Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved festmiddag for Islands statsminister David Oddsson

9. august 1999

Med forbehold om endringer

Forsætisrádherra (uttales: Fårsaitisraodherra) Islands,
Kjære David, kjære Astridur,

I Håvamål heter det:

”Veit du en venn som du tror vel om, oppsøk ham ofte, for krattet gror, og høyt vokser graset, på veien ingen går.”

Dette kan være et uttrykk for det gamle vennskapet mellom våre land og folk – og om alt vi nordmenn har å takke våre islandske frender for.

Det er jo ikke så mange ukene siden vi sist møttes her i Reykjavik, på nordisk statsministermøte. Men som det heter: Venner og slektninger besøker man ikke for ofte.

Etter landingen på Keflavik flyplass i dag ble vi møtt med hilsningen: ”Velkomin heim”. Vi nordmenn føler at vi har lov til å la dette gjelde også for oss.

For som nordmenn føler vi oss alltid velkomne til Island. Når vi går til røttene av vår kjente historie er det ingen land og folk som står oss nærmere.

Islendingen er den gode broderen ute i det uendelige havet. I middelalderen kom han tilbake til sine forfedres gamle land og gav oss kunnskap om vår eldste historie.

For islendingen hadde beholdt den litterære hukommelsen og dannelsen. Jeg tenker først og fremst på Snorri Sturluson og hans store verk ”Heimskringla”.

Professor Sigurdur Nordal skrev i 1941: ”Heimskringla ble nordmennens andre bibel, en dynamo i det norske folks liv. Den minnet dem om den gamle tids berømmelse og ære, slipte deres ambisjoner, oppmuntret dem til gjenreisning og fremskritt”.

Det norske folk har i våre dager vist sin takknemlighet overfor Snorre og Island, blant annet gjennom støtte til reisningen av kultur – og forskningssentret ”Snorrastofa” i Reykholt, som vil stå ferdig utbygd i år 2000.

Professor Nordal viser videre til at Snorri Sturluson og hans verk var en viktig inspirasjon da Norge vant sin selvstendighet i 1814 og 1905 og kjempet for frihet fra nazistene i 1940-45.

En sterk vilje til å kjempe for å forsvare vår frihet og fred er noe våre to folk har til felles. Et uttrykk for dette er vårt alliansefellesskap i NATO, som feiret 50 år i år. Den vekt vi legger på solidariteten innen Alliansen viste seg klart under Kosovo-krigen.

De transatlantiske forbindelser er en bærebjelke i våre to lands sikkerhetspolitikk. Det nære samarbeidet med Amerika og mellom Island og Norge vil bli videreført, også i arbeidet med utviklingen av en styrket europeisk forsvarsidentitet.

Våre to land må begge arbeide for å ivareta vår kulturelle arv og egenart. På terskelen til et nytt årtusen er utfordringene fra globalisering, massekommunikasjon og dominerende medier ikke minst presserende for mindre nasjoner og språkgrupper som våre.

Snorri Sturlusons ånd og de islandske sagadiktere har gitt inspirasjon til det som skulle bli gullalderen i vår norske litterære kulturarv - på samme måte som Bjørnson, Ibsen og Hamsun på slutten av 1800-tallet ble flittig lest av islendinger, fiskere som bønder.

Bjørnstjerne Bjørnson var både dikter og politiker – slik man gjerne er det på Island. Det er en konsekvens av et helhetlig syn på mennesket - som både materie og åndsvesen.

Du, statsminister David Oddson, er jo selv et eksempel på en statsmann av format og en forfatter av høy kvalitet. I fjor ble du invitert til Bjørnsonfestivalen i min – og Bjørnsons – hjemby Molde. Jeg har fullmakt fra festivalpresidenten til å gjenta invitasjonen for neste år.

I år 2000 skal Island markere at det er 1000 år siden kristendommen ble innført i landet, gjennom et lovvedtak på den gamle alltingsplassen Thingvellir, Islands hjerte. Som de gamle lovene kom også kristendommen fra Norge. Men Island var tidligere ute enn Norge med å bli et kristent land. Og mens man i Norge gikk frem med sverd i hånd, gikk man på Island frem på demokratisk og fredelig vis, på verdens eldste parlament.

Tilhørigheten til den kristne kulturkrets er en viktig del av det som binder Island og Norge til det europeiske og atlantiske fellesskap – til et Europa som er mer enn den Europeiske Union, til et fellesskap av nasjoner som bygger på verdier som demokrati og menneskerettigheter.

Islands formannskap i Europarådet og Norges formannskap i Østersjørådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, er eksempler som viser at våre to land tar ansvar for dette fellesskapet og dets verdigrunnlag.

På det økonomiske området har våre to land også mye å bidra med i internasjonal sammenheng. Både Island og Norge er samfunn som i stor grad er bygget opp på fiske og som har opparbeidet bred og verdifull erfaring med utnyttelse av havets ressurser.

Nå som den kjedelige striden om fiskeri, kvoter og forvaltning i Barentshavet heldigvis er løst til begge parters tilfredshet, i og med Smutthullavtalen, ligger nå forholdene til rette for økt samarbeid, også innen fiskerisektoren – både bi- og multilateralt.

Personlig vil jeg gjerne understreke min glede over dette. Det har vært en belastning for meg og det norske folk å bli oppfattet som uvennlige av våre nære islandske frender. Nå kan vi i stedet sammen bidra til en bærekraftig forvaltning av verdens stadig mer pressede fiskeressurser.

I denne glede, og med dyp respekt for Islands folk og historie, vil jeg be dere alle utbringe en skål for de ubrytelige frendebånd som binder våre to land sammen. Måtte vi leve lenge sammen i fellesskap som broderfolk.

Skål.

Lagt inn 25. august 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen