Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved YS-Kongressen

Radisson SAS Plaza Hotel, Oslo, 15. juni 1999

Takk for invitasjonen. Jeg har vært på YS-kongress før - i fjor. Det er ikke med mindre spenning jeg besøker dere i år.

Organisasjonskartet på arbeidstakersiden er i rask og omfattende forandring. Organisasjonsmønstre som ble etablert i en annen tid brytes opp. Det er stor konkurranse om medlemmer dels på tvers av tidligere skillelinjer. Jeg skal selvfølgelig vokte meg vel fra å gi uttrykk for sterke synspunkter på de aktuelle endringene. Som regjering forholder vi oss til det organisasjonskartet som til enhver tid avtegner seg og til de etablerte spillereglene som gjelder i arbeidslivet. Jeg tillater meg likevel to refleksjoner:

For det første ser Regjeringen det som en fordel at det er sterke organisasjoner på både arbeids giver og arbeids takersiden i norsk arbeidsliv. Sterke organisasjoner gir mulighet til klar og tydelig dialog. Bredde og styrke gir mulighet for større innflytelse. Derfor bør vi ikke ha for mange hovedorganisasjoner i et lite land som Norge.

For det andre er det interessant at det står to sterke kvinner bak initiativet til sammen å utrede grunnlaget for en ny, moderne hovedorganisasjon med utgangspunkt i AF og YS. Det er ikke så lenge siden jeg åpnet Regjeringens markering av 20 år med likestillingsloven - og jeg spør meg: er også dette et utslag av kvinners evne til å bygge broer og samarbeide?

Denne regjeringen ønsker et bredt inntektspolitisk samarbeid. Inntektspolitisk samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndighetene er blitt en del av den norske ”resepten” for en helhetlig økonomisk politikk. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette samarbeidet også er en viktig del av forklaring på at vi har klart å holde en så lav arbeidsledighet at de fleste land misunner oss., selv om det ikke er den eneste forklaringen.

Det er ikke denne regjeringen som har oppfunnet det inntektspolitiske samarbeidet. Men vi så det som en viktig politisk og praktisk utfordring å utvide grunnlaget for dette samarbeidet, ved å trekke inn flere organisasjoner både på arbeidsgiver- og arbeidstaker-siden. Det er bakgrunnen for at Regjeringen har tatt en rekke praktiske initiativ om å utvide de inntektspolitiske faste organene så som Kontaktutvalget mellom regjeringen og partene i arbeidslivet og Det tekniske beregningsutvalget som legger viktige premisser for de årlige lønnsoppgjørene.

På kontaktutvalgets møte i fjor høst tok jeg initiativ til at vi burde holde en mer uformell samling mellom partene, der vi drøftet felles utfordringer. En slik samling ble holdt på Thorbjørnrud like før jul. Alle de store organisasjonene i arbeidslivet var med. Det ble oppnådd enighet om en rekke arbeidsprosesser. Blant annet har vi i etterkant av dette opprettet utvalg som skal se på grunnlaget for varig høy verdiskapning, og vi har satt ned bredt sammensatte utvalg som skal se på spillereglene i arbeidslivet og på arbeidsmiljøloven. Onde tunger har kritisert denne Regjeringen for å nedsette mange utvalg. Denne kritikken tar vi ikke innover oss. Vi tror på dialogen! Dialogen er en arbeidsmetode. En dialog som over tid skal nedfelle seg i praktiske resultater. Det skjedde gjennom Arntsenutvalget, som også ble født på Thorbjørnrud.

Det var en på forhånd en dristig tanke å sette sammen alle de store organisasjonene og representanter for de viktigste departementene i et hurtigarbeidende utvalg som skulle legge et grunnlag for vårens oppgjør. Herunder hvordan en best bør innfase og tilpasse en videre- og etterutdanningsreform. Men de kom fram til en felles plattform som pekte framover – både til det inntektsoppgjøret vi hadde nå i vår og også utover dette. Jeg har ikke sett noen betegne dette som noe annet enn en suksess. Dere i YS viste dere voksne i situasjonen. Jeg tror også at LO og NHO er enige om at fellesskapet har vunnet på å utvide basisen for et inntektspolitisk samarbeid slik det kom til uttrykk i Arntsenutvalget.

Vårt ønske om å trekke flere med i samarbeidet er ideologisk motivert. Men jeg legger ikke skjul på at samarbeid forplikter. Det er en klar tosidighet i dette. Å være med betyr også at man er med på å ta ansvar.

Vi var i ferd med å pådra oss et alvorlig kostnadsproblem i Norge. Jeg tror alle forstår at vi over tid ikke kan ha en lønnsøkning i Norge som er dobbelt så stor som i de land vi konkurrerer med. Vi har ikke en produktivitetsutvikling som tilsier at det går bra. Så mye hardere jobber vi ikke. Så mye smartere er vi ikke. Tap av markedsandeler - hjemme og ute - blir resultatet av en slik utvikling. Jo, - men, sier mange, trenger vi være så opptatt av konkurranseutsatt sektor, vi har jo oljepenger i massevis. Det er riktig at vi nå har oljepenger, selv om det siste året har vist oss at svingende oljepris er en usikker basis for velferden. Men dette er ingen varig inntekt. Det vi gjør er å omdanne en ikke fornybar naturformue til en pengeformue. Om vi skulle falle for fristelsen til å bevilge oss en særnorsk lønnsutvikling basert på oljeinntektene, ville resultatet være at vi bygger ned bedrifter som konkurrerer med utlandet og overførte arbeidskraft til mer skjermede næringer. Men dette vil ikke være opprettholdbart over tid. Den konkurranseutsatte virksomheten må bygges opp igjen om noen år når oljeinntektene igjen avtar. Så vel Norge som andre land har smertelig erfaring for at det kan være fort å rive ned, langt vanskeligere å bygge opp. Det vil falle en hard dom over den generasjon som står midt oppe i oljealderen om vi både skulle redusere landets formue gjennom å bruke for mye av oljepengene og etterlate oss et næringsliv som ikke er bærekraftig over tid.

Derfor er det en viktig påpeking Arntsenutvalget har gjort når det framholdes med styrke at lønnsutviklingen i Norge må ned på linje med det vi finner i våre konkurrentland. Partene har i årets oppgjør vist ansvar i så måte. De store overhengene fra fjoråret gjorde at det var krevende å komme ned på om lag 4½ % lønnsvekst fra 1998 – 99, som Arntsenutvalget stilte opp som mål. Men vi skal ikke i god norsk skippertaksmentalitet konstatere at jobben dermed er gjort. Lønnsutviklingen bør ned på samme nivå som OECD-landene og forbli på det nivå en har i konkurrentlandene våre.

Om en aksepterer dette utgangspunktet vil mange likevel hevde at nettopp vår gruppe må unntas dette hensynet. Vi har et ”rettferdig krav”. Å sitte i ledelsen av en organisasjon betyr å sitte i skjæringspunktet mellom disse kryssende hensyn. Ansvarlig deltakelse i et inntektspolitisk samarbeid betyr at man klarer å forene de overordnede hensyn til nasjonens utvikling med hensynet til at lønningene for enkeltgrupper også skal bidra til at arbeidskraften kanaliseres dit den trengs mest. Dette er ikke en lett oppgave og kan lett medføre enkelte ”skrubbsår” for den som går inn i denne rollen. Men den nære historie har vist oss at en utvikling med lave nominelle tillegg og lav inflasjon kan gi vel så mye netto igjen. Verdien av en lønnsøkning som bidrar til en overoppheting av økonomien reduseres lett gjennom renteøkning.

Arntsen - utvalget skisserte også innpassing av en etter- og videreutdanningsreform som vil få stor betydning, både for den enkelte arbeidstaker og for arbeidslivet samlet. I vårens lønnsoppgjør klargjorde Regjeringen statens bidrag til reformen. Dette vil blant annet være å sikre et utdanningstilbud til alle som ønsker videregående skole, men som ikke kom inn under reform 94, og å tilpasse Statens lånekasses ordninger bedre til voksne utdanningssøkeres behov. Regjeringen har sagt seg villig til å bidra med midler i en slik reform, tilpasset landets økonomiske situasjon.

Min klare forventning og håp er at et bredt samarbeid - slik Regjeringen legger opp til – kan bidra til at vi får gjennomført løsninger som til syvende og sist er til alles beste. Lykke til i et spennende og utfordrende arbeid - her på kongressen og i alle hverdagene som kommer!