Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved NBBLs landsmøte 1999

Clarion Royal Christiania Hotel, Oslo 15. juni 1999

Kjære landsmøtedeltakere.

I går kom jeg tilbake fra besøk til Balkan. Ett av mine stopp på reisen var besøk i flyktningeleiren Cegrane i Makedonia. Der bor det 40 000 mennesker - like mange som i en middels norsk by. Menneskene i leiren bor i telt – uendelig mange telt. Telt som gir en midlertidig bolig. Beboernes største ønske er å vende tilbake til sine hjem i Kosovo.

De er selvsagt svært opptatt av om deres bolig fortsatt eksisterer – om de har et fysisk hjem å vende tilbake til. Eller om de må gå gjennom den møysommelige prosessen med å etablere ny bolig. En av de mest akutte oppgavene i Kosovo blir nettopp å sikre boliger til de hjemvendte.

Dette illustrerer to poeng. For det første, hvor fundamentalt viktig en bolig er for oss og for det andre hvor slående kontrasten er til vår situasjon i Norge.

Vi har generelt meget høy boligstandard i Norge. Med vårt klima trenger vi boliger med god standard. Men, det er en vesentlig forskjell på god standard og luksus. Vi kan vel ha grunn til å tro at vår høye boligstandard er en av årsakene til at mange jobber mye, holder høyt tempo og har det økonomisk stramt. Den standarden noen legger seg på, er kanskje i høyeste laget hvis vi skal sikre bærekraftig ressursbruk - og faktisk ha tid til å benytte oss av boligen!

Det er lett å slå fast at det er viktig for oss å bo godt enten vi bor i Kosovo, Zimbabwe eller Norge. Derfor er boligpolitikk viktig. Derfor fortjener også boligpolitikken en sentral plass i den offentlige debatt. NBBL bidrar til dette i Norge. Det håper jeg dere vil fortsette å gjøre.

Boligsamvirket er en unik blanding av idemessig organisasjon og økonomisk foretak. Som statsminister kommer jeg ikke for å fortelle dere som samvirkeorganisasjon hva dere skal gjøre. En samvirkeorganisasjon har egne mål og finner sin egen vei. Statens rolle er å gi rammebetingelser for boligsektoren. Dette inkluderer å legge til rette slik at boligsamvirket kan utnytte sine fortrinn til fordel for medlemmer og samfunnet som helhet. Som kjent arbeider det nå et regjeringsoppnevnt utvalg med å se på borettslagloven.

I arbeidet med handlingsplanen for eldre ser vi hvor fruktbart samspillet kan være mellom boligsamvirkets kompetanse, organisasjonsform og interesse på den ene siden, og på den andre det offentliges behov for å få løst viktige samfunnsoppgaver. Staten tar et løft med betydelige økonomiske ressurser, kommunene engasjerer seg sterkt, og boligsamvirket tilbyr tjenester og ideer om boformer for eldre. Jeg håper at de erfaringer og ressurser boligsamvirket sitter inne med i framtida kommer andre boligsøkende til gode i like stor grad, og kanskje på måter vi ennå ikke ser konkret for oss.

Regjeringen er i ferd med å sette i gang en bred gjennomgang av boligpolitikken. Stortinget har lagt føringer for et omfattende mandat. En rekke spørsmål vil bli berørt. Det gjelder for eksempel Husbankens oppgaver i framtiden og skatte- og avgiftsspørsmål, men det gjelder definitivt også spørsmål knyttet til særskilte gruppers behov og bomiljø.

I dette arbeidet er vi avhengig av – og ønsker – god dialog og godt samarbeid med boligsamvirket. Dere besitter erfaring, kompetanse og ressurser som jeg håper vi kan trekke på i arbeidet.

Utfordringene på boligområdet er mange:

• Vi trenger nybygging og byfornyelse.
• Vi trenger flere utleieboliger
• Vi må utvikle bomiljøer som inkluderer grupper som kommer fra andre deler av verden eller andre deler av landet.
• Vi må utvikle boligområder som passer både for unge og gamle, enslige og familier.
• Vi må bli flinkere til å utvikle boligtilbud til handicappede.
• Vi må se på de spesielle problemene, særlig unge har med å komme inn på boligmarkedet.
• Vi må utvikle boformer for spesielle grupper som ikke bør være i institusjoner, men som trenger omsorg av ulik art i boligen,
• og vi må ikke minst søke å finne tiltak som bidrar til å redusere energiforbruket i boligene.

Mennesket lever ikke av brød alene, er det sagt. Mennesket lever ei heller kun av brød og bolig, sjøl om dette til sammen representerer store utgifter for de fleste av oss i hverdagen. NBBL retter etter hvert mye av sin oppmerksomhet mot utfordringene knyttet til det sosiale bomiljø. Jeg er glad for at dere griper fatt i dette. Mange av de utfordringene jeg nevnte knytter seg an til nettopp de sosiale sidene ved bomiljøet.

Jeg noterer meg også at NBBL nylig har henvendt seg til Olje- og energidepartementet. Dere ønsker samarbeid for å utvikle boligsamvirkets økosenter. Det er betimelig at dere griper fatt i utfordringene på miljøområdet. Vi har stort potensiale for energiøkonomisering i Norge. Det er et faktum at vi sløser med energi – også i boligsektoren.

Generelt vil jeg si at vi trenger en grønnere boligpolitikk i Norge. I tillegg til energiøkonomisering tenker jeg på tilpasning av grønne lunger, bedre arealutnyttelse og beplantning. Jeg tenker også på kildesortering og kompostering. Det er gledelig å høre om borettslag som skaper frodige, grønne fellesarealer og engasjerer seg i miljøvennlig praksis.

Det kanskje viktigste bidraget til boligpolitikken det offentlige kan gi, er gjennom Regjeringens sikring av en stabil økonomisk utvikling. Ansvarlig økonomisk politikk med vekt på stabilitet og forutsigbarhet er et viktig bidrag også til en sunn boligsektor. I et bredt boligpolitisk perspektiv må vi også legge vekt på konsekvensene for boligsektoren når vi vurdere kredittpolitikk, skattespørsmål, arbeidsmarked og den regionale balanse. Sist men ikke minst vil jeg nevne arealpolitikken, der særlig kommunene har et ansvar.

Boligutgifter gjør store utslag på hverdagsøkonomien for mange av oss. Rentenivået er derfor sentralt, særlig for de som er i etableringsfasen med høy boliggjeld. Regjeringen har som kjent gjennomført et meget stramt økonomisk opplegg for å få renta ned. Vi har lyktes. Jeg forventer at renta vil gå ytterligere ned – ikke minst til glede for de som har bolig med store lån.

Tilbudet vi har gjennom Husbanken med ganske forutsigbare og stabile renter er et gunstig tilbud til dem som har en stram økonomi og vil følge husbankens regler. Men Husbanken er mer enn rimelige renter. Den forvalter de aller fleste av våre økonomiske virkemidler i boligpolitikken. Som dere vet gjelder det ikke bare pantelån til nybygging, men også behovsprøvde lån og støtteordninger som fordeles etter sosiale behov.

Det unike med Husbanken er den erfaringsbanken den er, både når det gjelder bygging, men ikke minst når det gjelder kombinasjoner av virkemidler og samarbeid med aktørene i boligsektoren. Husbanken har viktig kompetanse når det gjelder finansielle løsninger for grupper som ellers ikke får råd til en god bolig. Vi bruker Husbanken i eldrepolitikken, satsingen på psykisk helse og i flyktningesaken. For målet med Husbanken er ikke at staten skal tjene på sin virksomhet, men at den skal tjene publikum og boligsaken. Gjennom gunstig finansiering bidrar Husbanken til at låntakere tilpasser seg en god boligstandard med bl.a. krav om størrelse og kvalitet

Som dere vet har Bankforeningen klaget Husbankens generelle låneordning inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Saken er ennå ikke avgjort. Regjeringen mener at Husbanken skal ha anledning til fortsatt å drive sin lånevirksomhet, som har vært bærebjelken helt siden starten. Ikke minst har dette virkemidlet vært viktig for boligsamvirket – og alle vet at samarbeidet mellom boligbyggelagene og Husbanken har vært sentralt i arbeidet med å utvikle en god boligstandard for alle.

Uten økt boligbygging blir det både dyrt og vanskelig å hjelpe de vanskeligstilte på boligmarkedet. De vanskeligstilte som har svake leieavtaler eller en dårlig boøkonomi, er de som blir brent i et opphetet boligmarked. Det er ikke dermed sagt at nybygde utleieboliger til høye kostnader er svaret på de vanskeligstiltes problem,. men oppbygging av et økt tilbud av utleieboliger, i offentlig eller privat eie kan likevel være viktig for at boligmarkedet skal fungere godt. Dette har Stortinget understreket ved behandlingen av stortingsmeldingen om boligetablering i år, og Regjeringen følger opp.

Regjeringen vil om kort tid legge fram en melding om utjamning av levekår. Her vil Regjeringen sette dagsorden for debatten om dem som faller utenfor velferdsutviklingen. Siden bolig er, som jeg har konstatert tidligere, så viktig for levekårene, gir dette boligpolitikk en viktig etisk dimensjon. Boligspørsmål er sentralt i meldingen.

I meldingen vil vi gripe fatt i problemstillinger knyttet til de bostedsløse. En undersøkelse Byggforsk gjorde gjennom det kommunale hjelpeapparatet i 1997, viste at vi må regne om lag 6000 mennesker som bostedsløse her i landet. Selv om bare et fåtall av disse sover ute i skur og under broer, er det helt uakseptabelt at så mange ikke får tilstrekkelig hjelp. Regjeringen vil prioritere økt innsats for å løse utfordringene vi har på dette området. Vi er avhengig av at kommunene tar det ansvar de har etter loven, men staten vil legge til rette for at kommunene kan gjøre en bedre jobb. Vi må arbeide for å gi de bostedsløse alternativer til dårlige hospits og sørge for at hjelpetilbudet er samordnet og virkelig hjelper overfor denne gruppa.

I stortingsmeldingen om utjamning av levekår vil Regjeringen også drøfte bostøttens rolle. Vi vil feste oppmerksomhet ved dem som i særlig grad har behov for en funksjonell, trygg og god bolig, men som har økonomiske problemer med å skaffe eller holde fast på den. Bostøtten er særlig viktig for barnefamilier, uføre, eldre og andre trygdede. For Regjeringen er det viktig at vi kan ha et godt sikkerhetsnett i boligmarkedet. Det skal bidra til at gruppene med et særlig stort boligbehov kan skaffe og opprettholde gode boforhold. Bostøtten kan tjene en slik rolle enda bedre hvis den på en god måte tar høyde for utviklingen i vanlige boutgifter, for eksempel borettslag i de store byene. Da kan vi for eksempel fange opp allment økte husleier eller renteendringer. Vi har fersk erfaring med en renteoppgang. Å dempe utslagene for dem som har svak økonomi er viktig, slik at de kan hjelpes til stabilitet i økonomi og bosituasjon.

Kommunene spiller en avgjørende rolle i tilretteleggingen for boligbygging og byfornyelse. Staten må sørge for at kommunene har både juridiske og økonomiske virkemidler for å føre boligpolitikk. I det norske systemet er det likevel i all hovedsak private – for eksempel boligbyggelag – som tar byggherreansvaret. Sentrale og lokale myndigheter har en viktig oppgave med god tilrettelegging for at boligmarkedet fungerer med en tilstrekkelig nybygging. I byområdene må det ofte skje ved en bedre arealutnyttelse enn før. Da blir det en stor utfordring for byggherrene og for kommunen at det kan skje med kvalitet – både med gode boliger og med god kvalitet på fellesmiljøet. Jeg håper kommunene og boligbyggelagene griper mulighetene til å samarbeide om dette.

Av andre særlige kommunale oppgaver, vil jeg nevne integrering. I borettslagene vet dere at Stortinget har vedtatt en lovendring for å sikre at ingen kan nekte kommunen å kjøpe seg inn i borettslag, innenfor en grense på 10 prosent av andelene i laget. Samtidig må kommunen sette inn ressurser og ta ansvar for sine leieboere ute i et borettslag. Stortinget vedtok også en samarbeidsordning som skal sikre dette. Både kommunens leietaker og nabolaget har krav på et godt bomiljø. Borettslag som har et boligbyggelag i ryggen tror og håper jeg kan bidra til integrering av dem som trenger hjelp til å etablere og opprettholde et boforhold. Skal vi finne gode løsninger må vi utnytte den hjertevarme og organisasjonsevne som finnes hos mange. Boligsamvirket er bare en av flere som må være med. Men dere har både profesjonalitet og solidaritet som ressurs når en slik utfordring skal møtes.

Fellesskapet i et bomiljø er en verdi som vi alle og ikke minst dere i boligsamvirket må sloss videre for. I et moderne samfunn hører vi hjemme i flere fellesskap – familie og slekt, arbeidsplass og organisasjon, kirke, kulturliv og idrett. De store byene har kanskje nettopp tiltrekning på mange unge mennesker fordi det er store muligheter til å dyrke interesser, følge med i utviklinga av kulturuttrykk og knytte bånd til nye mennesker. Stabile og aktive organisasjoner som boligbyggelag og borettslag håper jeg kan gi disse verdiene fortsatt grokraft. Mange skifter bolig ofte. Aktive boligbyggelag og borettslag kan bidra til at et godt naboskap fortsatt verdsettes.

Særlig i en tett by vet vi at det er tendenser til stor avstand mellom naboer vegg i vegg. Anonymitet i byen er på flere måter et gode, men kan bli et fengsel. Å bruke boligsamvirkets organisasjon til å etablere fellesskap som tjener moderne mennesker er en viktig oppgave.

I et levekårsperspektiv er mønsteret i byutviklingen viktig. I min visjon for utviklingen av byer det er godt å bo i, klarer vi både å gi alle et godt boligtilbud og å ta vare på de kollektive verdiene – slik at folk flest har adgang til vakre byrom og frodige grøntområder, til kaikanter og strandlinjer. I den gode byen har vi boligområder som er blandet – med en variert befolkning og et sammensatt boligtilbud. Markedet alene skaper ikke dette. Det er i fellesskap, gjennom politikk, samarbeid og kommunal styring vi kan få det til.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 16. mai 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen