enorme økninger i markedene. Men det betyr også økt konkurranse. Og det vil kunne føre til en total endring av de ulike ledd i næringskjeden mellom produsent og forbruker. Noen vil bli overflødige. Andre vil se helt nye muligheter. Dette må vi forholde oss til. Regjeringen har derfor nylig lagt frem en Stortingsmelding om de politiske og regulatoriske utfordringene denne utviklingen stiller oss ovenfor.

Liberalisering av verdenshandelen

Verdenshandelen er i dag 14 ganger så stor som i 1950 og verdens produksjon er seksdoblet i samme periode. I 1950 ble 6 prosent av produksjonen eksportert. I dag er tallet over 25 prosent. Ikke minst Norge har nytt godt av denne rivende utviklingen.

Siden andre verdenskrig er verdenshandelen blitt liberalisert på en gradvis og kontollert måte, gjennom flere multilaterale forhandlingsrunder. Mange produkter og sektorer er fortsatt – og av mange gode grunner – gjenstand for nasjonale beskyttende tiltak. Landbruk er et eksempel.

La meg imidlertid slå klart fast at Norge har all interesse av å støtte opp under et regelbasert markedsøkonomisk handelssystem. Verdens handels-organisasjon er av stor betydning for Norge. Og akkurat som Norge var avhengig av eksport og samhandel som en drivkraft i vår utvikling, vil i dag utviklingslandene være tjent med integrering i verdensøkonomien. Men det er opplagt at de fattigste utviklingslandene har særlige behov som må ivaretas i en ny forhandlingsrunde. Norge vil være med å ta et spesielt ansvar for at dette skjer.

For at vi skal sikre oppslutning om det multilaterale handelssystemet på sikt, er det også avgjørende at vi utvikler systemet til å ta høyde for det vi omtaler som ”kvalitative aspekter” ved handel – slik som miljø-, helse- og forbrukerhensyn. Norge arbeider aktivt for å sette fokus på dette behovet.

Regjeringen går inn for en bred tilnærming til de kommende forhandlingene i WTO. Dette gir fleksibilitet til å ta vare på våre ulike nasjonale interesser. Samtidig bidrar det til å videreutvikle et sunt og balansert internasjonalt handelssystem med bred tilslutning fra alle medlemmene. Det er også gjennom en bred forhandlingsrunde vi har best muligheter til å ivareta de kvalitative sidene ved handel.

Alle landene i WTO ble i Singapore enige om å starte forhandlinger om handel med landbruksvarer, tjenester og immatrielle rettigheter inne år 2000. Fisk og fiskeprodukter er ikke innenfor noen av disse kategoriene. Men ingen sektorer er utelukket fra forhandlingene.

Fra norsk side har vi klare offensive interesser når det gjelder å få fjernet både tariffære og ikke-tariffære handelshindringer for fisk og fiskeprodukter. Høy prioritet vil gis til arbeidet med å bedre reglene for markedsadgang innenfor WTO.

Fisk og fiskeprodukter er underlagt en rekke handelsrestriksjoner i svært mange land. Denne næringens interesser vil fra norsk side stå helt sentralt under utforming av posisjoner til de kommende WTO forhandlingene.

EØS-avtalen sikrer frihandelsvilkår for en rekke næringer, mens handel med fisk ikke nyter de samme gunstige handelsvilkår. Betydelige tollbarrierer er ikke fjernet og avtalen gir ikke beskyttelse mot anti-dumping tiltak. Det så vi ikke minst i laksesaken.

Regjeringen er klar over at fiskerinæringen ikke er fornøyd med dagens rammebetingelser i forhold til samarbeidet med EU. I mine samtaler med EU-kommisjonens president i Brussel i januar tok jeg opp de handelspolitiske rammebetingelsene for fisk og fiskeprodukter til EU. Det er nå satt i gang et arbeid i Utenriksdepartementet og Fiskeridepartementet for å følge opp denne samtalen. Dette med sikte på å oppnå konkrete, positive resultater for næringen. Jeg må imidlertid understreke at det vil være begrensede muligheter for å endre EØS-avtalen.

Liberalisering av kapitalmarkedene

De rike land liberaliserte sine kapitalmarkeder på 1970- og særlig 1980-tallet. Senere har også en rekke utviklingsland, de såkalte nye markedsøkonomiene, fulgt opp med større eller mindre tillempinger av egne reguleringer.

Frigjøring av kapitalbevegelsene de siste 20 år har skapt stor dynamikk i verdensøkonomien. Stadig flere spør seg imidlertid om liberaliseringen av kapitalkreftene har gått for langt. Valutaspekulantenes jakt på kortsiktig profitt har blitt en trussel både mot demokratisk økonomisk styring, og mot den stabiliteten som er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere best mulig.

Vi husker alle finanskrisen som startet i Asia og som også spredte seg til Russland og Latin-Amerika. Engstelsen for hva som kunne skje var stor.

Nå er det imidlertid flere tegn som tyder på at verdensøkonomien er i ferd med å hente seg inn igjen, og et finansielt sammenbrudd anses som mindre sannsynlig.

Etter den internasjonale finanskrise har arbeidet med tilsyn og regelverk innen finansområdet fått økt fokus med tanke på å styrke det internasjonale finansielle systemet. Det arbeides med både å hindre finansielle kriser og å stå bedre rustet til å møte dem i fremtiden. Arbeidet omtales gjerne som et forsøk på å skape en ”ny finansiell arkitektur”.

Samtidig har den enkelte nasjon et selvstendig ansvar for å føre en forsvarlig og langsiktig økonomisk politikk.

Regjeringen har i Voksenåsen erklæringen satt seg som mål å arbeide internasjonalt for å innføre en global avgift på valutatransaksjoner. Det er uaktuelt å innføre en slik avgift kun nasjonalt. Men som et resultat av internasjonal enighet, ville det kunne dempe kortsiktig valutaspekulasjon, og bli en inntektskilde, for eksempel for FN, som trenger økte ressurser og handlekraft.

Disse spørsmålene vil i lys av det siste årets utvikling neppe være mindre aktuelle når regjeringen arrangerer det internasjonale symposiet om globalisering i Oslo 2-3 juli i år. Her ønsker regjeringen å invitere toppledere fra en rekke sentrale land, til å delta i en felles innsats for å finne frem til en felles forståelse av problemstillingene og deretter en grunnleggende enighet om mulighetene for å møte utfordringene.

Investeringer og multinasjonale selskaper

Globaliseringen kjennetegnes for mange ved fremveksten av de multinasjonale selskapene.

Også norske selskap har utviklet seg til å bli multinasjonale. Eksport skjer i større grad fra bedriftenes utebase, og noen har lagt sine hovedkontorfunksjoner i utlandet, slik som f.eks. Kværner og Nycomed Amersham.

Norske direkteinvesteringer i utlandet er nå faktisk større enn utenlandske direkteinvesteringer i Norge. I løpet av de siste 15 årene har utenlandske investeringer på verdensbasis vokst tre ganger så raskt som verdenshandelen. Også norske bedrifters investeringer i utlandet har økt. Dette har blant annet medført en utveksling av teknologi og kompetanse mellom landene som er nyskapende og spennende.

Samtidig vil jeg understreke at Regjeringen legger vekt på å stimulere til å ivareta nasjonalt eierskap i norsk næringsliv. Nasjonalt eierskap kan i seg selv gi positive ringvirkninger for verdiskapningen både i næringsvirksomhet og i annen virksomhet i Norge. Norske eiere er viktig for å sikre at strategiske deler av en virksomhet, som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter, forblir lokalisert i Norge. Den grunnleggende utfordringen er å sikre at det blir minst like interessant og lønnsomt å investere i Norge som i utlandet.

Regjeringen har både i næringsmeldingen og i eierskapsmeldingen presentert hovedelementene i sin næringspolitiske strategi. Regjeringen vektlegger særlig fire forhold:

• Det skal bli enklere å starte og drive bedrifter i Norge
• Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse
• Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv over hele landet
• Det skal legges til rette for at norsk næringsliv kan utnytte mulighetene i en globalisert økonomi.

Hva som avgjør næringslivets valg av lokaliseringssted er sammensatt. Sammenlignet med våre viktigste handelspartnere mener Regjeringen at rammebetingelsene i Norge på en rekke områder er gode, blant annet som følge av lave kostnader for høyt utdannet arbeidskraft og et oversiktlig system for bedriftsbeskatning. Andre forhold kan selvsagt trekke i motsatt retning.

For å belyse spørsmålene om rammevilkår for fremtidig næringsvirksomhet i Norge, har Regjeringen nedsatt en kommisjon som skal drøfte strategier for sysselsetting og verdiskaping i et langsiktig perspektiv. Den er bredt sammensatt med deltakelse både av partene i arbeidslivet og ressurspersoner fra forvaltning og samfunnet for øvrig.

Utvalget ledes av professor Steinar Holden. Fristen for utvalgets arbeid er satt til 1. juli 2000. Dette er blant annet en oppfølging av NHOs initiativ til en ”lokalisering Norge”- kommisjon.

I tillegg til å fokusere på de store virksomhetenes rammevilkår står også fokus på småbedriftenes rammevilkår sentralt for Regjeringen.

Regjeringen understreker betydningen av en aktivt og koordinert næringspolitikk. Hovedstrategien i dette arbeidet er å gjøre det attraktivt å investere og drive næringsvirksomhet i Norge.

Som en del av dette arbeidet vil Regjeringen løpende vurdere skatte- og avgiftsreglene for næringslivet. Særlig viktig er det å følge nært utviklingen i skatte- og avgiftsregler i våre nordiske naboland. Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle forslag for å øke Norges attraktivitet som lokaliseringssted for næringsvirksomhet.

Utfordringer i den nye tid

Det er viktig at norsk næringsliv har konkurransedyktige vilkår og er rustet til et nytt århundre og nye utfordringer. Det viktigste bidraget fra Regjeringen i så måte er å føre en stabil og konkurransedyktig økonomisk politikk.

Og det gjør Sentrumsregjeringen. Finanspolitikken er rettet inn mot å legge et grunnlag for en lavere rente. Inntektspolitikken tar sikte på å bringe pris- og lønnsveksten ned på nivået hos våre handelspartnere.

I fjor ble regjeringens evne til å føre en slik økonomisk politikk satt på prøve. Oljeprisene ble på kort tid nær halvert . Etter flere år med sterk vekst, var temperaturen i norsk økonomi blitt så høy at vi sto i fare for kraftig overoppheting. Det var mangel på arbeidskraft i flere bransjer, og kostnader og priser var stigende. På toppen av det hele fikk vi i fjor et kostbart lønnsoppgjør. Renten steg kraftig.

Derfor måtte Regjeringen bruke finanspolitikken, altså budsjettene, til å kjøle ned økonomien. Vi la fram et statsbudsjett i fjor med en betydelig innstramming. Og vi lyktes å med å få en innstramming gjennom i Stortinget, selv om en mindretallsregjering må akseptere at forslagene blir noe justert.

Samtidig tok Regjeringen initiativ til et inntektspolitisk samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet for å bringe inntektsutviklingen inn i mer ansvarlige rammer.

Resultatene begynner nå å vise seg:

Tilliten til norsk økonomi og kronekursen er styrket. Og vi har fått de første rentereduksjoner. Og renta skal ytterligere ned.

Vi har også fått i stand et inntektspolitisk samarbeid som kan redusere lønnsveksten, og dermed dempe pris- og kostnads-veksten. Slik sikrer vi bedrifter og sysselsetting.

Regjeringen har altså så langt lykkes i å bringe landets økonomiske situasjon under kontroll. Og det er en meget solid økonomi vi har;

• Mens mange andre land sliter med budsjettunderskudd, har Norge store overskudd på statsbudsjettet.
• Mens mange andre land i Europa og verden for øvrig sliter med stor statsgjeld, har den norske stat bygd opp en betydelig netto finansformue.
• Mange land i Europa strever med høy arbeidsledighet. Gjennomsnittet i EU-landene er fortsatt ca. 10 prosent ledighet, mens Norge siden folkeavstemningen i 1994 har fått ledigheten ned fra om lag 5 ½ til ca. 3 prosent.

Globaliseringen stiller også nye utfordringer til næringslivet. Det skal mestre de raske teknologiske endringene, datostemplet spisskompetanse, nær og tett konkurranse fra bedrifter i fjerne land og krevende og kresne markeder. I tillegg vil det bli større fokus på næringslivets globale ansvar for menneskerettigheter, sosiale standarder, helse og miljø.

Under et økonomisk toppmøte i Davos tidligere i år ba FNs generalsekretær, Kofi Annan, verdens næringslivsledere om å støtte og implementere disse grunnleggende verdiene. Han ønsket næringslivet som partnere for å støtte opp om de globale verdiene, som er nedfelt i internasjonale avtaler og deklarasjoner.

Regjeringen legger stor vekt på å øke kunnskapen og bevisstheten om etiske problemstillinger knyttet til internasjonal handel og næringssamarbeid. Vi har opprettet et eget konsultativt organ, med deltakelse fra bl.a. næringslivet selv, for å diskutere disse problemstillingene.

Norge har gode forutsetninger for å møte globaliseringens utfordringer. Vi er et lite, oversiktlig land med muligheter for god kommunikasjon mellom myndigheter og næringsliv. Vi har stabile politiske forhold, solid økonomi og høyt utdannet arbeidskraft. Gjennom en offensiv næringspolitikk vil Regjeringen legge grunnlaget for at norske bedrifter skal klare å utnytte mulighetene globaliseringen innebærer.

Svaret på den raske teknologiutviklingen er innovasjon. Evnen og viljen til nyskaping og til å løse gamle oppgaver på ny måte, blir avgjørende. Vi må satse på kunnskap og teknologi for å fremme et konkurransedyktig næringsliv, og vi må satse på kompetente medarbeidere som aktivt engasjerer seg i bedriftens mål.

Budsjettet for 1999 ga for første gang på flere år rom for økt satsing på forskning. Og i vår vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om forskning. Her vil det blant annet bli foreslått å opprette et forskningsfond.

Regjering og næringsliv må legge til rette for livslang læring. Regjeringen vil sammen med partene i arbeidslivet legge til rette for mer etter- og videreutdanning; en ny kompetansereform. Særlig vil vi prioritere at de som tidligere ikke har fått grunn- eller videregående opplæring, skal få en ny sjanse til dette. Videre er det viktig med utdanning som øker arbeidstakernes kompetanse i bedriften.

Samtidig skal vi selvsagt satse på fremtidens ressurser – barn og unge. De skal utvikles til helhetlige mennesker som kan finne nye balanser mellom mennesket og teknologien også i fremtiden.

Vi vil føre videre enhetsskolen, men det må gis rom for lokalt mangfold i valg av pedagogiske og organisatoriske løsninger. Vi skal ha enhet og mangfold på samme tid. Enheten skal vi sikre gjennom økonomiske regelverket, lover og forskrifter.

Et enklere Norge

Næringsvirksomhet, kommuner og publikum hindres ofte av byråkratiske ordninger, vanskelig tilgjengelighet og statlige direktiver. Dette vil Regjeringen gjøre noe med. Vi har derfor lansert prosjektet ”Et enklere Norge” som har tre satsingsområder:

• En opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverket
• økt frihet for kommunene
• En mer brukerorientert forvaltning, med bedre service og tilgjengelighet

Som statsminister leder jeg et utvalg av regjeringsmedlemmer som skal koordinere disse tre prosessene for ”Et enklere Norge”. Første arbeidsprogram skal offentliggjøres allerede før sommeren.

Avslutning

Vi vet ikke hvordan verden vil se ut om 10, 20 eller 100 år. Det eneste som er sikkert er at det blir endringer. Store endringer. Det er tre måter å møte dem på:

• Å motsette seg endringene. Det er nytteløst.
• Å la endringene bare skje – laissez faire – uten styring. Det kan bli fatalt.
• Å ta del i endringene, å styre dem. Det er svaret – og utfordringen.

Globaliseringen i økonomisk forstand har utvilsomt sin egen tyngde. Men først og fremst er det resultatet av en politisk prosess og ikke av ”en usynlig hånd”. Markedet eksisterer ikke uavhengig av politiske rammebetingelser. Selv Adam Smith understreket dette. Markeder opprettholdes, reguleres og dereguleres som følge av politiske beslutninger.

Norge har alle forutsetninger for å videreføre og videreutvikle et godt velferdssamfunn i en globalisert verden.

Norsk næringsliv er godt rustet til konkurransen. Innenfor fiskeri- og havbruksnæringen har vi bevist at vi er svært gode både hva gjelder teknologi og primærproduksjon. Vi ligger i verdenstoppen hva gjelder prosjektering og ferdigstilling av de mest moderne og høyteknologiske fiskefartøyer og fangstteknologi. Og vi har store muligheter for ytterligere videreforedling av fisk og utvikling av foredlingsteknologi.

Antall sysselsatte i fiskeri- og havbruksnæringen i Norge er ikke så høyt. Næringen er imidlertid enormt viktig for kyst-Norge. Den er helt vesentlig for at vi skal kunne opprettholde et spredt bosettingsmønster langs kysten vår.

Fiskeri- og havbruksnæringen bidrar også i stadig økende grad til eksportinntekter og verdiskaping som virkelig monner. Næringen vil for all fremtid være en grunnpillar i fastland-økonomien. Dersom vi skjøtter de ressurser vi har på riktig måte vil fiskeri- og havbruksnæringen kunne veie opp for en del av reduksjonene vi møter i aktiviteten i andre deler av norsk næringsliv.

Jeg har stor tro fiskeri- og havbruksnæringen i årene som kommer.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 30. april 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen