Debatt om IT- og kunnskapssenter på Fornebu

President,

Representanter for Regjeringen og regjeringspartiene har tidligere i debatten gjort rede for Regjeringens syn på etableringen av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. De har også argumentert for vårt syn på hvilket av de aktuelle selskapene som bør velges som aktør og samarbeidspartner med Staten.

Regjeringen har, etter tidligere vedtak i Stortinget, sluttført forhandlinger med 2 selskaper, og lagt resultatet fram for Stortinget, med anbefaling om å velge det ene. Grunnene for dette er gode. Det har å gjøre med Statens innflytelse, økonomiske bidrag, risiko m.m.

Når vi har lagt fram for Stortinget begge alternativene, var vi også innforstått med at Stortinget kan velge et annet alternativ enn det Regjeringen har anbefalt. Jeg forstår av innstillingen at det kan ligge an til dette.

På grunn av debattens forløp får mitt innlegg et noe annet preg enn opprinnelig tenkt. La meg likevel knytte noen merknader til innstillingens forslag nr. II, nemlig om hvilket statlig organ – Statens industrivekstanlegg (SIVA) – som skal være statens redskap i samarbeid med det private selskap som velges som aktør. Et vedtak om dette ville etter min oppfatning være å gå inn på et ansvarsområde som tilligger Regjeringen.

Forvaltningen av Statens selskaper er tillagt regjeringen, normalt delegert til det departement selskapet "hører under". Stortinget står ikke i noe direkte forhold til selskapene, og Stortinget utøver ikke selv noen direkte eierstyring. Dette innebærer at selskapsledelsen skal forholde seg til departementet i eierspørsmål.

Etter min vurdering ville et vedtak av flertallets forslag nr. II, og de premisser det hviler på, ha anfektet disse viktige prinsipper.

Et slikt vedtak, ville etter min mening forrykket forholdet mellom Storting og regjering på en svært uheldig måte. En regjering som skal regjere, må ha makt og myndighet i slike spørsmål som det her dreier seg om.

Denne problemstillingen dreide seg egentlig ikke om hvorvidt det er SIVA, eller andre statlige selskaper eller foretak som skal være statens redskap ved et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Men saken dreide seg om Regjeringen fortsatt skulle ha myndighet – og den nødvendige tillit - til å bestemme hvilke deler av den statlige virksomhet den vil benytte i et slikt tilfelle. Det er viktig at Regjeringen på forsvarlig måte kan utrede og vurdere konsekvensene av de omfattende spørsmål komitéflertallets forslag og dets premisser innebærer.

Det dreier seg om langt mer enn under hvilket departement statens engasjement skal organiseres, slik Arbeiderpartiets parlamentariske leder har framstilt det.

La meg avslutningsvis uttrykke håpet om, og troen på, at det planlagte IT- og kunnskapssenteret kan bidra til en positiv utvikling for norsk kompetanse innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi og nyskapningsvirksomhet.