Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Åpning ved NUFU formidlingsseminar om landbruk

Vestbanen, Oslo, 22. mars 1999

Sjekkes mot framføring

Kjære deltakere,

Innledning

For tredje år på rad har vi i Utenriksdepartementet oppfordret Universitetsrådet til å formidle erfaringer fra samarbeidet gjennom NUFU-avtalen til andre aktører her på Vestbanen. Dette er derfor blitt en tradisjon.

I fjor var temaet helse. I år har vi valgt å sette landbruket på dagsorden. Vi skal fokusere på betydningen av forsknings- og institusjonssamarbeid for landbruks-sektoren i våre samarbeidsland.

Det er ingen tilfeldighet at tema landbruk er valgt. I fjor høst besøkte jeg Landbruks-høgskolen og NORAD, hvor jeg la vekt på landbrukets betydning i bistanden. Jeg beskrev landbrukssektoren som ”stemoderlig behandlet” de siste 10-15 årene i forhold til andre sektorer i den norske bistanden. Og jeg sa at det var på tide at landbruks-sektoren fikk økt oppmerksomhet. - Blant annet fordi den norske utviklingspolitikken er fattigdomsrettet, og landbruket er hovednæringsvei for befolkningen i de fattigste landene.

I dag er det derfor en god mulighet til å lære av NUFUs erfaringer innenfor landbrukssektoren. Hensikten med seminaret er å gi de involverte i NUFU-prosjekter anledningen til å formidle kunnskap. Utover dette skal seminaret bidra til å tydeliggjøre sammenhengene mellom støtteordninger med ulikt formål og finansieringskilde, og vi skal utveksle informasjon om relevante tiltak og erfaringer. Derfor er både NORAD og Norges forskningsråd invitert til å holde innlegg her i dag. Vi har også deltakere fra de frivillige organisasjoner, slik at alle de viktigste aktørene innenfor feltet landbruk i utviklingsland er samlet. - Velkommen skal dere være!

Seminaret i dag er også en oppfølgning av Utenriksdepartementets nye forskningsstrategi, eller Strategi for forskning og høyere utdanning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene, som er dens fulle tittel. Den ble offisielt lansert i Bergen 16. mars 1999, i samarbeid med Universitetet i Bergen og Christian Michelsens institutt.

Strategien samler en del ”løse tråder” og legger grunnlaget for en mer helhetlig, samordnet og målrettet innsats. Den gir hovedprioriteringer for de ulike støtte-ordningene innenfor forskning og utvikling i Sør. Strategien forteller hvordan Regjeringen har til hensikt å styrke norsk utviklingsforskning. Økt fokus på formidling, blant annet gjennom arrangementer som dette, er ett av hovedbudskapene.

Men hovedmålet er, som jeg allerede har nevnt, å legge tilrette for bedre samordning mellom de ulike aktørene som er involvert innenfor dette området.

Dere som deltar her i dag representerer alle de norske aktørene som er aktive innen dette feltet. Vi ønsker derfor innspill, synspunkter og ideer. Ett viktig spørsmål er hvordan vi kan bidra til bedre samspill og synergieffekter mellom de ulike tiltakene. Her er komplementaritet og kumulative effekter viktige stikkord.

Målet med norsk forskningsbistand og støtte til kompetanse- og kapasitetsbygging i Sør er å ”bidra til å styrke utviklingslandenes evne til å drive forskning og høyere utdanning med utgangspunkt i landenes egne behov og til å nyttiggjøre seg foreliggende forskningsresultater”. - Som det altså står å lese i forskningsstrategien. Siden NUFU-programmet er basert på forskningssamarbeid med utviklingsland, kan vi trygt si at NUFU fungerer som et bindeledd mellom utviklingsforskning i Norge, internasjonal forskning og støtte til forskning i utviklingsland.

NUFU-avtalen

Jeg skal ikke her si så mye om selve NUFU-avtalen og NUFUs rolle. Dette overlater jeg til Ulf Lie (som er neste innleder), som representerer Universitetsrådets senter for internasjonalt universitetssamarbeid.

NUFU-avtalen er et viktig instrument for å styrke kapasiteten og kompetansen i forskningsinstitusjoner i våre samarbeidsland. NUFU-samarbeidet bidrar dessuten til å bygge opp kompetanse om utviklingsland i norske forskningsinstitusjoner. - Og det er minst like viktig. Prinsipper som likeverdighet i samarbeidet, og styrking av kvinneperspektivet og kvinners deltakelse er dimensjoner innenfor NUFU-programmet som jeg vil understreke. De er pilarer for norsk utviklingspolitikk.

Det er av stor betydning at NUFU får fram Sør’s egne prioriteringer og sikrer at forskningssamarbeidet har relevans for utviklingslandene. Det er dem det handler om, ikke oss. Dette handler om eierskap og mottakeransvar, som er sentrale stikkord for Regjeringens politikk for bistanden, selvfølgelig også innenfor forskningsområdet.

Norges engasjement innen landbruk og landbruksforskning

Formålet med norsk bistandsstøtte til landbruk og landbruksforskning er å støtte landbruksutviklingen i utviklingslandene i tråd med de overordnede målsetninger for utviklingspolitikken. Dette vil først og fremst si å fremme tiltak som bidrar til å redusere fattigdom, øke matvaresikkerhet, styrke bærekraftige produksjonsformer, og fremme kvinners stilling i denne sammenheng.

Norge engasjerer seg både multilateralt og gjennom bilaterale samarbeidsavtaler.

Den multilaterale støtten til landbruk og landbruksforskning kanaliseres i hovedsak gjennom FN-systemet. Én hovedaktør her er FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, som er FNs viktigste normative organisasjon for utvikling av primærnæringene.

Vi gir også støtte til den konsultative gruppen for internasjonal landbruksforskning, CGIAR. CGIAR-institusjonene skal bidra til bærekraftig matvareproduksjon i utviklingsland. Formålet er at ernæringsnivå, økonomi og matvaresikkerhet for fattige grupper blir forbedret. Utvikling av ekspertise på disse feltene er av så stor betydning at vi i 1998 økte bevilgningen til CGIAR-systemet med 50 prosent.

Gjennom engasjementet i multilaterale organisasjoner bidrar Norge til en mer hel-hetlig politikk overfor utviklingslandene. En langt bedre internasjonal samordning og arbeidsdeling - det vil si mer giverkoordrinering - er dessuten nødvendig i dag. Dette er noe jeg håper dere vil bruke tid på å diskutere i dag.

Den bilaterale støtten til landbruk og landbruksforskning administreres hovedsakelig av NORAD. Omlag 40 prosent kanaliseres gjennom andre institusjoner og frivillige organisasjoner. Støtte til landbruksutvikling er definert som ett hovedområde i flere av våre prioriterte samarbeidsland; Malawi, Uganda, Tanzania, Zambia og Nicaragua. Vi bør allikevel merke oss at dette er et mindretall av våre 12 prioriterte samarbeids-land.

Landbruk, miljø, forvaltning og næringsutvikling

Den norske utviklingspolitikken er fattigdomsorientert. Dette betyr at bistanden er rettet mot fattige regioner, fattige land og fattige befolkningsgrupper. Fattigdoms-kriteriet er også lagt til grunn for valg av sektorer og kanaler for bistanden. Dette gjør Regjeringens utviklingspolitikk til det jeg vil kalle en solidarisk Sør-politikk. Det er Regjeringens mål at bistanden til de minst utviklede land skal økes og at overføringene til fattige land i Afrika skal trappes opp. Disse landene skal motta minst halvparten av den bilaterale bistanden.

I de fattigste landene livnærer opptil 90 prosent av befolkningen seg av landbruk. Tallet sier noe om hvor viktig landbrukssektoren er i utviklingssammenheng. Dette må vi ta mer på alvor.

I dette arbeidet trenger vi også mye ny kunnskap. Den omlegging som har skjedd i landbrukssektoren, som følge av de økonomiske reformene som har vært gjennomført i mange samarbeidsland, stiller oss overfor nye utfordringer. Landbruksutvikling i dag er noe helt annet enn hva landbruksutvikling var før. Dette gjelder særlig på det forvaltningsmessige og institusjonelle området, der produksjons-, salgs- og eksportsystemene endres suksessivt. Der det før var planøkonomi, blir det nå stadig mer privatisert. Det er viktig å ha et inngrep i disse prosessene. På dette feltet vil vi fra myndighetssiden være avhengig av samarbeid med mange aktører, der forsknings-miljøene også vil ha en viktig rolle å spille.

Utvikling av primærnæringene har ofte store implikasjoner på miljøsiden. De aller fattigste tvinges ofte til å øke utarmingen av jord- og vannressurser. Ved å bidra til mer effektiv utnyttelse av ressursene og bedre forvaltningssystemer, reduseres belastningen på miljøet. Mange av miljøproblemene kan knyttes til utilstrekkelig kunnskap om effekter av menneskelig aktivitet på naturgrunnlaget.

For å løse disse store problemene trenger vi mer kunnskap, både tverrfaglig og flerfaglig. Kompetanse basert på denne type koblinger av natur- og samfunns-vitenskapene er en av de store utfordringene forskersamfunnet står overfor når det gjelder å styrke forvaltningssystemene i våre samarbeidsland.

Jeg vil nevne ett konkret eksempel på tiltak vi har satt i gang innenfor landbruket, et eksempel som handler om bærekraftige produksjonssystemer. I 1998 ble det bevilget til sammen 140 millioner kroner over fire år til programmer for redusert bruk av plantevernmidler i Sørøst-Asia og Mellom-Amerika. Programmene er gode eksempler på hvordan satsing på bærekraftig landbruk gir positive gevinster - også i forhold til helse, økonomi - og overfor både lokalt, nasjonalt og globalt miljø. Stort og ukritisk forbruk av farlige plantevernmidler fører til dødsfall og alvorlige helseskader i mange utviklingsland.

Programmenes mål er å bidra til å utvikle alternative, integrerte metoder i samarbeid med bøndene, for å hindre angrep av skadegjørere uten bruk av miljøfarlige kjemikalier. Slik får landbruksbefolkningen bedre helse og miljø og sprøytemiddel-restene i mat for konsum og eksport blir eliminert. Dessuten opphører den globale spredningen av disse kjemikaliene via atmosfæren, noe som ofte er forbudt i industrilandene. Fra tidligere faser av programmene har det vist seg at landbruks-produksjonen er like høy ved bruk av alternative, integrerte metoder. Og vi har også erfart at bøndenes økonomi forbedres, blant annet fordi utgiftene til landbruks-kjemikalier blir redusert.

I mange av våre samarbeidsland er utvikling av landbruket også nøkkelen til næringsutvikling. Dette gjelder landbrukets rolle både som råvareleverandør og som innsatsfaktor til former for industri som bearbeider landbruksprodukter. Dette gjelder også landbrukets betydning som kilde til produktiv sysselsetting og inntekter. Alle disse spørsmålene drøftes i en annen viktig strategi som Regjeringen lanserte 15. februar i år - Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør.

Denne næringsutviklingsstrategien legger grunnlaget for helhetstenkning og bedre sammenheng mellom alle tiltak som bidrar til næringsutvikling. Hovedintensjonen er å skape arbeidsplasser i Sør, på Sørs premisser. Den understreker viktigheten av å knytte landbruket sammen med andre deler av økonomien, og den tar utgangspunkt i at handel er et betydelig potensiale for utvikling i Sør. For mange av våre samarbeids-land er primærprodukter de viktigste handelsvarene.

For å utvikle og øke kapasiteten i landbrukssektoren må vi gi støtte til utdanning, forskning, opplærings- og veiledningstjenester. Støtte til utdanning har førsteprioritet for norsk utviklingspolitikk. Ved å investere i menneskelige ressurser - den menneskelige kapital - bidrar vi til å bedre levevilkårene for den enkelte. De positive ringvirkningene for samfunnet, som helhet, er mange; dempet befolkningsvekst, reduserte miljøbelastninger, styrking av det sivile samfunn, næringsutvikling, økt folkelig deltakelse og demokratiutvikling. Bare for å nevne noen eksempler.

Primærmålgruppe for vår utdanningsbistand er jenter og kvinner. Studier som Verdensbanken har gjort viser at å investere i jenters utdannelse gir den største avkastningen. Dette settes i sammenheng med prinsippet at om en utdanner en mann, er det kun ett individ som får utdannelse. Men om en gir utdannelse til en kvinne, utdannes hele familien. Det kommer flere til gode. Denne lærdommen har særlig betydning for arbeidet innenfor landbrukssektoren, der flesteparten av produsentene, spesielt i Afrika, er kvinner. Vi må se utdanningsbistand i sammenheng med innsatsen i landbruket.

Avslutning

Jeg vil avslutte dette innlegget der jeg begynte. Utenriksdepartementet har følgende fire nøkkelord for arbeidet med utviklingsrelatert forskning: formidling, forsknings-samarbeid, samordning og synergi.

Disse stikkordene rommer mange utfordringer, - utfordringer som jeg håper dere, som til daglig er engasjert i landbruk og landbruksforskning, griper fatt i.

Takk for meg. - Jeg ønsker dere et godt seminar!

Lagt inn 26. mars 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen