Tale ved Landbruksdepartementets kommunekonferanse

Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved Landbruksdepartementets nasjonale kommunekonferanse
om landbruk og distriktspolitikk.

Radisson SAS Airport Hotel Oslo, Gardermoen
tirsdag 29. Februar 2000 kl. 10.0

Kommunesektorens mange oppgaver

Landets kommuner og fylkeskommuner har viktige samfunnsoppgaver og de leverer grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne. På samme måte som staten har et nasjonalt ansvar for å bidra til samfunnsutviklingen og å løse velferdsoppgaver, har kommunesektoren ansvar for gjennomføring og oppfølging innenfor lokale tilpasninger. Samtidig ligger det også store muligheter for kommunene til å spille en aktiv rolle i den generelle utviklingen av lokalsamfunnet.

Oppgavene er omfattende og ressurskrevende. På landstinget i Kommunenes Sentralforbund, som jeg besøkte i januar, var jeg inne på at det må være realisme i de mål vi har for hva kommunesektoren skal produsere av tjenester. Samtidig pekte jeg på at kravet til omstilling , nytenkning og effektiv bruk av ressursene alltid må ligge der enten det dreier seg om private bedrifter, kommuner, fylkeskommuner eller statlige virksomheter.

For å skape en felles forståelse av oppgaver som kan realiseres innenfor en gitt inntektsramme, har regjeringen besluttet å iverksette en prøveordning med konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren. Disse skal foregå mellom Regjeringen, med kommunalministeren i spissen, og Kommunenes Sentralforbund og det første møtet er allerede avholdt.

Vi er også opptatt av at kommunene utnytter de muligheter som finnes for lokale tilpasninger og prioriteringer. "Et enklere Norge" er et program der målsettingen er å gjøre oppgavene for kommunesektoren enklere. Nasjonale målsettinger skal fortsatt legges til grunn for de oppgavene som skal løses, men det bør i større grad være opp til kommunesektoren selv å klargjøre hvordan målene skal nås. Kommunene har selvsagt også mulighet til å fastsette egne mål på mange områder.

Som kjent er det igangsatt forsøk som skal gå over 4 år der 20 kommuner får tildelt en rekke øremerkede tilskudd som rammetilskudd. Gjennom disse forsøkene ønsker regjeringen å se om kommunene på denne måten kan finne fram til mer effektive lokale løsninger. Dette kan gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud, men vi er også spent på å se om forsøket har noen effekt i forhold til et større engasjement i lokaldemokratiet. Kommunenes oppgaver skal hovedsakelig finansieres gjennom rammestyring. Enkelte oppgaver hvor det er lagt et løp med øremerkinger vil imidlertid bli gjennomført som planlagt.

Oppgavefordelingsutvalget som ser på ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen som gjelder i dag mellom staten, fylkeskommunene og kommunene skal legge fram sitt arbeid ved utgangen av juni i år. Regjeringen vil ta debatten om struktur og grenser når utvalgets arbeid er lagt fram og tar sikte på å følge opp utvalgets arbeid med en stortingsmelding som legges fram våren 2001.

Landbruket som primærprodusent og kulturbærer– en annerledes utfordring for kommunene?

Kommunene er landbruksmyndighet og har ansvar for oppfølging av den nasjonale landbrukspolitikken innenfor en lokal ramme. I den forbindelse kan det være grunn til å stille spørsmål om på hvilken måte landbruket preger våre kommuner og hvilke verdier som er knyttet til landbrukets oppgaver? Kommunenes oppgaver i denne sammenheng er forskjellig fra de oppgaver vi ofte forbinder med det kommunale ansvar, f eks helse- og omsorgsoppgaver, utbygging av infrastruktur og ansvar for opplæringen i grunnskolen. Men kommunene kjenner mulighetene for lokale tilpasninger på bakgrunn av bl a kunnskap om de stedegne ressursene og de lokale tradisjonene. I mange kommuner betyr landbruket svært mye for både skatteinngang og sysselsetting.

Denne regjeringen er glad for å ha lagt fram to stortingsmeldinger som omhandler norsk landbruk og matproduksjon og verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren. Begge meldingene tar opp landbrukets samfunnsmessige funksjoner, dets bidrag og ikke minst muligheter til næringsutøvelse og sysselsetting i lokalsamfunnet.

I dag opplever vi på mange måter at samfunnets arbeidsdeling medfører lang avstand mellom primærproduksjonsleddet og konsumentleddet for mange goder som dekker våre grunnleggende behov.

Landbruksnæringa bidrar (fortsatt) til at våre primære behov dekkes, enten produksjonen foregår i Norge eller i andre land. Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før en stor grad av befolkningen i vårt eget land var sysselsatt med oppgaver direkte knyttet til å dekke det daglige behovet for mat, klær og husrom. Landbruket bidrar fortsatt til at vi får dekket våre primære behov, men den industrielle utviklingen har medført en total omlegging av arbeidsdelingen i samfunnet og globaliseringen utfordrer en hel verden om fordeling av arbeidsoppgaver og inntekter.

Hvilken betydning har vårt nasjonale landbruk? At en nasjon har en kulturell forankring i primærnæringene er ikke spesielt for oss nordmenn, men jeg vil likevel understreke landbrukets betydning for vår identitet og kultur. Hvordan hadde våre dalfører og fjordlandskap vært uten et aktivt landbruk? Fruktblomstring, setervoller og steingjerder betyr mye for enkelte regioners særpreg. Et aktivt landbruk holder kulturlandskapet i hevd og vedlikeholder bygningsmassen.

Hva ønsket vi å viser våre utenlandske gjester da vi arrangerte OL på Lillehammer? Vi innkvarterte gjestene på vakre gardsbruk i beste bonderomantikk. Hva ønsker vi å gi våre utenlandske gjester i gave når vi gi et minne fra Norge? Lusekofter og trefat. Norsk landbruk og norsk natur har, sammen med kystnæringen, ligget i bunnen for utvikling av vårt kulturelle særpreg. Og jeg har lyst til å be dere tenke etter: På hvilken måte har landbruket betydning for de spesielle kvalitetene knyttet til landskap og næringsutøvelse i min kommune og mitt fylke? Hvordan vil dette kunne bli forandret dersom store endringer i landbrukspolitikken medførte at deler av landbruksnæringa ble lagt ned?

Landbruket har altså viktige samfunnsoppgaver utover å produsere mat. I Norge står eiendomsretten sterkt og slektenes tilknytning til landbrukseiendommene gjennom odelsloven, styrker båndene til landsbygda. Landbruket har bidratt til å utvikle matkultur, håndverk, preget landskapet med arealbruk, bygningsmasse og infrastruktur. Landbruket har i generasjoner vært bærebjelken i våre bygdesamfunn og det er en nær kopling mellom landbruket og de kulturhistoriske verdiene. Dette vil vi ta vare på og videreutvikle.

Kommunene bør være seg dette bevisst, og integrere landbruksnæringa i sin tilnærming til det lokale næringsliv. Det er et potensiale for å utvikle næringslivet på bakgrunn av lokalt baserte ressursene både i skogbruket og jordbruket. På denne måten bidrar landbruket til å holde bygdene levende og samtidig bevare og videreutvikle vår kulturarv.

Et landbruk med mange samfunnsoppgaver

Vi står stadig overfor den utfordring at mange varer produseres billigere utenfor Norges grenser. Vi er et rikt land og kan i prinsippet dekke det meste av våre behov ved import. Hvorfor skal vi produsere mat i Norge?

Vi har et nasjonalt ansvar for å oppfylle FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter der det blir fastslått at retten til mat er en menneskerettighet. Vi har et ansvar for å produsere mat og bidra til en rettferdig fordeling. Kriser av ulike slag, langvarig tørke, miljøkatastrofer etc, kan sette viktig produksjonsarealer ut av funksjon.

Toppmøtet om verdens matsikkerhet i 1996 fastsatte et overordnet mål om at antall underernærte skal halveres innen 2015. Gjennom en handlingsplan forpliktet partene seg til ulike tiltak. Det er nødvendig med en økonomisk utvikling i de fattigste land og dette vil bidra til å øke etterspørselen på verdensmarkedet. Prognoser fra FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, viser at det er mulig å møte denne utviklingen, men at en på lang sikt kan få en situasjon med internasjonal knapphet. Men andres prognoser viser at bildet slett ikke er entydig, da knappheten på ressurser vil kunne påvirke produksjonsforholdene, f eks vann. Å opprettholde nasjonal matproduksjon er et hovedelement i matsikkerheten for den norske befolkningen. Samtidig vil vår matproduksjon bidra til å ta et nasjonalt ansvar for å sikre en global matsikkerhet. Dette er en av de viktigste grunnene for å opprettholde vår norske matproduksjon.

En egenskap ved primærproduksjonen i landbruket er at en oppnår en rekke andre samfunnsmål utover matproduksjon. Sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte og dette har jeg allerede vært innom. Landbruket skal bidra til bosetting og sysselsetting og livskraftige bygder. Som en stedbunden næring har landbruket en sentral plass i regjeringens samlede innsats for skape levende bygder og å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Primærproduksjonen gir også betydelige ringvirkninger både gjennom etterspørsel av varer og tjenester til produksjonsprosessen, og gjennom leveranser av halvfabrikata for videre foredling.

Landbruket produserer videre ulike miljøgoder som kulturlandskap, kulturminner, biologisk mangfold og god plante- og dyrehelse. Dette er verdier knyttet til økologi og biologi, kultur, historie, estetikk, rekreasjon, kunnskap og vitenskap. Regjeringen legger til grunn at landbruket skal dekke samfunnets behov for landbruksrelaterte goder i alle landets regioner. Slike verdier er viktig for utviklingen av vår identitet og vårt samfunn.

Regjeringen mener at miljøutfordringene for landbruket i tida framover vil være knyttet til å oppnå bærekraftig forvaltning av naturressursene, øke vekten på produksjon og forvaltning og synliggjøre jordbrukets miljøgoder. Landbruket kan bidra positivt i kommunenes arbeid med Lokal Agenda 21, der man skal sikre en utvikling lokalt i tråd med en bærekraftig utvikling.

Skogbruket og jordbruket representerer den samlede landbruksmessige innsatsen samtidig som rammevilkårene er vidt forskjellige. I motsetning til jordbruket opererer skogbruket i et åpent marked. Det er lange tradisjoner knyttet til en kombinasjon av disse næringene på de enkelte eiendommene.

Hoveddelen av verdiskapingen i skogbruket tas ut gjennom foredling av trevirke. Trelast og trevareindustrien er representert i svært mange av landets kommuner og er den industrinæring som bortsett fra verkstedproduksjoner er representert i flest kommuner. Ved å øke produktspekteret og foredlingsgraden, og gi gode utviklingsmuligheter for små og mellomstore bedrifter for lokal foredling, kan det skapes nye muligheter, ikke minst i distriktene. Regjeringen har besluttet å iverksette et program som skal bidra til å øke verdiskapingen gjennom økt bruk og foredling av trevirke.

Skogsektorens bidrag til en mer bærekraftig utvikling er mange. Ved å drive et miljømessig forsvarlig skogbruk øker blant annet mulighetene for å utnytte skogens positive betydning i klimasammenheng, og mulighetene for å gi treprodukter en sentral plass i arbeidet med å skape bærekraftig produksjon og forbruk. Jeg vil også framheve skogområdenes betydning for rekreasjon, friluftsliv og befolkningens helse og trivsel.

Selv om vel 40 % av Norges fastlandsareal utnyttes som beite for tamrein, er reindrift en liten næring i nasjonal målestokk. I samisk og lokal sammenheng har den allikevel stor betydning, økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften har alltid vært oppfattet og akseptert som spesifikt samisk. Næringen er derfor en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur.

Reindriften er en arealkrevende næring. Økt grad av fysiske inngrep og forstyrrende aktiviteter har medført at produksjonen har gått ned. I kjølevannet av dette har reindriften vært involvert i mange arealkonflikter. Det er viktig at kommunene bidrar til å skape forståelse, tillit og erfaring for at reindriften kan drives uten reelle konflikter med annen sedvanemessig næring. Ordningen med konfliktforebyggende tiltak, det vil si støtte til bl.a. inngjerding av dyrket areal, er et sentralt virkemiddel for å løse næringskonfliktene mellom jordbruk og reindrift.

Vern om produksjonsarealene

Det er ett tema jeg vil trekke fram hvor jeg vil vektlegge den kommunale sektorens særlig ansvar. Arealforvaltningen og vern om landbrukets produksjonsarealer er et område hvor vi ønsker større oppmerksomhet.

Norge er et fjelland langt mot nord hvor landbruket i en global sammenheng har en marginal betydning. Bare 3 pst. av landets areal er jordbruksareal. Men vi er selvforsynt med visse landbruksprodukter og vi vil forplikte oss til å fortsatt produsere mat. FN-toppmøtet om matsikkerhet i 1996 slo fast at matproduksjon i lavproduktive områder er viktig for å oppnå sikker og passende matforsyning på husholds-, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Erfaring og usikkerhet omkring den framtidige matvaretilgangen på verdensmarkedet tilsier altså at en løpende innenlands matproduksjon er nødvendig.

Det er i denne sammenheng svært viktig å verne om produksjonsarealene. Bare ca 1/3 av jordbruksarealet i Norge er egnet for matkornproduksjon på grunn av de begrensninger klima, topografi og jordkvalitet setter. Samtidig ligger stort sett byene og de største tettstedene nær de arealene som har størst produksjonsevne. For hele landet som helhet er det antatt at 20 000 dekar legges ut til utbygging hvert år.

Regjeringen ønsker et sterkere jordvern og vil integrere nye resultatmål og indikatorer for jordvern som en del av miljøvernet i neste stortingsmelding om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets tilstand. Det legges også opp til at hensynet til jordvernet integreres i andre sektorers ansvar for miljø. For å begrense det årlige omfanget av nedbygging av arealer, mener regjeringen at hensynet til jordvernet i større grad må synliggjøres i planprosesser på følgende måte:

• synliggjøring tidlig i planleggingen
• signalisering av arealenes regionale og nasjonale interesse
• alternative utbyggingslokaliseringer må synliggjøres og vurderes
• krav om økonomisering med arealene gjennom fortetting og effektiv bruk av arealer som tas i bruk før en eventuelt avstår nye arealer til utbygging. Dette gjelder særlig i byer og tettsteder omgitt av god landbruksjord.
• landbruksmyndighetene må ikke under forhandlinger i planprosessen frigi viktige landbruksarealer

Regjeringen har videre pekt på at fylkeslandbruksstyrene må varsle innsigelse dersom kommunene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar jordvernet. Bruk av innsigelse fører til mer konfliktfylte arealprosesser. Dette bør søkes unngått ved at myndighetene på fylkes- og kommunenivå holder en løpende dialog.

Kommunene har et klart ansvar i forvaltningen av landets arealressurser. Landbruksdepartementet har anbefalt kommunene å utarbeide en landbruksplan som en del av kommuneplanleggingen. På denne måten kan kommunene sette fokus på landbrukets rolle og betydning i lokalsamfunnet og bidra til å sikre produksjonsarealene.

Landbruket er avgjørende for god ressursforvaltning, bosetting, miljø, matproduksjon og matvareberedskap. Vi ønsket kommunene aktivt med i en helhetlig landbrukspolitikk som dekker kjeden fra jord til bord. Lykke til også med denne oppgaven!