Statsminister Kjell Magne Bondevik

Svar på spørsmål nr. 1 til spørretime 2. juni 1999 fra representanten Karin Andersen

Stortinget 2. juni 1999

President,

Spørsmålet til stortingsrepresentant Karin Andersen nødvendiggjør noen oppklarende ord innledningsvis.

For det første har verken ESA i sitt vedtak eller EFTA-domstolen ved sin prøving av vedtaket kjent hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ulovlig. Tvisten mellom Norge og ESA gjaldt hvorvidt den differensierte arbeidsgiveravgiften innebærer statsstøtte etter EØS-avtalen for dem som betaler arbeidsgiveravgiften etter lavere satser enn maksimalsatsen på 14,1 prosent. Fra norsk side hevdet vi, i tråd med både denne og den forrige regjeringens synspunkt, at arbeidsgiveravgiften var en del av det generelle skatte- og avgiftssystemet, og derfor falt utenfor EØS-avtalen. Det er i sitt syn på den differensierte arbeidsgiveravgiften som statsstøtte, at ESA har fått medhold for EFTA-domstolen. Det som er korrekt, er at hoveddelen av ordningen kan videreføres som lovlig statsstøtte, blant annet etter ESAs retningslinjer for transportstøtte.

Det har aldri vært noen uenighet om at den differensierte arbeidsgiveravgiften er en del av regionalpolitikken. Det er nettopp dens karakter av et vesentlig, enkelt, næringsnøytralt og treffsikkert distriktspolitisk virkemiddel som har gjort at vi har ansett den viktig å forsvare. Samtidig har vi sett noen av disse egenskapene som argumenter for at ordningen var en del av det generelle skatte- og avgiftssystemet, og derfor skulle falle utenfor EØS-avtalen.

Det er ikke riktig at EFTA-domstolens avgjørelse innebærer at ordningen er underlagt EU. Både EFTA-domstolen og EFTAs overvåkningsorgan, ESA, er EFTA-organer. De utøver sin kompetanse uavhengig av de tilsvarende organene i EU, som er EF-domstolen og Kommisjonen.

En vesentlig forskjell mellom EØS og EU er at EØS-avtalen ikke gir grunnlag for å kreve at avtalepartene harmoniserer skattereglene. I EU kan kommisjonen foreslå, og Rådet vedta, harmoniseringsbestemmelser når det gjelder indirekte skatter. Denne forskjellen mellom deltakelse i EØS og EU-medlemskap består også etter EFTA-domstolens avgjørelse.

Jeg beklager, men må ta til etterretning at EFTA-domstolen har gitt ESA-medhold i at den differensierte arbeidsgiveravgiften skal betraktes som statsstøtte i forhold til EØS-avtalen. Det betyr at vi ikke fritt kan utforme den differensierte arbeidsgiveravgiften slik vi finner mest hensiktsmessig. Konkret vil vi måtte gjøre unntak fra den differensierte arbeidsgiveravgiften overfor de næringsgreinene der ESA ikke har akseptert statsstøtte i form av differensiert arbeidsgiveravgift. Samtidig følger det av ESAs vedtak at ordningen kun er godkjent til ut 2003.

Selv om dommen ikke har så vidtrekkende konsekvenser som spørsmålsstilleren har antatt, ville det innebære et omfattende arbeid å legge fram en total konsekvensanalyse av de prinsipielle sidene av dommen. De prinsipielle sidene av dommen går langt utenfor denne konkrete saken, og gjelder spørsmålet om hvilken rekkevidde statsstøttereglene i EØS-avtalen har i forhold til skatte- og avgiftssystemet.

På dette området foregår det et arbeid i EU, som har ledet til retningslinjer for anvendelsen av statsstøttereglene i forhold til direkte bedriftsbeskatning. Retningslinjene vil sannsynligvis blit tatt inn i ESAs tilsvarende retningslinjer, og forhåpentligvis gi klarere forhold rundt spørsmålene om statsstøtte og skatt.

På kort sikt må vi konsentrere oss om de konkrete økonomiske og juridiske konsekvensene av dommen. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette når den foreslår regler som er tilpasset dommen. Regjeringen vil sette i verk tiltak slik at den samlede distriktspolitiske innsatsen ikke blir svekket som følge av tapet i EFTA-domstolen.