President!

Dagens debatt – og komiteinnstillingen bekrefter at Regjeringen har fått gjennomslag for hovedlinjene i vår politikk for en omlegging av landets energiforbruk og energiproduksjon.

Det er jeg glad for. Det er oppslutning om at Regjeringen skal arbeide for å begrense energiforbruket. Det er oppslutning om at Regjeringen skal satse på de nye, fornybare energikildene - de er framtidas energikilder. Det er oppslutning om målsettingene om at det innen 2010 skal bygges 3 Twh vindkraft og 4 Twh vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme. Dette er ambisiøst, men nødvendig. Vi må satse på en omlegging til fornybar energi og begrensninger i forbruket.

På ett viktig punkt har Regjeringen ikke stortingsflertallet med seg. Det gjelder synet på regelverket for bygging av gasskraftverk. Striden gjelder ikke spørsmålet om gass skal brukes innenlands i energiforsyningen. Det går Regjeringen inn for. Men Regjeringen understreker at det må skje på en måte som er best mulig for miljøet, det må skje i sikkert samsvar med loven og det må skje i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.

Kyoto-avtalen fra 1997 har pålagt Norge nye forpliktelser. Innen 2010 må Norge kutte de nasjonale CO2-utslipp med om lag 23 prosent i forhold til prognoserte utslipp. Dette vil bli meget krevende, og kostbart. Bygges det forurensende gasskraftverk i Norge, vil vi stå enda fjernere fra å oppfylle Kyoto-forpliktelsene. De aktuelle gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes vil alene øke CO2-utslippene med ytterligere 4-6 prosent, noe som tilsvarer utslippene fra om lag 700 000 biler. Satses det på forurensende gasskraftverk, vil belastningen bli enda større på andre sektorer som må bære belastningen med de økte kuttene – som øvrig industri, husholdninger og samferdsel.

Vi har ingen sikkerhet for at sterk økning i utslipp i Norge vil redusere utslippene i andre land. De faginstanser opposisjonen viser til har ikke avgitt slike bombastiske påstander det gis inntrykk av.

Kyotoavtalen åpner for kjøp og salg av utslippskvoter, men det er for lettvint å tro at Norge derved kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelsene i Kyotoavtalen. I avtalen er det nedfelt at kjøp av kvoter skal være et supplement til nasjonale tiltak. Vi bør basere oss på å ta minst halvparten av forpliktelsene hjemme. Kyotoavtalen er et historisk første skritt på vegen mot en mer bærekraftig klimapolitikk. Derfor må vi slutte opp om den, oppfylle våre nasjonale forpliktelser og ikke gjøre noe som kan undergrave avtalen.

Våre naboland vil også ta Kyotoavtalen på alvor. Sverige er i gang med en omfattende omlegging av energiforsyningen. Danmark planlegger å bygge ned kullbasert kraftproduksjon for å redusere sine CO2-utslipp. Stilt opp mot den omleggingen våre naboland er i gang med, kan norske gasskraftverk i årene framover vise seg å konkurrere med dansk, svensk og norsk satsing på bioenergi, vindkraft, varmepumper og annen fornybar energi.

I Norge har vi dessuten en mulighet andre land ikke har. Vi kan reinjisere CO2-gassen i olje- og gassfeltene i Nordsjøen. Dette kan redusere , ja, nesten fjerne CO2-utslippene og dessuten bidra til bedre utnyttelse av våre petroleumsressurser på kontinentalsokkelen. Her ligger muligheter til en framtidsrettet gasskraftproduksjon i Norge. Slike løsninger er et framtidsrettet svar på klimaproblemene og på vårt energibehov. Det er slike framtidsrettede løsninger Regjeringen arbeider for.

Debatten dreier seg ikke om bygging av gasskraftverk nå. Med dagens strømpriser er lønnsomheten ikke god nok. Det gjelder både de forurensende gasskraftverk og selvsagt de moderne løsninger som er praktisk talt forurensningsfrie.

Når store gasskraftverk først blir bygd i Norge, tror jeg det vil være miljøvennlige gasskraftverk – praktisk talt fri for CO2-utslipp. Det tror jeg, for teknologien er vi i ferd med å få. Utfordringen blir derfor å framskynde de beste teknologiske løsningene, og legge rammevilkårene slik til rette at det lønner seg å bygge forurensningsfrie gasskraftverk.

Et viktig bidrag til det, og til å sikre at gasskraftverk reelt reduserer CO2-utslipp i et større perspektiv, er at vi raskt får på plass et nasjonalt kvotesystem, slik at gasskraftverk ikke fritt og gratis kan forurense. Det vil være i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. Dette går Regjeringen inn for, og det burde det også være flertall for i Stortinget.

I komiteinnstillingens forslag I legger flertallet opp til å vedta at Regjeringen skal omgjøre de utslippskrav som fagorganet, Statens forurensningstilsyn, har fastsatt i henhold til forurensningsloven.

Jeg vil her understreke at Regjeringen må forvisse seg om hvorvidt det er mulig å realisere forslagets intensjon innenfor lovens rammer. Justisdepartementets lovavdeling har avgitt en interessant uttalelse hvor dette bestrides.

Jeg regner uten videre med at Stortinget som lovgivende organ er enig i at et omgjøringsvedtak må være i pakt med loven. Forvaltningen og Regjeringen har heller ikke adgang til å gjøre noe annet. Regjeringens rettslige adgang til å omgjøre forvaltningsvedtak følger av lov, forskrifter og forvaltningens skjønn. Regjeringens omgjøringskompetanse blir i følge Lovavdelingen ikke større selv om Stortinget i plenum vedtar å pålegge Regjeringen å sørge for at et vedtak blir omgjort.

Lovavdelingen er anerkjent i så vel det juridiske som det politiske miljø når det gjelder lovforståelse. Både Regjering og Storting må forholde seg til dens uttalelse på en seriøs måte.

Det fremgår av Lovavdelingens uttalelse at det ikke er rettslig adgang til å gjennomføre Fremskrittspartiets forslag 6 innenfor någjeldende lov. Det samme gjelder flertallsforslag II som derfor, ifølge Lovavdelingen, vil kreve lovendring.

Når det gjelder flertallsforslag I sier lovavdelingen at det ikke er rettslig adgang til å foreslå slike lempinger i de gitte utslippstillatelser på grunnlag av reglene i forurensingsloven §18 første ledd nr. 4 eller nr. 6. Under bestemte, faktiske forutsetninger kan det imidlertid tenkes at det vil være adgang til slik omgjøring på grunnlag av forurensingslovens §18 første ledd nr. 5. Dette vil kreve både oppfyllelse av kravene i det aktuelle EU-direktivet (96/61/EF), og det vil kreve tilsvarende eller større reduksjon i liknende utslipp fra andre kilder andre steder. Lovavdelingen presiserer at det har vesentlig vekt at slike utslippsreduksjoner kan anses som sikker. Den sier videre at det i den sammenheng vil ha betydning om det foreligger en rettslig sikkerhet for at de andre utslippene vil bli redusert. Lovavdelingen presiserer også at disse vurderingene ikke bare gjelder på kort sikt, men også i et langsiktig perspektiv. Det er altså ikke Regjeringen, som Stoltenberg hevder, men det er Lovavdelingen som sår berettiget tvil om konsistensen i flertallets forslag I.

Disse forhold krever nøye vurdering og forsvarlig saksbehandling. Det er ikke uten videre gitt at flertallets forslag I kan gjennomføres innen dagens lovverk (forurensningsloven). Dette kan derfor Regjeringen komme tilbake til og informere Stortinget om på egnet måte.

Etter først å ha forutsatt at en omgjøring av utslippskravene for bygging av naturkraftverk ligger innenfor forurensningsloven, har Arbeiderpartiet og Høyre nå tydeligvis kommet i tvil. Det må jo være bakgrunnen for at partiene i går kveld fremmet et nytt forslag der de åpner for endring av forurensningsloven.

For det første viser dette at partiene har gjort et dårlig forarbeid ved behandlingen av denne saken. De har brukt juridisk ekspertise, men ville ikke offentliggjøre deres materiale. Nå har de altså måttet komme med nytt forslag helt i siste liten for å prøve å realisere sine mål.

For det andre viser dette at det ikke lenger er noen linje i Arbeiderpartiets klimapolitikk. Forurensningsloven har vært et viktig miljøpolitisk redskap, noe ikke minst de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland har understreket. Forurensningsloven er et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. Nå er Arbeiderpartiet altså også beredt til å gå løs på den. Vi opplever igjen en kursendring fra Arbeiderpartiet i viktige politiske spørsmål. Derfor er det nyttig at regjeringspartiene søker en avklaring av hvorvidt forurensningsloven skal være det sentrale miljøpolitiske virkemiddel som det har vært til nå. Det er bakgrunnen for det forslag regjeringspartiene har fremmet før debatten i dag.

Stortingsflertallet ber om tilbakemelding til Stortinget i ulike spørsmål: det gjelder i spørsmålet om eventuelle endringer i forurensningsloven, det gjelder i spørsmål om å utvikle ulike ordninger for å drive fram renseteknologi for gasskraftverk og det gjelder som nevnt i spørsmålet om en omgjøring av tidligere vedtak om utslippskrav til aktuelle gasskraftverk kan skje innenfor gjeldende forurensningslov.

Regjeringen vil melde tilbake til Stortinget om disse spørsmål i form av en stortingsmelding innen 1. juni i år. Innen den tid skal vi, så langt tiden tillater, ha en nøye gjennomgang og grundig vurdering av alle disse spørsmål. Regjeringen vil for sin del ikke anbefale endringer i forurensningsloven på en måte som svekker den. Men Stortinget skal selvsagt få seg forelagt det materialet og de lovformuleringer det måtte ønske. Om det vil bli foretatt lovendringer, og i tilfelle hvilke, vil altså først bli avgjort senere. Da vil vi også kunne vite mer om mulighetene for å bygge forurensningsfrie gasskraftverk, og vi vil vite hvorvidt en omgjøring av tidligere utslippskrav vil være forenlig med forurensningsloven. Og vi vil redegjøre for hva eventuelle endrede utslippskrav eller endring av forurensningsloven vil innebære i forhold til internasjonale forpliktelser, som for eksempel det aktuelle EU-direktiv. Vi kan også ta opp spørsmålet om loven bør ha en omgjøringshjemmel som gir adgang til skjerpede utslippskrav etter hvert som nye internasjonale forpliktelser måtte kreve det. Det er denne behandlingsmåte Regjeringen vil legge til grunn.

Forurensningsloven har fram til i dag vært et viktig virkemiddel i miljøpolitikken. Loven ble i sin tid vedtatt under Gro Harlem Brundtlands første regjering, og hun var en sterk forsvarer av loven. Arbeiderpartiets neste statsminister Thorbjørn Jagland, fulgte opp og forsvarte loven. I 1997, i hans tid som statsminister, ble det bestemt at forurensende utslipp fra gasskraft skulle behandles etter forurensningsloven. Så kom – på basis av loven – en avgjørelse fra Statens forurensningstilsyn – og en ankeavgjørelse av Miljøverndepartementet – som Arbeiderpartiet den gang var tilfreds med, men senere ikke likte. Men likevel fastholdt Arbeiderpartiet at gjeldende forurensningslov fortsatt skal gjelde. Partiets leder Thorbjørn Jagland sa i Aftenposten 26.1.2000, altså bare for 1 ^2 måned siden: Det er ikke riktig at vi har endret syn når det gjelder hvorvidt CO2-utslipp fra gasskraftverkene skal behandles etter forurensningsloven. Vi mener fortsatt at de må det, inntil et internasjonalt kvotesystem er på plass.

Sentrumsregjeringen ønsker å videreføre det viktige miljøpolitiske virkemiddel som forurensningsloven er. Forurensningsloven er en av bærebjelkene i miljøpolitikken. Å svekke loven vil være et tilbakeslag i miljøpolitikken. Et slikt tilbakeslag vil ikke sentrumsregjeringen være med på. Hvis Arbeiderpartiet stemmer mot forslaget fra sentrumspartienes parlamentariske ledere om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel, har Arbeiderpartiet forlatt enda en skanse i miljøpolitikken. Å stemme mot forslaget er i realiteten en mistillit til sentrale deler av Regjeringens miljøpolitikk. Ja, Jens Stoltenberg varslet at Arbeiderpartiet er for innholdet i forslaget, men vil stemme mot. En slik handling, og partiets snuoperasjon viser mer og mer hva som er Arbeiderpartiets egentlige agenda om dagen. Partiet skifter stadig posisjon for å ramme Regjeringen. Jeg vil derfor gjøre det klart at dersom forslaget fra sentrumspartiene om ikke å svekke forurensningsloven blir forkastet, da kan Regjeringen ikke lenger ta ansvar, og jeg vil i så fall ta konsekvensen av det.