Statsminister Kjell Magne Bondevik

Jubileumskonferanse for likestillingsloven

Oslo, 8. juni 1999 (med forbehold om endringer)

Det er en glede for meg å hilse dere alle sammen velkommen til konferansen.

Vi er her fordi likestillingsloven er 20 år. Selv om det er loven som har jubileum, gir det anledning til å feire hele bredden av likestillingsarbeidet i Norge. Det gjenspeiles i programmet, der innlederne vil belyse ulike sider ved det omfattende arbeidet som pågår. Jeg vet også at alle dere i salen har eller har hatt tilknytning til dette arbeidet, både nasjonalt og internasjonalt.

Norge har en likestillingskompetanse vi kan være stolte av. Det er det grunn til å feire. Vi har kommet et langt skritt på vei i likestillingsarbeidet. Ikke minst takket være mange hardt arbeidende kvinner.

Men det er et skår i gleden. I mars døde Norges og verdens første likestillingsombud, Eva Kolstad, 80 år gammel.

Eva Kolstad var tiltenkt en hedersplass på denne konferansen. Hun takket da også ja til å åpne denne dagen for oss, men ga samtidig uttrykk for bekymring for om helsa ville tillate henne å delta.

Gjennom sitt omfattende virke var Eva Kolstad en banebryter for kvinner i norsk politikk:

• I 1969 ble hun utnevnt som Norges representant til FNs kvinnekommisjon. Hun var lokalpolitiker, statsråd, partileder og leder av FNs kvinneår i 1975.
• Eva Kolstad var også Kommandør av St. Olavs Orden og æresmedlem i International Alliance of Women.
• Som verdens første likestillingsombud (1979 til 1988) bygget Kolstad opp ombudsstillingen. Innholdet hun ga den skapte respekt for ombudsordningen og likestillingsarbeidet. Dette la et godt grunnlag for de påfølgende ombudene.

Historisk forankring

Det er ikke alle lover som blir feiret med en jubileumskonferanse. En kan spørre seg om hva det er som gjør Likestillingsloven betydningsfull nok til å bli feiret?

Respekt for grunnleggende menneskerettigheter er en hjørnestein i all vår politikk, og dette skal selvfølgelig gjelde for både kvinner og menn.

Vi er skapt som kvinne og mann – kjønnsforskjellen må vi verdsette. Kjønn alene gir ikke grunnlag for forskjellsbehandling.

Lov om likestilling mellom kjønnene (av 9 juni 1978 nr.45), som tok til å gjelde i 1979, skulle bøte på ulikebehandlingen av kjønnene. Den historiske forankringen griper godt og vel hundre år tilbake. Som redaktør for boken ”Stortinget om stemmerett for kvinner 1814-1913” viser Eva Kolstad at stemmeretten – som vi i Norge i dag tar for gitt som en grunnleggende menneskerett - slett ikke var en enkel sak å få gjennom.

Utgangspunktet for kvinnebevegelsen i Norge var kampen for demokratiske rettigheter. Gina Krogh satt stemmerett på programmet i et foredrag i Norsk Kvinnesaksforening i 1885. Gina Kroghs strategi, som ble betegnet radikal kvinnesak, innebar alminnelig stemmerett i samme takt for kvinner og menn. Strategien spilte fallitt, og alminnelig stemmerett for kvinner ble først innført i 1913.

Det var heller ikke noen enkel sak å få Likestillingsloven vedtatt i 1979. Loven ble til etter en lengre tautrekking mellom politiske aktører, kvinneorganisasjoner og organisasjonene i arbeidslivet.

Vi kjenner historien slik den ble – med den vedtatte likestillingsloven. Hvordan historien ville blitt om andre virkemidler hadde blitt valgt kjenner vi ikke. Vi kan i dag glede oss over positive resultater av det likestillingspolitiske arbeidet i Norge.

Det var et dilemma om loven skulle være et forbud mot kvinnediskriminering eller en lov om likebehandling av kvinner og menn. Løsningen ble litt av begge deler: samtidig som loven skal fremme likestilling mellom kjønnene, tar den særlig sikte på å bedre kvinners stilling.

Regjeringen holder fast ved at loven skal ha en kvinneinnretning. Vi mener det fremdeles er grunnlag for det.

Menn og kvinners livsvilkår er fremdeles forskjellige. Det er fortsatt slik at vi har flest menn i ledende stillinger i arbeidslivet - og flest kvinner med hovedansvaret for barna i familiene. I likhet med tidligere regjeringer, er vi opptatt av å få fram ordninger som gjør det lettere å kombinere arbeidsliv og familieliv – for kvinner, men også for menn.

Menn og likestilling har hele tiden vært et omdiskutert tema i likestillingsdebatten. I 1974 avholdt Likestillingsrådet en kontaktkonferanse de kalte ”Mannens stilling i arbeids-, familie- og samfunnsliv”. I to korte år (fra 1978 til 1980) hadde Norge også en mannebevegelse. Restene av den finner vi i Krisetelefonen for menn.

I fjor høst arrangerte Barne- og familieministeren og jeg konferansen ”Nye tider – nye menn?”. Hensikten med den konferansen var å bidra til en debatt om mannsrollene i samfunnet, og særlig gi rom for oss menn til å sette premissene for denne debatten.

Kritiske røster hevder at kvinnespørsmål igjen vil komme i skyggen hvis menn inkluderes i likestillingsarbeidet. Det viktige, mener jeg, må være måten vi inkluderer spørsmål om menn på.

Det å ha et kjønnsperspektiv på likestillingsarbeidet innebærer noe annet enn automatisk å gi kvinner fortrinn framfor menn. Kjønnsperspektivet skal være et redskap for å jakte på systematiske skjevheter basert på kjønn. Hvis analysen viser at menn kommer dårligere ut på noen områder, så skal likestillingsloven også brukes for å rette opp dette.

Bredt virkeområde

Likelønnskomiteen ble nedsatt i 1949 og fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om lik lønn for kvinner og menn, og også skaffe oversikt over kvinners lønnsmessige stilling i arbeidslivet. Rapporten som ble lagt frem 9 år senere viser at det var dyp uenighet om berettigelsen av likelønn i komiteen.

I 1959 ratifiserte Stortinget ILO-konvensjon nr. 100 om lik lønn for arbeid av lik verdi. Konvensjonen forutsatte at landene skulle ha et offentlig organ for å sikre like rettigheter. Vedtaket er et eksempel på at våre internasjonale forbindelser og forpliktelser er viktige, vi ligger ikke alltid foran, selv om vi liker å tenke det.

Likelønnsrådet ble oppnevnt samme år. Det var et trepartsråd, med en nøytral formann og to representanter fra LO og N.A.F.

Verken ILO-konvensjonen eller Likelønnsrådet hadde likestilling av kvinner som mål. Mye av begrunnelsen lå i det generell behovet for arbeidskraft etter krigen.

Etter en tid hevdet kristiske røster i Norge at likelønnsrådets mandat var for snevert; kvinners lønn kunne ikke ses isolert fra kvinners generelle situasjon. Likestillingsrådet ble oppnevnt i 1972. Deres mandat var å tjene som et rådgivende organ for likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. Likelønn gikk inn som en viktig del av rådets arbeid. Man ønsket et frittstående råd som selv kunne ta initiativ. I dag er det omorganisert som et kompetansesenter for likestilling.

Med likestillingsloven i 1979 fikk vi verdens første likestillingsombudsordning og Klagenemda for likestilling ble opprettet. I Norges forskningsråd hadde NAVFs sekretariat for kvinneforskning blitt opprettet to år tidligere - vi kjenner det i dag som Kilden. I disse dager flytter Ombudet, Kompetansesenteret og Kilden sammen i nye lokaler i Grensen.

Dette var noen korte blikk bakover i tiden. Men på en dag som denne er det viktig å også se framover.

Regjeringen vurderer flere endringer i loven, deriblant å lovfeste et forbud mot seksuell trakassering. Statsråden vil til slutt i dag utdype selve lovforslaget. Men på et mer overordnet nivå reiser seksuell trakassering spørsmål om et bredere virkeområde for håndhevelse av likestillingsloven enn arbeidslivet.

(Den svenske jämnstäldhetslagen er en lov som er avgrenset til å gjelde arbeidslivet.)

Lov er normdannende. Derfor er lov viktig. Men mye kan og gjøres ved holdningsskapende arbeid. Det er viktig med gode rollemodeller.

På mannsrollekonferansen jeg refererte til tidligere kom det tydelig fram at for eksempel forsvaret i sterkere grad kan bevisstgjøre seg sitt ansvar for ungdom i en avgjørende fase i livet. Forsvarsminister Eldbjørg Løwer har, som første kvinnelige forsvarsminister, en viktig oppgave – og hun har kunnskap og erfaring å tilføre forsvarets ledere i kraft av at hun er kvinne.

I erkjennelse av hvor viktig det er med rollemodeller gir jeg honnør til universitetene i Trondheim og Oslo som har gått foran som gode eksempler ved å utnevne kvinnelige professorer i ledige stillinger.

Regjeringen har bevilget øremerkede midler til kvinnelige etablerere. SND har fått ansvar for prosjektet. Det har som mål å stimulere kvinner til å etablere egen bedrift.

Kompetansesenteret for likestilling har på oppdrag fra AAD etablert en database for å presentere kvinner med kompetanse på ulike områder i samfunnet.

Regjeringens satsing på Distriktkvinners år er også et ledd i arbeidet for å syneliggjøre kvinners innsats. Mange kvinner har gode ideer – de må frimodige våge å prøve dem ut.

Dette nevnt som noen eksempler på regjeringens praktisk-politiske grep i likestillingsarbeidet.

I utvikling

100 års kamp for likestilling minner oss på at vi ikke må ta de hardt ervervede skrittene mot likestilling for gitt. Vi må se oss tilbake, gi honnør til de som har gått foran og lære av deres historie. Vi må også se framover og aldri slutte å lete etter om det skapes nye former for kjønnsdiskriminering.

Utfordringene i det likestillingspolitiske arbeidet er der fremdeles.

Arbeidsmarkedet er fortsatt kjønnsdelt. Lønnsforkjellen mellom de kvinne og mannsdominerte yrkene er fremdeles stor. Andelen kvinner i ledende stillinger er alt for lav. For få menn tar på lik linje med kvinner ansvar for arbeidet i hjemmet. Så vi kan ikke slå oss til ro og legge inn årene i likestillingsarbeidet.

Til sist, la meg benytte denne anledningen til, på Regjeringens vegne, å takke alle dere som nå arbeider for likestilling. Naturlig nok er vi ikke enige i alt – men det er nettopp i den fruktbare dialogen som oppstår når meninger brytes at de gode resultatene oppnås. Takk for uegennyttig innsats – og lykke til med konferansen i dag – og det videre arbeidet.

Lagt inn 8. juni 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen