Statsminister Kjell Magne Bondevik

Regjeringens miljøsatsing inn i neste årtusen

Environment Northern Seas, Stavanger, 9. juni 1999

Hver dag får jeg brev fra barn i Norge. Brev de har skrevet selv med tegninger og med spørsmål og meninger. Hva skriver de om? Ett barn ville ha en ny lov om at barn skal slippe å spise fisk til middag. Og i disse dager er det mange som skriver om barna i Kosovo. Men de aller aller fleste skriver om dyr, naturen og miljøet. Delvis skriver de, tror jeg, fordi de mener at vi voksne ikke passer på dyra og naturen godt nok. Delvis skriver de fordi de vil fortelle meg at de er glad i naturen og lurer på hva de kan gjøre for å passe bedre på den.

Det lover godt. Det lover veldig godt for det neste årtusen!

Et tusenårsskifte gir grunnlag for refleksjon. Det er en unik anledning til å gjøre opp status, se fremover og tenke igjennom hva som er viktig. Vi bør benytte tusenårsskiftet til å gjøre nettopp det. Vi mennesker har behov for slike pustepauser. Og samfunnet har behov for at menneskene tar pustepauser. Kanskje kan tusenårsskiftet skape engasjement på nye områder eller revitalisere engasjement på områder hvor vi har behov for det.

Miljøområdet er ett av de områder hvor jeg håper tusenårsskiftet kan føre til revitalisering av engasjement både nasjonalt og globalt. La meg ile til å si at det skjer svært mye bra på miljøområdet. I løpet av de siste 15 - 20 år har vi fått kunnskap om og oppmerksomhet omkring miljøspørsmål som definitivt peker i riktig retning. Og som jeg sa innledningsvis, er den oppvoksende generasjon opptatt av spørsmålene. Samtidig må vi som nå er beslutningstakere kontinuerlig spørre oss selv om vi gjør nok for at vi skal sikre det vi ønsker, nemlig å gi fremtidige generasjoner mulighet til å leve verdige liv innenfor naturens tåleevne.

Etter min oppfatning har vi to globale hovedutfordringer inn i det neste årtusen. Den ene utfordringen er at nærmere 2 milliarder mennesker lever i fattigdom. Fattigdommen skaper ufattelige lidelser som er vår klode uverdig.

Den andre hovedutfordringen er knyttet til miljø. La oss konstatere at vi i dag utfordrer miljøet. Vi utfordrer miljøet gjennom vårt levesett i den rike del av verden. Vi utfordrer miljøet gjennom å tilsynelatende akseptere fattigdommen i andre deler av verden. Fattigdom og miljø kan sees som to ulike problemstillinger, men som vi vet henger de særdeles nøye sammen.

Vi har naturlig nok rettet mye av vår energi og oppmerksomhet mot Kosovo i den senere tid. La oss inderlig håpe at vi har en løsning innenfor rekkevidde på Balkan. Kosovo-aksjonen har vist at ingen leder i dag kan tråkke på menneskeverdet på den mest hensynsløse måte uten at det internasjonale samfunn reagerer. Vi må også ordne oss slik internasjonalt at vi ikke kan tråkke på naturen på den mest hensynsløse måte uten at det blir reagert. Å undergrave jordens bæreevne kan kanskje vår generasjon leve med. Men fremtidige generasjoner kan det ikke.

Også i et konfliktperspektiv er miljøspørsmålene aktuelle. Vi oppfatter nok etniske konflikter som de mest presserende internasjonalt i dag. Men vi kan ikke utelukke at miljø- og ressurskonflikter på sikt kan bli et like store problemer internasjonalt. Vannspørsmålene i Midt-Østen er ett eksempel.

Miljøarbeid karakteriseres ved at det ofte må arbeides på en rekke ulike plan for at resultater skal oppnås. Det må jobbes lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt for å lykkes. Noe av det som preger miljøarbeidet er at det i større grad enn mange andre saksfelt har en global karakter. Miljøutfordringene kan derfor ikke løses uten omfattende globalt samarbeid. Det må legges mer politisk energi i det internasjonale miljøsamarbeidet. De rike nasjoner må ta et særlig ansvar.

Det kan ikke underslås at vi i den rike del av verden har utviklet vår levestandard uten å ta tilstrekkelige miljøhensyn. Det er ikke så rart at fattigere land stiller seg uforstående til at de skal tvinges til å sette inn dyre miljøtiltak i deres oppbyggingsfase når dette ikke ble pålagt de land som nå kan sole seg i velferd. Desto mindre som rike land er lite villige til å utvikle tilstrekkelige internasjonale finansieringsmekanismer til å bistå utviklingslandene. Vi vet at det vil tjene oss alle på lang sikt at utviklingslandene tar miljøhensyn i deres utvikling. Det må legges til rette internasjonalt for at dette skal være mulig.

Regjeringa er opptatt av at Norge skal ta sin del av ansvaret internasjonalt. Norsk bistand ligger på et høyt nivå – ett av de høyeste nivåer i verden. Vi ønsker å opprettholde et høyt nivå på bistanden. Det er en grunnleggende forutsetning at all norsk bistand skal bidra til bærekraftig utvikling. Samtidig gir vi bistand til særlige miljøtiltak høy prioritet.

Norsk miljøbistand ytes ikke bare til fjerntliggende land. Det er sentralt for oss å yte miljøbistand også til våre nærområder i Russland og Baltikum. La meg nevne Russland spesielt, hvor vi finner både rik og sårbar natur, spesielt i nordområdene, og tunge forurensningsproblemer av miljøgifter, luftforurensning og radioaktivt avfall.

Under mitt besøk i Russland nylig la jeg betydelig vekt på miljøspørsmålene. Spesielt på atomsikkerhetsområdet føler jeg at samarbeidet nå er kommet inn på et godt spor. Jeg tror og håper vi vil se snarlige konkrete resultater av mange års arbeid. Dette er et uhyre komplisert og viktig felt som Regjeringen gir høy prioritet. Konsekvensene ved en større ulykke kan ha enorme dimensjoner ved seg. For å unngå dette, må flere og mer ressurssterke land enn Norge være seg sitt ansvar bevisst for å bidra til å rydde opp i etterlatenskapene etter den kalde krigen. Vi kan vel si det så enkelt når det gjelder atomsikkerhetsarbeidet i nord at vi ikke har råd til å la være å følge det opp. Vi kan ikke tillate at en Tsjernobyl-lignede ulykke skjer igjen i våre nærområder.

Norge har vært og vil fortsette å være en pådriver i internasjonale miljøforhandlinger. Vi kan med hånda på hjertet si at vi har bidratt til å utvikle viktige forpliktende internasjonale avtaler over de senere år. Gjennom de såkalte sur nedbør protokollene har vi fått til et system som gir landene ulike forpliktelser basert på landenes bidrag til problemene. Dette er viktige fremskritt. Vi går nå inn i sluttforhandlingene om en ny protokoll om reduksjon av NOx og relaterte stoffer. Norge går her inn for at landene skal få forpliktelser om nye og strengere utslippsreduksjoner. For Norge vil dette innebære mer enn 30 prosents reduksjon av NOx innen år 2010 i forhold til 1986 nivå og oppimot 60% reduksjon av SO2-utslippene. Denne avtalen vil gjøre at vi kan øyne slutten på forsuringsproblemene i Europa.

Vi jobber også aktivt innenfor havmiljøarbeidet der vi nå vil få en konvensjon som hindrer bruk av miljøgiften TBT i bunnstoff på skip, og en ny konvensjon som hindrer at fremmede organismer sprer seg med skipenes ballastvann. Jeg vil også nevne siden vi er i Nordsjøbyen Stavanger, at Norge er vertskap for den femte Nordsjøkonferansen i år 2002.

Norge er opptatt av å sett miljø høyt på dagsorden i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Verdenshandelen er i dag 14 ganger så stor som i 1950. Økt handel gir muligheter for velferdsutvikling, men økt handel kan også ha negative miljømessige sider ved seg både i forhold til økt produksjon som normalt vil ligge til grunn for handel og i forhold til økt transport. Norge har all interesse av å støtte opp under et regelbasert markedsøkonomisk handelssystem slik det er utviklet i WTO. For at vi skal sikre oppslutning om det multilaterale handelssystemet på sikt, er det avgjørende at vi utvikler handelssystemet til å ta høyde for det vi omtaler som ”kvalitative aspekter” ved handel – slik som miljø-, helse- og forbrukerhensyn. Norge arbeider aktivt for å sette alle disse hensynene på dagsorden i den nye forhandlingsrunden i WTO, men miljø står i en særstilling. Miljøeffektene av nye avtaler i WTO må bli nøye vurdert før de vedtas.

Regjeringen er opptatt av hvordan norsk statlig kapital kan forvaltes på en måte som tjener miljøet. Vi har derfor i Revidert nasjonalbudsjett 1999 foreslått å skille ut 1 milliard kroner fra petroleumsfondet til et fond som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier. Slike kriterier er under utarbeiding og vil bygge på internasjonalt anerkjente standarder. Det er en forutsetning at kriteriene som brukes skal være mest mulig objektive og etterprøvbare.

Ved å gjøre dette foretar vi et strategisk grep som bidrar til at finansnæringen også må integrere miljøhensyn i sine vurderinger. De miljømessig «beste» bedriftene vil da få god kapitaltilgang som sikrer nyinvesteringer i tillegg til at markedets verdifastsettelse av disse bedriftene påvirkes positivt. At petroleumsfondet får slike kriterier håper vi vil føre til at også andre investorer vil stille tilsvarende krav til sine investeringer. Dermed bedres tilgang til informasjon om miljøforhold ved selskapers virksomhet. Slik vil effektene av det vi gjør, kunne forsterkes.

Regjeringen legger dessuten opp til aktiv bruk av stemmeretten knyttet til petroleumsfondets aksjer i saker som berører miljø og menneskerettigheter. Ordningen skal evalueres etter tre år med tanke på en eventuell økning av den innskutte kapitalen.

Jeg vil også understreke hvor viktig det er at norsk næringsliv ser verdien i å opprettholde høye miljøstandarder uansett hvor man opererer. Det er med glede jeg konstaterer at debatten om etiske prinsipper i internasjonaliseringen går høyt i mange norske bedrifter og at miljø er et av de sentrale temaene. I en globalisert verden, hvor markedet overtar på områder som tidligere lå under det offentliges domene, må vi skape forståelse for det nye og økte ansvar som følger for markedsaktørene. Dersom vi skal greie å sikre bærekraftig utvikling på sikt, må alle aktører ta sin del av ansvaret. Vi trenger bedrifter som er bevisst og tar ansvar, og vi trenger samarbeid mellom næringsliv og myndigheter. Jeg oppmuntrer til styrket samarbeid mellom privat og offentlig sektor på miljøområdet inn i det neste årtusen.

La meg nevne tre saksområder som Regjeringen vil fokusere spesielt på i tiden fremover; nemlig klimapolitikken, problemene knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier samt vern og bruk av biologisk mangfold.

Klimapolitikk og oppfølging av Kyotoprotokollen vil bli gitt særlig oppmerksomhet. Kanskje husker dere at Regjeringen kun fire måneder etter forhandlingene i Kyoto, la frem en Stortingsmelding om oppfølging av Kyotoprotokollen. Her anviste vi hvordan vi har tenkt å følge opp forpliktelsene vår nasjonalt, og hvordan vi vil bidra til at Kyoto-mekanismene omsettbare kvoter, felles gjennomføring og grønn utviklingsmekanisme, kan komme på plass. Selv om innretningen av energisektoren og den eksportrettede industrien i Norge gjør at vi har et vanskelig utgangspunkt for å kunne nå tøffe nasjonale forpliktelser, har vi anvist at det er mulig å utløse utslippsreduksjoner innen alle sektorer. At noe er vanskelig, tilsier som kjent ikke at det er umulig!

Klimapolitikken er nært knyttet til energipolitikken. I energimeldingen som Regjeringen fremla i vår, har vi erkjent at i energipolitikken ligger nøkkelen til mange av de miljøproblemene vi har. Vi legger derfor opp til en energipolitikk som underbygger en ambisiøs miljøpolitikk. I energinasjonen Norge har vi vært flinke til å utvinne de energiressursen vi har effektivt. Vi har imidlertid vært lite flinke til å bruke dem effektivt. Vi har vært bortskjemt med ubegrenset tilgang på energi. Nå er bildet endret, og det er nødvendig å føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket.

Økt produksjon må i større grad baseres på nye og fornybare energikilder. Gjennom et omfattende utviklingsprogram har vi et mål om å bygge ut vindkraft på 3 TWh, og å bruke 4 Twh mer vannbåren varme årlig basert på fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen år 2010. For å nå disse målene foreslår Regjeringen en energipakke med en opptrapping av el-avgiften kombinert med tilskudd til investeringer på inntil 5 milliarder kroner innenfor en tiårsperiode. Vi mener dette representerer et nødvendig og overmodnet linjeskifte i norsk energipolitikk.

Åpner man øynene ser man muligheter. Mange ser på smelteverkene våre som store energiforbrukere, men de er også energiprodusenter. Med eksisterende norsk miljøteknologi kan spillvarmen fra ferrolegeringsverkene gjenvinnes til elektrisk energi, i tillegg til at spillvarmen i enkelte tilfeller kan utnyttes som fjernvarme. Samlet potensiale ligger på mellom 1-1,5 TWh. Regjeringen ser slike muligheter, og vi ønsker å utløse dem.

Industrien bør også merke seg at Regjeringen har fremmet en Odelstingsproposisjon med forlag til lovendringer i forurensningsloven for å gjennomføre det såkalte IPPC direktivet i Norge. I konsesjonsbetingelsene til industrien kan da miljømyndighetene stille krav om effektiv energiutnyttelse.

Problemene knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier er en av de største globale utfordringene vi står overfor på miljøområdet. Utslippene av slike kjemikalier skjer overalt; fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene og arbeidsliv, fra transportsektoren, fra landbrukssektoren og fra avfallsbehandling. Den stadig økende mengden produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, representerer en særlig krevende utfordring.

Vi må både stanse bruken av de farligste kjemikaliene og redusere risikoen knyttet til den omfattende og brede bruken av kjemikalier i samfunnet.

Tidligere har innsatsen på kjemikalieområdet vært konsentrert om å stanse bruken av de aller farligste enkeltstoffene, slik som PCB, DDT og enkelte tungmetaller. Dette arbeidet må vi videreføre siden det fortsatt brukes for store mengder av svært miljøfarlige kjemikalier. For å stanse bruken av slike kjemikalier vil Regjeringen videreføre arbeidet med tradisjonelle, sterke virkemidler overfor enkeltstoffer: forbud, bruksbegrensninger, avgifter og kontroll med at regelverket overholdes. Vi vil også fortsette vår økte satsing på å rydde opp i gamle synder, det vil si å fjerne farlige kjemikalier som er deponert eller nedgravd uforsvarlig.

Det er et stort antall kjemikalier på markedet. I EU er det registrert om lag 100.000 kjemikalier, og nye stoffer slippes stadig ut på markedet. Det store flertallet av disse kjemikaliene er ikke tilstrekkelig undersøkt for hvorvidt de kan skade helse eller miljø.

Utfordringene er som man forstår, formidable.

Et annet prioritert miljøpolitisk område er vern og bruk av biologisk mangfold. Vi står på terskelen til det som er blitt spådd å bli ”biologiens århundre”. Dette århundret vil bli preget av økt innsikt i biologi, økologi og ikke minst genetikk. Genteknologien kommer til å sette sitt preg på samfunnet i neste århundre. Den stiller oss alt i dag overfor helt nye medisinske, miljømessige og etiske utfordringer og dilemmaer. Regjeringen legger opp til en restriktiv genteknologipolitikk. Dette er et felt der vi mener det lønner seg å ile langsomt. Derfor er vi også rede til å nedlegge veto mot EUs patentdirektiv dersom vi ikke får gjennomslag for norske synspunkter i drøftelsene med EU.

Genteknologiens råvarer, genene, finner vi i klodens overveldende mangfold av liv. I dag er vår kunnskap om dette mangfoldet høyst mangelfullt. F eks er antall arter på kloden anslått til å være et sted mellom 7 og 20 millioner. Men bare en av sju arter er kjent for vitenskapen. Samtidig taper vi nå dette mangfoldet i et omfang som kloden ikke har sett maken til siden dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden.

Med økt kunnskap følger økt erkjennelse. FNs globale utredning om biomangfold har konkludert med at de negative effekter som mennesket påfører biomangfoldet øker nå så dramatisk at det truer selve fundamentet for en bærekraftig utvikling. Biologiens århundre vil derfor stille menneskeheten overfor en rekke grunnleggende verdimessige utfordringer. Fra Regjeringens side legger vi stor vekt på at biokonvensjonen skal utvikles til å bli et effektivt instrument som vokser i takt med verdenssamfunnets utfordringer på området.

Vi kan være tilfreds med mye av det vi har oppnådd på miljøområdet i Norge. Men vi har intet grunnlag for å bli selvtilfredse, og vi må erkjenne at også hos oss gjenstår mye. Hva er så Regjeringens mer helhetlige strategier for miljøpolitikken i Norge?

En grønn skattepolitikk er fra vår side ikke bare vurdert som et miljøpolitisk grep, men et helt nødvendig grep for å integrere miljøhensyn i økonomien. Konklusjonene fra grønn skattekommisjon var klare:

• Grønne skatter er effektive skatter, og vil således gjøre skattesystemet mindre kostbart
• En forsiktig provenynøytral grønn skatteomlegging vil medføre en dobbel gevinst, både miljøforbedring og økt sysselsetting.
• På mange områder er avgifter et meget kostnadseffektivt virkemiddel

Ingen har til nå argumentert mot hovedprinsippene i en grønn skattereform. Men det er når prinsippene skal omgjøres til praktisk politikk at enkelte velger å innta gamle skyttergraver. Gjennom vår oppfølging av grønn skattekommisjon i en stortingsproposisjon, foreslo vi en forsiktig innføring av grønne skatter som inkluderte kompensasjon for utsatte deler av industrien. Stortinget gikk imot forslaget om innføring av en CO2 avgift for industrien, men ba regjeringen nedsette et utvalg for å utrede kvoter. Regjeringen fortsetter arbeidet med en grønn skatteomlegging slik at skattesystemet jobber til fordel for et miljøeffektivt samfunn.

Som andre hovedstrategi vil jeg nevne retten til miljøinformasjon . Riktig miljøinformasjon er en sentral forutsetning for at den enkelte skal kunne gjøre miljøvennlige valg i sitt daglige liv. Grunnlovens § 110 b fastslår at borgerne er «berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte Indgreb i Naturen». Miljøinformasjon er i dag berørt i enkelte lovbestemmelser, men ikke på en systematisk, helhetlig måte. Videre er Norge gjennom Århus konvensjonen, internasjonalt forpliktet til å sikre allmennheten tilgang på miljøinformasjon. Regjeringen har derfor satt ned et miljølovutvalg som skal beskrive nærmere hvilke rettigheter og plikter som følger direkte av Grunnloven § 110b, samt vurderer behovet for lovendringer og komme med eventuelle forslag til ny lov eller endringer i gjeldende regelverk.

Mitt utgangspunkt for dette arbeidet er at folk allment er fornuftige. Vi må legge til rette for at folk kan utøve sin fornuft. Korrekt og saklig informasjon er en forutsetning for dette.

Som en tredje hovedstrategi har Regjeringen startet arbeidet med en gjennomgripende integrering av sektoransvaret for miljø. Dette kan høres teknisk og kjedelig ut. Like fullt er det viktig og nødvendig. Alle departement skal utarbeide sektorvise miljøhandlingsplaner der de skal vurdere i hvilken grad tidligere miljømål er oppnådd, de skal sette nye mål og redegjøre for virkemidler og tiltak. Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet har alt utarbeidet slike planer, mens Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet vil utarbeide planer dette året. I planene skal vi synliggjøre sektorenes ansvar og integrere miljøhensyn i sektorens egne virkemidler.

Som en synliggjøring av Regjeringens ambisiøse mål på miljøområdet og som et nyttig redskap for Stortinget, vil Regjeringen rett etter fremleggelsen av statsbudsjettet for år 2000 legge frem en stortingsmelding om " Regjeringens miljøprofil og Rikets miljøtilstand". Dette skal bli en årlig melding med en samlet oversikt over miljøtilstand, miljømål og resultat. Det er nytt at Stortinget får en slik samlet presentasjon. Jeg synes dette er en verdig markering av at i neste århundre er miljø en sentral del av Rikets tilstand.

I vårt arbeid skal vi selvsagt også gjøre statens egen virksomhet mer miljøvennlig. Regjeringen har derfor startet prosjektet "Grønn stat". Ti ulike etater deltar i prosjektet som ledes av Statens Forurensningstilsyn. Eksempelvis vil vi gjennom dette prosjektet stille miljøkrav ved statlige innkjøp, og vi har alt utarbeidet et krav om energifleksibilitet i større bygg som staten eier.

Den siste hovedstrategien jeg vil nevne er betydningen av å forankre miljøarbeidet lokalt gjennom den såkalte Lokal Agenda 21. Dette er et initiativ fra FNs store konferanse om miljø og utvikling, Rio konferansen i 1992. Her ble det ble vedtatt en handlingsplan for miljø og utvikling, Agenda 21, som har et eget kapittel om lokal deltagelse. Vi har grepet fatt i denne utfordringen og opprettet en egen prosjektenhet i Miljøverndepartementet som koordinerer en omfattende lokal aktivitet. Visjonen er at Lokal Agenda 21 skal bidra til en grunnleggende verdidebatt og bygge opp politisk vilje og evne til å sikre en bærekraftig utvikling i norske kommuner. Miljøvernforvaltningens arbeid med Lokal Agenda 21 skal gjøre det enklest mulig for individ og husholdning å foreta miljøriktige valg. Det er inspirerende å høre om mangfoldet i de lokale aktivitetene som skjer under Lokal Agenda 21-paraplyen.

Seminardeltakere,

Skuer vi tilbake i dette århundret, er det få ting som slår oss mer enn endring. Mange av endringene er drevet fram av en ufattelig teknologisk utvikling. Jeg har ikke for vane å spå om fremtiden. Det er imidlertid relativt ufarlig å spå at den teknologiske utviklingen vil fortsette. Og det kan være bra. For i årene framover er vi avhengige av store teknologiske forbedringer for at vi skal klare miljøutfordringene. Vi må også sørge for at miljø og teknologi arbeider sammen.

Utvikling av tradisjonell miljøteknologi innenfor f.eks. rensing av utslipp vil fortsatt være nødvendig. Samtidig må vi integrere miljø i teknologiløsninger i hele produktets livssyklus. Vi må sette oss mål om nullutslipp. Regjeringen vil sørge for at vi, innenfor de økonomiske rammene vi råder over, har en virkemiddelpakke som stimulerer til miljørettet forskning og utvikling, og som stimulerer norsk næringsliv til å videreutvikle og ta i bruk ny miljøteknologi.

Regjeringen har akkurat fremmet en egen forskningsmelding hvor vi legger opp til en særskilt satsing på forskning i skjæringsfeltet miljø og energi. I tillegg legger vi vekt på at miljø skal være et tverrgående tema som skal ivaretas innen forskning på alle sektorer.

Kjære deltakere

Respekten for liv er grunnleggende og må ligge til grunn for alt vårt arbeid med å ta vare på hverandre så vel som miljøet. Selvsagt må vi bevare de livsunderstøttende systemene slik som økosystemene for at livet skal rulle videre. Vi vet også utmerket godt at bærekraftig ressursforvaltning er grunnlaget for all økonomisk verdiskapning, og at det er en klar sammenheng mellom livskvalitet og miljøkvalitet. Et sunt og bærekraftig miljø er ikke bare nødvendig for at vi og kommende generasjoner skal kunne puste i luft de ikke blir syke av og fylle magen med mat. God miljøkvalitet er også avgjørende for menneskelig trivsel. For de aller fleste av oss betyr det enormt mye å ha grønne lunger i nærmiljøet - vi trenger urørt natur å gå tur i og ren luft å puste i. Vi trenger godt bevarte kulturminner for å gi oss vår historiske forankring og identitet.

Akk, så enkle sammenhenger i teorien, men dog så vanskelig i praksis. Hvis vi skal lykkes, og det må vi, så må vi bevare det folkelige engasjementet og kontinuerlig øke forståelsen for sammenhengene i miljøpolitikken. Derfor ønsker jeg meg et revitalisert engasjement på miljøområdet som en konsekvens av den pustepause vi alle bør gå inn i rundt tusenårsskiftet!

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 9. juni 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen