Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Gjestetale ved Menneskerettighetssøndagen

Stavanger domkirke 6. desember 1998

Sjekkes mot framføring

Tekst: Romerbrevet 15, 4-7

Kjære alle sammen,

Alle mennesker er like mye verdt. Alle har samme menneskeverd. Dette er et sentralt prinsipp i kristendommen. Det er en grunnpilar i humanismen. Og det er selve fundamentet for FNs menneskerettighetserklæring som ble underskrevet den 10. desember for 50 år siden. I dag markerer vi Menneskerettighetssøndagen. Etter år med krig - og erfaringer med nazismens rasehygiene, dens herjinger og systematiske overgrep mot mennesker - samlet verdens nasjoner seg om et “aldri mer” og underskrev - i 1948 - Verdenserklæringen for menneskerettighetene. Den slo fast at; “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Og i ‘søsterskapets ånd’, ville nå jeg tilføye...

Verdens stater forpliktet seg til å etterleve menneskerettighetene. De slo fast at alle har samme menneskeverd, uansett rase, kjønn, alder, etnisk tilhørighet, funksjonsdyktighet. - Helt i tråd med - og i full samklang med - det kristne menneskesynet. Derfor har også alle samme rettigheter. Det var et gjennombrudd for humanismen. Menneskeheten fikk en målestokk å speile virkeligheten mot. Hvordan har det gått siden?

I tilknytning til dagens tekst sier Paulus, i vers 1 og 2: “ Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv. Hver og en av oss skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp.”

Dagens tekst, begivenheter i verden rundt oss, og det hver og en av oss opplever til daglig, forteller en annen historie: S ånn er det ikke i praksis. I praksis graderes menneskeverdet.

Ja, det kan synes som om det ligger til vår natur å gradere menneskeverdet. Vi gjør forskjell på folk.

Ikke bare det, medmennesker rundt oss og over hele verden fornedres og trampes ned.

Fysisk og psykisk. Rettigheter brytes. Det gjelder både de sosiale og økonomiske - og de sivile og politiske rettighetene. Stadig flere blir fattige. Et ufattelig antall mennesker mangler mat, rent vann, utdanning og andre grunnleggende sosiale tjenester. Verdens fattigdoms-problem og det store gapet mellom de som har og de som ikke har, er vår tids kanskje største hån mot menneskeverdet. Og kanskje vår største menneskerettighetsutfordring. I altfor mange land blir mennesker utsatt for overgrep, de fengsles og tortureres for sine meningers eller for sin tros skyld. Den frie tanke knebles. Ytringer tillates ikke. Trossamfunn får ikke virke. Forsvinninger og henrettelser skjer.

I dagens tekst skriver Paulus om nødvendigheten av å vise tålmod, om å ha håp, om å prise Gud. I møte med slike dystre realiteter kan det røyne på for noen og enhver.

Også her hjemme settes likeverdet på prøve.

Mange av våre nye landsmenn opplever diskriminering og rasisme - i strid med menneskeverd og likeverd, og grunnleggende menneskerettigheter. Gradering av menneskeverdet foregår ved livets begynnelse. Tendensene vi ser til sortering av menneskeliv - enten på basis av funksjonshemming, sykdom eller andre kriterier - er bokstavelig talt livsfiendtlige. Retten til livet har ikke like stor verdi for alle. Menneskeverdet trues også ved livets slutt.

På menneskerettighetsområdet hører omfattende bruk av tvang innen psykiatri og varetektsfengsling med til synderegisteret.

I altfor mange sammenhenger graderes vi etter prestasjoner. Karakterboka følger oss ikke bare senere i livet - andre karakterbøker regjerer også. Finansavisene måler verdien din i kroner og øre. I høyden har vi kanskje litt verdi som konsumenter, som forbrukere. - Som en slags smøringsolje som får de store økonomiske hjul til å gå rundt og aksjemarkedene til å stige. Prestasjoner står i høysetet. Idealer om det - ytre sett - perfekte menneske skaper mindreverdighetsfølelse hos mange.

Så om du hører stemmer inni deg som sier; “du er da ikke noe verdt”, “du har ikke mye å melde” eller “du må’kke komme her og komme her” - så er ikke det så rart. Dessverre er verden full av stemmer som direkte og indirekte forteller oss at vi er lite verdt. At vi ikke har noe å komme med. At det vi driver med har liten verdi. At vår verdi verdsettes i kraft av tingene vi har, pengene vi tjener, prestasjonene vi yter, som forbruker, eller noe annet relativt overfladisk.

Dette er faktisk løgn! Og det er i strid med det kristne menneskesynet. Du kan rette ryggen og se alle i øynene, kolleger, skolekamerater, søsken, TV-skjermen og sidemannen her i kirken. Ditt uendelige menneskeverd er et faktum. Det er stadfestet av Gud - den allmektige - ved flere anledninger, ja, faktisk stadfestes det hver eneste dag. Og det ble stadfestet i 1948, for 50 år siden, av alle verdens folk og nasjoner! Det er ikke forskjell på folk!

Guds stadfesting av menneskeverdet

La meg vise til tre viktige anledninger der Gud stadfestet menneskeverdet. Han - som ikke bare bor i det høye og hellige - men også, og ikke minst hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Mennesket skapt i Guds bilde

Først: Skapelsen. I og med Skapelsen skapte Gud menneskeverdet. Ved å skape mennesket i sitt eget bilde. Det er her vi som tror skiller oss fra dem som først og fremst ser på mennesket som materielt, som del av det biologiske mangfold, som ett av mange ledd i næringskjeden. Vi er en del av alt dette, men vi er også skapt av Gud, til et liv i brød og ånd. Og det gjelder oss alle.

Hver dag og natt skaper Gud på nytt. Det var ingen engangsforeteelse. Hver gang et nytt menneskeliv blir til bekrefter Skaperen vårt menneskeverd. Det at du finnes, at du er til, betyr at du har en uendelig verdi. La derfor ingen la deg tro at du ikke er noe verdt, til at din verdi kan måles i penger, utseende, suksess eller karriere. Du er verdifull, fordi du er du, skapt i Guds bilde. Og det fantastiske er at det gjelder alle, absolutt alle.

Jesus - Guds Sønn og menneskesønn

Den andre store anledningen var Jesu komme. Det som vi i disse dager forbereder oss på å feire på nytt. Gud blir menneske. Det kan ikke tenkes noe mer radikalt, ja nesten eksplosivt bevis på menneskets verdi og hellighet - og Guds kjærlighet - enn dette at Gud selv ble menneske. Skaperen av galakser, solsystemer, atomet, alt liv som yrer, steg ned som et ubeskyttet, sårbart spedbarn med fattigfolk til foreldre. Født i en skitten stall, av en fattigslig kvinne - blant husdyr. Jesu liv og lidelse, død og oppstandelse - vitner om denne samme, radikale kjærligheten. Så viktig var det å frelse menneskene. Så mye var vi verdt - er vi verdt - at Gud selv valgte å lide og dø. Igjen, la ingen få lov til å fortelle deg - eller andre - at du ikke er noe verdt! Noen var villig til å ofre livet sitt for deg. For alle. Og den noen var Jesus, Guds egen sønn.

Et annet vidunderlig uttrykk for menneskeverdet finner vi i Jesu holdning og evangelium til de fattige. Jesu radikale budskap snudde vedtatte konvensjoner på hodet. Han henvendte seg til de skitne og fillete, de utstøtte og de prostituerte. Han skilte ikke mellom kvinner og menn. Jesus opererte med den omvendte logikk. Det innebar også et brudd med “fariseismen” - med datidens logikk - der det var dem som holdt alle budene til punkt og prikke som sto høyest i kurs. Nei, Jesus la ikke vekt på prestasjonene, på å være pyntelig og perfekt. Han utfordret de rike og vellykkede. Og han var mest opptatt av hjertet. Hans budskap om tilgivelse, frelse og et nytt liv var til alle. Men han brukte mest tid på å få sagt det klart og tydelig til de fattige og utstøtte - til dem som aller mest trengte å høre det. Noen av dem har også jeg møtt:

• Tenåringsjenta i Gulu - i Nord-Uganda. Sammen med tusener av andre barn hadde hun blitt kidnappet av “Lord’s Resistance Army” - tvunget til å være barnesoldat. Kidnappet, bakbundet, tvunget til å drepe både venner og kjente. Tvunget til å gjøre raids i egne landsbyer. Hvis ikke ville hun selv bli drept. Tvunget til å være sexslave som en av mange koner for kommandanten for “Herrens motstandshær”. Nå var hun fri. Men med et stempel på sin panne. Øynene var mørke av sorg. Etter fire år var hun blitt en gammel kvinne på 16. Jeg håper at smilet en gang skal nå øynene hennes.
• Den lille gutten ved matstasjonen i Sør-Sudan. I 42 graders varme i Bahr el Gazal. En levende, liten gutt med en altfor stor mage og noen “pipestilker” av noen bein. Ingen kunne si hvor gammel han kunne være. Sammen med tusener av barn ventet han tålmodig på mat. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og livsvilje i øynene som brente seg fast. Midt i sulten, midt i katastrofen, var smilet varmt og bredt og øynene spill levende. Han måtte overleve, håpet jeg - ba jeg. Jeg glemmer ham aldri.

Et dramatisk skille mellom hun som hadde alt og de to som hadde intet. Men med samme menneskeverd. Det er dette skillet og denne ondskapen vi må bekjempe. Gjør vi ikke det håner vi menneskeverdet - og Mesteren. “For det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere mot meg.”

Det var Jesus jeg møtte i Nord-Uganda, i Bahr el Gazal!

For: Alle har et navn. Alle er nevnt ved navn.

Jesus så de fattige og lidende. Og han gir oss en sterk utfordring til handling. Til å stille opp. Til å la den omvendte logikk bli vår; jo mer vi deler, jo mer vi yter for dem som trenger vår beskyttelse, desto mer får vi igjen. Dette gjelder for oss som enkeltmennesker. Men det har også med politikk å gjøre. Vårt arbeid gjennom bistand til de fattigste og kamp for menneske-rettighetene for alle er for meg et ydmykt forsøk på “å følge Jesus”. Andre forsøker å følge Jesus på andre områder i samfunnslivet og i sitt personlige liv. Hver på vår måte er jeg overbevist om at vi er med og stadfester det Gud-gitte menneskeverdet på nytt.

Jesus ser oss også. Hver enkelt av oss. Å følge Jesus er å ta et daglig oppgjør med stemmene som vil få oss og våre medmennesker til å tro at vi ikke er verdt noe, eller at de fattige og utstøtte ikke er verdt noe. At de har seg selv å takke. At de ikke har rettigheter. Eller at vi uansett ikke kan gjøre noe med det.

Det kan vi.

Menneskerettighetserklæringen

Før jeg kommer til den tredje og siste anledningen vil jeg et øyeblikk tilbake til vedtakelsen av Menneskerettighetserklæringen i 1948. Denne erklæringen er menneskehetens til nå beste tilsvar til de guddommelige anledninger. Også Menneskerettighetserklæringen opererer med en annen logikk enn den som oftest råder. Alle har samme verdi. Det er ikke forskjell på folk. Menneskerettigheter er noe alle er født med, noe vi har, uansett hvor i verden vi bor eller hvilken kultur, rase, kjønn, alder eller religion vi tilhører. Dette forpliktet verdens stater seg til å etterleve. Menneskerettighetene ble definert som universelle, allmenngyldige prinsipper. De gjelder alle mennesker, til alle tider.

Det var i sannhet en høytidsstund, dette at mennesker på tvers av kulturer og religioner kunne enes om det helligste av alt - menneskets iboende verdi. Innledningen til Verdenserklæringen sier at; “anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”.

Dette er enda en grunn til å avvise stemmene som sier “du må’kke komme her og komme her!” Og selvfølgelig; enda en grunn, enda et imperativ i forhold til det å handle, å hjelpe mennesker som trenger det, enten det er her i Norge eller internasjonalt.

Ser vi på oss som sitter her i dag, er det faktisk slik at vi sitter på klodens bortimot grønneste gren. Til tross for at mange også sliter i vårt eget land, er det ingen tvil om at vi - både som enkeltmennesker og som samfunn, er uendelig privilegerte. Vi har mer - og har det bedre - enn det store flertallet av verdens befolkning noen gang kan våge å drømme om. Vi er den rike mannen. Vi lever i frihet og trygghet. Vi kan ikke snakke oss bort fra det. Vi har et ansvar. Et stort ansvar. Å tale der andre tier, å handle der andre nøler. I de nære ting - og i de globale.

I en omtale til dagens tekst sier teologene Raag Rolfsen og Sturla Stålsett: “ En kristen tydning og forankring av menneskerettighetene kan vel knapt uttrykkes mer kompakt enn i oppfordringen om å ta imot hverandre slik Jesus har tatt imot oss, til Guds ære. Jesu mottakelse, eller omfavnelse, av sine medmennesker kjenner vi. Den var ikke begrunnet i noen egenskaper, fortjenester, eller kvaliteter i de omfavnede - annet enn at de var Guds. Høyere kvalitetsstempel kunne ikke tenkes for Jesus. Derfor blir omfavnelsen også på en spesiell måte partisk: den retter seg spesielt mot dem som har fått mindreverdighetsstempelet på sin panne, - av andre, eller av seg selv. Guds ære står på spill i ethvert menneske som ikke tilkjennes full verdighet.”

Omfavnelsens utfordring går til oss. Her og nå. I det nære - og i det globale.

Jesu gjenkomst

Det er en av Guds anledninger som gjenstår. Nemlig Kristi komme. Fullbyrdelsen. For hva er vel det evige liv om ikke det høyeste bevis på menneskets uendelige verdi? Gud tilbyr det evige liv til alle som ønsker det, til alle som aksepterer sitt Gud-gitte menneskeverd og samtidig innser at de ikke selv lever opp til det. Han som ser til den minste spurv og som er skaperen av Universet; Han ønsker at du skal leve i hans nærhet. Alltid. Dette er et enestående, radikalt uttrykk for ditt og mitt menneskeverd.

Avslutning

Dagens tekst handler om å vise tålmod, om trøst og om å holde håpet levende i menigheten. I en menighet preget av gradering av mennesker i ulike kategorier. Teologer har forklart meg at de greske ordene for tålmod og trøst like gjerne, eller bedre, kunne ha vært oversatt med “aktiv utholdenhet” og “oppmuntring”. Altså en oppfordring til å stå på, til å holde ut, til å kjempe aktivt for at Jesu eksempel blir etterfulgt i menigheten og i verden for øvrig. Det kristne håpet er selve drivkraften, håpet om at den dag kommer da Jesu Kristi Far oppreiser alle de nedtyngede, alle korsbærerne, alle de nedgraderte. Slik Jesus forkynte det i Berg-prekenen. Slik Jesus selv ble reist opp den tredje dag.

Det kristne håpet er derfor et levende håp. Det kristne håpet er den levende Jesus, vår bror. Du kan se ham i den utsultede gutten i Sudan, i den utstøtte jenta i Nord-Uganda, du kan se ham i den du sitter ved siden av i kirken i dag. Du kan se ham i deg selv. Alle har et navn. Alle er nevnt ved navn. Det er sannheten om menneskeverdet. Da ser du selve livet. Hold derfor ut. Stå på. Du har en evig Far i himmelen og en evig Bror ved din side. Hva er vel alle verdens stemmer mot dette? Du har all mulig grunn til å gå rakrygget ut av kirken i dag og ta ansvar blant menneskene rundt deg. I Jesu navn.

“ Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære”.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen.

Lagt inn 8. desember 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen