Statsminister Kjell Magne Bondevik

Stortingets debatt om RNB

Stortinget 18. juni 1999 (med forbehold om endringer)

President,

Behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1999 står i skarp relieff til fjorårets budsjettrevisjon, som var svært politisk krevende. I fjor var det etter Regjeringens oppfatning nødvendig å markere at vi måtte påbegynne den innstramming som så ble fulgt opp gjennom budsjettopplegget for inneværende år.

I dag har det på mange måter vært en udramatisk debatt. Regjeringen får, som det også går fram av innstillingen, med små justeringer gjennom hovedprioriteringene i sitt opplegg.

Ved fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet i fjor høst betonte Regjeringen usikkerheten i den økonomiske utviklingen. Betydelig uro i den internasjonale økonomien og i finansmarkedene, lave oljepriser kombinert med et tiltakende press her hjemme, var bakgrunnen for dette.

Nå, nær halvveis ut i året, kan vi registrere at:

• Oljeprisen har tatt seg betydelig opp.
• Norges Bank har 4 ganger satt ned signalrentene, med til sammen 2 prosentpoeng.
• Den norske krona er tilbake – og vel så det - der den var før valutauroen i fjor høst.
• Vi har på det nærmeste bak oss et lønnsoppgjør med et lavt konfliktnivå, og med klart synkende lønnsvekst. Regjeringens initiativ om et bredt inntektspolitisk arbeid, der alle viktigere parter trekkes med, bidro til dette.
• Den registrerte arbeidsledigheten så langt i år viser lavere tall enn i fjor. Denne uken var det 1.800 færre ledige enn 12 måneder tidligere.

Jeg synes det er ganske utrolig at deler av opposisjonen ikke klarer å glede seg mer over disse utviklingstrekk, men bare fokuserer på uro og negative trekk. Opposisjonen skal riktignok være kritisk, men det – jeg holdt på å si – må nesten være litt trist å leve hvis en ikke klarer å registrere det som går bra, men straks må fokusere ensidig på de faresignal som måtte være der.

Arbeiderpartiet har beskyldt oss for ikke å se framover når det gjelder arbeidsmarkedet og ledigheten, men bare se på situasjonen her og nå. Slik låt det også i fjor høst. Da skapte partiet inntrykk av at ledigheten ville stige relativt fort og sterkt. Jeg registrerer at flere miljøer, bl.a. Arbeidsdirektoratet, nå har endret sine prognoser til å bli mindre dystre. Regjeringen tar likevel faren for ledighet på alvor, fortsatt full sysselsetting er mål nr. 1 i den økonomiske politikken.

President,

Jeg tror vi skal ha en viss ydmykhet i forhold til økonomiske prognoser. Vi snakker ikke om en eksakt vitenskap, og en må til enhver tid bygge på et sett av forutsetninger, der forutsetningene kan endre seg.

Regjeringen er ydmyk i forhold til alene å ta æren for den positive utviklingen i norsk økonomi. Det ville være like galt å gi Regjeringen hele æren for at de fleste piler i norsk økonomi nå peker riktig vei, som det var galt i fjor å ensidig gi Regjeringen skylden for den økonomiske uro, som også rystet norsk økonomi. På denne måten får vi på en forbilledlig måte illustrert hvordan den økonomiske og den politiske utvikling påvirker hverandre. Det er, skal jeg gjerne medgi, enklere å håndtere den økonomiske politikken når utviklingen går i riktig retning. Men det har vært en lang, og til dels smertefull vei for å gjenvinne tilliten til norsk økonomi og legge grunnlaget for lavere rente og fornyet vekst. Budsjettet for 1999 ble vedtatt og er gjennomført som et meget stramt opplegg. Dette var helt nødvendig for å få bukt med en tiltagende kostnadsvekst og et særnorsk høyt rentenivå. Regjeringen tror at grunnlaget for fortsatte rentesenkninger fra Norges Bank er til stede videre utover i 1999. I finanspolitikken har det vært en hovedoppgave å legge til rette for en slik utvikling.

Den økonomiske politikken er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Den er et virkemiddel for å skape det samfunnet som vi i Voksenåsenerklæringen beskrev slik: ”Et solidarisk og humant samfunn bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og for kommende generasjoner.”

Dette er vår visjon.

Skal vi lykkes i å utvikle et slikt samfunn, må vi - som jeg skisserte i min redegjørelse ved Stortingets partilederdebatt i februar – satse på et nyskapende Norge, et solidarisk Norge og et tryggere Norge.

Et nyskapende Norge utvikles gjennom utdanning som gir kompetanse og gjennom forskning som gir ny teknologi og nye produkter. Regjeringens nylig fremlagte forskningsmelding følger dette opp.

Et solidarisk Norge må gjelde både innad i Norge og over landegrensene. Vi har tatt konsekvensene av det, bl.a. ved betydelige bidrag i forbindelse med konfliktene på Balkan og krigen i Kosovo.

Nasjonalt vil Regjeringen følge opp bl.a. gjennom stortingsmeldingen om utjamning av levekår.

Et tryggere Norge har med trygghet for helse, liv og eiendom å gjøre. Dette har Regjeringen fulgt opp gjennom eldrereform, flere helsereformer og økt satsing på kriminalpolitikk. Og resultatene begynner å vise seg.

Sentrumsregjeringen har nå styrt halvveis ut i stortingsperioden. Vi vil om kort tid legge fram en oversikt over hvor mye av Voksenåsenerklæringen som Regjeringen har gjennomført eller tatt opp. Jeg tror oversikten vil vise at vi ligger ganske godt an.

Det å være en mindretallsregjering setter også sine grenser for hva vi kan få gjennom. Målt mot tidligere mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet, mener jeg faktisk vi står oss godt og slettes ikke bare sitter for å sitte.

Det er ikke grunnlag for noe annet enn mindretallsregjeringer nå, og da tror jeg faktisk sentrum er den mest styringsdyktige.

Lagt inn 23. juni 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen