Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved/til: KrFs Landsmøte

Sted: Bergen Dato: 17. april 1999

Med forbehold om endringer

Ærede Landsmøtedelegater!

Kjære venner!

Det er alltid en glede å tale til Kristelig Folkepartis landsmøte.

Og jeg har gjort det mange ganger. Men i dag er det en spesiell glede. For det har bare hendt én gang før at en statsminister fra Kristelig Folkeparti har talt på partiets landsmøte. Det skjedde for 26 år siden. Nå var det virkelig på tide at det skjedde igjen! I I973 – var det min politiske læremester, Lars Korvald, som hilste landsmøtet på vegne av en sentrumsregjering.

Jeg bodde på Nesodden tidlig på 1970-tallet. I en valgkamp var det satt opp store plakater av ledende politikere nede ved butikken. En dag kom en ung kvinne ned til forretningen for å handle. Hun trillet på en barnevogn. Sammen med henne gikk også bestemor, og de kikket seg tvilrådig rundt for å se hvor det var tryggest å parkere ungen mens de handlet. Da sier bestemora, som hadde lagt merke til de store plakatene:

Sett’n under Lars Korvald. Der står’n trygt!

Det er en glede å se min forgjenger, Lars Korvald, til stede her i dag. Takk for den veien som du - og de andre partiveteranene - staket ut for oss som i dag fører KrF-politikken videre! Dere lærte oss å stå på – i medgang som motgang. Vi gleder oss nå over medgang. Men vi skal også være ydmyke. Oppgavene som ligger foran er store. Og motgang kan igjen komme.

Korvald-regjeringen satt i ett år, og utførte mye på den tid.

I dag, den 17. april, er det nøyaktig ett og et halvt år siden min sentrumsregjering ble etablert. Vi har også utført mye. Men vi har ikke tenkt å gi oss med dette. Vi er utålmodige. Og vi skal være resultatorienterte. Vi har et omfattende arbeidsprogram foran oss. Vi er godt i gang.

Før valget i –97 var det noen som kalte en sentrumsregjering for tankespinn eller et luftslott. I så fall ser jeg syner når jeg skuer ut over en landsmøteforsamling med så mange statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere.

Dere er altså bare et kollektivt ”fata morgana”! Desto mer imponerende er det at dere står på døgnet rundt for Den norske regjering. Jeg ser dere jo i levende live. Og med vår markerte og engasjerte partileder i spissen. Takk til dere alle, og til Valgerd især.

Valgerd: Du har fornyet partiet på en flott måte. Du står på, møter også motbør, men gir det ikke. Vi er stolte av deg!

Like inspirerende er det å skue ut over landsmøteforsamlingen – og se ansiktene til Kristelig Folkepartis største stortingsgruppe gjennom tidene! Under ledelse av vår dyktige parlamentariske leder, Einar Steensnæs!

Aldri før har Kristelig Folkeparti hatt en så innflytelsesrik posisjon i norsk politikk. Og sentrum har for alvor markert seg som et tyngdepunkt i norsk politikk, et alternativ ingen kommer utenom. Ja – ikke bare et alternativ. Men en styringsdyktig regjering!

Vilje til å ta ansvar, og til å takle utfordringer, skal være vårt varemerke.

Internasjonale utfordringer:
Regjeringen har fått ansvar for å håndtere store og krevende utfordringer både i nasjonal og internasjonal politikk. Regjeringen fører en aktiv Europa-politikk. Regjeringen fikk bred støtte i Stortinget for sin EU-redegjørelse. De siste ukene har én utfordring overskygget alle andre – krisen og krigen i Kosovo.

Det var i sannhet ingen lett avgjørelse da NATO besluttet å sette inn militære midler for å få slutt på president Milosevic terror mot kosovo-albanerne. Jeg får mange brev fra enkeltmennesker som har kvaler ved NATOs militære engasjement. Også fra barn: ni år gamle Ammun fra Finnmark skriver:

”Hvorfor kan ikke våksne folk bli enig om at jeværer, bomber og miner ikke kan jelpe noe menneske.” Jeg forstår hjertesukket. Men vi må ikke glemme forhistorien:

NATOs bombeaksjoner var ikke starten på krigen. Krigen var der på forhånd, mellom Serbias hær og den kosovoalbanske befolkning og gerilja.

NATOs aksjoner utløste heller ikke starten på den etniske rensingen av Kosovo. Flere hundre tusen kosovoalbanere var drevet på flukt før NATO aksjonerte.

NATOs bombing var heller ikke starten på det internasjonale samfunns engasjement for å stanse krigen og den brutale etniske rensing.

Det er faktisk 10 år siden Slobodan Milosevic med et pennestrøk raderte ut Kosovos status som autonom provins i 1989. Dette provoserende vedtaket stod i grell kontrast til de frihetens vinder som for øvrig feide over det kommunistiske Øst- og Sentral-Europa nettopp det samme året.

I en årrekke har vestlige land regelmessig fordømt serbiske overgrep mot den kosovoalbanske befolkningens menneskelige rettigheter. De internasjonale appeller har vært mange. I september i fjor slo FN’s sikkerhetsråd fast at situasjonen i Kosovo utgjorde en trussel mot fred og sikkerhet i hele regionen. Milosevic etterlevde ikke kravene i Sikkerhetsrådets resolusjon. På denne bakgrunn fremsatte NATO trusler om bombing hvis ikke partene besinnet seg. Det lyktes til slutt å få både Serbia og kosovoalbanerne til forhandlingsbordet i Paris. Bare kosovoalbanerne skrev under utkastet til avtale. De serbiske myndigheter planla i stedet en ny offensiv for etnisk rensing i Kosovo.

Milosevic har hatt mange sjanser til en fredelig løsning. Han har avvist dem alle. Derfor var det et enstemmig NATO som ga klarsignal til militære tiltak for å begrense den serbiske krigsmaskinens evne til å undertrykke kosovoalbanerne.

Det har også vært bred enighet i Stortinget om denne beslutning.

Målet for NATOs aksjoner og regjeringens politikk er:

• Å stanse de serbiske overgrep mot kosovoalbanerne.
• Å få Milosevic til å trekke serbiske styrker ut av Kosovo.
• Å sikre kosovoalbanske flyktninger mulighet for tilbakereise
• Å gi befolkningen i Kosovo nødvendig beskyttelse.

Vi satser ikke ensidig på militære tiltak for å oppnå dette. Norge arbeider for igjen å bringe partene sammen til forhandlinger. Vi arbeider for at FN kommer sterkere på banen. Vår egen utenriksminister spiller som formann i OSSE en viktig rolle. Han brakte utenriksministrene fra USA og Russland sammen her i Norge. Russland må være sentralt med i fredsprosessen.Og det er ikke bare som OSSE-formann Knut Vollebæk har fått det til. Han har også personlige egenskaper som gjør ham velegnet som formidler. Det er en glede å konstatere at regjeringen og KrF i sin midte har en utenriksminister av et slikt format! Knut, du gjør en fantastisk jobb!

Krisen i Kosovo har skapt en katastrofe midt i hjertet av Europa. Situasjonen krever solidaritet, politiske vilje og handlekraft. Vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv ….

Regjeringen har handlet resolutt og fått bred støtte for dette. Så mange som mulig må hjelpes i nærområdene. Norge har lenge vært blant de fremste bidragsgiverne i regionen. I statsråd i forrige uke fremmet vi forslag til bevilgninger på til sammen 225 millioner kroner. FNs høykommissær for flyktninger og norske bistandsorganisasjoner gjør en kjempejobb som trenger finansiering. Men vi kan alle gjøre noe. Det folkelige engasjement og innsamlingsaksjonene er et sterkt uttrykk for solidaritet og moralsk ansvar hos nordmenn flest. Jeg er imponert og stolt av dette!

Flyktningestrømmen har vært massiv i nabolandene. Noen av Europas fattigste land, Albania. Montenegro og Makedonia har fått de fleste. Spesielt i Makedonia oppsto det en helt uholdbar situasjon, og grensene mot Kosovo ble stengt. Regjeringen gikk raskt ut med et tilbud om å gi inntil 6000 kosovoalbanske flyktninger beskyttelse i Norge. Det utløste tilsvarende beslutninger i flere land, og var avgjørende for at grensene igjen ble åpnet og medmenneskers liv kunne berges.

Fremskrittspartiet markerer seg mot dette, og påstår at vi hjelper Milosevic med å gjennomføre den etniske rensingen på denne måten. Men dette er å snu saken på hodet. Den etniske rensing har jo pågått over lang tid, og ofrene for den har kommet i en fortvilet situasjon. Da skulle det bare mangle om ikke vi kan hjelpe noen av dem som lider også her i Norge. Slik har vi avlastet nabolandene litt i et akutt situasjon. De tar hovedbyrden. De aller fleste hjelpes jo i nærområdene. Nå tar vi, etter anbefaling fra FN’s høykommisær, en pause i flyktningemottaket i Norge. Statsrådene Dørum, Enoksen og ledere i hjelpeorganisasjonene reiser i dag ned til regionen. Så vurderer vi på nytt situasjonen over helga på bakgrunn av deres rapport.

Siden Fridtjof Nansens historiske innsats for flyktninger i Armenia, har Norge hatt ry som en humanitær stormakt. Dette er et adelsmerke Norge alltid må kjennes på. Regjeringen vil føre denne solidaritets-tradisjonen videre!

Den nye tids konflikter:
De siste ti årene har brakt mange folk frihet, demokrati og menneskerettigheter. Berlinmuren og jernteppet falt, Warszawa-pakten og Sovjet-unionen gikk i oppløsning. Europa var i ferd med å gro sammen igjen. Men det var ett unntak; Jugoslavia. Dette er et varsel om hva slags konflikter vi må ruste oss bedre mot i det neste århundre. Dette århundre har vært preget av rivalisering mellom politiske ideologier, som fikk et høydepunkt i den annen verdenskrig og i den påfølgende ”kalde krig” mellom kommunismen og vestlige demokratier. Det nye århundre kan bli preget av konflikter i grenseområdene mellom gamle kulturer og religioner, mellom etniske grupper og mellom storsamfunn og minoriteter. Særlig utsatt er områder som har vært kasteball for skiftende imperier, hvor folk har blitt fordrevet og den etniske balansen i området forandret. I slike folkegrupper lever det minner om tidligere overgrep. Ekstreme krefter kan spille på frykt for en gjentagelse av fortiden. De tenner hat og hevnlyst.

Balkan er et slikt område. Kosovo ikke minst. Serberhærens blodige nederlag for den tyrkiske sultanen for vel 600 år siden fant sted nettopp på Kosovosletten. Kosovo-kartet er fullt av stedsnavn som knyttes til serbisk religion, historie og gamle myter. For å bygge freden i slike konfliktområder, må vi forstå den kulturelle og religiøse bakgrunn.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, den skal fremme utvikling og menneskerettigheter, og den skal bidra til sikkerhet, fred og forsoning. Selv om Norge er et lite land, gir vi viktige bidrag i forsonings- og fredsarbeid i flere konfliktfylte regioner i verden.

Blant annet er vår utviklings- og menneskerettighetsminister, Hilde Frafjord Johnson, sentral i arbeidet for å bilegge konflikten i Sudan.

Midtøsten-konflikten er et annet eksempel på norsk fredsmegling.

Regionen har vært preget av konflikter mellom folkegrupper så lenge som vi kjenner historien. Det får vi glimt at bl.a. i Det Gamle testamentet. Fra nyere historie vet vi at FN i 1947 vedtok opprettelse av både en jødisk og en palestinsk stat. Men de omkringliggende arabiske land aksepterte ikke løsningen og gikk til krig mot Israel. Etter dette har det vært spenninger og konflikter mellom Israel, arabiske land og det palestinske folk i over 50 år. Men så har modige statsledere tatt initiativet til fredsavtaler. Først fikk vi Camp-David-avtalen mellom Israel og Egypt, så fikk vi fredsavtalen mellom Israel og Jordan. Så kom palestinerne ved PLO og israelerne på talefot. Vi fikk Oslo-avtalene og en 5-årig overgangsperiode for forhandlinger før den endelige fredsløsning skulle være på plass. Datoen for denne periodens utløp er 4. mai 99, altså om bare noen dager.

Vi anmoder palestinerne om å avstå fra en erklæring om palestinsk stat 4. Mai 1999, 2 uker før det israelske valg, og uten at det er forhandlet fram en endelig løsning. Samtidig må palestinerne kjenne trygghet for at en løsning skal framforhandles innen rimelig tid. Min regjering arbeider aktivt for at fredsprosessen skal lykkes. Vi har god dialog og tillit hos begge parter.

Noen spør hvordan Knut og jeg kan omgås Yasser Arafat som leder det som tidligere var en terroristorganisasjon. Mitt svar til dette er: Når mennesker og organisasjoner legger om strategien fra våpenbruk til forhandlinger, skal vi da ikke ta dette positivt? Hvis vi aldri er villige til å se forbi forhistorien og starte på nytt, ja, da vil det aldri bli fred i noe område av verden. Når Israels ledere omgås med PLOs ledere, så må da sannelig vi kunne gjøre det. Skal jøder og palestinere kunne leve fredelig sammen som naboer, må vi kunne være venner med dem begge!

Jødene har gjennomgått mye gjennom historien. Den urett som ble forvoldt mot norske jøder under den 2. Verdenskrig kan aldri kompenseres. Men gjennom jødebooppgjøret stiller det offentlige til disposisjon inntil kr. 450 millioner kroner som en erkjennelse for de tap og overgrep norske jøder led under krigen. Beløpet vil bli brukt til to hovedformål:
1) Til individuell erstatning for de tap norske jøder ble påført som følge av konfiskasjon av eiendom (individuelt oppgjør), og
2) Til å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge og internasjonalt (kollektive oppgjør).

At Regjering og Storting på denne måten har lagt for dagen vilje til å gjøre opp for seg, er blitt svært positivt registrert. Da jeg i februar iår besøkte Israel, ble det avholdt et eget møte ved Holocaust minnesmerket, Yad Vashem, der det norske oppgjør ble fremholdt som et verdifullt håndslag og eksempel til etterfølgelse. I forkant av NATOs toppmøte om en uke vil jeg besøke New York for å motta Raoul Wallenberg prisen. Den gis som anerkjennelse for innsats for jødenes sak.

Tildelingen av denne prisen ser jeg som en anerkjennelse av den vekt Regjeringen legger på verdier og menneskerettigheter.

Norge er et lite land. Vi kan likevel spille en viktig rolle i konfliktløsning i ulike deler av verden. Jeg ønsker et internasjonalt engasjement som gir et respektert Norge.

Fred og frihet er verdier vi må være beredt til å kjempe for – hver dag. Det er ikke for ingenting det står skrevet: ”Salige er de som skaper fred…” Det bringer velsignelse å skape fred – både for vår nasjon, og for de konfliktområder vi hjelper. Det er min visjon at Norge skal stå i fremste rekke som fredsskaper, som en fredsnasjon!

Den økonomiske situasjonen:
Det er ikke bare på den utenrikspolitiske arena Sentrumsregjeringen har møtt krevende utfordringer. Det har også vært tilfelle på det økonomiske området. Også der kreves det fast vilje., handlekraft og tøffe beslutninger når det røyner på.

Og det gjorde det i fjor. Oljeprisene ble på kort tid nær halvert. Etter flere år med sterk vekst, var temperaturen i norsk økonomi blitt så høy at vi sto i fare for kraftig overoppheting. Det var mangel på arbeidskraft i flere bransjer, og kostnader og priser var stigende. På toppen av det hele fikk vi i fjor et kostbart lønnsoppgjør. Renten steg kraftig. Derfor måtte Regjeringen bruke finanspolitikken, altså budsjettene, til å kjøle ned økonomien. Vi la derfor fram et statsbudsjett i fjor med en betydelig innstramming. Vi lyktes å få en innstramming gjennom i Stortinget, selv om en mindretallsregjering må akseptere at forslagene blir noe justert. Samtidig tok Regjeringen initiativ til et inntektspolitisk samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet for å bringe inntektsutviklingen inn i mer ansvarlige rammer.

Resultatene begynner nå å vise seg:

Tilliten til norsk økonomi og kronekursen er styrket. Og vi har fått de første rentereduksjoner. Og renta skal ytterligere ned. Vi er på rett vei!

Vi har også fått i stand et inntekts-politisk samarbeid som kan redusere lønnsveksten, og dermed dempe pris- og kostnads-veksten. Slik sikrer vi bedrifter og sysselsetting. Vi er på rett vei!

Grunnlaget for dette la vi på en inntektspolitisk konferanse før jul. Den ble fulgt opp av et utvalg, under ledelse av Oluf Arntzen, en velkjent mann i Kristelig Folkeparti. Ikke Oluf, heller ikke Arthur Arntzen, men rett og slett Oluf Arntzen.

Arntzen-utvalget anbefalte enstemmig en inntektsutvikling som bringer oss på linje med våre konkurrentland. En forutsetning for dette er medvirkning fra Regjeringen til utvikling av en kompetanse-reform. Under meglingen i inntektsoppgjøret sist helg leverte jeg derfor partene et brev hvor jeg redegjorde for Regjeringens bidrag. Dette virket positivt inn, slik at vi fikk en løsning og ingen streik.

Regjeringen har altså bevist at vi mestrer et inntektspolitisk samarbeid. Dette vil være til det beste både for medlemmene i så vel arbeidstager- som arbeidsgiverorganisasjonene, og for hele samfunnsøkonomien.

Sentrumspartiene er ikke ansvarsløse utgiftspartier – som vi ofte blir beskyldt for. Sentrumsregjeringen har vist at vi tar økonomisk – politisk ansvar, i en krevende tid!

Krevende er det også i mange kommuner. Dere lokalpolitikere må prioritere innen trange rammer. Men også kommuneøkonomien er tjent med lavere rente, moderate inntektsoppgjør og lav pris- og kostnadsvekst.

Selv om vi har en del problemer i økonomien, er landets økonomiske situasjon meget solid.

• Mens mange andre land sliter med budsjettunderskudd, har Norge store overskudd på statsbudsjettet.
• Mens mange andre land i Europa og verden for øvrig sliter med stor statsgjeld, har den norske stat bygd opp en betydelig netto finansformue.
• Mange land i Europa strever med høy arbeidsledighet. Gjennomsnittet i EU-landene er fortsatt ca. 10 prosent ledighet, mens Norge siden folkeavstemningen i 1994 har bragt ledigheten ned fra om lag 5 ½ til ca. 3 prosent.

Dette er samfunnsverdier vi skal ta vare på.

I Kristelig Folkepartis – og i Sentrumsregjeringens - økonomiske politikk skal to mål være overordnede:

Full sysselsetting og sosial rettferdighet!

Et nyskapende Norge
Skal vi skape et solid grunnlag for velferdsstatens framtid, også når oljeinntektene tar slutt, trenger vi et nyskapende Norge. Vi må skape et miljø for knoppskyting og oppstart av nye bedrifter på land.

Utdanning og forskning er basis for dette. Allmenutdanningen starter i grunnskolen. Enhetsskolen, i betydningen av et likeverdig tilbud til alle, vil vi føre videre. Men vi vil gi rom for lokalt mangfold i valg av pedagogiske og organisatoriske løsninger. Vi skal ha enhet og mangfold på samme tid. Enheten sørger økonomi, lover og forskrifter for. Mangfoldet kan være at skolen finner sitt satsingsfelt, sitt særpreg, for eksempel i nyskaping og entreprenørskap, ved å legge til rette for elevbedrifter, og ved god kontakt med lokale næringsliv.

Vi har en utdanningsminister, Jon Lilletun, som er den beste til å sørge for dette i praksis.

Noen skoler og kommuner ønsker å prøve ut nye organisasjonsformer eller ny pedagogikk. Dette vil vi gi dem muligheten til.

Budsjettet for 1999 ga for første gang på flere år rom for økt satsing på forskning. Og i vår vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om forskning. Her vil det blant annet bli foreslått å opprette et forskningsfond.

Regjeringen vil sammen med partene i arbeidslivet legge til rette for mer etter- og videreutdanning; en ny kompetansereform. Særlig vil vi prioritere at de som tidligere ikke har fått grunn- eller videregående opplæring, skal få en ny sjanse til dette. Videre er det viktig med utdanning som øker arbeidstakernes kompetanse i bedriften.

Vi har sett for oss at mange arbeidstakere får permisjon og går ut av jobben for å ta mer utdanning. Dette kan selvsagt bli alternativet for noen. Men vi må snu på tenkningen, og mer se for oss en modell hvor utdanningen flyttes inn i bedriftene, inn i arbeidslivet, istedenfor at arbeidstakerne flyttes ut av bedriften og inn i utdanningsinstitusjoner. Ikke minst den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) åpner nye muligheter for dette. Derfor har Regjeringen sagt seg villig til å bruke betydelige ressurser, til sammen om lag 400 mill. kroner over 2 - 3 år, til utvikling av kompetanseutviklingsprogram som gjør dette mulig. Så vil vi bruke Statens lånekasse for utdanning for å bidra med dekning av utgifter til livsopphold under etter- og videreutdanning. Reglene må bedre tilpasses voksne.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner ikke bare nye muligheter innenfor utdanning, den blir stadig mer sentral på alle områder av samfunnslivet. Ny kunnskap og ny teknologi er blant de viktigste drivkreftene for nyskaping og omstilling i økonomi og arbeidsliv.

Næringsvirksomhet, kommuner og publikum hindres ofte av byråkratiske ordninger, vanskelig tilgjengelighet og statlige direktiver. Dette vil Regjeringen gjøre noe med. Vi har derfor lansert prosjektet ”Et enklere Norge” som har tre satsingsområder:

• En opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverket
• Økt frihet for kommunene
• En mer brukerorientert forvaltning, med bedre service og tilgjengelighet. Laila Dåvøy som administrasjonsminister leder dette. Hung går nå på med stor energi. Og det er ikke lite!

Som statsminister leder jeg et utvalg av regjeringsmedlemmer som skal koordinere disse tre prosessene. Første rapport skal offentliggjøres allerede før sommeren.

Samfunnet er til for det enkelte menneske, ikke omvendt. La oss frigjøre skapertrang og kreativitet, la oss få ” Et enklere Norge”!

Et tryggere Norge
Vi lever i et samfunn hvor forandringene er raskere og mangfoldet større enn noensinne. Dette skaper lett utrygghet og rotløshet. Vi må skape et tryggere Norge.

Den viktigste forutsetning for trygghet er forankring; forankring i holdninger og normer som gir trygghet i omgang med andre mennesker. Penger og tjenestetilbud kan aldri erstatte disse verdiene.

Dette er også noe av bakgrunnen for opprettelsen av Verdikommisjonen. Vi ønsker at den skal bidra til å bevisstgjøre den enkelte og samfunnet om valg av verdier og normer. Enkeltmennesket må kjenne trygghet for liv og eiendom. Det er en grunnleggende oppgave i en rettsstat å sikre innbyggerne personlig sikkerhet. Det er vondt å leve i frykt for å bli utsatt for vold – hjemme, på jobben eller når man ferdes ute på gata og i trafikken.

Trygghet for liv og helse er avgjørende for mange. Regjeringen har lagt fram og fått vedtatt tre store helseplaner. Vi har grepet fatt i det mest forsømte området innen helsevesenet – nemlig psykiatrien. Alle ledd i behandlingsskjeden skal forbedres – forebygging, behandling, rehabilitering og omsorg.

De to andre planene gjelder kreftomsorgen og utstyrssituasjonen i sykehusene. Vi kjenner alle noen som har eller har hatt kreft. Vi vet hvor viktig det er at en har trygghet for at behandling kan skje raskt. Utvidelse av strålekapasiteten og mammografiscreening er de største satsingene.

Gjennom mange år har det skjedd liten fornyelse av utstyrs-situasjonen i sykehusene. Stortinget har nå etter forslag fra Regjeringen vedtatt en 5-årig plan for å bedre situasjonen. Dette er en samarbeidsordning mellom staten og fylkeskommunene der staten vil dekke 60% av kostnadene til medisinsk-teknisk utstyr og IT.

Organiseringen og styringen i helsevesenet forbedres. Resultatene begynner å vise seg. Antall brudd på ventelistegarantien er redusert fra ca. 25 000 ved utgangen av 1997 til vel 7000 ved utgangen av 1998.

Dagfinn Høybråten er en helseminister som har tatt viktige grep. De virker. Vi er på rett vei!

Selv om det er tryggere å bo i Norge enn i de fleste andre land, bekymrer utviklingen. Økningen de senere år av grov vold, ran og utpressing gir grunn til uro. Det er tegn til et hardere klima, med mer våpen i omløp, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer i Oslo-området.

Situasjonen krever handling. Vårt mål står fast: voldsovergrep kan ikke aksepteres. Volden skal reduseres. Derfor la Regjeringen allerede i september i fjor fram sin handlingsplan for trygghet i sentrum. Oslos politimester betegner dette som et meget godt arbeidsinstrument.

Derfor er også antall stillinger i politiet om lag fordoblet de siste 10 årene. I årets budsjett tilføres 100 nye stillinger. I Revidert Nasjonalbudsjett vil Regjeringen styrke politibudsjettet med ytterligere stillinger ved at politihøgskolestudentene skal få jobb i politiet. Justisdepartementet samarbeider med politimyndighetene for å få mer synlig politi ute i gatene. Omorganisering og effektivisering er nødvendig.

Skal vi lykkes i å slå volden tilbake, må vi jobbe helhetlig og langsiktig. Volden skal bekjempes på bred basis, i et samarbeid mellom politi, skole, barnevern og frivillige organisasjoner. Og ikke minst familien er viktig: vi plikter alle å ta ansvar for våre barn og vårt nærmiljø.

Skal vi stå oppreist i kampen mot volden må vi ha moralsk ryggrad. Det må være en ryggmargsrefleks at vi tar ansvar for hverandre. Da må vi utvikle evnen til empati – innlevelse i andres situasjon. Jeg er overbevist om at et mer verdibevisst samfunn vil bety et mer lovlydig samfunn. Det er mulig å skape et tryggere Norge! Det skal vi klare! Det må vi klare!

Utfordringene har vært særlig store i Oslo politidistrikt. Statistikken for volds- og vinningsforbrytelser har lenge vist stygge - og økende tall. Helt ferske tall for første kvartal 1999 gir håp om at den negative kriminalitetstrenden kan være i ferd med å snu!

La meg nevne noen opplysninger jeg nettopp har fått fra Justisdepartementet:

• Fra 1. kvartal 1998 til 1. kvartal 1999 er det totalt sett 2.225 færre anmeldte forbrytelser i Oslo Politidistrikt, en nedgang på 10,7 %!
• Antall vinningsforbrytelsessaker er redusert med over 13 %!
• Når det gjelder voldsanmeldelser er nedgangen i samme periode også gledelig klar – 13 prosent!
• Antall anmeldte ran viser også en nedgang på ca. 13 prosent.

Dette er gledelige tall! Det nytter! Vi er på rett vei! Men dette er bare et første skritt. Vi har større mål! Kampen mot vold og vinningskriminalitet må skjerpes ytterligere!

Jeg gratulerer Oslo-politiet og andre offentlige og frivillige organisasjoner som gjør en stor innsats i forebyggende arbeid. Og jeg sender en spesiell hilsen til vår egen Aud Inger Aure, som la ned så mye krefter og engasjement nettopp på dette område, inntil hun av helsemessige årsaker måtte si stopp. Takk for din store innsats – for et tryggere Norge !

Et solidarisk Norge

Skal vi unngå at en rivende teknologisk utvikling og økt globalisering skaper nye skillelinjer, trenger vi et ”solidarisk Norge”. Det gjelder innad i Norge. Det gjelder over landegrensene. Det gjelder i forhold til kommende generasjoner – og miljøproblemene.

La meg starte med det internasjonale. Her har vi etterhvert lange tradisjoner i Norge for å stille opp og hjelpe dem som er i nød. Linjene går tilbake til misjonsengasjementet i de mange tusen hjem og foreninger rundt om i landet. For Kristelig Folkeparti har internasjonal solidaritet vært blant hjertesakene. Hele Regjeringen deler dette engasjementet.

Vår utviklings- og menneskerettighetsminister arbeider aktivt for å gjøre bistanden enda mer effektiv og målrettet. Hilde du gjør en utrettelig innsats for de fattige og forfulgte. Takk!

Fattigdomsorienteringen styrkes. Grunnbehovene i utviklingslandene prioriteres. Frivillige organisasjoner trekkes sterkere med.

Det som internasjonalt er lagt aller mest merke til, er vår banebrytende ”gjeldsplan mot år 2000”. Planen muliggjør norsk gjeldslette på over 3 milliarder kroner overfor de fattigste landene i de kommende år. Dette kommer i tillegg til selve bistandsrammen.

Kristelig Folkeparti må alltid være en pådriver for at Norge kjemper for de fattiges sak! Vi trenger et solidarisk Norge!

I internasjonalt perspektiv har Norge vært kjennetegnet av like vilkår og små forskjeller. Vi ønsker ikke et Norge med økende levekårsforskjeller. Derfor vil Regjeringen om kort tid legge fram en egen stortingsmelding om utjamning av levekår.

Mange av dem som kommer dårligst ut i levekårsundersøkelsene, er mennesker med løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, med vanskelige boforhold, med sosialhjelp som eneste inntekt og mennesker med psykiske problemer eller rusproblemer. Regjeringens mål er å bedre levekårene for disse gruppene.

Folketrygden er en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Den gir trygghet ved uførhet eller alderdom. Fra 1. mai i fjor ble minstepensjonen økt med 1000 kroner pr. måned. Denne reformen representerer historiens største enkeltøkning av minstpensjonen, et løft i pakt med Regjeringens ønske om utjamning av levekår.

Utjamning dreier seg også om utjamning mellom landsdelene. Regjeringen arbeider aktivt for å bremse sentraliseringen. Dette er ingen enkel oppgave når vi vet at strømmen av folk i mange år har gått fra landsbygdene og distriktene inn mot sentraene og storbyene. Men gjennom det siste statsbudsjettet foreslo vi en betydelig styrking av flere distriktspolitiske -virkemidler.

Samferdsel er viktig for distriktene. Det forsto vi av debatten i går. Vår nye samferdselsminister Dag Jostein Fjærevoll kjenner distriktene. Men han har mer å gjøre: I går fremmet han proposisjon om fusjonen av Telenor og Telia. Han fikk forhandlingene med svenskene i mål. Til det fikk han sikkert bruk for sin militante erfaring som tidligere forsvarsminister.

Distriktspolitikk betyr ikke bare å satse nytt for å få ny virksomhet til distriktene. Det er like viktig å ha gode betingelser for eksisterende næringer. Landbruket, fiskeriene og etablerte bedrifter må gis rammebetingelser som gjør det mulig og attraktivt å fortsette. Vår landbruksminister Kåre Gjønnes har skapt ny optimisme i landbruket, bl. a. Gjennom det beste jordbruksoppgjøret på flere år.

Solidaritetsansvaret gjelder også for kommende generasjoner. Klodens befolkning nærmer seg 6 milliarder, og vil antakelig passere 10 milliarder mot midten av kommende århundre. For de aller, aller fleste ligger det materielle forbruket fortsatt på et nivå langt under vårt. Vi ser allerede tegn på at summen av menneskelig virksomhet fører til at naturens tålegrenser blir brutt. Vi slipper for eksempel ut så mye klimagasser at det allerede påvirker klimaet på jorden.

Som en av de første i verden la Regjeringen fram en stortingsmelding for hvordan vi skal oppfylle forpliktelsene i Kyoto-protokollen.

Og til høsten vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om rikets miljøtilstand. Samtidig legges det opp til sektorvise miljøhandlingsplaner. Regjeringen fører en aktiv miljøpolitikk – i solidaritet med kommende generasjoner.

Den parlamentariske situasjon

Vi har altså en mindretallsregjering. Det har vært det vanlige i Norge de senere år. Så langt jeg kan se finnes det ikke noe realistisk alternativ for en flertallsregjering i denne perioden.

Vi har vist at vi kan styre med et slikt utgangspunkt. Det gir grunn til frimodighet. Men det er krevende. Det maner til ydmykhet. Det forutsetter vilje både hos Regjering og opposisjon til å finne løsninger og vise fleksibilitet. Jeg er glad for at slik vilje har vært vist, selv om vi til tider synes at den kunne ha vært større hos noen…

For både opposisjonen og regjeringspartiene gjelder vel denne kloke retningslinje: Det viktigste er ikke hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om!

Vi har to regjeringspartnere, Sp og V, som vi samarbeider tett og godt med. De gjør en kjempejobb på vårt felles regjeringslag. De har vist fasthet, også når det røyner på. En honnør til våre sentrumsvenner!

Sentrumsregjeringen har nå styrt i 1½ år. Vi kan frimodig vise til hva vi har gjennomført og lagt fram. La meg bare nevne noen eksempler:

• Kontantstøtte til 1- og 2-åringene er vedtatt
• Minstepensjonen er økt med 1000 kroner pr. måned
• Verdikommisjonen er nedsatt, verdidebatten er satt i fokus
• Det er vedtatt en økonomisk opptrappingsplan for psykiatrien
• Handlingsplan for kreftomsorgen er vedtatt
• Handlingsplan for anskaffelse av sykehusutstyr er vedtatt
• Flyktninge- og asylpolitikken er myket opp
• Gjeldsplan for utviklingsland er vedtatt
• Studiestipendandelen er økt
• Arbeidet for større åpenhet i forvaltningen er igangsatt
• Arbeid med forenkling av regelverk og fornyelse av forvaltningen er i gang
• Menneskerettighetene er fulgt opp bla gjennom Jødebo-oppgjøret og inkorporering av tre menneskerettighets-konvensjoner i norsk lovverk.
• Tiltaksplan for bekjempelse av vold er iverksatt
• Innsatsen i distriktspolitikken er forsterket
• Satsingen på alternativ energi og Enøk-tiltak er økt
• Handlingsplaner er lagt fram for bl.a. redusert alkoholbruk, tiltak for funksjonshemmede, tiltak for reduserte aborttall, bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter, næringsrettet IKT (Informasjons-, og kommunikasjonsteknologi), kamp mot rasisme og diskriminering

Regjeringen sitter ikke bare for å sitte, slik noen påstår. Den produserer politiske resultater. Vi er på rett vei!!

Men vi vil ikke gå inn i et nytt årtusen bare med å se tilbake på hva vi har gjort. Vi møter et nytt årtusen best ved å møte vår tids utfordringer.

Vi vet ikke hvordan verden vil se ut om 10, 20 eller 100 år. Det eneste som er sikkert er at det blir endringer. Store endringer. Det er tre måter å møte dem på:
Å motsette seg endringene. Det er nytteløst.
Å la endringene bare skje – laissez faire – uten styring. Det kan bli fatalt.
Å ta del i endringene, å styre dem. Det er svaret – og utfordringen.

Dette krever et trygt verdi-fundament. Slik at vi vet hvor vi står, og hvilke verdier vi vil bevare og videreutvikle. Det beste fundamentet finnes i vår kristne og humanistiske kulturarv. Den vil sentrumsgjeringen bygge på!

Eller som Alfred Hauge sier det i sin ”bøn for år 2000”

”Herre, eg ber for alle menneske som måtte leva på jorda i år 2000, at dei nytta ut havet og vår gode jord så det blei mat nok til alle då,
at ingen barn skulle strekkja hender ut etter brød utan å nå det,
men at også menneskets hunger etter det evige varde ved.
Døyr vår hunger etter deg, Gud, da døyr også vår hunger etter å bli menneske, uavlateleg meir menneske”

Vi lever i et godt samfunn. Men det finnes også utviklingstrekk som vi må bekjempe. For å skape et enda bedre samfunn.

Volden skal bekjempes – for å skape et tryggere Norge.

Urimelige ulikheter i levekår skal bekjempes – for å skape et mer solidarisk Norge.

Forandringer krever vilje til omstilling – et nyskapende Norge.

Utfordringene og forandringene krever basis i et trygt miljø. Derfor trenger vi trygge familiefellesskap. Trygge familier betyr et tryggere Norge.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor barna kan vokse opp i trygghet. Et samfunn med barneomsorg hvor foreldre har valgfrihet. Et samfunn med en skole som er god både på formidling av kunnskaper og verdier. Et samfunn som har bruk for den menneskelige arbeidskraft, og som tilbyr ledige hender et arbeid.

Vi har mulighetene til å skape et slikt samfunn. Et samfunn vi kan være stolte av. Kristelig Folkeparti skal være en drivkraft i dette arbeidet på vei inn i et nytt årtusen.

Lykke til!

Lagt inn 19. april 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen